Død over pdf!

Medi­er og jour­nal­is­ter kri­tis­eres ruti­nemes­sig for å kaste bort egen og lesernes tid på kjendis­vås og tulle­sak­er. De løper i flokk etter brannbil­er og kopier­er heller kol­le­genes sak­er enn å lage noe orig­inalt selv, het­er det. De Vik­tige Sak­ene, de som ret­tfer­dig­gjør Sam­funnsop­p­draget, nedprioriteres.

Men hva hvis en redak­sjon virke­lig bestem­mer seg for å under­søke sub­stansen i en Vik­tig Sak? Gir sine dyk­tig­ste folk tid og ressurs­er? Da finner den fort ut det samme som et team fra Finan­cial Times og Bureau of Inves­tiga­tive Jour­nal­ism erfarte da de skulle granske EUs struk­tur­fond: Poli­tikere og statlig for­valt­ning leg­ger effek­tive hin­dringer i veien for reelt innsyn, reell kon­troll, reell analyse — og alt­så for den Vik­tige Jour­nal­is­tikken alle etterl­yser. Det er nok triv­eligere med kjendis­jour­nal­is­tikk likevel.

Cyn­thia O’Murchu fra FT pre­sen­ter­er dette store data­jour­nal­is­tiske pros­jek­tet som en kafkaesk jakt på Europas skjulte mil­liarder. Typisk er at noe infor­masjon er tilgjen­gelig, men dårlig struk­tur­ert og fullt av man­gler (se også metoder­ap­porten). O’Murchu har et godt ord for det: Obskur trans­parens. Slik kan byråkrater og poli­tikere si at “men se her, infor­masjo­nen er jo tilgjen­gelig”. Sam­tidig er den nær ubrukelig.

Det er på høy tid at jour­nal­is­ter, medi­er og inter­esserte borg­ere mis­ter tålmodigheten med en infor­masjon­sprak­sis preget av lik­som-åpen­het og insti­tusjonell treghet. Datak­ilder pub­lis­ert i pdf-for­mat er selve sym­bo­l­et på denne prak­sisen. Som O’Murchu sier det (min utheving):

The major­i­ty of the near­ly 600 doc­u­ments were PDFs, some hun­dreds of pages long. Oth­ers were locked with pass­words, designed to pre­vent cit­i­zens from review­ing the data. Final­ly, despite our gar­gan­tu­an team-effort, the data we gath­ered, and made avail­able to the pub­lic is but a snap­shot. With unlim­it­ed resources (which news organ­i­sa­tion or cit­i­zen has those?) one may have been able to write scrap­ers to con­tin­u­ous­ly update the data. But for now, I’d be hap­py if EU law­mak­ers and offi­cials imple­ment­ing the pol­i­cy took note of the fol­low­ing: Trans­paren­cy helps win cit­i­zens’ trust. Redi­rects are a good thing. PDFs are not a trans­par­ent way of pub­lish­ing data.

Hva kan vi gjøre i prak­sis for å fram­skyn­de pdf-ens død som for­mat for dat­a­pub­lis­er­ing? Her er noen forslag — har du flere?

• Klag hver gang: Hvis du ser at en kom­mune, en etat eller annen offentlig insti­tusjon pub­lis­er­er data i pdf-for­mat, send en klage og krev innsyn i et redi­ger­bart for­mat. Vis til offent­lighet­sloven.
• Skrap ut og pub­lis­er: Hvis du nek­tes innsyn i redi­ger­bare for­mater, kopi­er ut dataene selv og legg dem ut på net­tet, feks. som Google­doc som alle har til­gang til. (Sjekk lisens­betingelser, men ikke vær alt­for for­sik­tig — det meste av offentlig sek­tors data tilhør­er offentligheten). 
• Ros de flinke: Alle lik­er et klapp på skul­deren. Etater som gjør en god jobb med å legge ut data på rik­tig måte, bør få høre dette (O’Murchu møtte heldigvis også god prak­sis, Polen og Est­land får ros).