Da den amerikanske demokraten Howard Dean til et valgmøte i 2004 forsøkte å oppildne sine støttespillere og valgkampmedarbeidere, presset han sin hese, anstrengte stemme til en høylytt appell: «we’re going to Washington, D.C., to take back the White House! Yeeeaaaah!!»
Det avsluttende Yeeaah-skriket forekom så voldsomt og umotivert for seeren på TV og Youtube at det ble kjent som «The Dean Scream» ((les mer om Dean og amerikansk valgkamp).
Valgkvelden 2013 gav Norge «The Siv Scream». Til høy musikk og enda høyere stemning går Siv Jensen på scenen til Fremskrittspartiets valgvake. Trampeklapp og jubelrop runger ut i salen, mens Jensen går frem og tilbake på scenen i amerikansk valgkampstil. Hun vinker til sine støtter, hilser med utstrakt arm og utpeker kjente ansikter i forsamlingen med vink, smil og nikken med hodet.
Det er en iscenesettelse av lederen vi kjenner fra amerikanske konventer (landsmøter) hvor politikeren beveger seg frem og tilbake over de enorme scener for å tydeliggjøre og fremvise hyllesten til lederen. Bildene av tilhørerne som en enhet i taktfast applaus viser fellesskapets enighet og tilslutning, og er samtidig en påstand om lederens kvaliteter og partiets suksess. Lederens gjenkjennelse, utpeking og anerkjennelse av enkeltpersoner i gruppen viser at hun ikke bare har gruppen i sin makt, men også kjenner til individene som utgjør gruppen.
Etter noen turer fra side til side på scenen hvor hun tar inn over seg jubelen, stopper Siv Jensen midt på scenen og ser ut mot tilhørerne. Hun bøyer knærne litt, lener seg fremover, sprer armene energisk ut til hver side, som om hun løfter hele salen opp, mens hun roper ut i salen:
“Er det bra”?
«Jaaa»!, svarer tilhørerne
«Er dere glad»?
«Jaaa»!
«Er det fest»?
«Jaaa»!
«Blir det regjeringsskifte»?
«Jaaa»
Da hun går til venstre og lener seg mot bordet som står på scenen, får man en fornemmelse av at den energiske, emosjonelle delen av talen vil gå over i en mer nøktern redegjørelse for veien videre. Men det er her vi får «The Siv Scream». Hun sier:
«Dette har jeg ventet leeeenge på å si. Og jeg har gledet meg leeeenge til å si det jeg skal si nå».
Så tar hun et dypt innpust og skriker ut i rommet:
«Mornaaa, Jeeeens»!, hvoretter hun smiler til de jublende tilhørere.
I sin tale på Høyres valgvake sa Erna Solberg:
«Det å styre et land er krevende. Det å ha ansvar i mange år er krevende, og alle de som tar på seg den type oppgaver fortjener respekt. Selv om vi er politisk uenig om retningen, så fortjener de respekt for den jobben de har gjort. Og de trenger vår takknemlighet for at de faktisk har tatt på seg denne typen folkevalgte verv».
Tilhørerne på Høyres valgvake svarte med applaus.
Siv Jensen sa: «Mornaaa, Jeeeens». Og tilhørerne på Fremskrittspartiets valgvake svarte med euforisk begeistring.
Slik var det ikke alle som svarte. Nettavisen forteller at folk på Facebook «raser mot Siv» og karakteriserer utbruddet som «Respektløs tale», «smakløs og vulgær», «barnslig» og «usmakelig».
Disse karakteristikker kommer ikke bare fordi Siv Jensen sa det hun sa, men også, kanskje især, fordi hun sa det på den måten hun sa det.
Ja, hele fremføringen i denne første del av talen fremstod overdreven voldsom. Det minnet om gammeldags, tradisjonell talekunst foran store mengder, hvor stemmen er høylytt og voldsom, kroppsspråket er energisk og fylt av bevegelse. Slikt ser vi ikke så ofte mer – slett ikke på TV. Med god grunn.
Fjernsynsskjermen og dataskjermene vi ser disse talene på i dag, rammer inn slike bevegelser og forsterker dem. Det som gir en elektrisk stemning i salen og river tilhørerne med seg, fremstår underlig overspent for oss som sitter hjemme i stuene og drikker kaffe og spiser kake.
Avstanden til skjermen er kort og kameraet plasserer oss tettere på taleren enn de fleste av dem som er til stede i salen. Hvis en politiker skriker slik på fjernsynet, føles det som om hun skriker oss rett i ansiktet. Det er ikke særlig behagelig. Det virker som om taleren er så grepet av sine egne følelser at hun ikke lenger har kontroll. Hun er i følelsenes makt. Det er inntrykket fjernsynsbilder gir av slike talere, som før i tiden kunne ha fått folkemengden med seg på store plasser.
Morna-skriket, “The Siv Scream”, var bare en del av en tale som var mer bemerkelsesverdig for måten den ble fremført, enn for det som ble sagt. Bedre enn ord til å skape forståelse for effekten av voldsom, utadvendt emosjonell fremføring på fjernsynet er å se det selv. Hvordan synes du for eksempel at Siv Jensen fremstår i bildene nettavisene publiserte dagen etter?
Hmm, veldig unorsk.
Dessuten (en avsporing her muligens) litt pussig i og med at Frp er valgets taper i form av dramatisk tilbakegang i stemmer og mandat.