Medier og journalister kritiseres rutinemessig for å kaste bort egen og lesernes tid på kjendisvås og tullesaker. De løper i flokk etter brannbiler og kopierer heller kollegenes saker enn å lage noe originalt selv, heter det. De Viktige Sakene, de som rettferdiggjør Samfunnsoppdraget, nedprioriteres.
Men hva hvis en redaksjon virkelig bestemmer seg for å undersøke substansen i en Viktig Sak? Gir sine dyktigste folk tid og ressurser? Da finner den fort ut det samme som et team fra Financial Times og Bureau of Investigative Journalism erfarte da de skulle granske EUs strukturfond: Politikere og statlig forvaltning legger effektive hindringer i veien for reelt innsyn, reell kontroll, reell analyse — og altså for den Viktige Journalistikken alle etterlyser. Det er nok triveligere med kjendisjournalistikk likevel.
Cynthia O’Murchu fra FT presenterer dette store datajournalistiske prosjektet som en kafkaesk jakt på Europas skjulte milliarder. Typisk er at noe informasjon er tilgjengelig, men dårlig strukturert og fullt av mangler (se også metoderapporten). O’Murchu har et godt ord for det: Obskur transparens. Slik kan byråkrater og politikere si at “men se her, informasjonen er jo tilgjengelig”. Samtidig er den nær ubrukelig.
Det er på høy tid at journalister, medier og interesserte borgere mister tålmodigheten med en informasjonspraksis preget av liksom-åpenhet og institusjonell treghet. Datakilder publisert i pdf-format er selve symbolet på denne praksisen. Som O’Murchu sier det (min utheving):
The majority of the nearly 600 documents were PDFs, some hundreds of pages long. Others were locked with passwords, designed to prevent citizens from reviewing the data. Finally, despite our gargantuan team-effort, the data we gathered, and made available to the public is but a snapshot. With unlimited resources (which news organisation or citizen has those?) one may have been able to write scrapers to continuously update the data. But for now, I’d be happy if EU lawmakers and officials implementing the policy took note of the following: Transparency helps win citizens’ trust. Redirects are a good thing. PDFs are not a transparent way of publishing data.
Hva kan vi gjøre i praksis for å framskynde pdf-ens død som format for datapublisering? Her er noen forslag — har du flere?
- Klag hver gang: Hvis du ser at en kommune, en etat eller annen offentlig institusjon publiserer data i pdf-format, send en klage og krev innsyn i et redigerbart format. Vis til offentlighetsloven.
- Skrap ut og publiser: Hvis du nektes innsyn i redigerbare formater, kopier ut dataene selv og legg dem ut på nettet, feks. som Googledoc som alle har tilgang til. (Sjekk lisensbetingelser, men ikke vær altfor forsiktig — det meste av offentlig sektors data tilhører offentligheten).
- Ros de flinke: Alle liker et klapp på skulderen. Etater som gjør en god jobb med å legge ut data på riktig måte, bør få høre dette (O’Murchu møtte heldigvis også god praksis, Polen og Estland får ros).
Den med passordbeskyttede dokumenter skjønner jeg greit, men pdf? Hvorfor er ikke pdf-dokumenter akseptable for innseende journalister?