Show me the money!

Det eksperimenteres friskt med ny finansiering av amerikansk journalistikk. Hvilke prosjekter vil overleve?

Er den akutte krisen i amerikanske avis­er over? Eller er vi bare inne i stor­mens øye, det rolige øye­b­likket før uværet virke­lig bry­ter løs? Det store raset i antall avis­er har ikke inntruf­fet. En del avis­er gikk inn i 2008 og 2009, noen av dem var vik­tige og gam­le region­avis­er som 150 år gam­le Rocky Moun­tain News. Noen har gått over til online pub­lis­er­ing, som Chris­t­ian Sci­ence Mon­i­tor eller redusert antall utgivelser som blir dis­tribuert til abon­nen­tene, som begge avisene i Detroit, Detroit Free Press og The Detroit News. Store avis­er som Chica­go Tribune/Tribune Group er ennå i akko­rd­forhan­dlinger, og Philadel­phia Inquir­er ble i sep­tem­ber sol­gt på andre gangs auk­sjon til sine kred­i­tor­er, etter at de første kjøperne ikke klarte å reise nok kap­i­tal. Men antallet titler er ikke merk­bart redusert, og ingen avis­er av betyd­ning har gått inn så langt i 2010.

Der­i­mot synker antallet avisjour­nal­is­ter fort­satt: 11.000–12.000 jour­nal­ist­still­inger er forsvun­net de siste to årene, og utviklin­gen har fort­satt også i 2010. De sam­lete redak­sjonelle bud­sjet­tene i amerikanske avis­er er redusert med 1,6 mil­liarder dol­lar, eller ca 30 pros­ent siden 2000. Antallet jour­nal­ist­still­inger er redusert like mye, ca 30 pros­ent siden 2001, ifølge rap­porten State of the News Media 2010, utar­bei­det av Pew Project for Excel­lence in Journalism.

De sterke bud­sjet­tned­skjærin­gene har gått ut over antallet uten­rik­sko­r­re­spon­den­ter, side­tal­let er redusert, sek­sjon­er fjer­net, og den poli­tiske jour­nal­is­tikken svekket. Halv­parten av de 50 del­statene har ikke avis­er som dekker US Con­gress med egne medar­bei­dere. Det er store trær som går over ende for tiden.

Nye ting lyt få skje dei og

Men sam­tidig med uttyn­nin­gen i de tradis­jonelle avisredak­sjonene, skjer det en bety­delig nyplant­i­ng. Nesten ukentlig dukker det opp nye jour­nal­is­tiske tiltak på ulike nivåer, noen med store ambisjon­er innen under­søk­ende jour­nal­is­tikk, andre med svært begrenset lokal horisont. Men det er vik­tig å ha i mente at det foreløpig langt fra er noen bal­anse mel­lom det som går tapt og det som blir skapt. J‑Lab, et sen­ter for inter­ak­tiv jour­nal­is­tikk og inno­vasjon ved Amer­i­can Uni­ver­si­ty School of Com­mu­ni­ca­tion i Wash­ing­ton DC har anslått at om lag 140 mil­lion­er dol­lar i non-prof­it midler er blitt styrt inn i nye jour­nal­is­tiske tiltak de siste fire årene, når kringkast­ing er holdt uten­for. Det er min­dre enn 10 pros­ent av det som er gått tapt i redak­sjonelle ressurs­er bare i avisene.

Redak­tør Roy Takeno, 1943 (foto: Ansel Adams/Library of Congress)


Men som Olav Duun så pre­sist bemer­ket: Nye ting lyt få skje dei og. Det er jo ikke noe argu­ment mot det nye og svake at det er nytt og svakt. Vi er nødt til å se på de ini­tia­tivene som finnes, vel vitende at 70–90 pros­ent av all dig­i­tal inno­vasjon mislykkes.

De fleste av de nye tiltak­ene som akku­rat i øye­b­likket berik­er amerikan­sk jour­nal­is­tikk på mange nivåer, kom­mer antake­lig til å bukke under. Et fer­skt eksempel:

13. april i år ble New­sTilt lansert som et sys­tem for å hjelpe indi­vidu­elle, uavhengige jour­nal­is­ter å bygge sin egen merke­vare under en felles over­bygn­ing, etter samme møn­ster som blog­gerne på Huff­in­g­ton Post og skriben­tene på TechCrunch, to ekstremt vel­lykkete nyhet­sportaler, den ene generell, den andre nisje.

”I framti­den vil nyhetene utvikles i dia­log mel­lom den enkelte jour­nal­ist og hans lesere. Jour­nal­is­ten er merke­varen, og det sam­funn av lesere han byg­ger rundt seg selv, vil fortelle dem direk­te hva de skal skrive, og om det de skriv­er fall­er i smak,” skrev New­sTilts grunn­leg­ger Paul Big­gar i en pressemeld­ing i april.

I slut­ten av sep­tem­ber, min­dre enn et halvt år senere, ble New­sTilt lagt ned. I pressemeldin­gen om ned­leggelsen ga Big­gar en fyldig begrun­nelse for hvor­for pros­jek­tet ikke lyk­tes. Hov­ed­grun­nen var at pro­duk­sjo­nen kom inn i en ond sirkel: Bidragsyterne slut­tet å pub­lis­ere artik­ler for­di New­sTilt ikke fikk tilstrekke­lig med lesere, noe som skyldtes sen utvikling av teknolo­gien, som igjen skyldtes for svak økono­mi, som ikke ble bedre av at det var for få lesere.

Uansett hvor brud­det opp­står i den pub­li­sis­tiske næringskje­den, fall­er sys­temet sam­men. Det hjelper ikke om kvaliteten på ett eller flere av nivåene er det aller beste, hvis ikke hele kje­den er intakt. Big­gar men­er at de val­gte for gode jour­nal­is­ter. En av dem var Pulitzer-vin­ner, en annen hadde fått en Emmy. I etterkant men­er han at de heller skulle fun­net noen som var sultne på suk­sess, noen som kunne skrive fem artik­ler om dagen og var vil­lige til å jobbe 18 timer i døgnet for å lykkes.

Klassifisering av de nye prosjektene

Selv om mange av de nye jour­nal­is­tiske pros­jek­tene vil ende som New­sTilt, og selv om fiasko­graden er så høy som 70–90 pros­ent, er det likev­el 10–30 pros­ent sjanse for å lykkes. En studie av de ulike formene for jour­nal­is­tisk nyskap­ing i det endrete amerikanske medieland­skapet kan der­for gi visse indikasjon­er om hvilke organ­isas­jons­former som ser ut til å klare seg best.

To danske pros­jekt gir god over­sikt over de mange ulike forsøkene med ulike betal­ingsmod­eller, organ­isas­jons­form og redak­sjonell pro­fil. Redak­tør i danske Jour­nal­is­ten, Jakob Elkjær, ga tidligere i høst ut boken ”Sådan red­der de jour­nal­is­tikken” (For­laget Ajour, 2010) og kon­sulentsel­skapet Kon­tra­bande utga i mai rap­porten ”Mediemod­eller 2010” (pdf), hvor de pre­sen­ter­er nye for­ret­ningsmod­eller fra en rekke land, men med hov­ed­vekt på USA.

Overord­net går det an å rubris­ere de nye pros­jek­tene langs tre dimen­sjon­er, etter hvilken type innhold de primært lev­er­er, etter hvilken finan­sier­ings­form de har val­gt og etter måten de er organ­is­ert på.

Innholdsmes­sig fordel­er pros­jek­tene seg på noen hovedtyper:

1. Lokale og hyper­lokale nettst­ed­er, som Main Street Connect
2. Under­søk­ende jour­nal­is­tikk, som ProP­ub­li­ca
3. Tem­a­tiske nis­jer; poli­tikk, uten­riks, næringsliv, som Politi­co og Glob­al Post.
4. Generelle nyhet­st­jen­ester organ­is­ert som en kom­bi­nasjon av blog­g­por­taler og nyhet­sag­gre­ga­tor­er, gjerne med noe orig­inalt innhold, som Huff­in­g­ton Post og The Dai­ly Beast.

John T. Scopes, anklaget for å ha utbredt evo­lusjon­ste­orien, 1925 (foto: Wat­son Davies/Smithsonian Institution)

Den rikeste flo­raen av nye skudd finnes utvil­somt på det helt lokale plan. Michele McLel­lan ved Don­ald W. Reynolds Jour­nal­ism Insti­tute ved Uni­ver­si­ty of Mis­soury har delt de nye lokale og super­lokale nettst­e­dene inn i sju kat­e­gori­er. New tra­di­tion­als, Com­mu­ni­ty, Micro Local, Niche, Mini Sites, Local News Sys­tems, Aggre­ga­tors (se serie artik­ler om de ulike kat­e­goriene).

The State of the Media-rap­portene fra 2009 og 2010, oper­erer med fem hov­ed­former for finan­sier­ing, og del­er dem inn i to som vil mis­lykkes: Mikro­be­tal­ing og non-prof­it eier­skap, og tre som har mulighet for å lykkes: Kabel-tv-mod­ellen, med en avgift på inter­net­tbruk som finan­sier­er innhold (også fores­lått av Norsk Jour­nal­ist­lag over­for Slet­tholm-utval­get), shop­pingsen­tre hvor man tilbyr lokale annon­sør­er en plat­tform for inter­ak­tiv han­del og nis­jest­ed­er innen­for områder med høy betalingsvilje.

Dette er helt åpen­bart en alt­for grov inndel­ing, og der­for ikke til særlig nytte. Non-prof­it drift, basert på grunnlagskap­i­tal fra all­men­nyt­tige stif­telser, koplet med noe annon­ser­ing, bruker­be­tal­ing og syn­dikalis­er­ing, og i enkelte til­feller koplet opp mot uni­ver­siteter er foreløpig en mer real­is­tisk mod­ell enn de rene kat­e­goriene som rap­porten lis­ter opp (her gjen­gitt etter Elkjær 2010).

Ni lovende prosjekter — en overvåkningsliste

Det finnes også fire hov­ed­former for organ­is­er­ing av de nye tiltak­ene: Tradis­jonelle sel­skap med ansatt stab sup­plert med frilansere (en utbredt vari­ant er de såkalte pro-am tiltak­ene hvor en liten stab pro­fesjonelle jour­nal­is­ter sup­pleres med amatør­er, eller såkalte borg­er­jour­nal­is­ter), en fran­chise­mod­ell hvor et sel­skap eier merke­varen og knyt­ter sam­men de lokale pub­likasjonene i et nettverk, og endelig nettverk av uavhengige sel­skap eller koop­er­a­tiv­er hvor jour­nal­is­tene er medeiere.

Sel­skapene kan være kom­mer­sielle aksje­sel­skap eller organ­is­ert som non-prof­it fore­tak. I amerikan­sk sel­skap­slov­givn­ing finnes det også en mulighet for å organ­is­ere seg som low-prof­it fore­tak, som gir visse skat­te­fordel­er sam­men­liknet med van­lige aksjeselskap

Et hvilket som helst ini­tia­tiv kan alt­så rubris­eres etter fire dimensjoner:
1. Type innhold
2. Finansieringsform
3. Organisasjonsmodell
4. Kom­mer­siel­l/non-prof­it

Det er ikke mulig å sette opp en uttøm­mende liste over nye jour­nal­is­tiske enheter som har opp­stått i USA siden finan­skrisen sat­te fart på ned­byg­gin­gen av de tradis­jonelle avisene. Det er i seg selv pos­i­tivt. Det gror friskt i under­sko­gen. Likev­el er det noen pros­jekt som skiller seg ut, enten for­di de allerede er i ferd med å lykkes, som Huff­in­g­ton Post, ProP­ub­li­ca og Politi­co, eller for­di de ser ut til enten å ha nok kap­i­tal, eller en god nok idé til at de kan over­leve, og på sikt bli vik­tige innslag i det nye medieland­skapet. Her er et forslag til en slik overvåkingsliste:

1. Iraq Oil Report
Et godt eksem­pel på en nis­jet­jen­este med høy kvalitet, organ­is­ert med frilansere rundt en min­i­mal kjerne fast ansat­te. Høy abon­nementspris, lukket adgang og mulighet til å kjøpe spe­sialt­jen­ester. I et stadig mer frag­mentert mediebilde er det fremde­les vil­je til å betale for unike pro­duk­ter innen­for et begrenset felt.

2. Politi­co
Dette er selve kro­nek­sem­plet på en nis­jet­jen­este som etablerer seg innen­for jour­nal­is­tikkens kjer­neom­råde. Tjen­esten startet på net­tet i 2007 i Wash­ing­ton DC, hvor inter­essen for poli­tikk er utøm­melig. Etter kort tid gikk det opp for eierne, Allbrit­ton Com­mu­ni­ca­tions, at det var et stort marked for et print­pro­dukt hvor mek­tige sel­skaper på annon­se­plass kan hen­vende seg til den poli­tiske eliten i byen. Grati­savisen Politi­co dis­tribueres i 32.000 eksem­plar­er i papir og et ukjent antall eksem­plar­er som e‑avis fem dager i uken når kon­gressen er sam­let, og mer spo­radisk når den har sine lange ferier. I til­legg kom­mer nettst­edet, som har seks-sju mil­lion­er månedlige brukere. Politi­co har en stab på rundt 100 medar­bei­dere, der­av 75 jour­nal­is­ter, og gir The Wash­ing­ton Post og de nasjonale tv-sel­skapene skarp konkur­ranse om de poli­tisk inter­esserte leserne.

3. Chica­go News Cooperative
Stiftet novem­ber 2009 av gruppe svært pro­fil­erte jour­nal­is­ter, ledet av James O’Shea, tidligere sje­fredak­tør i Los Ange­les Times og nyhet­sredak­tør i Chica­go Tri­bune. Han har med flere tidligere redak­tør­er og kjente jour­nal­is­ter. Oper­erer som non-prof­it-organ­isas­jon, mot­tar støtte fra stif­telser, lager Chica­go-sidene i New York Times to ganger i uken, lev­er­er stoff til den lokale pub­lic ser­vice tv-stasjo­nen og plan­leg­ger lanser­ing av egen online nyhets­side i løpet av 2010.

4. The Bay Citizen
Startet i jan­u­ar i år med 5 mil­lion­er dol­lar i gave fra en lokal filantrop, og er organ­is­ert som en uavhengig stif­telse. The Bay Cit­i­zen lev­er­er lokalsi­dene til New York Times to ganger i uken og samar­bei­der med jour­nal­is­tut­dan­nin­gen ved Berke­ley. Et eget nettst­ed ble lansert i mai 2010 og stif­telsen har plan­er om pod­casts, radio og muli­gens også tv. Stif­telsen samar­bei­der også i et nettverk av tilsvarende nyhet­sor­gan­isas­jon­er andre sted­er i lan­det som job­ber med lokal pub­lic service-journalistikk.

5. Examiner.com
Dette er etter sigende det rask­est vok­sende nettverk av lokale nyhet­st­jen­ester i USA, og eies av et kom­mer­sielt sel­skap. Den lokale tjen­esten ble lansert i april 2008 i 60 byer, og dekker nå flere hun­dre marked­er i USA og Cana­da. Skriben­tene er uavhengige kon­trak­tør­er som hon­or­eres etter hvor ofte de lev­er­er, og i hen­hold inter­nettvari­abler som side­vis­ninger, antall lesere som abon­ner­er på deres artik­ler, hvor lenge hver leser er inne på deres sider og hvor mye annonser de gener­erer. Hvert lokalt nettst­ed dri­ves som en fran­chise som får teknolo­gi fra sel­skapet pluss til­gang til forum hvor de kan diskutere med andre leverandør­er og staben i selskapet.

6. Voice of San Diego
Denne tjen­esten er betrak­tet som pio­ner innen uavhengig, non-prof­it, pub­lic ser­vice grave­jour­nal­is­tikk på nett. Tjen­esten, som startet i 2005 med filantro­piske midler og høy jour­nal­is­tisk kom­petanse, kom­biner­er dyb­de­borende jour­nal­is­tikk med analyser, break­ing news, blog­ger og fak­tasider. Mye av stof­fet lages av fast ansatt stab på 11 per­son­er, men også av ube­talte blog­gere. Voice of San Diego har dan­net skole for tilsvarende tjen­ester i Min­neapo­lis og i Flori­da, Louisiana og flere andre stater.

7. Glob­al Post
Denne tjen­esten ble stiftet i juli 2009 for å kom­pensere for bort­fall av uten­rik­sko­r­re­spon­den­ter i de tradis­jonelle nyhetsme­di­ene. Tjen­esten lages av 125 frilansere, deri­blant en kjerne på 50, spredt ut over ver­den. I til­legg til å pub­lis­ere på eget nettst­ed, lev­er­er Glob­al Post uten­riks­ma­te­ri­ale til større nyhet­sor­gan­isas­jon­er som CBS og The Dai­ly News. Tjen­estens eget nettst­ed har rundt en mil­lion månedlige unike brukere fra over 200 land. Målet er å levere dyb­de­jour­nal­is­tikk, repor­tas­jer, analyser av glob­ale tren­der og hen­delser. Glob­al Post sier selv at de er stolte av å være en amerikan­sk organ­isas­jon med en dis­tinkt amerikan­sk stemme.

8. I‑News Net­work
I sep­tem­ber offentlig­gjorde The Knight Foun­da­tion at de ville bruke 300.000 dol­lar de neste to årene på I‑News, en redak­sjon med grave­jour­nal­is­ter i Col­orado. Denne nys­tart­ede organ­isas­jo­nen består i hov­ed­sak av erfarne jour­nal­is­ter som ble arbei­d­sledi­ge da den 150 år gam­le Rocky Moun­tain News gikk inn i 2009. I‑News skal pro­dusere mul­ti­me­dia grave­pros­jekt på områder av all­menn inter­esse til papir, kringkast­ing, nett og mobile plat­tformer, både til eksis­terende og nye medi­er over hele Col­orado. I‑News skal pro­dusere for andre utgi­vere, og ikke være en konkur­rent. Med andre ord et slags grave­byrå til dis­po­sisjon for alle som trenger slikt. Sel­skapet har allerede fått pub­lis­ert et halvt dusin gravesak­er. Sel­skapet kurs­er også jour­nal­is­ter i andre redak­sjon­er, og borg­er­jour­nal­is­ter i metoder for under­søk­ende journalistikk.

9. Spot.us
Det best kjente eksem­pelet på sys­temet med crowd­fund­ing. Pri­vat­per­son­er kan fores­lå sak­er som jour­nal­is­ter bør se nærmere på. Spot.us leg­ger opp­drag som de god­kjen­ner ut som entre­prise til frilan­sjour­nal­is­ter. Sam­tidig ber de pub­likum finan­siere pros­jek­tet, enten i form av penge­gaver eller ved å gi tid og innsats, for eksem­pel i form av research­h­jelp, fotos, oppret­telse av data­bas­er eller lik­nende. Gjen­nom­snit­tlig donasjon er på 22 dol­lar, hvo­rav 20 dol­lar går til pros­jek­tet og resten til Spot.us. Når pros­jek­tet er finan­siert, blir det gitt til frilanseren med det beste anbudet. Manuskriptene blir fagfelle­vur­dert, og forsøkt sol­gt til tradis­jonelle nyhet­sor­gan­isas­jon­er. Store redak­sjon­er som NYT og LA Times har kjøpt artik­ler eller serier fra Spot.us.

Finansiering av stiftelser ikke bærekraftig på sikt

Spot.us er et ikke-kom­mer­sielt pros­jekt sprunget ut fra Cen­ter for Media Change og får, i til­legg til støtte fra pri­vat­per­son­er, støtte fra stif­telser som Knight Foun­da­tion. Donasjonene gir rett til skat­te­fritak. Hvis en nyhet­sor­gan­isas­jon kjøper ret­tighetene til sak­en, vil donasjo­nen bli refun­dert til bidragsyterne eller over­ført til andre pros­jekt. Alt innhold blir tilgjen­gelig­gjort under Cre­ative Com­mons-lisens, som gjør det enklere for andre enn opphavsper­so­n­en til å utvikle sak­ene videre. Dette skal være en are­na der uavhengige jour­nal­is­ter, sam­funns­borg­ere og nyhet­sor­gan­isas­jon­er kan samar­bei­de. Kon­septet er nylig eksportert til Aus­tralia og New Zealand.

Vik­tig nyhet på papir, 1973 (foto: David Falconer/US Nation­al Archives)


Det er vanske­lig å tenke seg at all­men­nyt­tige stif­telser skal yte varige bidrag til finan­sierin­gen av pub­lic ser­vice-jour­nal­is­tikk. Selv om USA har en rik flo­ra av slike stif­telser, ikke minst på grunn av gun­stige skat­tere­gler, selv om stif­telsen har mye penger, og selv om denne typen jour­nal­is­tikk er i kjer­nen for det sam­funnsop­p­drag de har tatt på seg, vis­er his­to­rien at stif­telsene også er utålmodi­ge. De går inn i en bran­sje eller et sam­funns­felt i en viss peri­ode og beveg­er seg så videre til andre felt. Bort­sett fra stif­telser som er dedik­ert til medi­ene, som den store og vik­tige Knight Foun­da­tion, vil de fleste av disse pengestrømmene etter hvert tørke inn.

I mot­satt ende er de mange små donasjonene fra engas­jerte lesere, en finan­sier­ings­form som har langt sterkere tradis­jon i USA enn i andre land, og som i dag er en vik­tig inntek­t­skilde for all­mennkringkast­ing. En kom­bi­nasjon av medlem­skap med pre­mi­um-fordel­er og jevn­lige donasjon­er kan antake­lig erstat­te noe av den tradis­jonelle inntek­tsstrøm­men fra abon­nementer, men det gjen­står å se om erstat­nin­gen er robust nok til varig drift av annet enn svært nis­jepregete eller svært begrensete publikasjoner.

Håpet er føl­gelig sterk­est blant dem som etablerer super­lokale nettst­ed med noe nyheter, mye lokal nyt­te­in­for­masjon og noe debatt. Disse blir van­ligvis oppret­tet, eid og drevet av en eller to pro­fesjonelle jour­nal­is­ter, med til­fang fra ube­talte borg­er­jour­nal­is­ter, og har langt mer beskjedne krav til innt­jen­ing enn store all­men­nredak­sjon­er som tar på seg langt mer kost­bar journalistikk.

Tiltakende debatt om statens rolle

Flere av de nye suk­sessene, som Huff­in­g­ton Post og nis­jest­edet TechCrunch (som nylig ble sol­gt til AOL), baser­er seg i stor utstrekn­ing på grati­s­ar­beid fra kom­pe­tente blog­gere. Dri­vkraften for de pro­fesjonelle frilanserne ser ut til å være til­gang til teknolo­gi og kom­petanse, men først og fremst muligheten for eksponer­ing og derig­jen­nom bygge opp sin egen merke­vare, som de så kan kap­i­talis­ere på i andre sam­men­henger – ved at de får bedre betalte opp­drag, bokkon­trak­ter og lig­nende. En slik mod­ell fun­ger­er i et marked med over­skudd på arbei­d­skraft, men vil grad­vis svekkes i et stram­mere arbeidsmarked.

I til­legg er det tren­der som jeg ikke har hatt tid til å gå inn på her, som de mange sen­trene for under­søk­ende jour­nal­is­tikk som dukker opp, enten drevet av uni­ver­sitetenes jour­nal­is­tut­dan­ninger, eller i samar­beid mel­lom uni­ver­sitetene og eksterne pro­fesjonelle pressemiljøer. Det er en trend som abso­lutt bør stud­eres nærmere, ikke minst for­di over­føringsver­di­en til Norge antake­lig er større her enn for de fleste av de andre modellene.

Endelig er det grunn til å rette opp­merk­somheten mot den tiltak­ende debat­ten også i USA om hvilken rolle stat­en skal spille i finan­sier­ing av sam­funnsnyt­tig jour­nal­is­tikk i en situ­asjon med ”mar­ket fail­ure”. Både The Fed­er­al Trade Com­mis­sion og The Fed­er­al Com­mu­ni­ca­tion Com­mis­sion har gjen­nom­ført omfat­tende høring­spros­ess­er, og kom­mer til å legge fram sine anbe­falinger i høst, sannsyn­ligvis i novem­ber. Vin­teren kom­mer til å bli preget av en sam­men­satt og kom­plis­ert debatt om hvilken jour­nal­is­tikk USA trenger, og hvor­dan den skal finansieres.

Red.anm.: De presse­his­toriske fotografiene i artikke­len er alle hen­tet fra Flickr Com­mons-pros­jek­tet.

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. […] This post was men­tioned on Twit­ter by Thor Bjarne Bore, Vox Pub­li­ca. Vox Pub­li­ca said: Ny artikkel: Show me the mon­ey! http://bit.ly/8YnU6v […]

til toppen