The Siv Scream

USA har lenge hatt «the Dean Scream», nå har Fremskrittspartiets leder gitt oss «The Siv Scream»

Da den amerikanske demokrat­en Howard Dean til et val­gmøte i 2004 forsøk­te å oppildne sine støtte­spillere og val­gkampmedar­bei­dere, pres­set han sin hese, anstrengte stemme til en høy­lytt appell: «we’re going to Wash­ing­ton, D.C., to take back the White House! Yeeeaaaah!!»

Det avs­lut­tende Yeeaah-skriket forekom så vold­somt og umo­tivert for seeren på TV og Youtube at det ble kjent som «The Dean Scream» ((les mer om Dean og amerikan­sk val­gkamp).

Val­gkvelden 2013 gav Norge «The Siv Scream». Til høy musikk og enda høyere stemn­ing går Siv Jensen på sce­nen til Frem­skrittspar­ti­ets val­gvake. Tram­peklapp og jubel­rop runger ut i salen, mens Jensen går frem og tilbake på sce­nen i amerikan­sk val­gkamp­stil. Hun vinker til sine støt­ter, hilser med utstrakt arm og utpeker kjente ansik­ter i for­sam­lin­gen med vink, smil og nikken med hodet.

Foto: NRK

Foto: NRK

Det er en isce­ne­set­telse av led­eren vi kjen­ner fra amerikanske kon­ven­ter (landsmøter) hvor poli­tik­eren beveg­er seg frem og tilbake over de enorme scener for å tydelig­gjøre og fremvise hyllesten til led­eren. Bildene av tilhør­erne som en enhet i tak­t­fast applaus vis­er fel­lesskapets enighet og tilslut­ning, og er sam­tidig en pås­tand om led­erens kvaliteter og par­ti­ets suk­sess. Led­erens gjenkjen­nelse, utpeking og anerk­jen­nelse av enkelt­per­son­er i grup­pen vis­er at hun ikke bare har grup­pen i sin makt, men også kjen­ner til indiv­i­dene som utgjør gruppen.

Etter noen tur­er fra side til side på sce­nen hvor hun tar inn over seg jube­len, stop­per Siv Jensen midt på sce­nen og ser ut mot tilhør­erne. Hun bøy­er knærne litt, lener seg fre­mover, sprer armene ener­gisk ut til hver side, som om hun løfter hele salen opp, mens hun rop­er ut i salen:

“Er det bra”?
«Jaaa»!, svar­er tilhørerne
«Er dere glad»?
«Jaaa»!
«Er det fest»?
«Jaaa»!
«Blir det regjeringsskifte»?
«Jaaa»

Da hun går til ven­stre og lener seg mot bor­det som står på sce­nen, får man en fornem­melse av at den ener­giske, emosjonelle delen av tal­en vil gå over i en mer nøk­tern redegjørelse for veien videre. Men det er her vi får «The Siv Scream». Hun sier:

«Dette har jeg ven­tet leeeenge på å si. Og jeg har gledet meg leeeenge til å si det jeg skal si nå».

Så tar hun et dypt inn­pust og skrik­er ut i rommet:

«Mor­naaa, Jeeeens»!, hvoret­ter hun smil­er til de jublende tilhørere.

I sin tale på Høyres val­gvake sa Erna Solberg:

«Det å styre et land er krevende. Det å ha ans­var i mange år er krevende, og alle de som tar på seg den type opp­gaver fort­jen­er respekt. Selv om vi er poli­tisk uenig om ret­nin­gen, så fort­jen­er de respekt for den jobben de har gjort. Og de trenger vår takknem­lighet for at de fak­tisk har tatt på seg denne typen folke­val­gte verv».

Tilhør­erne på Høyres val­gvake svarte med applaus.

Siv Jensen sa: «Mor­naaa, Jeeeens». Og tilhør­erne på Frem­skrittspar­ti­ets val­gvake svarte med euforisk begeistring.

Slik var det ikke alle som svarte. Net­tavisen forteller at folk på Face­book «ras­er mot Siv» og karak­teris­er­er utbrud­det som «Respek­tløs tale», «smak­løs og vul­gær», «barnslig» og «usmake­lig».

Disse karak­ter­is­tikker kom­mer ikke bare for­di Siv Jensen sa det hun sa, men også, kan­skje især, for­di hun sa det på den måten hun sa det.

Ja, hele frem­førin­gen i denne første del av tal­en frem­stod over­dreven vold­som. Det min­net om gam­meldags, tradis­jonell talekun­st foran store mengder, hvor stem­men er høy­lytt og vold­som, kroppsspråket er ener­gisk og fylt av beveg­else. Slikt ser vi ikke så ofte mer – slett ikke på TV. Med god grunn.

Fjern­synsskjer­men og dataskjermene vi ser disse tal­ene på i dag, ram­mer inn slike beveg­elser og forsterk­er dem. Det som gir en elek­trisk stemn­ing i salen og riv­er tilhør­erne med seg, frem­står under­lig over­spent for oss som sit­ter hjemme i stuene og drikker kaffe og spis­er kake.

Avs­tanden til skjer­men er kort og kam­er­aet plasser­er oss tet­tere på taleren enn de fleste av dem som er til stede i salen. Hvis en poli­tik­er skrik­er slik på fjern­synet, føles det som om hun skrik­er oss rett i ansik­tet. Det er ikke særlig behagelig. Det virk­er som om taleren er så grepet av sine egne følelser at hun ikke lenger har kon­troll. Hun er i følelsenes makt. Det er inntrykket fjern­syns­bilder gir av slike talere, som før i tiden kunne ha fått folke­meng­den med seg på store plasser.

Mor­na-skriket, “The Siv Scream”, var bare en del av en tale som var mer bemerkelsesverdig for måten den ble frem­ført, enn for det som ble sagt. Bedre enn ord til å skape forståelse for effek­ten av vold­som, utad­vendt emosjonell frem­føring på fjern­synet er å se det selv. Hvor­dan synes du for eksem­pel at Siv Jensen frem­står i bildene net­tavisene pub­lis­erte dagen etter?

Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix.

Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix.

Foto: Paul Weawer (Mediehuset Nettavisen)

Foto: Paul Weaw­er (Mediehuset Nettavisen)

Foto: Helge Rønning Birkelund, ANB

Foto: Helge Røn­ning Birkelund, ANB

Foto: NRK

Foto: NRK

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

22 KOMMENTARER

  1. Hmm, veldig unorsk.

    Dessuten (en avs­poring her muli­gens) litt pus­sig i og med at Frp er val­gets taper i form av drama­tisk tilbakegang i stem­mer og mandat.

  2. Jens Kjeldsen says:

    Ja, Kon­rad, det er ganske inter­es­sant at langt de fleste val­gvake­taler frem­stod som vin­ner­taler, når det egentlig bare er Høyre som er en reell vin­ner. De fikk både man­dat-frem­gang (og en stor slik) og regjeringsmakt. 

    Flere av talerne var nok preget av let­telse over at det ikke gikk mye verre.

  3. […] E. Kjeld­sen har sett TV-klip­pet av Siv Jensens tale flere ganger. Han skrev tirs­dag en egen blogg, «Siv-scream» om den opp­sik­tsvekkende opp­tre­de­nen. Han men­er Siv Jensen gjorde to vesentlige […]

  4. Det er under­lig med poli­tikere generelt. Man skulle tro at de hadde et bren­nende ønske om å bringe lan­det framover, knall­hard job­bing, flikking på detal­jer, inneha evnen til å endre på et opplegg/oppsett når man ser at noe ikke fun­ger­er. Det er mange analoger å trekke til både top­pidrett og god forskn­ing her. Men det virk­er som om evnen til å være kri­tisk til seg sjøl og å mot­ta kon­struk­tiv kri­tikk er fraværende.
    Og hov­er­ing over de som har tapt? Det er ikke mange seiersvante som dri­ver med slikt (unntatt Pet­ter Nordtug).
    Er posisjon vik­tigere enn prestasjon?

  5. Tore Grundstrøm says:

    Bra opp­sum­mert om en seier­stale som sålangt man­gler side­stykke i norsk poli­tikk. Jeg satt med totalt hakeslepp etter hennes inntre­den på sce­nen, og undret meg lenge over om dette kunne væe en par­o­di — og satt nesten å håpet at kam­er­aet skulle zoome inn på en Rig­mor Gal­tung utk­ledd som Siv Jensen, og at stand-up showet snart skulle begynne..
    Den gang ei, og jeg synes du tre­f­fer meget godt i din sam­men­lign­ing med “the Dean scream”.
    Regien på tal­en pass­er best for en fer­sk komik­er på Latter.

  6. Bjørn Hjertås says:

    Her var det langt til stats­man­nstak­ter og det må nok mer enn den tiden Siv har igjen til å få fram en slik fra dette materialet.

  7. Haha, for en gang skyld mange vet­tuge kom­mentar­er. Rig­mor Galtung :)

    Er så hjertens enig med deg, Morten! På alle andre are­naer ser man selvkri­tikk og kon­struk­tiv kri­tikk som en del av gamet, mens i poli­tikk ses det på som et svakhet­stegn at man kan forbedres. Eller hvis man gud­hjelpe­meg innrøm­mer feil!

    Jeg synes The Dean Scream var mer entu­si­astisk og knapt så smak­løst som det tri­um­fer­ende Siv Scream, men helt sikkert en god sam­men­lign­ing. Hun elsker å si det bare litt for mye. Og det blir bare umod­ent og kleint. For å si det sånn, så er nok ikke Siv en man har lyst til å tape for i kortspill.

    • Ja, det er en fun­da­men­tal forskjell i utgangspunk­ten for de to ytrin­gene. Howard Dean skrek opp­stemt for­di han var på vei mot Det hvite huset (håpet han), Siv skrek for­di Stoltenberg må for­late statsministerposten

  8. «Antiblog­geren» Mathilde har også noen inter­es­sante tanker om The Siv Scream (og lebestift-kjolen) som mål­ret­tet PR-strate­gi for­di de neg­a­tive reak­sjonene kun vil komme fra folk som «Frps vel­gere ikke lik­er»: http://www.antibloggeren.com/2013/09/11/ei-realitetsorientering-om-kjolen-til-siv/

  9. “MORNA JENS” Damen er barnslig,personlig, skamløs,uproff og hevng­jer­rig. En per­son­lighet pass­er ikke til å lede Norge. Smak­løs på klær, usportlig og respek­tløs. Man hån­er, spyt­ter ikke per­son­er som lig­ger nede eller taper. Men men, det er per­son­lighet til denne dama. Hun lik­er å sparke og angripe de svake i sam­fun­net. Damen er skamløst.

  10. Nei, det skulle tatt seg ut om en hadde skrevet sak­lig om poli­tikken til FrP. Enten så er det twit­ter­meldin­gene til Hagen eller så finner man noe så inter­es­sant som kjol­er og forholdsvis nok­så naturlige gledesutbrudd.

    • Ja, Sebeos, du har rett det er inter­es­sant at det skrives så mye om disse tin­gene, men det gjelder ikke bare FrP, men alle poli­tikere. Når jeg skriv­er om det i denne bloggen er det net­topp for­di det er inter­es­sant i forhold til forskn­ing i retorikk og medieviten­skap. Hvor­for er dette så opp­sik­tsvekkende? Og en del av fork­larin­gen, som er den jeg gir, er forskjellen mel­lom hvor­dan en fremtre­den opp­fattes i en konkret situ­asjon i en stor sal med tilhen­gere og så hvilket inntrykk den samme fremtre­den gir på fjern­synet og i fotografi­er hvor ikke alle er tilhengere.

  11. Hei!
    Når vok­sne fot­ball­spillere gjør noe som kan opp­fattes som bra, kan de gjerne hyle som stukne gris­er, trekke trøya over hodet og springe rundt med armene rett ut som hodeløse høns, før de “styrter” og sklir bor­tover mat­ta til de stop­per av at et helt lag i pur glede har kas­ta seg oppå de. Eller de kan rive av seg skjor­ta, hyle og gjøre “jokke­beveg­elser” mot pub­likum. Ja, de kan fak­tisk gjøre nærmest hva som helst uten at en eller annen med gam­melmodig språk­føring sier et knyst om verdighet, eller at “nøk­terne” obser­vatør­er tilbake­lent hevder det er tull å juble for seieren etter en angivelig dårlig kamp.
    Jeg er ingen tilhenger av Siv Jensen/Frp, men jeg tror det kan bli en hyggelig avvek­sling at noen av posisjonene i lan­dets ledelse innehas av gen­uine men­nesker som ikke til enhver tid sier hva som for­ventes, men hva de mener.

    • Hei Karl, ja det er et godt poeng at vi ikke bemer­ker, men sna­rere hyl­ler, utage­rende fysisk beve­gelse i noen situa­sjo­ner, men ikke i andre.
      Du har også rett i, hvis jeg for­står deg rett, at det har reto­risk appell å være ærlig og ikke si hva som for­ven­tes, men i ste­det være klar på hva man men­er; selv om det går imot det andre men­er. Slikt kan både skremme noen folk vekk og styrke tro­ver­dig­he­ten hos andre.
      Ut over det, så lur­er jeg på hvor­for det var vik­tigt for deg å skrive at jeg har «gam­mel­mo­dig språk­fø­ring», for jeg antar at du skri­ver om meg?
      Hva er egent­lig funk­sjo­nen av den utta­lel­sen? Hva øns­ker du å opp­nå med det?

  12. aleksander rise says:

    Retorikkforsker,du skriver“Når jeg skri­ver om det i denne blog­gen er det nett­opp for­di det er inter­es­sant i for­hold til forsk­ning i reto­rikk og medie­vi­ten­skap. Hvor­for er dette så opp­sikts­vek­kende?” Det er feil bruk av “i forhold til”!

    • Ja, det kan du ha rett i. Men hvis vi er mange nok som skriv­er dette slik, så hold­er det opp med å være feil, og ender med å bli prak­sis, alt­så ikke-feil.

      • Forsåvidt. Rett språk er jo egentlig bare en innar­bei­det prak­sis. Likev­el er det utbredte uttrykket “i forhold til” tvety­dig for­di det egentlig betyr “rel­a­tivt til”, det uttrykker alt­så en slags brøk eller sam­men­lign­ing. Men her bruk­er Kjeld­sen “i forhold til” i betyd­nin­gen “innen­for” eller “i forbindelse med”. Kor­rekt språk er ikke nød­vendigvis godt språk. :)

  13. Det er inter­es­sant at du vel­ger “The Dean Scream” som eksem­pel og sam­men­lign­er med “The Siv Scream”. Som nevnt over er jeg også enig i at ropet til Dean er mye mer aksept­abelt etter­som det ikke går på per­son. Det som også er verdt å nevne og se litt nærmere på er forskjellen på retorikk bruken i Norge og nesten resten av verden.

    For i utlandet er det mye mer akseptert at man rop­er og er føle­sesmes­sig engas­jert enn i Norge. I norsk poli­tikk er dette et tegn på svakhet og lite kunnskap. Det vi kan se her er at både rett etter 1814 og i stortingets for­ret­ing­sor­den para­graf 56 nevnes det at det ikke er lov å gi støyende utrykk for mis­nøye eller bifall under forhan­dlinger. Det vil si at i behan­dling av en sak og om du blir veldig for­ban­net har du ikke lov til å rope dette ut i for­sam­lin­gen. Dette kan vi jo se blant annet Eng­land at er helt nor­mal prak­sis, i alle fall var. 

    Det vil si at å gjøre dette i Norge er langt værre enn å gjøre det i USA, for vi har ingen tradis­jon for at poli­tikere rop­er. FrP bruk­er veldig mye retorikk fra USA, og mye av det fun­ger­er veldig bra og kan også annven­des i Norge, men selvføl­gelig ikke alt. “The Siv Scream” kan være et godt eksem­pel på dette, eller tror du at Siv rett og slett ikke tenk­te på hvor­dan dette kom til å se ut på tv? At hun glemte et øye­b­likk at det var andre mot­takere enn de hun stod å talte for?

    • Jens Kjeldsen says:

      Ja, det er rik­tig, Jakob, at man i Norge — og i skan­di­navisk poli­tikk generelt ikke kan komme med mishagsytringer og utrop i par­la­mentet. Men det er først i nyere tid at vold­som, emosjonell og gestikulerende retorikk er blitt uøns­ket og opp­fat­tet som in-aut­en­tisk. På Eidsvoll var det vold­somme utrop og emosjon­er, Bjørn­son var like gestikulerende og ener­gisk som Cicero og Mar­tin Tran­mæl formelig skrek på taler­stolen og var kjent for sin “vulka­nske” og “erup­tive” retorikk. Med radioen og fjern­synet og kul­turelle endringer endret alt dette seg og vi fikk den behers­kete, hverdagslige, aut­en­tiske stilen vi fremde­les har. Dette har Anders Johansen skrevet om i Talerens tro­verdighet, og sam­men med Johansen har jeg skrevet om utviklin­gen i taler­stil i boken Virk­somme ord.

      • Jakob Verpe says:

        Takk for et godt svar, og jeg skal lese bøkene du anbefaler.
        Du har jo helt rett i at det var net­topp slik på Eidsvoll. Det er jo net­top der­for para­graf 66 i grunnloven kom, som fast­slår at det skal ved­tas en for­ret­ning­sor­den. De mer­ket nem­lig hva slags effekt dette hadde på folk, og de ville ikke ha det slik. Dette men­er jeg er essen­sielt for at “The Siv Scream” var en så stor skan­dale som det var, at vi ikke har tradis­jon­er for det. En ting er hvis du kun er med folk som er enige med deg og støt­ter din sak, men dette var jo sendt nasjonalt.

        Jeg tror at hvor­dan de talte på Eidsvoll som resul­terte i para­graf 66 i grunnloven har ført til at det tradis­jonelt­sett ikke er takhøyde for dette i Norge.
        Har du noen tanker rundt dette så ønsker jeg gjerne å høre de. Det er jo selvsagt både pos­i­tive og neg­a­tive utfall av stortingets for­ret­ning­sor­den, men det er hov­ed­sak­lig da i forhold til para­graf 56 jeg lur­er. Da lur­er jeg for eksem­pel på om dette er skadelig i forhold til yttrings­fri­heten, eller er det pos­i­tivt? Gjør dette det vanske­ligere for poli­tikere å bruke retorikk som virkemiddel? 

        Takk på forhånd!

  14. Jens Kjeldsen says:

    Vel, jeg tror ikke disse para­grafer gjør det vanske­ligere å bruke retorikk, for retorikken unnslip­per man ikke, men det kan tvinge taleren til å bruke en annen retorikk. Men det er jo en viss sannsyn­lighet for at det blir min­dre under­hold­ende for oss som lytter.

til toppen