De onde skrifters bibliotek

Hva kan man si om terroranslaget og massakren den 22. juli som er absolutt sikkert? I mitt hode er det bare én ting: Norge har mistet en uskyld som aldri vil bli gjenfunnet.

I dis­se dager føles det nes­ten upas­sen­de å inn­røm­me det, men serie­mor­de­re, masse­draps­menn og spørs­mål om gal­skap og ond­skap, rasjo­na­li­tet og irra­sjo­na­li­tet, tro og tro-løs­het har vært gjen­nom­gangs­te­ma­er i for­fat­ter­ska­pet mitt. Alle­re­de den førs­te novel­len, «Avgrunn», i den førs­te boka jeg pub­li­ser­te i 1985, hand­let om et masse­drap i en ham­bur­ger­res­tau­rant i USA.

Bak et slikt gjen­nom­gangs­tema lig­ger natur­lig­vis en per­son­lig fasci­na­sjon, som jeg kan til­skri­ve, uten å gå i detalj, per­son­li­ge opp­le­vel­ser i åre­ne 1981–82; opp­le­vel­ser som ga meg grunn til å spør­re hvor­dan per­soner som til­syne­la­ten­de er «en av oss» kan vise seg å skju­le noe som utlø­ser gru­som­me hand­lin­ger.

På grunn av det­te over­ras­ket det meg ikke vel­dig at den nors­ke uskyl­den ble angre­pet innen­fra, og ikke uten­fra.

Det almin­ne­li­ge kan vokse inn i det gru­som­me

Angre­pet var gru­somt kalk­u­lert: poli­tisk mål­ret­tet, plan­lagt over lang tid, og kald­blo­dig og kynisk utført. Det var, på sine egne under­lig­gen­de pre­mis­ser, logisk gjen­nom­ført. Det kan alt­så i sitt ytre vesen, i for­hold til målet for hand­lin­gen, til for­veks­ling vir­ke rasjo­nelt. At det i sitt ind­re vesen er moralsk og humant defekt, slik all kon­sen­sus om moral defi­ne­rer begre­pet, er en annen ting. Men det er kom­bi­na­sjo­nen av det­te — det defek­te og det logis­ke — som er det skrem­men­de; det er den­ne kom­bi­na­sjo­nen som gjør at «en av oss» viser seg å være den vir­ke­lig frem­me­de.

Den kana­dis­ke sosial­an­tro­po­lo­gen Elliott Ley­ton ga i 1986 ut en inn­sikts­full bok om serie­mor­de­re, «Hun­ting Humans», hvor han pos­tu­le­rer at det over­ras­ken­de ikke er at det fin­nes så man­ge, men så få. Han fin­ner at de fles­te serie­mor­de­re ikke skil­ler seg radi­kalt fra en rek­ke and­re men­nes­ker som er påvir­ket av til­sva­ren­de trau­ma­tis­ke hen­del­ser, psy­ko­lo­gis­ke ele­men­ter og and­re utlø­sen­de fak­to­rer. Men like­vel, og hel­dig­vis, er det et fåtall som beve­ger seg ut i serie- og masse­mor­de­rens avgrunn.

Men det er en stu­die i det ual­min­ne­li­ge. Nils Chris­tie, vår emi­nen­te kri­mi­no­log, var en av de førs­te som vis­te oss at det almin­ne­li­ge kan vokse inn i det gru­som­me, i boka «Fange­vok­te­re i kon­sen­tra­sjons­lei­re» (1972). Her skild­rer han hvor­dan helt van­li­ge nord­menn gjen­nom en form for avflat­nings- eller deper­so­na­li­se­rings­pro­sess kun­ne ende som tor­tu­ris­ter.

Når det gjel­der 22. juli-ter­ro­ren skal man være ytterst for­sik­tig med å kon­klu­de­re for tid­lig. De retts­psy­kiatrisk opp­nevn­te har en vans­ke­lig jobb å gjø­re: Både gjer­nings­man­nens såkal­te «mani­fest» og opp­lys­nin­ger som har kom­met ut om avhø­re­ne, peker mot et kom­plekst sett av impul­ser og meka­nis­mer, hvor deper­so­na­li­se­ring av ofre­ne, egne stor­hets­for­nem­mel­ser, og kuns­ti­ge sti­mu­li bare er noen av ele­men­te­ne i en lang pro­sess. Gjer­nings­man­nen er en sin­gu­la­ri­tet, ikke en repre­sen­ta­tiv skik­kel­se.

Det som påstås å være rasjo­nelt, tren­ger ikke være annet enn en rasjo­na­li­se­ring

Det for­hind­rer like­vel ikke at det fin­nes et bre­de­re bak­tep­pe for ter­ror­hand­lin­gen. Hand­lin­gen er poli­tisk moti­vert og poli­tisk mål­ret­tet. Det er sik­kert en kvart eller en halv mil­lion nord­menn som i en ano­ny­mi­sert spørre­un­der­sø­kel­se vil­le sagt seg nok­så enig i mye av det gjer­nings­man­nen står for, for eksem­pel i for­hold til frem­med­frykt, uan­sett om det er basert på fak­ta eller kon­spi­ra­sjons­teori­er. Det åpner for spørs­må­let om hva rasjo­na­li­tet egent­lig er, om vårt for­hold til fak­ta og myter, om poli­tis­ke meka­nis­mer er basert på for­nuft eller følel­ser.

Rasjo­na­li­tet er ikke hva vi trod­de det var for ti-tyve år siden. Vi vet mer — om enn på langt nær nok — om men­neske­sin­net nå, om det stof­fet vi er skapt av. Ikke minst har psy­ko­lo­gisk og nev­ro­lo­gisk forsk­ning bragt oss mye kunn­skap. Psy­ko­lo­gen og nev­ro­lo­gen Oli­ver Sacks har levert et stort bidrag i fle­re bøker, og nev­ro­lo­gen Anto­nio Dama­sio har gått dypt inn i den­ne pro­ble­ma­tik­ken i boka «Des­car­tes´ Error».

Men det er ikke bare meka­nis­me­ne i det indi­vi­du­el­le sinn som er gjen­stand for tvil omkring rasjo­na­li­tet og irra­sjo­na­li­tet. Den engels­ke poli­tis­ke filo­so­fen John Gray har i fle­re bøker, ikke minst «Straw Dogs» og «Black Mass», kom­met med bety­de­li­ge inn­spill for en revur­de­ring av kol­lek­ti­vets og poli­tik­kens rasjo­na­li­tet, blant annet om hvor­dan frem­med­frykt og reli­giøs fun­da­men­ta­lis­me har påvir­ket ame­ri­kansk uten­riks­po­li­tikk under Bush-admi­ni­stra­sjo­nen.

Det som påstås å være rasjo­nelt, tren­ger ikke være annet enn en rasjo­na­li­se­ring

; ord­bokde­fi­ni­sjo­nen er «å søke for­nufts­grun­ner for hand­lin­ger som egent­lig er bestemt av følel­ses­mes­si­ge moti­ver». Men forsk­nin­gen viser alt­så hvor vans­ke­lig det i vir­ke­lig­he­ten er å skil­le mel­lom for­nuft og følel­ser, og stil­ler i bunn og grunn spørs­mål ved om en slik begreps­de­ling over­ho­det er funk­sjo­nelt.

Kan­skje er det­te den uskyl­den vi har mis­tet for godt: Tro­en på — eller illu­sjo­nen om — at ver­den over­ho­det er rasjo­nell, og at men­nes­ket er det. Ter­ro­ren har skapt utrygg­het. Ikke i den for­stand at vi går omkring i angst for en umid­del­bar gjen­ta­kel­se, på sam­me måte som vi ikke går omkring og fryk­ter serie­mor­de­re. Men slik at vi i dag er mind­re sik­re på at per­sonen foran oss i kassa­køen er et «rasjo­nelt» indi­vid.

Det­te er hva vi er nødt til å se i øyne­ne. Vi kan ikke til­la­te oss å sky­ve unna det ube­ha­ge­li­ge i situa­sjo­nen; ube­ha­get over at ter­ro­ren har effekt; ube­ha­get som lig­ger i at gjer­nings­man­nen, selv om han er en sin­gu­la­ri­tet, like­vel står for noe som man­ge ikke er fun­da­men­talt uenig i. Han har, med gru­som effek­ti­vi­tet, båret frem et bud­skap til all­men­nin­gen. Og det er på all­men­nin­gen det må møtes.

Det såkal­te «mani­fes­tet» må frem i lyset som det onde skrift det er

Men demo­kra­ti­et har et nytt pro­blem med all­men­nin­gen. Det som har blitt enda tyde­li­ge­re etter 22. juli-ter­ro­ren er hvor vik­tig, og hvor uover­sikt­lig ver­densve­ven har blitt, og hvor ure­di­gert den fak­tisk er. Den som søker, kan fin­ne bekref­tel­se — ure­di­gert, uimot­sagt, eks­tremt for­mu­lert bekref­tel­se — på nær sagt hva som helst. Sant og usant, fak­ta og myte blan­der seg i en enorm meng­de av infor­ma­sjon og des­in­for­ma­sjon, og det er lett å bli offer for en form for infor­ma­sjons­blind­het. Det er ikke bare vår fun­da­men­ta­le rasjo­na­li­tet som kan betvi­les, og der­med vår evne til å behand­le infor­ma­sjon kor­rekt; det er også infor­ma­sjo­nen selv. Men det­te hem­mer ikke fana­ti­ke­re; den blin­de tro lever i bes­te vel­gå­en­de.

Kan­skje er det slik at all­men­nin­gen ald­ri vil fan­ge opp fana­ti­ke­ren, det sin­gu­læ­re. Kan­skje vil det all­tid søke seg til utkant­e­ne av all­men­nin­gen, hvor det kan få sut­re over sin egen, selv­valg­te mar­gi­na­li­se­ring. Det må ikke for­hind­re at vi i etter­kant av 22. juli stil­ler oss et vik­tig spørs­mål, og spørs­må­let er om all­men­nin­gen er stor nok.

Jeg har en ube­ha­ge­lig følel­se av at den ikke er det. Selv om jeg er dypt uenig i selv de mest utbred­te deler av argu­men­ta­sjo­nen som dan­ner bak­tep­pe for ter­ror­hand­lin­gen, har jeg en følel­se av at all­men­nin­gen har hatt svak­he­ter i et par tiår; at hold­nin­ger har blitt for­trengt ikke gjen­nom sak­lig debatt, men gjen­nom en form for moralsk stig­ma­ti­se­ring. Jeg tror vi er nødt til å for­bed­re all­men­nin­gen, og i den spil­ler biblio­te­ket som all­tid en stor rol­le.

Jeg mener at den sun­nes­te reak­sjo­nen på ter­ror­hand­lin­gen var en av de førs­te vi hør­te: Mer demo­kra­ti og åpen­het. Da nyt­ter det ikke å for­tren­ge gjer­nings­man­nens navn, eller tit­te­len på det såkal­te «mani­fes­tet». Det må frem i lyset som det onde skrift det er.

Kan­skje vil et ver­dig min­nes­mer­ke over 22. juli være et nytt biblio­tek, de onde skrif­ters biblio­tek, viet den åpne demo­kra­tis­ke debatt omkring og belys­ning av ond­ska­pens røt­ter og meka­nis­mer. Bare debat­ten om hvil­ke skrif­ter som hører hjem­me der, vil være en utvi­del­se av all­men­nin­gen, og i seg selv den vik­tigs­te delen av min­nes­mer­ket.

Artik­ke­len ble først pub­li­sert i Bok og Biblio­tek nr. 4, 2011.

TEMA

O

ffentli
ghet

88 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen