På Frps hjemmeside gir Jon E. Helgheim fra Drammen sterkt uttrykk for misnøye over at det skal innføres flere bomstasjoner i hans hjemdistrikt: «At Norge som verdens rikeste land også har verdens høyeste bruk av bompenger skyldes ikke noe annet enn dårlig politisk ledelse og avgiftskåte politikere».
Slike vendinger dukker jevnlig opp i politisk debatt, både hos regjering og opposisjon. Er dette selve kronargumentet, som effektivt skaper støtte rundt politikerens harnisk over landets tilstand – eller er dette noe som kan ha en negativ effekt for politisk diskurs og handling? Det kan like godt hende at slike formuleringer snart fremstår som parodiske – og at den eneste reaksjonen de fremkaller er at velgerne himler med øynene. Først og fremst må en huske at det argumentet forteller slett ikke er sant. Det er kun sannsynlig. Det betyr at det alltid finnes en annen side av saken.
Sannhet versus sannsynlighet
Argumenter som benytter seg av formuleringer rundt Norge som verdens rikeste land beveger seg i et landskap hvor publikum ikke logisk kan analysere seg frem til en felles enighet. Derimot er det et argument som baserer seg på det sannsynlige. I retorikkens verden kjenner vi dette som et enthymem. I politikk kan man ikke alltid finne den beste kursen ved bruk av rent matematiske og korrekte avveielser – det vil alltid være en stor grad av usikkerhet. Hvordan argumentere godt og samtidig helt sant for å oppnå tilslutning når det kommer til svært omstridte diskusjoner rundt innvandring, oljeboring i Lofoten og abortlov?
Den eneste reaksjonen de fremkaller er at velgerne himler med øynene
Som retorikeren Chaim Perleman peker på, foregår denne typen argumentasjon på en uformell måte, uten logikkens strenge regler. Det er dette man vanligvis gjør i diskusjoner og debatter. Man forsøker å få støtte for sitt syn, og derfor må en ofte bruke premisser som publikum aksepterer og kan kjenne seg igjen i. Jens E. Kjeldsen sier at «retorisk argumentasjon søker mindre å verifisere og bevise enn å berettige og begrunne». Her passer argumentet om Norge som verdens rikeste land som hånd i hanske:
«Som verdens rikeste land, og også et land som har klart seg ganske godt gjennom finanskrisen, har vi et ekstra ansvar for å bidra også i FN-sammenheng», sa Laila Gustavsen (Ap) fra Stortingets talerstol. Det er ingen selvfølge at Norge som verdens rikeste land skal hjelpe andre, men argumentet spiller på premisset om at vi med stor oljekonto bør kunne finne oss i å dele en ørliten del av rikdommen vår. Dersom man selv har mye, skal man hjelpe dem med lite. Fremstår premissene som sannsynlige og riktige for folk, kan argumentasjonen virke overbevisende. Samtidig stiller man seg åpen for at andre kan snu det samme argumentet på hodet. Dersom en for eksempel sier at vi som verdens rikeste land må holde oss unna FN for å sikre og verne om vår sterke økonomi i en usikker finansiell tid, kan dette også virke overbevisende, selv om en ikke har premisser som er hundre prosent gyldige.
Meningsløs argumentasjon?
Når går denne formen for argumentasjon over streken? Muligens når politikere benytter argumentet til å hausse opp problemer, uten å komme med løsninger. Ett eksempel er bensinpriser. Å påstå at «Det er en skam at bensin er så dyrt i verdens rikeste land» kan godt være legitimt. Men det spørs om det fører til en unødig forenkling av et komplekst bilde. Det kan jo godt hende at bensinprisen følger gjennomsnittsinntekten i Norge, eller at en stor del av bensinprisen er avgiftsbasert, av gode grunner. Et annet eksempel er samferdselspolitikk: Linda Hofstad Helleland (H), sa at «det er meningsløst at verdens rikeste land ikke får bygd ut mer vei enn vi gjør under Jens Stoltenberg» (Dagsrevyen 11. april). For det første er det ikke gitt at verdens rikeste land skal ha bedre veier, men en følger en argumentasjon som får mange til å tenke “ja det er sant det der, hvorfor har vi ikke bedre veier når vi er verdens rikeste land? Sannsynligvis burde det være bedre”. Norge som det rike landet det er, burde kanskje ha bedre veier, men er det faktisk meningsløst at det ikke bygges mer vei siden vi er verdens rikeste land?
Politikere benytter argumentet til å hausse opp problemer, uten å komme med løsninger
Rikdommen fremstilles ofte som en del av problemet i dagens Norge, ved å kritisere politikerne som sitter ved makten for at de ikke klarer å forvalte rikdommen godt nok. Hofstad Hellelands partikollega, Torbjørn Røe Isaksen, bruker frasen på en annen måte når han ytrer at “utfordringen for oss er å videreutvikle rikdommen og velferden, altså bruke de mulighetene man har som et av verdens rikeste land, til å sikre og skape muligheter for alle». Den viktigste forskjellen her er kanskje at argumentet ikke fremstilles på en slik måte at man stopper helt opp ved det problematiske. Her fremmes det en mulig kurs og en løsning, fremfor at det inviteres til ergrelse og undring over en enkelt sak. Isaksen tar ikke tak i et konkret problem, som bensinpriser eller veibygging, men fremstiller seg selv som en politiker som forstår mulighetene som rikdom innebærer. Det hadde ikke overrasket meg å se noen som sa det på en langt mer populistisk måte: «Det er sjokkerende at vi ikke klarer å sikre og skape muligheter for alle når vi bor i verdens rikeste land».
“Statlig landeveisrøveri i et av verdens rikeste land” (kilde: FrP på Flickr. CC:by-nd)
Negative vinklinger – farefulle forventninger
10. april i år valgte Aftenposten å kjøre forsiden med følgende tittel: “Hvorfor har ikke norske barn det best i verden?”. Her kommer det frem at norske barn er ganske fornøyd med sin egen tilværelse, men ikke så bra som eksempelvis barn fra Nederland. UNICEF-sjef Bernt G. Apeland mener det ikke er noen grunn til at Norge ikke skal score bedre. Dette til tross for at norske barn ifølge undersøkelsen viser at de totalt sett kommer på en andreplass i rangeringen.
Det er problematisk hvis argumentasjonen blir mer og mer preget av at en bruker premisser som baserer seg på at en andreplass er fullstendig uholdbart på grunn av Norges rikdom. Da er det kanskje derfor barna våre ikke har det aller best i verden – fordi vi aldri blir helt fornøyd? Aftenpostens overskrift kunne like greit vært “Norske barn har det bra — bare nederlandske barn har det bedre”.
Forventningene vokser
Faren ved den hyppige bruken av «verdens rikeste land» i argumentasjonen er at det settes et stadig høyere krav til hva politikerne kan utrette med en så stor pengesekk. En kan spørre seg om ikke dette skaper direkte urealistiske forventninger, og om dette er en litt for enkel og til dels feig utvei. En stor mengde penger kan ikke sies å gi perfeksjon i alle ledd. En nasjon vil alltid ha noe å forbedre, noe å jobbe med. Ved å stadig påpeke situasjoner som ikke burde eksistere grunnet rikdommen til Norge, vil velgere stadig forvente mer.
Nå som valgkampen er i gang vil vi igjen se denne typen argumentasjon hyppigere og hyppigere. Men politikerne vet bedre enn dette. Vi som velgere må være oppmerksomme på at politikere som fremmer denne typen argumentasjon ikke kommer med en annen løsning enn å kaste penger på problemene.