Få lokalaviser kan greie seg uten pressestøtte. Er disse avisene tannløse informasjonsblad som like gjerne kunne vært utgitt av kommunale informasjonsmedarbeidere, eller overvåker de lokalvalg og beslutningsprosesser så effektivt at bortfallet av en lokalavis har målbare effekter på kommuneøkonomien?
To tyske økonomer, Christian Bruns og Oliver Himmler, har nylig satt dette spørsmålet på dagsorden. Tidligere i år publiserte de en studie som ser på betydningen av lokalaviser for effektiv ressursbruk i kommune-Norge. Funnene er overraskende positive, og studien kunne godt vært bestilt av Mediestøtteutvalget som avga rapport til Kulturdepartementet i fjor.
Bruns og Himmler argumenterer for at Norge er et interessant laboratorium for den som vil studere effekten av aviser på politikernes ressursbruk. Mens radio, fjernsyn og internett er alternative kilder til informasjon om rikspolitikken, er aviser nokså enerådende når det gjelder å overvåke lokale beslutningsprosesser. Norge har både høy avisdekning og en desentralisert styringsstruktur med mange små kommuner. Dette trigget forskerne til å gjøre et dypdykk i norske avisdata.
Datamaterialet de bruker dekker 150 norske aviser og mer enn 400 kommuner i årene 2001 til 2005. Avisdataene kommer fra Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for lokalaviser. Grunnleggende kommunedata kommer fra Statistisk sentralbyrå og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, mens kommunale effektivitetsindekser er utviklet av Lars Erik Borge ved NTNU. Disse indeksene tar hensyn til både kvantitative og kvalitative aspekter ved 17 typer kommunal tjenesteproduksjon.
De tyske forskerne finner en positiv sammenheng mellom utbredelsen av lokalaviser og effektiviteten i kommunal sektor. Effekten er tydelig selv om de kontrollerer for forskjeller mellom kommunene i blant annet inntekts- og utdanningsnivå, størrelse, befolkningstetthet og langvarige, uforklarte effektivitetsforskjeller. De finner dessuten at den målte effekten forsterkes når de vekter avisutbredelsen i den enkelte kommune med et mål for hvor mye kommunespesifikt informasjonsinnhold de ulike avisene har.
Bruns og Himmler finner en særlig tydelig effekt i små kommuner og liten effekt i store kommuner. Store kommuner definerer de som kommuner med mer enn 10000 innbyggere. Dette er interessant, men det kan være at de mistolker dataene noe på dette punktet. Liten effekt på effektivitetsnivået til store kommuner kan skyldes at aviser er et mindre viktig instrument for velgerovervåking der, men det kan også skyldes at det er mindre variasjon både i effektivitet og avisutbredelse i store kommuner. Da kan avisene ha positiv betydning uten at det lar seg påvise.
Utbredelse av aviser forklarer en relativt liten andel av den totale variasjonen i effektivitet mellom norske kommuner. Målt i monetære termer innebærer resultatene deres at “ett standardavvik” økning i utbredelsen av lokalaviser, reduserer slakk i offentlig ressursbruk med omkring 2,5 millioner kroner for en norsk gjennomsnittskommune. Det svarer til 235 kroner per innbyggere, og representerer bare 10–20 prosent av effektivitetsmålets standardavvik. Gitt de store måleproblemer en slik analyse innebærer, er funnene likevel interessante.
Denne høsten skal Kulturdepartementet meisle ut en ny pressestøtteordning. Det aviser kan ta seg betalt for av leserne, er den enkelte lesers private glede og nytte av å holde seg oppdatert. Ingen kan “utestenges” fra gevinster knyttet til effektiv drift av offentlig sektor. En slik ekstragevinst kommer både avislesende og ikke-avislesende innbyggere til gode. Verdien for fellesskapet av den politiske og undersøkende journalistikken er derfor et viktig argument for pressestøtten.
Kilde:
Bruns, Christian og Oliver Himmler (2011). Newspaper Circulation and Local Government Efficiency, Scandinavian Journal of Economics, 113(2), 470–492. (Tilgang til artikkelen krever abonnement på tidsskrift/betaling. Enkelte universitetsbiblioteker tilbyr tilgang for sine brukere).
Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv i spalten “Forskning viser at…”.
Retningen på artikkelens konklusjon var ikke overraskende for oss som kjenner lokalavisene, lokalpolitikken og lokalsamfunnene deres fra innsiden. Klart det påvirker beslutningsprosessene både i lokalpolitikken og administrasjonen at det er offentlighet om hvem som bestemmer hva, hvem som får kommunale oppdrag, hva de ulike folkevalgte og nøkkelfolk i kommuneadministrasjonen gjør, eller ikke gjør.
De som aldri har blitt kikket i kortene, og vet at de heller ikke kommer til å bli det, blir naturligvis i gjennomsnitt litt mindre nøye med kvaliteten, både på prosesser og beslutninger. Slik de fleste kommunene blir styrt, legger det til rette for konsensusbeslutninger, så politikken vil normalt ikke selv produsere alternative perspektiv i kommunale beslutningsprosesser. Slike alternativa perspektiv må komme utenfra, fra interessegrupper eller enkeltpersoner, og forsterkes gjennom offentlighet.
Honnør til Jarle Møen for å ha gjort denne undersøkelsen kjent! Men linken til artikkelen fungerer bare for de som i utgangspunktet har tilgang til publikasjonen, dvs stort sett akademia. Den fortjener definitivt en bredere distribusjon.