Er den akutte krisen i amerikanske aviser over? Eller er vi bare inne i stormens øye, det rolige øyeblikket før uværet virkelig bryter løs? Det store raset i antall aviser har ikke inntruffet. En del aviser gikk inn i 2008 og 2009, noen av dem var viktige og gamle regionaviser som 150 år gamle Rocky Mountain News. Noen har gått over til online publisering, som Christian Science Monitor eller redusert antall utgivelser som blir distribuert til abonnentene, som begge avisene i Detroit, Detroit Free Press og The Detroit News. Store aviser som Chicago Tribune/Tribune Group er ennå i akkordforhandlinger, og Philadelphia Inquirer ble i september solgt på andre gangs auksjon til sine kreditorer, etter at de første kjøperne ikke klarte å reise nok kapital. Men antallet titler er ikke merkbart redusert, og ingen aviser av betydning har gått inn så langt i 2010.
Derimot synker antallet avisjournalister fortsatt: 11.000–12.000 journaliststillinger er forsvunnet de siste to årene, og utviklingen har fortsatt også i 2010. De samlete redaksjonelle budsjettene i amerikanske aviser er redusert med 1,6 milliarder dollar, eller ca 30 prosent siden 2000. Antallet journaliststillinger er redusert like mye, ca 30 prosent siden 2001, ifølge rapporten State of the News Media 2010, utarbeidet av Pew Project for Excellence in Journalism.
De sterke budsjettnedskjæringene har gått ut over antallet utenrikskorrespondenter, sidetallet er redusert, seksjoner fjernet, og den politiske journalistikken svekket. Halvparten av de 50 delstatene har ikke aviser som dekker US Congress med egne medarbeidere. Det er store trær som går over ende for tiden.
Nye ting lyt få skje dei og
Men samtidig med uttynningen i de tradisjonelle avisredaksjonene, skjer det en betydelig nyplanting. Nesten ukentlig dukker det opp nye journalistiske tiltak på ulike nivåer, noen med store ambisjoner innen undersøkende journalistikk, andre med svært begrenset lokal horisont. Men det er viktig å ha i mente at det foreløpig langt fra er noen balanse mellom det som går tapt og det som blir skapt. J‑Lab, et senter for interaktiv journalistikk og innovasjon ved American University School of Communication i Washington DC har anslått at om lag 140 millioner dollar i non-profit midler er blitt styrt inn i nye journalistiske tiltak de siste fire årene, når kringkasting er holdt utenfor. Det er mindre enn 10 prosent av det som er gått tapt i redaksjonelle ressurser bare i avisene.
Redaktør Roy Takeno, 1943 (foto: Ansel Adams/Library of Congress)
Men som Olav Duun så presist bemerket: Nye ting lyt få skje dei og. Det er jo ikke noe argument mot det nye og svake at det er nytt og svakt. Vi er nødt til å se på de initiativene som finnes, vel vitende at 70–90 prosent av all digital innovasjon mislykkes.
De fleste av de nye tiltakene som akkurat i øyeblikket beriker amerikansk journalistikk på mange nivåer, kommer antakelig til å bukke under. Et ferskt eksempel:
13. april i år ble NewsTilt lansert som et system for å hjelpe individuelle, uavhengige journalister å bygge sin egen merkevare under en felles overbygning, etter samme mønster som bloggerne på Huffington Post og skribentene på TechCrunch, to ekstremt vellykkete nyhetsportaler, den ene generell, den andre nisje.
”I framtiden vil nyhetene utvikles i dialog mellom den enkelte journalist og hans lesere. Journalisten er merkevaren, og det samfunn av lesere han bygger rundt seg selv, vil fortelle dem direkte hva de skal skrive, og om det de skriver faller i smak,” skrev NewsTilts grunnlegger Paul Biggar i en pressemelding i april.
I slutten av september, mindre enn et halvt år senere, ble NewsTilt lagt ned. I pressemeldingen om nedleggelsen ga Biggar en fyldig begrunnelse for hvorfor prosjektet ikke lyktes. Hovedgrunnen var at produksjonen kom inn i en ond sirkel: Bidragsyterne sluttet å publisere artikler fordi NewsTilt ikke fikk tilstrekkelig med lesere, noe som skyldtes sen utvikling av teknologien, som igjen skyldtes for svak økonomi, som ikke ble bedre av at det var for få lesere.
Uansett hvor bruddet oppstår i den publisistiske næringskjeden, faller systemet sammen. Det hjelper ikke om kvaliteten på ett eller flere av nivåene er det aller beste, hvis ikke hele kjeden er intakt. Biggar mener at de valgte for gode journalister. En av dem var Pulitzer-vinner, en annen hadde fått en Emmy. I etterkant mener han at de heller skulle funnet noen som var sultne på suksess, noen som kunne skrive fem artikler om dagen og var villige til å jobbe 18 timer i døgnet for å lykkes.
Klassifisering av de nye prosjektene
Selv om mange av de nye journalistiske prosjektene vil ende som NewsTilt, og selv om fiaskograden er så høy som 70–90 prosent, er det likevel 10–30 prosent sjanse for å lykkes. En studie av de ulike formene for journalistisk nyskaping i det endrete amerikanske medielandskapet kan derfor gi visse indikasjoner om hvilke organisasjonsformer som ser ut til å klare seg best.
To danske prosjekt gir god oversikt over de mange ulike forsøkene med ulike betalingsmodeller, organisasjonsform og redaksjonell profil. Redaktør i danske Journalisten, Jakob Elkjær, ga tidligere i høst ut boken ”Sådan redder de journalistikken” (Forlaget Ajour, 2010) og konsulentselskapet Kontrabande utga i mai rapporten ”Mediemodeller 2010” (pdf), hvor de presenterer nye forretningsmodeller fra en rekke land, men med hovedvekt på USA.
Overordnet går det an å rubrisere de nye prosjektene langs tre dimensjoner, etter hvilken type innhold de primært leverer, etter hvilken finansieringsform de har valgt og etter måten de er organisert på.
Innholdsmessig fordeler prosjektene seg på noen hovedtyper:
1. Lokale og hyperlokale nettsteder, som Main Street Connect
2. Undersøkende journalistikk, som ProPublica
3. Tematiske nisjer; politikk, utenriks, næringsliv, som Politico og Global Post.
4. Generelle nyhetstjenester organisert som en kombinasjon av bloggportaler og nyhetsaggregatorer, gjerne med noe originalt innhold, som Huffington Post og The Daily Beast.
John T. Scopes, anklaget for å ha utbredt evolusjonsteorien, 1925 (foto: Watson Davies/Smithsonian Institution)
Den rikeste floraen av nye skudd finnes utvilsomt på det helt lokale plan. Michele McLellan ved Donald W. Reynolds Journalism Institute ved University of Missoury har delt de nye lokale og superlokale nettstedene inn i sju kategorier. New traditionals, Community, Micro Local, Niche, Mini Sites, Local News Systems, Aggregators (se serie artikler om de ulike kategoriene).
The State of the Media-rapportene fra 2009 og 2010, opererer med fem hovedformer for finansiering, og deler dem inn i to som vil mislykkes: Mikrobetaling og non-profit eierskap, og tre som har mulighet for å lykkes: Kabel-tv-modellen, med en avgift på internettbruk som finansierer innhold (også foreslått av Norsk Journalistlag overfor Slettholm-utvalget), shoppingsentre hvor man tilbyr lokale annonsører en plattform for interaktiv handel og nisjesteder innenfor områder med høy betalingsvilje.
Dette er helt åpenbart en altfor grov inndeling, og derfor ikke til særlig nytte. Non-profit drift, basert på grunnlagskapital fra allmennyttige stiftelser, koplet med noe annonsering, brukerbetaling og syndikalisering, og i enkelte tilfeller koplet opp mot universiteter er foreløpig en mer realistisk modell enn de rene kategoriene som rapporten lister opp (her gjengitt etter Elkjær 2010).
Ni lovende prosjekter — en overvåkningsliste
Det finnes også fire hovedformer for organisering av de nye tiltakene: Tradisjonelle selskap med ansatt stab supplert med frilansere (en utbredt variant er de såkalte pro-am tiltakene hvor en liten stab profesjonelle journalister suppleres med amatører, eller såkalte borgerjournalister), en franchisemodell hvor et selskap eier merkevaren og knytter sammen de lokale publikasjonene i et nettverk, og endelig nettverk av uavhengige selskap eller kooperativer hvor journalistene er medeiere.
Selskapene kan være kommersielle aksjeselskap eller organisert som non-profit foretak. I amerikansk selskapslovgivning finnes det også en mulighet for å organisere seg som low-profit foretak, som gir visse skattefordeler sammenliknet med vanlige aksjeselskap
Et hvilket som helst initiativ kan altså rubriseres etter fire dimensjoner:
1. Type innhold
2. Finansieringsform
3. Organisasjonsmodell
4. Kommersiell/non-profit
Det er ikke mulig å sette opp en uttømmende liste over nye journalistiske enheter som har oppstått i USA siden finanskrisen satte fart på nedbyggingen av de tradisjonelle avisene. Det er i seg selv positivt. Det gror friskt i underskogen. Likevel er det noen prosjekt som skiller seg ut, enten fordi de allerede er i ferd med å lykkes, som Huffington Post, ProPublica og Politico, eller fordi de ser ut til enten å ha nok kapital, eller en god nok idé til at de kan overleve, og på sikt bli viktige innslag i det nye medielandskapet. Her er et forslag til en slik overvåkingsliste:
1. Iraq Oil Report
Et godt eksempel på en nisjetjeneste med høy kvalitet, organisert med frilansere rundt en minimal kjerne fast ansatte. Høy abonnementspris, lukket adgang og mulighet til å kjøpe spesialtjenester. I et stadig mer fragmentert mediebilde er det fremdeles vilje til å betale for unike produkter innenfor et begrenset felt.
2. Politico
Dette er selve kroneksemplet på en nisjetjeneste som etablerer seg innenfor journalistikkens kjerneområde. Tjenesten startet på nettet i 2007 i Washington DC, hvor interessen for politikk er utømmelig. Etter kort tid gikk det opp for eierne, Allbritton Communications, at det var et stort marked for et printprodukt hvor mektige selskaper på annonseplass kan henvende seg til den politiske eliten i byen. Gratisavisen Politico distribueres i 32.000 eksemplarer i papir og et ukjent antall eksemplarer som e‑avis fem dager i uken når kongressen er samlet, og mer sporadisk når den har sine lange ferier. I tillegg kommer nettstedet, som har seks-sju millioner månedlige brukere. Politico har en stab på rundt 100 medarbeidere, derav 75 journalister, og gir The Washington Post og de nasjonale tv-selskapene skarp konkurranse om de politisk interesserte leserne.
3. Chicago News Cooperative
Stiftet november 2009 av gruppe svært profilerte journalister, ledet av James O’Shea, tidligere sjefredaktør i Los Angeles Times og nyhetsredaktør i Chicago Tribune. Han har med flere tidligere redaktører og kjente journalister. Opererer som non-profit-organisasjon, mottar støtte fra stiftelser, lager Chicago-sidene i New York Times to ganger i uken, leverer stoff til den lokale public service tv-stasjonen og planlegger lansering av egen online nyhetsside i løpet av 2010.
4. The Bay Citizen
Startet i januar i år med 5 millioner dollar i gave fra en lokal filantrop, og er organisert som en uavhengig stiftelse. The Bay Citizen leverer lokalsidene til New York Times to ganger i uken og samarbeider med journalistutdanningen ved Berkeley. Et eget nettsted ble lansert i mai 2010 og stiftelsen har planer om podcasts, radio og muligens også tv. Stiftelsen samarbeider også i et nettverk av tilsvarende nyhetsorganisasjoner andre steder i landet som jobber med lokal public service-journalistikk.
5. Examiner.com
Dette er etter sigende det raskest voksende nettverk av lokale nyhetstjenester i USA, og eies av et kommersielt selskap. Den lokale tjenesten ble lansert i april 2008 i 60 byer, og dekker nå flere hundre markeder i USA og Canada. Skribentene er uavhengige kontraktører som honoreres etter hvor ofte de leverer, og i henhold internettvariabler som sidevisninger, antall lesere som abonnerer på deres artikler, hvor lenge hver leser er inne på deres sider og hvor mye annonser de genererer. Hvert lokalt nettsted drives som en franchise som får teknologi fra selskapet pluss tilgang til forum hvor de kan diskutere med andre leverandører og staben i selskapet.
6. Voice of San Diego
Denne tjenesten er betraktet som pioner innen uavhengig, non-profit, public service gravejournalistikk på nett. Tjenesten, som startet i 2005 med filantropiske midler og høy journalistisk kompetanse, kombinerer dybdeborende journalistikk med analyser, breaking news, blogger og faktasider. Mye av stoffet lages av fast ansatt stab på 11 personer, men også av ubetalte bloggere. Voice of San Diego har dannet skole for tilsvarende tjenester i Minneapolis og i Florida, Louisiana og flere andre stater.
7. Global Post
Denne tjenesten ble stiftet i juli 2009 for å kompensere for bortfall av utenrikskorrespondenter i de tradisjonelle nyhetsmediene. Tjenesten lages av 125 frilansere, deriblant en kjerne på 50, spredt ut over verden. I tillegg til å publisere på eget nettsted, leverer Global Post utenriksmateriale til større nyhetsorganisasjoner som CBS og The Daily News. Tjenestens eget nettsted har rundt en million månedlige unike brukere fra over 200 land. Målet er å levere dybdejournalistikk, reportasjer, analyser av globale trender og hendelser. Global Post sier selv at de er stolte av å være en amerikansk organisasjon med en distinkt amerikansk stemme.
8. I‑News Network
I september offentliggjorde The Knight Foundation at de ville bruke 300.000 dollar de neste to årene på I‑News, en redaksjon med gravejournalister i Colorado. Denne nystartede organisasjonen består i hovedsak av erfarne journalister som ble arbeidsledige da den 150 år gamle Rocky Mountain News gikk inn i 2009. I‑News skal produsere multimedia graveprosjekt på områder av allmenn interesse til papir, kringkasting, nett og mobile plattformer, både til eksisterende og nye medier over hele Colorado. I‑News skal produsere for andre utgivere, og ikke være en konkurrent. Med andre ord et slags gravebyrå til disposisjon for alle som trenger slikt. Selskapet har allerede fått publisert et halvt dusin gravesaker. Selskapet kurser også journalister i andre redaksjoner, og borgerjournalister i metoder for undersøkende journalistikk.
9. Spot.us
Det best kjente eksempelet på systemet med crowdfunding. Privatpersoner kan foreslå saker som journalister bør se nærmere på. Spot.us legger oppdrag som de godkjenner ut som entreprise til frilansjournalister. Samtidig ber de publikum finansiere prosjektet, enten i form av pengegaver eller ved å gi tid og innsats, for eksempel i form av researchhjelp, fotos, opprettelse av databaser eller liknende. Gjennomsnittlig donasjon er på 22 dollar, hvorav 20 dollar går til prosjektet og resten til Spot.us. Når prosjektet er finansiert, blir det gitt til frilanseren med det beste anbudet. Manuskriptene blir fagfellevurdert, og forsøkt solgt til tradisjonelle nyhetsorganisasjoner. Store redaksjoner som NYT og LA Times har kjøpt artikler eller serier fra Spot.us.
Finansiering av stiftelser ikke bærekraftig på sikt
Spot.us er et ikke-kommersielt prosjekt sprunget ut fra Center for Media Change og får, i tillegg til støtte fra privatpersoner, støtte fra stiftelser som Knight Foundation. Donasjonene gir rett til skattefritak. Hvis en nyhetsorganisasjon kjøper rettighetene til saken, vil donasjonen bli refundert til bidragsyterne eller overført til andre prosjekt. Alt innhold blir tilgjengeliggjort under Creative Commons-lisens, som gjør det enklere for andre enn opphavspersonen til å utvikle sakene videre. Dette skal være en arena der uavhengige journalister, samfunnsborgere og nyhetsorganisasjoner kan samarbeide. Konseptet er nylig eksportert til Australia og New Zealand.
Viktig nyhet på papir, 1973 (foto: David Falconer/US National Archives)
Det er vanskelig å tenke seg at allmennyttige stiftelser skal yte varige bidrag til finansieringen av public service-journalistikk. Selv om USA har en rik flora av slike stiftelser, ikke minst på grunn av gunstige skatteregler, selv om stiftelsen har mye penger, og selv om denne typen journalistikk er i kjernen for det samfunnsoppdrag de har tatt på seg, viser historien at stiftelsene også er utålmodige. De går inn i en bransje eller et samfunnsfelt i en viss periode og beveger seg så videre til andre felt. Bortsett fra stiftelser som er dedikert til mediene, som den store og viktige Knight Foundation, vil de fleste av disse pengestrømmene etter hvert tørke inn.
I motsatt ende er de mange små donasjonene fra engasjerte lesere, en finansieringsform som har langt sterkere tradisjon i USA enn i andre land, og som i dag er en viktig inntektskilde for allmennkringkasting. En kombinasjon av medlemskap med premium-fordeler og jevnlige donasjoner kan antakelig erstatte noe av den tradisjonelle inntektsstrømmen fra abonnementer, men det gjenstår å se om erstatningen er robust nok til varig drift av annet enn svært nisjepregete eller svært begrensete publikasjoner.
Håpet er følgelig sterkest blant dem som etablerer superlokale nettsted med noe nyheter, mye lokal nytteinformasjon og noe debatt. Disse blir vanligvis opprettet, eid og drevet av en eller to profesjonelle journalister, med tilfang fra ubetalte borgerjournalister, og har langt mer beskjedne krav til inntjening enn store allmennredaksjoner som tar på seg langt mer kostbar journalistikk.
Tiltakende debatt om statens rolle
Flere av de nye suksessene, som Huffington Post og nisjestedet TechCrunch (som nylig ble solgt til AOL), baserer seg i stor utstrekning på gratisarbeid fra kompetente bloggere. Drivkraften for de profesjonelle frilanserne ser ut til å være tilgang til teknologi og kompetanse, men først og fremst muligheten for eksponering og derigjennom bygge opp sin egen merkevare, som de så kan kapitalisere på i andre sammenhenger – ved at de får bedre betalte oppdrag, bokkontrakter og lignende. En slik modell fungerer i et marked med overskudd på arbeidskraft, men vil gradvis svekkes i et strammere arbeidsmarked.
I tillegg er det trender som jeg ikke har hatt tid til å gå inn på her, som de mange sentrene for undersøkende journalistikk som dukker opp, enten drevet av universitetenes journalistutdanninger, eller i samarbeid mellom universitetene og eksterne profesjonelle pressemiljøer. Det er en trend som absolutt bør studeres nærmere, ikke minst fordi overføringsverdien til Norge antakelig er større her enn for de fleste av de andre modellene.
Endelig er det grunn til å rette oppmerksomheten mot den tiltakende debatten også i USA om hvilken rolle staten skal spille i finansiering av samfunnsnyttig journalistikk i en situasjon med ”market failure”. Både The Federal Trade Commission og The Federal Communication Commission har gjennomført omfattende høringsprosesser, og kommer til å legge fram sine anbefalinger i høst, sannsynligvis i november. Vinteren kommer til å bli preget av en sammensatt og komplisert debatt om hvilken journalistikk USA trenger, og hvordan den skal finansieres.
Red.anm.: De pressehistoriske fotografiene i artikkelen er alle hentet fra Flickr Commons-prosjektet.
[…] This post was mentioned on Twitter by Thor Bjarne Bore, Vox Publica. Vox Publica said: Ny artikkel: Show me the money! http://bit.ly/8YnU6v […]