Heretter satser vi på herredømmefri dialog, ikke sant? Hvor målet er å komme videre i erkjennelsen og lære noe av hverandre, og kanskje til hverandre?
– Thomas Hylland Eriksen,
Thomas Hylland Eriksen, du eier virkelig ikke skam :-)
– Asle Toje,
Begge fra Facebook, 26. november
I. Utgangspunktet for teksten du leser er en allerede mye omtalt Facebook-tråd. Den begynte på medieviter Jostein Gripsruds Facebookside, og har i skrivende stund nesten 400 kommentarer og 200 tommelfingre i været, samt dekning i NRK, Morgenbladet, Dagbladet og Klassekampen. (For ordens skyld, jeg er stipendiat ved instituttet der Gripsrud er en nøkkelfigur, vi er Facebookvenner, men kjenner hverandre ikke personlig).
Debatten handlet grovt sett om sosialantropolog Thomas Hylland Eriksens analytiske forskning på majoritetssamfunnet, det man upresist kan kalle «dekonstruksjon». Eller kanskje utgangspunktet er kronikken Aftenposten trykket 23. november, med påstanden om at Hylland Eriksen «skrev om å dekonstruere demokratiet, noe som fikk dråpen til å flyte over hos massemorderen Anders Behring Breivik». Eller kanskje det tok av når statsviter Asle Toje sammenlignet Hylland Eriksen med en Hamsun-skikkelse som «flotter seg med spaserstokk og fine manerer» og bedriver «fomlete forsøk på dekonstruksjon». Eller kanskje begynte det egentlig 16. mai i år, når Bergens Tidende trykket Dan Odfjells anklage mot Eskil Pedersen om «å gjøre seg selv til helt» etter terrorangrepet 22. juli – noe Odfjell betegner som «rimelig skamfullt».
Eller kan det begynne med at vi skriver desember? Det er tid for tilbakeblikk på debattåret 2012. Året etter terroren. Året før stortingsvalget. Kanskje jeg bare satt og leste hvordan søndagskvelden var blitt ødelagt for Hylland Eriksen, og våknet mandag morgen og så at han klokken 07.35 stilte spørsmålet: Hvorfor var det på 1990-tallet lett «å føre en uenighetsbasert debatt med meningsmotstandere (…) Den gangen var jeg både yngre, mer skråsikker og utvilsomt enda mer ufordragelig enn i dag. Hva tror dere det kommer av at det ikke ser ut til å være mulig (…) denne gangen?» Og så fikk også jeg behov for å skrive om hvordan vi debatterer i dette landet, i dette språket, til tross for at vi er uenig om hva både landet og språket innebærer.
II. Og sant å si fikk jeg unnskyldningen for å skrive denne teksten da jeg en ettermiddag i den sibirske oslokulden oppdaget boken «Til saken – etikk og retorikk i den offentlige debatten» av idéhistoriker Helge Svare. Den slo meg som den perfekte julegave, den kan deles ut til både venner og fiender. Boken er utgitt i år, og har fått ufortjent lite omtale, til tross for at den går inn i et problem like gammelt som sivilisasjonen – og høyaktuelt for oss i Norge etter terroren. Tittelen og omslaget er litt kjedelig. Men målet mellom permene er ambisiøst: å behandle de vanskeligste offentlighetsspørsmålene i et språk alle som ramler innom en Facebookdebatt kan forstå.
Svare (bra navn for en filosof!) går gjennom de fleste tegn på saklighet og usaklighet i en meningsutveksling. Dette er kjent stoff fra retorikken. Ad Hominem-argumenter (altså å ta mannen og ikke ballen), kildekritikk, hersketeknikk, stråmenn og offerretorikk blir alle illustrert. Som god humanist fører han oss til ordenes opprinnelige betydning. Toleranse som begrep oppstod som en reaksjon på de blodige religionskrigene i Europa på 1600-tallet, og «hadde da en betydning som ligger nærmere det norske ordet ‘å tåle’. Ideen var at man skulle tåle å omgås andre mennesker med en annen tro, og ikke forfølge dem med våpen i hånd.» Det å tolerere betyr ikke at man må like. Svare forklarer også opphavet til ordet «respekt», som kommer fra latin, re spectere, og betyr «å se tilbake på». Det handler om at man kan se hverandre i øynene. I det strengt hierarkiske Romerriket krevde det samme sosiale status. Respekt betyr således ikke å godta alt: «Tvert imot kunne man si at åpenhet om uenighet inngår som en nødvendig dimensjon av respekt. Å ikke si ifra er respektløst.»
Svare viser hvordan aktører på begge sider i krevende debatter forsøker å tvinge oss inn i en falsk enten- eller dikotomi. Er du mot å trykke satire av profeten Mohammed? Ja, da er du mot ytringsfrihet. Er du for å trykke satire av Mohammed? Ja, da er du mot muslimer. Hvorfor er vi havnet i den situasjonen, at man føler seg litt døll når man sier at dette er ekte dilemmaer, og vi må lære oss å leve med dem? I Norge i dag er konflikten om verdier ofte vanskeligere enn konflikten mellom arbeid og kapital – men i begge tilfeller finnes de beste løsningene i møte mellom ekte mennesker i ekte forhandlinger.
III. Facebooktråden til Gripsrud var ikke verdifull på grunn av de harde ordene som falt, og som så ble slettet. Det viktige var hvordan debatten bølget mellom vilje til å møtes og ren hån. Det sier noe om hvordan nettdebattene går for raskt, at de alltid står i fare for brått å forslummes og bli en forutsigbar øvelse i drittslenging. Men det forteller oss også at posisjoner kan forhandles, avklares, presiseres, til og med snus. Trådeier Gripsrud, som selv hadde lagt an en tøff tone, grep inn når raseriet hadde snudd seg fra Hylland Eriksen til Toje, og sa at han ville kjøpe den siste boken hans fordi nasjonsbegrepet stadig er aktuelt. Toje viste sympati for Hylland Eriksen og skrev: «Påstanden om at han skulle inspirert ABB er langt over streken.» Lærer ved Laksevåg VGS, Grete Melby, ba om å få bruke tråden i undervisning. (Heldige elever!) Det avfødte ny diskusjon om hvorvidt Facebook var offentlig, del-offentlig eller privat. Og at Hylland Eriksen som (aber natürlich) også har skrevet en bok om debatten om debatten, tilbød seg å sende henne den. Da kom jeg på Anders Johansen og Jens Kjeldsens bok om norsk politisk retorikk, «Virksomme ord». Et poeng der, er at den norske offentligheten, og faktisk den norske identiteten, har kommet styrket ut av definerende konflikter som EU-striden, målstriden, arbeiderbevegelsens kamp for politisk makt og kvinnefrigjøringen.
Den politiske talens historie er fremfor alt en historie om strid, til dels voldsom, uforsonlig», skriver de, men videre: «Når alt kom til alt var det konfrontasjonen som brakte forsoning.» Og da jeg på ny så Asle Tojes kronikk, oppdaget jeg et synspunkt det er lett å finne veien til fra mange politiske posisjoner, nemlig at man i svaret på «utfordringene globalisering og masseinnvandring fører med seg» bør «bygge videre på vår nasjonale identitet på en måte som gjør det mulig for nye nordmenn å slutte seg til den.
Svakheten med kronikken er paradoksalt nok at han ikke åpner for å møte Hylland Eriksen. De kunne funnet felles grunn i dette sitatet, som også er Tojes sterkeste poeng. Men kanskje dette ikke er Tojes prosjekt?
IV. Om «Til saken» skal kritiseres for noe, så er det at den burde brukt mer plass på verdien av uenighet. Svare skriver kort om statsviter Chantal Mouffe og agonismen, men her foregår det flere interessante diskusjoner. Christian Kock, professor i retorikk, har blant annet skrevet flere artikler hvor han går i rette med en overforenklet habermasiansk innstilling til den offentlige debatten, hvor alle debatter via «det bedre argumentets særegne tvangløse tvang» skal bevege seg mot konsensus. Og som en korrigering til dette igjen, er det senest i vår levert en sylskarp masteroppgave kalt «Om retorikeren» av Sine H. Bjordal ved Universitetet i Oslo, som utforsker retorikkens rolle i et habermasiansk system.
Hvis vi skal lete etter en kjerne i debatten om debatten, er det kanskje det enkle spørsmålet «Kan ord skade?» Her skriver Svare om NRK-reportasjen hvor Frp-representant Christian Tybring-Gjedde sto frem med sykemelding etter trusler og hets. Trusler er, som Svare påpeker, uakseptabelt, og burde straffeforfølges. Men reportasjen legger vekt på at det var en kronikk av Eivind Trædal som utløste sykemeldingen – for det var den samme Tybring-Gjedde som i høst sa det var «forkastelig» at Oslos ordfører Fabian Stang deltok i en markering mot YouTube-filmen «The innocence of Muslims» fordi det «Uansett vil det være en legitimering av demonstrasjonen og muslimers rett til krenkethet og raseri».
Om dette skriver Svare: «Hvis ordene oppleves å ha en slik destruktiv kraft her, burde ikke da Frp-politikeren (i dette tilfellet) selv være mer forsiktig med hvilke ord han bruker i den politiske retorikken?» Som kuriosa kan det nevnes at både kronikk og reportasje fikk PFU-kritikk. Konflikt er nødvendig for fremdrift. Men det symbolske rommet konfliktene foregår innenfor, er ikke uten grenser. Hva hvis for eksempel Aftenposten trykker en kronikk av Anders Behring Breivik? Kan det bidra til et bedre samfunn? Hvis man er mot det, er man dermed mot ytringsfrihet? Er jeg mot ytringsfrihet fordi jeg mener det er galt av avisene å trykke kronikker av Fjordman? Eller, for den saks skyld: At det er galt av Tybring-Gjedde å stille skriftlig spørsmål til Hadia Tajik som kun er et utvannet ekko av hans avisinnlegg «En drøm fra Disneyland»? Nei, jeg bruker ganske enkelt min ytringsfrihet til å si: «Det der burde du ikke ha sagt!»
Og til sist, kjære leser: At jeg stadig terper på hvor ideene kommer fra er, et slags stilistisk grep. Jeg prøver å vise hvordan meningene og tankene våre dannes i vårt stadige møte med omverden, med de andres talehandlinger. Det er en del av forhandlingene om vår tid, som vi alle deltar i. Stilig? Tja. Sant? Ja.
Teksten var på trykk i Klassekampen 18.12.12