Sosiale medier, og spesielt da Facebook og Twitter, har vært et mye omtalt tema i mediedekningen av stortingsvalget 2013. Det er mange som har spekulert i mulige effekter, deres betydning og selvfølgelig kåret både vinnere og tapere. Ett aspekt mange kanskje ikke nevner aller først, er at slike plattformer også har en viktig funksjon internt i de ulike partiorganisasjonene, for eksempel for å skape blest rundt offline-aktiviteter, eller andre kampanjer.
I arbeidet med denne artikkelen, som handler om politikere og politiske partiers bruk av sosiale medier, tok jeg en prat med stipendiat i retorikk og medievitenskap — Eirik Vatnøy (som også er ansvarlig for Valgbloggen på Vox Publica). Han mener at det er først og fremst oppildning av sine egne, ikke overtalelse som er blant den viktigste funksjonen av sosiale medier i denne sammenhengen. For å overbevise andre, trenger en ofte god tid, og en hel del argumenter. Det er sjeldent slik det kommuniseres på Facebook, hvor budskapet ofte består av et bilde og litt tekst:
– Man får kommunisert direkte, men man får ikke sagt så veldig mye — det blir en annerledes form for kommunikasjon. Derfor er det neppe et forum for lange utgreiinger som kan flytte stemmer. Les hele saken her.
Samtidig skal en kanskje ikke undervurdere andre sosiale mekanismer som gjør seg gjeldende på for eksempel Facebook. Det er nok riktig i de fleste tilfeller, at det å se en vellaget reklame med en tilhørende kort tekst ikke vil få en trofast Venstre-velger til å hoppe direkte over til Arbeiderpartiet. Men det er også andre former for kommunikasjon som foregår på Facebook. Eksempelvis diskuteres det hyppig på de forskjelliges vegger, og såkalte opinionsledere finnes også her inne. En opinionsleder er en person som har kunnskap vi stoler på, for eksempel når det kommer til politikk, og vi tillegger ofte deres mening en viss vekt når vi skal ta en beslutning. Vi forhører oss jo ofte med folk som har peiling — enten vi skal kjøpe nytt fjernsyn, eller når vi er usikre på hvilket parti vi skal velge. Det er bare menneskelig.
Bente Kalsnes, stipendiat i medievitenskap ved Universitetet i Oslo, som jeg også snakket med for å finne ut mer om hvordan politiske partier bruker sosiale medier, hevder i tillegg at nettverkseffekter kan være med på å flytte stemmer:
– Deling skaper større synlighet. Det gjør at partiene kan nå forbi sine egne sympatisører, eller fans. Man kan nå vennene til partiets venner, sier Kalsnes i denne saken. Videre skriver hun på sin egen blogg at denne nettverkseffekten også har potensiale til å påvirke og flytte velgere.
Hva tror du selv? Forandrer du politiske meninger etter bruk av sosiale medier?
Les hele saken om sosiale medier og politikere her!