Biblioteksjefen — lokalsamfunnets debattleder?

Hvis det går som politikerne vil, skal bibliotekene bli et sentrum for åpen og kritisk samfunnsdebatt. Er biblioteksjef og kommuneledelse klare for det?

I juni 2013 ga Stor­tin­get folke­bi­blio­te­ke­ne en ny rol­le. Fra før har biblio­te­ke­ne hatt som opp­ga­ve å frem­me «opp­lys­ning, utdan­ning og annen kul­tu­rell virk­som­het.» I for­måls­pa­ra­gra­fen til folke­bi­blio­tek­lo­ven slås det nå også fast at de skal «være en uav­hen­gig møte­plass og are­na for offent­lig sam­ta­le og debatt.»

Det er ingen liten ambi­sjon som sig­na­li­se­res her. Offent­lig menings­bryt­ning, bruk av ytrings­fri­he­ten i prak­sis, er en bære­bjel­ke i et libe­ralt demo­kra­ti. Geir Vest­heim, som har fors­ket på biblio­tek­po­li­tik­kens his­to­rie, sier at end­rin­gen skal gjø­re biblio­te­ket til et sen­trum for den åpne og kri­tis­ke offent­li­ge sam­ta­len i kom­mu­ne­ne.

— Det er et sig­nal i loven til biblio­te­ke­ne om å være akti­ve og syn­li­ge, om ikke å være red­de for å ska­pe debatt og ta opp kon­tro­ver­si­el­le tema­er. Poen­get er at biblio­te­ke­ne skal leg­ge til ret­te for og gjø­re det mulig å føre en kri­tisk og demo­kra­tisk sam­funns­de­batt. De er en del av den insti­tu­sjo­nel­le struk­tu­ren for å få det til, sier Vest­heim, som er pro­fes­sor ved Høg­sko­len i Tele­mark.

Arena for debatt? Tromsø bibliotek.

Are­na for debatt? Tromsø biblio­tek.

Den nye blå regje­rin­gen fulg­te i sitt stats­bud­sjett for 2014 opp lov­end­rin­gen med å bevil­ge 12 mil­lio­ner kro­ner som skal gå til å utvik­le folke­bi­blio­te­ke­ne som debatt­arena. Biblio­te­ke­ne kan søke pro­sjekt- og utvik­lings­mid­ler fra den­ne pot­ten.

Opp­slut­nin­gen om lov­end­rin­gen er stor blant dem som må gjen­nom­føre den, biblio­tek­sje­fer og råd­menn (kom­mu­nens øvers­te admi­ni­stra­ti­ve leder). Ni av ti biblio­tek­sje­fer og råd­menn ser den som svært eller litt posi­tiv, viser en spørre­un­der­sø­kel­se gjen­nom­ført av tids­skrif­tet Bok og Biblio­tek. Sam­ti­dig mener syv av ti biblio­tek­sje­fer og seks av ti råd­menn at kom­mu­nen som biblio­te­kets eier ikke er for­be­redt på biblio­te­kets nye rol­le.

Det er biblio­tek­sje­fen som må fyl­le den nye rol­len som debatt­arena med inn­hold. Hva skal debat­te­res og dis­ku­te­res, hvor­dan appel­le­re til et bredt pub­li­kum? Spørs­må­let om uav­hen­gig­het pres­ser seg raskt på. Hvor fri kan en biblio­tek­sjef være når hun sam­ti­dig er en kom­mu­nalt ansatt?

Nors­ke biblio­tek­sje­fer er «trygg­hets­nar­ko­ma­ne som er liv­red­de for å gjø­re noe galt», mener biblio­tek­sjef Mari­ann Schjei­de i Åle­sund. Under­sø­kel­sen tyder på at hun har et poeng, for et stort fler­tall av biblio­tek­sje­fe­ne vil søke rygg­dek­ning høy­ere opp i kom­mu­nen før de går i gang med et arran­ge­ment. En tredje­del vil gene­relt for­hånds­kla­re­re debatte­ma­er med sin over­ord­ne­de. 38 pro­sent vil nøye seg med å kla­re­re kon­tro­ver­si­el­le tema­er på for­hånd, mens 29 pro­sent ikke vil for­hånds­kla­re­re tema­valg. Det opp­lev­de beho­vet for rygg­dek­ning avtar med kom­mune­stør­rel­sen.

Begrens­nin­ge­ne lig­ger i biblio­tek­sje­fens eget hode, mener Schjei­de.

— Jeg vil se den råd­mann eller ord­fø­rer som nek­ter meg å ta opp noe på biblio­te­ket. Så len­ge vi har bøker i våre hyl­ler fra ytters­te venst­re til ytters­te høy­re, med et inn­hold som ingen leg­ger seg opp i når det gjel­der vår inn­kjøps­po­li­tikk, så er det vel ingen som kan rea­ge­re på at vi snak­ker om det som står i de bøke­ne, sier hun.

Engstelse og terskelhøyde

Har hun rett i at biblio­tek­sje­fe­ne engster seg unø­dig? Et svar fra råd­men­ne­ne indi­ke­rer det. I under­sø­kel­sen bes de ta stil­ling til en tenkt situa­sjon der biblio­te­ket plan­leg­ger et arran­ge­ment som råd­man­nen mener vil være ska­de­lig for kom­mu­nens inter­es­ser. Hva gjør råd­man­nen? Ingen­ting, sier et fler­tall på 54 pro­sent — arran­ge­men­tet må gå sin gang. 44 pro­sent vil be biblio­te­ket end­re inn­hol­det i arran­ge­men­tet, mens bare 3 pro­sent vil stop­pe det. Råd­menn i mel­lom­sto­re og sto­re kom­mu­ner er tyde­ligst på at debat­ten må gå av sta­be­len uan­sett.

Om under­sø­kel­sen
Det­te er en noe omar­bei­det ver­sjon av en artik­kel pub­li­sert i tids­skrif­tet Bok og Biblio­tek nr. 5, 2013. Spørre­un­der­sø­kel­sen ble gjen­nom­ført i and­re halv­del av sep­tem­ber 2013. Råd­menn og biblio­tek­sje­fer i alle lan­dets kom­mu­ner ble bedt om å fyl­le ut et nett­ba­sert spørre­skje­ma. 187 biblio­tek­sje­fer (svar­pro­sent: 44) og 124 råd­menn (svar­pro­sent: 29) del­tok i under­sø­kel­sen. Last ned kom­plet­te resul­ta­ter:

Så len­ge biblio­te­ket unn­går debat­ter som kom­mer i kon­flikt med lov­giv­ning om dis­kri­mi­ne­ring og men­neske­ret­tig­he­ter, bør det gå greit, mener råd­mann Tone Lar­sen i Lødin­gen kom­mu­ne. Hun reg­ner med at kom­mu­nen lager en ord­ning hvor biblio­te­ket for­hånds­in­for­me­rer enhets­le­der eller råd­mann om arbeids­tit­tel på et arran­ge­ment. Men slik infor­ma­sjon gir uan­sett råd­man­nen begren­set sty­rings­mu­lig­het.

— Hva som er tit­te­len i et debatt­fo­rum hvor biblio­te­ket er are­na, det er én ting, hva som dis­ku­te­res på møtet en helt annen. Vi kan ald­ri gå inn og sty­re en debatt på tema ved å god­kjen­ne en tit­tel i for­kant, det går ikke an, sier Lar­sen.

Råd­mann Harald Dani­el­sen i Aren­dal er også leder for det sen­tra­le råd­manns­ut­val­get, et råd­gi­ven­de organ for kom­mune­sek­to­rens orga­ni­sa­sjon KS. I Aren­dal kom­mu­ne vil­le det ikke være aktu­elt med en gene­rell for­hånds­kla­re­ring av debatte­ma­er i biblio­te­ket, slår han fast.

— Utgangs­punk­tet vil være at biblio­tek­sje­fen kjø­rer det­te. Hvis han er i tvil, vil jeg gjer­ne være råd­gi­ver. Men jeg vil­le ikke for­ma­li­se­re noen pro­se­dy­rer. Det har noe med den frie debat­ten å gjø­re også, sier Dani­el­sen.

Aren­dals­råd­man­nen tror de fær­res­te biblio­tek­sje­fer vil opp­le­ve noen begrens­nin­ger fra råd­man­nens side. Det enes­te som hypo­te­tisk sett kan bli utford­ren­de, er for­hol­det til bysty­ret og ord­fø­re­ren. Der­som biblio­te­ket lager et debatt­møte med en vink­ling som opp­le­ves som et per­son­ret­tet angrep på ord­fø­re­ren, kan det være natur­lig at biblio­tek­sje­fen luf­ter tema­et med råd­man­nen på for­hånd, fram­hol­der Dani­el­sen. Men det vil være en vel­dig høy ters­kel for å stop­pe et arran­ge­ment som er under­veis, under­stre­ker han.

At biblio­te­ket som debatt­arena er upløyd mark for man­ge, indi­ke­res av en høy vet ikke-andel på fle­re av spørs­må­le­ne i under­sø­kel­sen. Stilt over­for en påstand om at biblio­tek­sje­fens rol­le vil lig­ne rol­len sjef­re­dak­tø­ren har i medie­ne, var «ver­ken enig eller uenig» det mest valg­te svar­al­ter­na­ti­vet (38 pro­sent). Geir Vest­heim tror biblio­tek­sje­fe­ne kan lære noe av redak­tø­re­ne, men det er en ulik­het man ikke kom­mer for­bi — biblio­tek­sje­fen har et direk­te opp­drag fra et folke­valgt organ. Sam­funns­bor­ger­ne — vel­ger­ne — er biblio­te­kets ytters­te kil­de til legi­mi­tet, og den for­val­tes av de valg­te repre­sen­tan­te­ne i kom­mune­sty­ret. På det grunn­leg­gen­de pla­net er der­for biblio­te­ket ikke uav­hen­gig.

— Et offent­lig biblio­tek kan ald­ri bli uav­hen­gig så len­ge det er en del av et demo­kra­tisk sys­tem, og de som repre­sen­te­rer det demo­kra­tis­ke sys­te­met har en legi­tim rett til å for­ven­te at biblio­te­ket hand­ler i sam­svar med de poli­tis­ke ved­ta­ke­ne som er gjort. Men det betyr selv­føl­ge­lig ikke at lokal­po­li­ti­ker­ne skal begyn­ne å blan­de seg inn i detal­jer og gri­pe inn i biblio­te­ke­nes virk­som­het, sier Vest­heim.

Synlighet og mot

Biblio­tek­sje­fen som helst dri­ver det klas­sis­ke, nøy­tra­le for­mid­lings­ar­bei­det i det stil­le — i den grad hun ennå fin­nes — går utford­ren­de tider i møte. Skal biblio­te­ket fyl­le rol­len som debatt­arena, må både insti­tu­sjo­nen og lede­ren synes i offent­lig­he­ten, sier kil­der både i og uten­for biblio­tek­sek­to­ren.

Harald Dani­el­sen i Aren­dal peker på at du blir en offent­lig per­son i kraft av det du gjør, ikke som føl­ge av en beslut­ning and­re har tatt. Som and­re virk­som­he­ter får biblio­te­ket den opp­merk­som­he­ten det for­tje­ner, avhen­gig av hvor utad­vendt det er, mener han.

Biblio­te­ke­ne er en vik­tig pre­miss­le­ve­ran­dør i lokal­de­mo­kra­ti­et og kun­ne hatt en mye mer offen­siv og mind­re blod­fat­tig rol­le, mener Mari­ann Schjei­de i Åle­sund. Man­ge ste­der har lit­te­ra­tur­hu­se­ne kom­met og fylt tom­rom­met, men det er ingen grunn til at biblio­te­ke­ne ikke kan være en like god debatt­arena, mener hun.

Åpen mikrofon på biblioteket?

Åpen mik­ro­fon på biblio­te­ket?

— Biblio­tek­sje­fer rundt omkring har vært alt­for for­sik­ti­ge, alt­for ser­vi­le, og på en måte under­gravd sin egen rol­le. Da får vi poli­ti­ke­re som ikke vil noe med oss. Og de som ikke vil noe med oss, har også mye let­te­re for å kut­te i bud­sjet­te­ne. Det­te hen­ger nøye sam­men, sier Schjei­de.

Res­surs­man­gel nev­nes av man­ge som et hin­der i under­sø­kel­sen, og natur­lig­vis sær­lig av sje­fer i de små kom­mu­ne­ne: «Vi er et lite biblio­tek, få ansat­te. Kan­skje vi får til sam­ar­beid med orga­ni­sa­sjo­ner eller and­re hvor vi kan gjø­re noe sam­men. Ale­ne vil vi ikke dra i gang debat­ter,» skri­ver én biblio­tek­sjef. «Å hen­te pro­sjekt­mid­del utan­frå ser ut til å vere mest rea­lis­tisk om vi skal fyl­gje opp lovens inten­sjon,» skri­ver en biblio­tek­sjef i en mel­lom­stor kom­mu­ne.

Men spørs­må­let om mang­len­de mid­ler kan alt­så snus. En tyde­li­ge­re offent­lig rol­le styr­ker også biblio­te­ket i kam­pen om res­sur­se­ne.

— Hvis man er usyn­lig, blir man ikke lagt mer­ke til, og jeg tror det helt sik­kert har betyd­ning for kam­pen om res­sur­ser også. Den sis­te kul­turutred­nin­gen leg­ger nett­opp vekt på at folke­bi­blio­te­ket må få en mer fram­tre­den­de plass. Det hand­ler ikke bare om res­sur­ser, men vil nok også dreie seg om at biblio­tek­sje­fer går inn i en rol­le som er mer syn­lig. De kon­kur­re­rer jo med lede­re for and­re virk­som­he­ter i en kom­mu­ne. Her har nok man­ge en del å gå på, sier Geir Vest­heim.

Ytringsfrihet på spissen

Enkelt­sa­ker som har tøyd ytrings­fri­he­tens gren­ser i sam­fun­net, har også spilt seg ut i biblio­te­ke­ne. Myk­le-saken er et av de mest kjen­te eksemp­le­ne. I slut­ten av 1956 bestem­te folke­bi­blio­te­ket i Kris­tian­sand at Agnar Myk­les «San­gen om den røde rubin» var por­no­gra­fisk og ikke had­de lit­te­rære kva­li­te­ter som kun­ne rett­fer­dig­gjø­re inn­kjøp. Det vak­te også opp­sikt at Ber­gen Offent­li­ge Biblio­tek ikke tok inn roma­nen, for­tel­ler Geir Vest­heim, som har skre­vet om Myk­le-saken i sin avhand­ling om norsk folke­bi­blio­tek­po­li­tikk. Fle­re folke­bi­blio­tek kjøp­te inn boka, så biblio­te­ka­rer had­de ikke noe enhet­lig syn på saken, fram­hol­der Vest­heim.

På den­ne tiden laget frem­de­les Sta­tens biblio­tek­til­syn lis­ter over bøker som var anbe­falt til folke­bi­blio­te­ke­ne.

— I 1957 var «San­gen om den røde rubin» ikke med på den lis­ta. Det skap­te debatt at det frems­te råd­gi­ven­de orga­net for folke­bi­blio­tek­sek­to­ren had­de utøvd en slags sen­sur, sier Vest­heim.

Agnar Mykle - nøtt for bibliotekene (foto: Nasjonalbiblioteket/Gyldendal).

Agnar Myk­le — nøtt for biblio­te­ke­ne (foto: Nasjonalbiblioteket/Gyldendal).

Det er lett å ten­ke seg at biblio­te­kets prin­sipp­fast­het på ytrings­fri­he­tens veg­ne nes­te gang vil bli satt på prø­ve i for­bin­del­se med en debatt eller fore­drag iste­den­for av en kon­tro­ver­si­ell bok. Biblio­tek­sjef Lei­kny Haga Inder­gaard i Ber­gen peker på at det er enk­le­re å repre­sen­te­re hele spek­te­ret av syns­punk­ter på en sak gjen­nom inn­kjø­pe­ne av bøker. Det er ikke like lett å kla­re med et enkelt arran­ge­ment, og det bør hel­ler ikke være noe krav — det må være «lov» å ha et arran­ge­ment der et kon­tro­ver­si­elt bud­skap lan­se­res.

— Offent­li­ge ytrin­ger som står mel­lom to perm­er er reflek­tert over og gjen­nom­gått. Når inn­hold fra bøker pre­sen­te­res i en åpen dis­ku­sjon, blir det kan­skje mer tru­en­de for biblio­te­ket. Da må biblio­te­ket være mer selv­sik­kert og kun­ne tåle at man tar inn til debatt noe som er kon­tro­ver­si­elt, sier hun.

Under fjor­årets lit­te­ra­tur­fes­ti­val på Lil­le­ham­mer ble Mari­ann Schjei­de spurt om hvor­dan hun så på en debatt om ide­ene til Anders Behring Brei­viks inspi­ra­sjons­kil­de «Fjord­man», som kom­mer fra Åle­sund. Sva­ret er fort­satt at hun ikke vil­le invi­tert ham selv, men hun vil­le sagt ja hvis hun fikk en direk­te hen­ven­del­se.

— Jeg har ikke fron­tet hans bøker — jeg har ikke aktivt gått ut og laget en utstil­ling om dem. Det had­de jeg kan­skje gjort hvis det var i nabo­byen Mol­de, men jeg gjør det ikke her, for­di her er en fami­lie som er så hardt ram­met. Du kan av og til bru­ke hodet og la noen prin­sip­per bli satt til side, sier hun.

Hva slags arena?

Biblio­te­ket som debatt­arena er en ny tan­ke for man­ge, men ikke for alle. Et fler­tall blant biblio­tek­sje­fe­ne mener at biblio­te­ket alle­re­de i dag fun­ge­rer som en uav­hen­gig møte­plass og are­na for debatt. Sam­ti­dig sier 42 pro­sent at deres biblio­tek i løpet av det kom­men­de året vil set­te i verk nye til­tak for å bli en debatt­arena. Igjen er det biblio­te­ke­ne i de sto­re kom­mu­ne­ne som er kla­rest — her vil nes­ten åtte av ti set­te i verk til­tak. Jo mind­re kom­mu­ne, jo stør­re vet ikke-andel.

Hva slags debatt­arena skal biblio­te­ket så bli? Loven leg­ger ikke førin­ger på om biblio­te­ket skal være en fysisk eller digi­tal møte­plass, men så godt som alle biblio­tek­sje­fe­ne vil kon­kre­ti­se­re rol­len ved hjelp av debatt­mø­ter og fore­drag i biblio­te­kets loka­ler.

«Vi er i ferd med å utvik­le en modell for Lit­te­ra­tur­hus­bi­blio­tek, og er midt oppe i den bevisst­gjø­rings- og end­rings­pro­ses­sen det­te inne­bæ­rer», skri­ver biblio­tek­sje­fen i en stor kom­mu­ne i en kom­men­tar til under­sø­kel­sen.

Digi­tal debatt avvi­ses ikke. Så man­ge som 27 pro­sent ser også for seg å invi­te­re til debatt i sosia­le medi­er, mens 16 pro­sent kan bru­ke biblio­te­kets egne nett­si­der.

De aller fles­te biblio­tek­sje­fe­ne i under­sø­kel­sen vil søke sam­ar­beid med part­ne­re i lokal­mil­jø­et når debat­ter skal arran­ge­res. Lag, for­enin­ger og orga­ni­sa­sjo­ner er den klart fore­truk­ne part­ne­ren (98 pro­sent). For poli­tis­ke par­ti­er bør det være tanke­vek­ken­de at bare 41 pro­sent av biblio­tek­sje­fe­ne ser dem som muli­ge part­ne­re.


I tema­valg er biblio­te­ke­ne tro mot sin his­to­rie: Så godt som alle vil set­te lit­te­ra­tur og and­re kul­tur­spørs­mål på dags­or­de­nen, viser under­sø­kel­sen. Inn­vand­ring og inte­gre­ring (62 pro­sent) er nest mest popu­læ­re tema. Det kan tyde på at biblio­te­ke­ne like­vel ikke er så redd for å ta i kon­tro­ver­si­el­le saker, men viser tro­lig også at det­te er et tema biblio­te­ke­ne føler seg kom­for­tab­le med for­di mino­ri­te­ter er stor­bru­ke­re man­ge ste­der. Fak­tisk er biblio­tek­sje­fer og råd­menn sam­kjør­te i spørs­må­let om tema­valg — sva­re­ne for­de­ler seg nes­ten helt likt på alter­na­ti­ve­ne.

Forstyrre harmonien?

I Nor­ge domi­ne­rer «det har­mo­nis­ke impe­ra­tiv», iføl­ge fors­ker og skri­bent Nina Witoszek. Åpen kon­flikt bør helst unn­gås. Det er lett å tol­ke noen av biblio­tek­sje­fe­nes svar i under­sø­kel­sen i den ret­ning. Eksem­pel­vis ble biblio­tek­sje­fe­ne spurt om hva de vil gjø­re der­som deres over­ord­ne­de i kom­mu­nen vil stop­pe et plan­lagt arran­ge­ment. 84 pro­sent vil drøf­te saken og evt. gjø­re end­rin­ger i pro­gram­met, mens kun 9 pro­sent vil gjen­nom­føre arran­ge­men­tet uan­sett (7 pro­sent vil avly­se).

Avis­re­dak­tø­rer har lang erfa­ring med å for­val­te en uav­hen­gig rol­le i offent­lig­he­ten, og har tro­lig høs­tet erfa­rin­ger biblio­tek­sje­fe­ne kan lære av. Gene­ral­sek­re­tær Arne Jen­sen i Norsk Redak­tør­for­ening mener at der­som kom­mu­ne­ne mener alvor med mål­set­tin­gen for biblio­te­ket, så må biblio­tek­sje­fen få job­be mest mulig fritt og uav­hen­gig.

— La biblio­tek­sje­fe­ne få lov til å sty­re det­te på egen kjøl og for egen reg­ning og risi­ko. Da må de stå opp og fron­te de val­ge­ne som de gjør, og det kan være en ny opp­le­vel­se for enkel­te biblio­tek­sje­fer. Du kan ikke få beg­ge deler — hvis du som biblio­tek­sjef vel­ger å ta opp tema­er du vet vil pro­vo­se­re og ska­pe mye debatt, må du være for­be­redt på å sva­re for deg i det offent­li­ge rom, sier Jen­sen.

TEMA

B

ibliote
k

11 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Den­ne idé­en om at biblio­te­ke­ne skal være ret­tet hele tiden mot hva som sam­ler flest men­nes­ker til biblio­te­ke­ne er å gjø­re om biblio­te­ket til en insti­tu­sjon for å unn­der­hol­de fol­ket etter mins­te fel­les nev­ner.

    Kant skri­ver i sin «Cri­ti­que of Pure Rea­son» om den kjen­te duen som skul­le øns­ke seg av med vin­den for at den kun­ne slut­te å få så mye mot­stand mens den flyd­de. Den ten­ker da ikke noe vide­re over at den mot­stan­den den får i form av vin­den er den nød­ven­di­ge føl­ge av at det skal være mulig å fly. På sam­me måte fore­stil­ler i dag ledel­sen av biblio­te­ke­ne seg at det skal bli fle­re opp­lys­te hoder i det­te land ved å avskaf­fe alle ‘hind­re’ for at folk går på biblio­te­ke­ne når det er nett­opp dis­se ‘hind­re­ne’ som pro­du­se­rer opp­lys­te men­nes­ker.

til toppen