Ni måneder forsinket foreligger endelig rapporten fra det amerikanske medietilsynet, Federal Communications Commission (FCC), om tilstanden i amerikansk journalistikk. Det 470 sider lange dokumentet har et bjørneidsvågsk budskap: Vi ser at dere har det vondt, men vi kan ikke løse problemene for dere. Dere må løse dem selv, men vi kan analysere med dere.
Rapporten har vært etterlengtet, ikke minst innenfor de miljøene som ønsker et sterkere offentlig engasjement som mottrekk mot det raske forfallet i amerikansk journalistikk. Prosjektets tittel ”The Future of Media” signaliserte hvilke tunge ambisjoner som lå til grunn. Derfor ble det utløst en tredobbel, sterk skuffelse da rapporten ble offentliggjort i første uke i juni. For det første er den nedgradert til en stabsrapport og vil ikke bli vedtatt som et offisielt FCC-dokument. For det andre er tittelen endret til: ”Information needs of communities”, perspektivet er endret fra en plan for medienes framtid til en beskrivelse av samfunnets behov. Og sist, men ikke minst, forslagene i rapporten er få og små.
De første reaksjonene er nokså entydige, fra begge sider av den stadig bredere kløften i amerikansk politikk: God analyse, ingen virkemidler. Rapporten er en omfattende og glimrende virkelighetsbeskrivelse som kan bli et referanseverk for medieforskning og diskusjoner om mediepolitikk, men den inneholder ingen forslag som kan bedre situasjonen for mediene. Som Michael Copps, FCCs mest liberale medlem, sa: ”Policyforslagene korresponderer ikke med diagnosen”.
Tatt av høyrevinden
Forklaringen på at dette store prosjektet ble berget som fødte en mus, ligger sannsynligvis i den politiske utviklingen i USA de siste par årene. Arbeidet startet på et tidspunkt da kriseforståelsen var høy og hundrevis av journaliststillinger forsvant hver uke, det avsluttes på et tidspunkt da høyresidens narrativ dominerer den offentlige debatt: Alle statlige kostnader må kuttes til beinet, nasjonen er på konkursens rand og har ikke engang råd til å beholde sentrale (og beskjedne) velferdsordninger, langt mindre innføre ideologisk omstridte nye subsidier.
Kilde: FCCs rapport Information needs of communities, side 40.
I 2009 var krisetegnene mange og sterke. De samlete annonseinntektene for amerikanske aviser hadde falt med nesten 40 prosent på fire år, og skulle falle med ytterligere 10 prosent i 2010. Antall husholdninger som abonnerte på en avis var tilbake til nivået fra 1945, mens det er tre ganger så mange husholdninger nå. 13.000 journaliststillinger forsvant i løpet av 2008 og 2009, de gjenværende journalistene måtte jobbe hardere, produsere mer, levere til flere kanaler. Uttrykket ”hamsteriseringen” av journalistikken oppsto. Reportere som tidligere hadde tid til å grave i dokumenter, bearbeide kilder, sjekke fakta og finpusse formuleringene, måtte nå løpe som gale for å makte produksjonspresset.
I denne situasjonen våknet to store offentlige institusjoner, Federal Communications Commission og konkurransetilsynet: Federal Trade Commission (FTC). De startet parallelle prosjekt med sikte på å undersøke hvordan det offentlige kan kompensere for den samfunnsnyttige journalistikken som markedet ikke lenger leverer. Den tidligere demokratiske presidentkandidaten John Kerry arrangerte en høring i Senatet i mai 2009, og demokraten Adam Schiff sto bak en tilsvarende høring i Representantenes hus.
FCC startet en omfattende høring med sikte på å få inn forslag til offentlige tiltak. 30 organisasjoner og 9000 enkeltpersoner deltok i FCC-høringen, samtidig som forskere, aktivister og mediefolk presenterte sine ideer overfor FTC. Spesielt aktive var lobbyorganisasjonen FreePress, som er den dominerende på dette feltet.
Hovedargumentet fra tilhengerne av økt offentlig engasjement var at dette ikke er noe nytt, i motsetning til hva høyresiden hevder. Helt fra USAs første tid har den føderale regjering og delstatsregjeringene støttet aviser og kringkasting, både gjennom subsidier, offentlig annonsering og skatteletter. Dette har skjedd ut fra en forståelse av at et folk som vil styre seg selv, er helt avhengig av bredest mulig, og best mulig, informasjon. De samme politikerne som vedtok det første grunnlovstillegget om presse- og ytringsfrihet, de berømte ”founding fathers”, opprettet også U.S. Mail, som hadde som hovedoppgave å distribuere aviser til sterkt subsidierte priser. I løpet av 1900-tallet utgjorde avisene 95 prosent av all post som postverket distribuerte, målt i volum, men bare 12 prosent av inntektene. I dagens pengeverdi ville tilsvarende subsidier utgjort 6 milliarder dollar årlig. Så sent som i 1970 utgjorde postsubsidiene 75 prosent av distribusjonskostnadene for en avis, i dag er rabatten på 11 prosent.
Mange nye ideer
I boken ”Uninhibited, Robust and Wide Open” argumenterte Lee Bollinger, rektor ved Columbia University og styremedlem i The Washington Post, for en massiv økning i støtten til public service-journalistikk og en kraftig opprustning av offentlig finansiert kringkasting. I boken ”The Death and Life of American Journalism” lanserte Robert McChesney og John Nichols, to av grunnleggerne av FreePress, en rekke forslag til offentlige støtteordninger, inkludert skattefradrag for journalistlønninger, lettere overgang til non-profit drift av aviser og lavere portotakster.
Da liknende forslag ble fremmet på en stor konferanse i regi av FTC, våknet høyresiden. Alle forslag til nye pressesubsidier ble karakterisert som grove overgrep mot pressens uavhengighet og et brudd på det første grunnlovstillegget. Disse reaksjonene kom samtidig med at Tea Party-bevegelsen og et revitalisert republikansk parti drev det politiske tyngdepunktet et godt stykke til høyre i forhold til Obama-feberen i 2008. FTC har vært tause siden, og den bebudete rapporten fra deres prosjekt er også bortimot et år forsinket, uten signaler om når den vil foreligge.
Kommentarene fra høyresiden etter fremleggelsen av FCC-rapporten er samstemt tilfredse over at det ikke blir foreslått noen form for pressestøtte, verken direkte eller indirekte. Det mest konkrete forslaget i rapporten er å styre en milliard dollar i offentlig annonsering mot lokale og regionale medier, hvor krisen er størst. Det kan høyresiden leve med. En av de største mottakerne av denne formen for offentlig støtte er deres hovedorgan, The Wall Street Journal, som er en innbitt motstander av å bruke offentlige midler på mediene. Offentlige annonser eller offentlig påbudt annonsering (blant annet for tvangsauksjoner) er den største annonsegruppen i avisen.
Pressen selv mot subsidier
Skepsisen mot øket eller ny pressestøtte går også helt til topps i pressens egne organer. Den amerikanske avisutgiverorganisasjonen, Newspaper Association of America, har advart mot statlige ordninger som kan påvirke pressens uavhengighet. Tre av fire redaktører er imot pressestøtte, viste en undersøkelse utført i fjor.
Derimot er det ingen uenighet om den virkeligheten FCC-rapporten beskriver. Forfatterne får unison ros for å ha gjort et imponerende grundig arbeid. Tilstanden i amerikanske massemedier er tegnet i detalj og dysterhet: Antallet medier er blitt enormt utvidet gjennom utbredelsen av nettaviser, ambisiøse blogger og andre digitale publikasjoner, men det produseres mye mindre original journalistikk enn før.
Lokale fjernsynsstasjoner, som driver på offentlig, gratis lisens, har kuttet radikalt i den lokale nyhetsdekningen, inngått avtaler med kildene om markedsføring forkledd som journalistikk, og i stadig større utstrekning tatt i bruk videopressemeldinger som presenteres som nyhetsreportasjer.
Avisenes problemer er ifølge rapporten firfoldige: Nettet bryter opp den pakken som avisene har levert, folk trenger ikke lenger holde en avis for å få kryssord, værmeldinger, trafikkinformasjon eller lokale tilbud i tillegg til nyhetene. Konkurransepresset fra de digitale mediene presser annonseprisene kraftig ned, annonseringen løsrives fra nyhetene, og stadig mer av lesingen foregår via mobile enheter. Dessuten øker antallet amerikanere som sier at de overhodet ikke følger med på nyhetene, 17 prosent i befolkningen totalt, 31 prosent i aldersgruppen 18–24 år.
Flere får nå nyheter fra nett enn avis, men hva med substansen? (Kilde: FCCs rapport Information needs of communities, side 117)
Rapporten fastslår at krisen er størst i de lokale mediene, tilsvarende de norske regionavisene. De hyperlokale mediene, på bydels- eller nabolagsnivå, klarer seg bedre. Men fordi 95 prosent av de originale nyhetene fremdeles kommer fra de tradisjonelle journalistiske institusjonene, i hovedsak regionavisene, og disse redaksjonene er så alvorlig svekket, lider hele det journalistiske økosystemet. Den radikale reduksjonen i antallet reportere som dekker politiske institusjoner, rettsvesenet, helsevesenet og skolesystemet, fører ifølge rapporten til at makt flyttes fra mediene (og publikum) til institusjonene som skal overvåkes. Journalistene blir mer avhengige av pressemeldinger og informasjonsmedarbeidere. Mens det for 30 år siden var én pr-medarbeider pr. journalist i USA, er forholdet nå 4 til 1.
Frykter økt korrupsjon
En studie utført av Alicia Adsera, Carles Boix og Mark Payne, publisert i Journal of Law, Economics and Organization (pdf) i 2003 viser at den tendensen man kan se internasjonalt til at land med svak presse har høyere grad av korrupsjon enn land med en sterk og fri presse, også gjelder innad i USA. Områder uten sterke regionaviser har mer utbredt korrupsjon enn områder som tradisjonelt har hatt sterke aviser. Clay Shirky, professor ved New York University og forfatter av boken ”Here Comes Everybody”, som The Guardian nylig kåret til en av verdens 100 viktigste sakprosabøker gjennom tidene, sa i et foredrag i 2009 at hans mareritt er at alle byer i USA med færre enn 500.000 innbyggere vil miste sin lokalavis og synke ned i et system av økt korrupsjon.
Slike dystopier preger også den analytiske delen av rapporten fra FCC, men blir ikke møtt med forslag til mottiltak. Rapporten anbefaler at offentlige institusjoner åpner for mer innsyn fra publikum, foreslår at C‑span, fjernsynskanalen som overfører møtene i Kongressen og andre offentlige debatter, får avleggere på delstatsnivå, foreslår endringer i skattereglene som gjør det enklere å gi penger til non-profit journalistikk og anbefaler at flere journalistskoler kopierer de medisinske skolenes kombinasjon av teori og praksis.
Det er det hele, i tillegg til forslaget om å styre mer offentlig annonsering mot lokale medier. Kommisjonsmedlem Michael Copps sa på et seminar i Washington om rapporten at den inneholder noen gode ideer, men at de ”ikke engang er i samme divisjon som problemene”. De mest håpefulle, noen vil si naive, trodde at ”The Future of Media” virkelig ville stake ut en fremtid der det offentlige tar på seg et øket ansvar når markedet ikke lenger kan eller vil produsere journalistikk i det omfang og av den kvalitet som behøves. I stedet er rapporten en seier på knock out for høyresiden, som ikke vil ha noen innblanding fra statens side, og som mener at markedet selv vil ordne opp når støvet etter den digitale revolusjonen og den pågående finanskrisen har lagt seg.
Men, som flere har påpekt, avisenes opplag og annonseinntekter begynte å falle lenge før finanskrisen, begge deler stupte under krisen, og har fortsatt å falle etterpå. To dager etter at FCC-rapporten ble offentliggjort, meldte Newspaper Association of America at de samlete annonseinntektene i amerikanske aviser hadde falt med 9,7 prosent i forhold til i fjor. Akkumulert gir det et fall på 55 prosent siden 2005. Stadig mer tyder på at avisene i fremtiden ikke har mulighet for å dekke det informasjonsbehovet det amerikanske samfunnet har, at ingen andre medier foreløpig er i stand til å ta over denne oppgaven, men at det offentlige ennå ikke er beredt til å gripe inn. Tonen er fortsatt: Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje leva livet for deg.