Slik lesere ser det: Fem råd om vesentlig journalistikk

Hva slags journalistikk trenger støtte i framtiden? Bergens Tidendes leserombud oppsummerer lesernes tilbakemeldinger.

Debat­ten om frem­tidig medi­estøtte har gitt mange ny kunnskap. De er blitt klar over hvor mye støtte pressen får fra sam­fun­net. Pro­duk­sjon­sstøtte og fritak fra moms utgjør til sam­men ca. 1,7 mil­liarder kro­ner årlig. Denne støt­ten går til mediehus som bedriv­er jour­nal­is­tikk på alle mulige (og umulige) områder. Alt fra norsk krigføring i Afghanistan til de siste ryk­tene om Tone Damli Aaberges pri­vatliv formi­dles i dag av medi­er med statlig støtte i ryggen. Støt­ten skjel­ner ikke mel­lom vik­tig og uvik­tig journalistikk. 

Her kan det komme en foran­dring. Kan­skje støt­ten bør bli mer mål­ret­tet og ta sik­te på å støtte den nød­vendi­ge jour­nal­is­tikken. Den for­men for jour­nal­is­tikk som de fleste innser er en forut­set­ning for å få et åpent og demokratisk sam­funnssys­tem til å fungere.

Som leserom­bud i Bergens Tidende siden 2004 har jeg hatt svært mange sam­taler med lesere om hva slags jour­nal­is­tikk de ser på som vik­tig. Selvsagt har jeg ikke snakket med alle avisens 250.000 lesere. De som tar kon­takt, er gjerne de mest engas­jerte og de kan slik sett være rep­re­sen­ta­tive for de mange som vil bidra i utviklin­gen av sam­funn og styre­sett. Basert på sam­ta­l­ene har jeg satt opp noen punk­ter som opp­sum­mer­er hva mange lesere ser på som vik­tig jour­nal­is­tikk og som sam­fun­net der­for bør støtte. Denne jour­nal­is­tikken er nem­lig ikke kom­mer­siell. Markedet er ikke i stand til å finan­siere den.

1. Sett viktige politiske saker på dagsordenen i god tid før beslutningene tas

Norges rep­re­sen­ta­tive demokrati byg­ger på forestill­in­gen om folke­su­v­eren­iteten. Folket skal styre gjen­nom sine val­gte rep­re­sen­tan­ter. Virke­ligheten er imi­dler­tid slik at disse rep­re­sen­tan­tene bedriv­er mye poli­tikk og tar mange beslut­ninger som vel­gerne bare spo­radisk blir kjent med, og ofte først når beslut­ninger er fat­tet og pub­likum merk­er kon­sekvensene av dem. Da er det for sent å pro­testere. Poli­tikere og parti­er har sine egne nettst­ed­er nå og den offentlige for­valt­ning er mer åpen enn før, men sam­tidig er beslut­ning­spros­ess­er kom­plis­erte og de fær­reste har tid, krefter eller muligheter til å sette seg godt inn i vik­tige sak­er som er til behan­dling i kom­mu­nale eller statlige organ­er. Mediebrukere for­ven­ter at pressen gjør den jobben. Etter­ret­telig og kri­tisk jour­nal­is­tikk skal klargjøre hva sak­ene gjelder, og hvilke alter­na­tiv­er en står over­for, slik at berørte og inter­esserte vel­gere både kan gjøre seg opp en egen mening og delta i et offentlig ord­skifte om sak­en før ved­tak fattes.

Hvor sterk denne for­vent­nin­gen er blant lesere fikk Bergens Tidende merke i bybane­sak­en. Mange anklaget BT for å dri­ve kam­pan­je­jour­nal­is­tikk for Byba­nen og unnlate å bel­yse alter­na­tiv­er og trekke frem svakhetene ved den skin­negående løs­nin­gen. Kri­tik­erne fikk delvis med­hold i en mas­teropp­gave om BT og bybane­sak­en. Det som opprørte bergensere mest, tror jeg, var at beslut­nin­gen om Byba­nen ble bakt inn i et par­tipoli­tisk kom­pro­miss lenge før noen hadde over­sikt over kon­sekvensene av pros­jek­tet. Mange vel­gere følte seg ført bak lyset og «overkjørt» og de anklaget BT for å ha svik­tet sin rolle både som kri­tik­er av mak­tha­vere og som are­na for åpen debatt.

2. Ta opp samfunnsproblemer som angår mange, og se særlig på statlig maktkonsentrasjon

Pressen kaller seg gjerne «vak­t­bikkje». Den skal avs­løre mak­t­mis­bruk og forsøm­melser fra både offentlig og pri­vat virk­somhet. Med vår store, og stadig større, offentlige sek­tor, er det naturlig å se pressens vak­thund­funksjon som særlig vik­tig i forhold til virk­somheter som er finan­siert av våre skat­te­penger og som etter sitt for­mål skal «tjene» oss som sam­funn. Grave­jour­nal­is­tikk er blitt et hon­nørord i pressen, men det er ikke alt jour­nal­is­ter graver etter som har den store offentlige inter­essen. Jeg skulle ønske redak­sjon­er og enkeltjour­nal­is­ter til tider tok noe mer hen­syn til sam­fun­nets behov enn egne særin­ter­ess­er når de val­gte «grave­pros­jek­ter». Alt­for ofte foregår vik­tige diskusjon­er om store spørsmål mer eller min­dre løs­revet fra virke­lighetens ver­den. Mange spal­teme­ter og store sende­flater vies til poli­tiske debat­ter uten rel­e­vans for­di deltak­erne i debat­ten, og jour­nal­is­tene, ikke kjen­ner virke­ligheten eller ikke forhold­er seg til den. Målet blir diskusjo­nen, tem­per­a­turen og ikke å få løst noen samfunnsoppgave.

BT har gjort en god og grundig jobb når det gjelder kri­tikkverdi­ge forhold innen barn­ev­er­net. Her men­er jeg at avisen har levd opp til leseres for­vent­ning om kri­tisk jour­nal­is­tikk på et sam­funn­som­råde som angår mange.

Når det gjelder tog­trans­port, er bildet for norsk presse et annet. Mens den poli­tiske debat­ten har gått om høy­hastighet­stog og den ene poli­tik­eren etter den andre har for­sikret lesere og seere om sine visjon­er for jern­ba­nen, har sviller råt­net til de grad­er at tog har sporet av. Ringeriks­ba­nen som skulle forko­rte Bergens­ba­nen med en skarve time, har ingen vært i stand til å realis­ere. Hvor­for lar norsk presse poli­tikere da slippe unna med luftige tanker om høyhastighetstog?

Og hva med Nav? Denne katas­tro­fale kon­struk­sjo­nen som har vanske­lig­gjort hverda­gen for tusen­er på tusen­er av syke, uføretrygdede og alder­spen­sjon­is­ter, for ikke å snakke om de ansat­te i etat­en. Hvor mange gravende pros­jek­ter er den blitt utsatt for? Det er denne typen sak­er lesere etter­spør. Og de spør mye. Ikke minst spør de om hva mil­liar­dene i såkalte offentlige satsinger går til. Hva skjed­de med mil­liar­dene som skulle gi oss en bedre psyki­a­trisk helset­jen­este? For ikke å snakke om poli­ti­et. Her har også rik­sre­vi­sor Jør­gen Kos­mo slått alarm. Bevil­gnin­gene til etat­en er økt vold­somt sam­tidig som opp­klar­ing­spros­en­ten er gått ned. Hvorfor?

Dette er bare et par til­feldig val­gte eksem­pler. Norge har en uvan­lig stor offentlig sek­tor. Både poli­tikere og presse har i gen­erasjon­er trodd at offentlige løs­ninger er til beste for fel­lesskapet. Det kan ha ført til en ukri­tisk aksept av den statlige mak­tkon­sen­trasjo­nen vi nå opplever.

3. Oppretthold sterke journalistiske miljøer utenfor Oslo

BT blir stadig min­net om at avisen kom­mer ut i Bergen. Lesere men­er den der­for skal tale byens og dis­trik­tets sak og danne en motvekt mot sen­tral­mak­ten i Oslo-gry­ten. Jeg vil tro alle region­avis­er og lokalavis­er møter tilsvarende krav fra sine lesere. Dette kravet får også økende rel­e­vans etter­som sen­tralis­erin­gen fort­set­ter. Den har sin egen tyn­gdekraft. Når etater og bedrifter skal etablerte seg, blir det brukt som argu­ment at «alle andre» er i Oslo. Å eksis­tere et annet sted i lan­det frem­stilles nærmest som umulig. Dette til tross for at den elek­tro­n­iske rev­o­lusjo­nen gjør kon­takt, uavhengig av adresse, enklere enn noen gang før i historien. 

Norsk presse er også svært sen­tralis­ert. De største redak­sjonene er der det største markedet befinner seg. Medi­enes organ­isas­jon­er hold­er til i samme by. Disse miljøene har en ten­dens til å se ver­den på samme måte. De bekym­r­er seg ikke om vestlendin­gene må betale sine veier og broer selv. De engas­jer­er seg ikke om stat­en over­later byg­ging av kon­sert­saler og kul­turhus til kom­muner og pri­vate i dis­trik­tet så lenge den byg­ger ut i Oslo. Og skjev­fordelin­gen av helsemil­lionene som har kostet Vest­landet dyrt, har aldri opp­tatt navlebeskuende redak­sjon­er i hov­ed­staden. Slike spørsmål må reis­es av redak­sjon­er uten­for Oslo. Der­for er det vik­tig å oppret­tholde et mediemøn­ster med sterke redak­sjonelle miljøer spredt lan­det rundt. En eventuell omleg­ging av press­es­tøt­ten må ikke svekke den geografiske fordelin­gen av jour­nal­is­tisk kom­petanse og tyngde.

4. Mediene må ha kompetanse på religion og kultur for å dekke det flerkulturelle samfunn

Sam­fun­net vårt er stadig i foran­dring. For den enkelte kan det være vanske­lig å ori­en­tere seg og forstå hva som skjer. Folk fly­t­ter på seg både geografisk og sosialt. Hold­ninger foran­dres. Næringer forsvin­ner og nye kom­mer til. Pressen sier at den «speil­er virke­ligheten». Det er selvsagt galt, men den bør i alle fall anstrenge seg for å beskrive vik­tige endringer i sam­fun­net og dermed hjelpe folk til å begripe noe av det som skjer. I våre dager er det naturlig å nevne utviklin­gen av Norge som flerkul­turelt sam­funn som et tema medi­ene har en soleklar plikt til å belyse. 

Dags­pressen er preget av harde nyheter. Den er mate­ri­al­is­tisk. Sak­er som kan sum­meres opp i tall blir pri­or­itert for­di de tilsynela­tende er enkle å forstå og for­di de er lette å lage titler til. Spørsmål knyt­tet til tvil og tro, reli­gion og kul­tur er mye vanske­ligere å håndtere. Det gjør ikke sak­en let­tere at de fær­reste redak­sjon­er har kom­petanse på denne typen spørsmål. Selv store redak­sjon­er er ikke spe­sielt godt utstyrt med medar­bei­dere som kjen­ner Bibe­len, Kora­nen og Tal­mud og som har tatt seg tid til å stud­ere sam­men­hen­gen mel­lom reli­gion, kul­tur og poli­tikk for de befolkn­ings­grup­pene som nå skal smeltes sam­men til et flerkul­turelt Norge.

5. Det er behov for et mangfold av debattarenaer som slipper flere til

Den norske befolkn­ing er svært godt utdan­net, og mange ønsker å delta i det offentlige ord­skiftet om store og små spørsmål. Utviklin­gen av elek­tro­n­iske medi­er har gitt uanede muligheter for å ytre seg, men det er fort­satt de tradis­jonelle mediehusene som tilbyr debat­tene med størst poli­tisk gjen­nom­slag. Det er her man har størst mulighet for å bli sett og hørt.

Papi­ravisene har pri­or­itert debattstof­fet sitt høyere de siste årene. Det har ikke nød­vendigvis gjort dem mer tilgjen­gelige. Kan­skje tvert imot. Nå er det ofte avisen som set­ter dag­sor­den for debattsi­dene. De bestiller inn­legg og skaper en diskusjon ut fra egen inter­esse. De lesere som er opp­tatt av andre spørsmål enn avisen, slip­per ikke til. Det kan ha gjort debattsi­dene mer inter­es­sante for noen, men min­dre inter­es­sante for dem som ønsker en mulighet til å ytre seg på egne premisser.

Net­tet er som skapt for debatt og dia­log. Her foregår mange verdi­fulle diskusjon­er og mange verdiløse. Mediehusene burde bruke mer ressurs­er på å skape gode nettde­bat­ter. Debat­ter der van­lige folk, presse­folk og beslut­ningstakere kunne møtes til menings­bry­t­ning. Men det krev­er ressurs­er, og jeg håper medi­estøt­teut­val­get ser behovet for å etablere nye are­naer for debatt, gjerne uavhengige av mediehusenes agendaer.

Mediehusene trenger en intern kritiker

Til slutt vil jeg nevne en mer per­son­lig kjep­ph­est. Medi­ene for­langer åpen­het av sam­fun­net rundt seg. Det er bra, men de bør da også vise større åpen­het om eget arbeid.
I offent­ligheten blir det stadig spurt hvem som skal vok­te pressen. Alle mak­tor­gan­er har sine kon­trol­linstanser i vårt gjen­nom­reg­ulerte sam­funn. Medi­etil­synet har visse tilsyn­sopp­gaver i forhold til pressen, men de kon­trollerer ikke kvaliteten på innhold­et i medi­ene. Folk som klager, kan få kla­gen behan­dlet i Pressens Faglige Utvalg, men dette utval­get er ikke noe kvalitet­sor­gan. Det skal bare påse at pressen ikke bry­ter med bran­sjens etiske regelverk, slik utval­get til enhver tid tolk­er det.

Jeg men­er alle mediehus bør ha en intern kri­tik­er. En som tar imot klager fra lesere/seere og tar kla­gene opp til debatt både internt og eksternt. En slik funksjon legit­imer­er kri­tikk av jour­nal­is­tikken og opp­drar redak­sjo­nen slik at den blir i stand til å fork­lare og forsvare jour­nal­is­tikken sin offentlig. En kon­tin­uerlig sam­tale om jour­nal­is­tikkens innhold lær­er også redak­sjonene mye om hvor­dan det de skriv­er blir opp­fat­tet og hvor nyt­tig kri­tikk kan være. 

Her i lan­det er det bare BT som har en ord­ning med leserom­bud, og åremålet for still­in­gen går ut ved årsskiftet. Det er et klart sig­nal om redak­tør­ers forhold til åpen kri­tikk at ingen andre har oppret­tet en tilsvarende still­ing. Etter mitt syn burde en slik funksjon vært insti­tusjon­alis­ert i alle redak­sjon­er, ansatt av styret i bedriften. Det ville økt medi­enes tro­verdighet og, over tid, skapt bedre forut­set­ninger for en opplyst debatt om pressens virksomhet.

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Bra liste som kan hjelpe til å motvirke lesernedgangen.

til toppen