Det var aarhundreders taushet hun brøt

Camil­la Col­lett (1813–1895) på sine eldre dager

Camil­la Col­lett skriv­er seg slik rett inn i stem­merettsju­bileet som feires i år. Hun var opp­tatt av kvin­nefrigjøring, men hadde ikke noe ønske om selv å stå i bres­jen for reformer. Hun skrev, på ulike vis, alltid om kvin­nens still­ing, og med respek­ten for kvin­ners tanke- og følelses­liv som det vik­tig­ste. Men med sitt for­fat­ter­skap og sine analyser av kvin­nens plass i sam­fun­net, ble hun net­topp en særde­les vik­tig inspi­rasjon for senere reformer. For kvin­nebeveg­elsens første fase, og for en yngre gen­erasjon kvin­ner som kjem­pet for stemmerett.

Jeg har tidligere her på bloggen ref­er­ert til Col­letts egen 17. mai-tale fra 1877, Hvad rager det os, men vil her trekke frem to taler om Camil­la Col­lett av kvin­nesaks­fork­jem­peren, poli­tik­eren og redak­tøren Gina Krog.

Den ene, Det var aarhun­dred­ers taushet hun brøt, er fra avdukin­gen av Camil­la Col­lett-stat­uen i Slottsparken i 1911. Om stat­uen uttaler hun enkelt om Col­letts storhet på veg­ne av Norges kvinner:

Det er vort Eidsvoldsmonument.

Den andre tal­en, Camil­la Col­lett, er et fore­drag Krog reiste lan­det rundt med i flere år (utgitt i 1911); en beretning om hennes venn og heltinnes liv, kamp og arbei­de. Hun teg­n­er likev­el ikke kun et glans­bilde av Collett:

Gina Krog taler ved avdukin­gen av Camil­la Col­lett-stat­uen i Slottsparken (foto: Oslo Museum)

Folk sa, at Camil­la Col­lett altid klaget. Nei ikke altid, men hvor hun kunde klage. Aldrig har jeg hørt noen kunne klage som hun, omkring det saare punkt kunde hun kredse og virre og flakse som en fugle­mor over sit rede. Jeg tror nok Camil­la Col­lett kan ha gjort en og anden uret, i anled­ning de foruret­telser hun hadde lidt, der var mis­forstaaelser, som kunde været opklaret og utjevnet. Men hun lukket for det, hun veg bort, laaste sig inde i sin bitre krænkelse. Men i rege­len og i større ting hadde hun ret, merkværdig ret, ofte har jeg erk­jendt det jeg fra først av syntes var over­driv­else helt at stemme med de virke­lige forhold. Og fra egen foruret­telse steg det saa til klage over den uret og raa­het som vistes andre kvin­der. Og da var det som tid og rum ikke var til.

Men det er beun­dring og takknem­lighet som preger tal­en, der hvert avs­nitt på sitt vis set­ter to strek­er under Camil­la Col­letts posisjon som inspi­ra­tor og igangsetter:

Mot en dunkel bak­grund stiger Camil­la Col­letts billed frem, naar vi ser os tilbake i tiden. — Ingen skikkelse beteg­n­er mer end hen­des et skille mellem før og nu i vort land. […] Hun sa det ofte selv: Det maat­te komme det jeg hadde at føre frem. Hadde ikke jeg været, saa var en anden kom­met som den første, for nu var tiden der. Men vi sier, en lykke at hun var der, da tiden var der. For vel var den kom­met til vort land, den mægtige kul­tur­bølge, kvin­de­bevægelsen, og en yngre slegt hadde optat arbei­det ogsaa uten hende, men at det har faat det ind­hold, den per­son­lighetens glød og magt som den trods alt har, det skyldes først og fremst hende.