Valgomatenes forvridde virkelighet

Valgomatenes automatiserte politiske rådgivning kan fungere for å vekke interesse for politikk, men har en rekke begrensninger når det gjelder å gi reelle partianbefalinger.

Valg­o­ma­ter har blitt et van­lig inn­slag i nors­ke valg­kam­per. En valg­omat ber deg sva­re på noen poli­tis­ke hold­nings­spørs­mål, og bereg­ner ut fra det hvil­ket poli­tisk par­ti som sam­sva­rer best med dine hold­nin­ger. Man­ge bru­ker sli­ke valg­o­ma­ter som under­hold­ning, men fle­re tar også valg­o­ma­ter for å få råd­giv­ning om hvil­ket par­ti man bør stem­me på. Min kol­le­ga Rune Karl­sen viser til at bru­ken øker, og at den påvir­ker vel­ger­nes parti­valg. I den grad vel­ge­re bru­ker valg­o­ma­ter til poli­tisk råd­giv­ning og ikke bare under­hold­ning, bør man være opp­merk­som på deres mang­ler.

Det høres til­for­la­te­lig ut å kun­ne outsource val­gets kva­ler til en auto­mat. Data­en hol­der orden på dine hold­nin­ger og par­ti­enes pro­gram­mer, og sum­me­rer til slutt opp det rik­ti­ge sva­ret, ikke sant? Så enkelt er det ikke. Når de som lager valg­o­ma­ten vel­ger ut enkel­te hold­nings­spørs­mål, vel­ger de sam­ti­dig bort fleste­par­ten. Førs­te fil­tre­ring av vir­ke­lig­he­ten hand­ler alt­så om hvil­ke saker som blir valgt ut, og hvil­ke som ikke blir det. Og når det fore­går en siling, bør man all­tid stil­le seg spørs­må­let: Hvil­ken slag­side har den­ne utsi­lings­pro­ses­sen? Hvor repre­sen­ta­tiv er utvel­gel­sen av valg­omat­spørs­mål for alle rele­van­te poli­tis­ke spørs­mål i Nor­ge?

Majo­ri­te­ten av hold­nings­spørs­mål er ikke inklu­dert i den auto­ma­ti­ser­te råd­giv­nings­tje­nes­ten. Hva som opp­fat­tes som vik­ti­ge poli­tis­ke saker varie­rer etter hvil­ken vel­ger man spør, men de fles­te vel­ger­ne vil ikke få dek­ket alle de sake­ne de bryr seg om i en valg­omat. Man­ge valg­o­ma­ter spør hvor vik­tig vel­ge­ren synes sake­ne som er tatt med er, men de får ikke spurt hvor vik­ti­ge sake­ne som ikke er tatt med i bereg­nin­gen er for vel­ge­ren.

Valg­o­ma­ter: Auto­ma­ti­sert valg­hjelp

Anta­ke­lig­vis vel­ges spørs­mål som evner å skil­le mel­lom par­ti­ene. En valg­omat skal tross alt gi et tyde­lig råd. Slag­si­den – eller bia­set – er da i så fall at spørs­må­le­ne fort over­dri­ver for­skjel­len mel­lom par­ti­ene. Valg­o­ma­ten vil alt­så gi et mer bas­tant råd enn det er grunn­lag for i den vir­ke­li­ge ver­de­nen.

Det fin­nes en rek­ke and­re muli­ge årsa­ker til at val­get av valg­omat-spørs­mål har bias. For eksem­pel kan kom­mer­si­el­le inter­es­ser hos de som er vert for valg­o­ma­ten spil­le inn, og poli­tis­ke pre­fe­ran­ser hos de per­sone­ne som bestem­mer spørs­må­le­ne kan spil­le inn. Man kan ald­ri helt fri seg fra det­te pro­ble­met. Det som er vik­tig er der­for at beslut­nings­pro­ses­sen – måten man gikk fram for å vel­ge ut spørs­mål – er begrun­net og åpent til­gjen­ge­lig for vel­ger­ne. Hvil­ke per­soner var med å bestem­me? Had­de de poli­tis­ke par­ti­ene med­be­stem­mel­se? Ble noen par­ti­er ute­latt? Hva var beslut­nings­ta­ker­nes kri­te­ri­er for å vel­ge spørs­mål?

Like­så må måten sva­re­ne behand­les på være åpent til­gjen­ge­lig. Hvil­ken meto­de benyt­tes for å reg­ne ut rådet? Er det en enkel sum­me­ring av sco­re, eller mer sofis­ti­ker­te pre­dik­sjons­mo­del­ler?

Et annet poeng: En valg­omat tar ikke hen­syn til et par­tis gjen­nom­fø­rings­evne av den poli­tik­ken de står for. Én ting er å matche en vel­gers poli­tis­ke hold­nin­ger med et par­ti, en annen ting er om det­te par­ti­et er det ret­te for vel­ge­rens ulti­mate mål. Det enk­le, men ofte under­kom­mu­ni­ser­te argu­men­tet i Orit Kedars glim­ren­de bok «Voting for poli­cy, not par­ties» er at vel­ger­ne stem­mer for å beve­ge poli­tik­ken i ret­ning av deres egne pre­fe­ran­ser. Parti­valg er et mid­del på vei mot målet, og ikke et ende­lig mål i seg selv. Det er ikke all­tid gitt at man skal stem­me på det par­ti­et som lig­ger nær­mest ens egne pre­fe­ran­ser hvis ende­må­let er poli­tisk end­ring. Enkel­te par­ti­er kan ha utford­rin­ger knyt­tet til å få gjen­nom­ført poli­tik­ken sin, kan­skje for­di de har sva­ke lede­re, eller for­di de har lav sann­syn­lig­het for å kom­me i regje­ring. Vel­ge­re som skal mak­si­me­re nyt­ten av sin stem­me behø­ver å ta sli­ke hen­syn,  men valg­o­ma­ter evner ikke å fan­ge opp sli­ke rele­van­te betrakt­nin­ger.

Nøk­kel­or­de­ne for valg­o­ma­ter for å opp­nå legi­ti­mi­tet som poli­tis­ke råd­gi­ve­re er trans­pa­rens, etter­ret­te­lig­het, og bevisst­het omkring deres bias. For at vel­ger­ne skal kun­ne ta valg­o­ma­ter på alvor, må de kun­ne få vite hvor­dan de kom­mer fram til sine svar. I mot­set­ning til inn­byg­ger­ne i Litt­le Bri­tain som ald­ri helt for­stod hvor­for reise­by­rå­ets data­ma­skin avvis­te deres ferie­øns­ker: https://www.youtube.com/watch?v=0n_Ty_72Qds

TEMA

V

alg

21 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen