I juni 2013 ga Stortinget folkebibliotekene en ny rolle. Fra før har bibliotekene hatt som oppgave å fremme “opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet.” I formålsparagrafen til folkebibliotekloven slås det nå også fast at de skal “være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.”
Det er ingen liten ambisjon som signaliseres her. Offentlig meningsbrytning, bruk av ytringsfriheten i praksis, er en bærebjelke i et liberalt demokrati. Geir Vestheim, som har forsket på bibliotekpolitikkens historie, sier at endringen skal gjøre biblioteket til et sentrum for den åpne og kritiske offentlige samtalen i kommunene.
— Det er et signal i loven til bibliotekene om å være aktive og synlige, om ikke å være redde for å skape debatt og ta opp kontroversielle temaer. Poenget er at bibliotekene skal legge til rette for og gjøre det mulig å føre en kritisk og demokratisk samfunnsdebatt. De er en del av den institusjonelle strukturen for å få det til, sier Vestheim, som er professor ved Høgskolen i Telemark.
Den nye blå regjeringen fulgte i sitt statsbudsjett for 2014 opp lovendringen med å bevilge 12 millioner kroner som skal gå til å utvikle folkebibliotekene som debattarena. Bibliotekene kan søke prosjekt- og utviklingsmidler fra denne potten.
Oppslutningen om lovendringen er stor blant dem som må gjennomføre den, biblioteksjefer og rådmenn (kommunens øverste administrative leder). Ni av ti biblioteksjefer og rådmenn ser den som svært eller litt positiv, viser en spørreundersøkelse gjennomført av tidsskriftet Bok og Bibliotek. Samtidig mener syv av ti biblioteksjefer og seks av ti rådmenn at kommunen som bibliotekets eier ikke er forberedt på bibliotekets nye rolle.
Det er biblioteksjefen som må fylle den nye rollen som debattarena med innhold. Hva skal debatteres og diskuteres, hvordan appellere til et bredt publikum? Spørsmålet om uavhengighet presser seg raskt på. Hvor fri kan en biblioteksjef være når hun samtidig er en kommunalt ansatt?
Norske biblioteksjefer er “trygghetsnarkomane som er livredde for å gjøre noe galt”, mener biblioteksjef Mariann Schjeide i Ålesund. Undersøkelsen tyder på at hun har et poeng, for et stort flertall av biblioteksjefene vil søke ryggdekning høyere opp i kommunen før de går i gang med et arrangement. En tredjedel vil generelt forhåndsklarere debattemaer med sin overordnede. 38 prosent vil nøye seg med å klarere kontroversielle temaer på forhånd, mens 29 prosent ikke vil forhåndsklarere temavalg. Det opplevde behovet for ryggdekning avtar med kommunestørrelsen.
Begrensningene ligger i biblioteksjefens eget hode, mener Schjeide.
— Jeg vil se den rådmann eller ordfører som nekter meg å ta opp noe på biblioteket. Så lenge vi har bøker i våre hyller fra ytterste venstre til ytterste høyre, med et innhold som ingen legger seg opp i når det gjelder vår innkjøpspolitikk, så er det vel ingen som kan reagere på at vi snakker om det som står i de bøkene, sier hun.
Engstelse og terskelhøyde
Har hun rett i at biblioteksjefene engster seg unødig? Et svar fra rådmennene indikerer det. I undersøkelsen bes de ta stilling til en tenkt situasjon der biblioteket planlegger et arrangement som rådmannen mener vil være skadelig for kommunens interesser. Hva gjør rådmannen? Ingenting, sier et flertall på 54 prosent — arrangementet må gå sin gang. 44 prosent vil be biblioteket endre innholdet i arrangementet, mens bare 3 prosent vil stoppe det. Rådmenn i mellomstore og store kommuner er tydeligst på at debatten må gå av stabelen uansett.
Om undersøkelsen
Dette er en noe omarbeidet versjon av en artikkel publisert i tidsskriftet Bok og Bibliotek nr. 5, 2013. Spørreundersøkelsen ble gjennomført i andre halvdel av september 2013. Rådmenn og biblioteksjefer i alle landets kommuner ble bedt om å fylle ut et nettbasert spørreskjema. 187 biblioteksjefer (svarprosent: 44) og 124 rådmenn (svarprosent: 29) deltok i undersøkelsen. Last ned komplette resultater:
Så lenge biblioteket unngår debatter som kommer i konflikt med lovgivning om diskriminering og menneskerettigheter, bør det gå greit, mener rådmann Tone Larsen i Lødingen kommune. Hun regner med at kommunen lager en ordning hvor biblioteket forhåndsinformerer enhetsleder eller rådmann om arbeidstittel på et arrangement. Men slik informasjon gir uansett rådmannen begrenset styringsmulighet.
— Hva som er tittelen i et debattforum hvor biblioteket er arena, det er én ting, hva som diskuteres på møtet en helt annen. Vi kan aldri gå inn og styre en debatt på tema ved å godkjenne en tittel i forkant, det går ikke an, sier Larsen.
Rådmann Harald Danielsen i Arendal er også leder for det sentrale rådmannsutvalget, et rådgivende organ for kommunesektorens organisasjon KS. I Arendal kommune ville det ikke være aktuelt med en generell forhåndsklarering av debattemaer i biblioteket, slår han fast.
— Utgangspunktet vil være at biblioteksjefen kjører dette. Hvis han er i tvil, vil jeg gjerne være rådgiver. Men jeg ville ikke formalisere noen prosedyrer. Det har noe med den frie debatten å gjøre også, sier Danielsen.
Arendalsrådmannen tror de færreste biblioteksjefer vil oppleve noen begrensninger fra rådmannens side. Det eneste som hypotetisk sett kan bli utfordrende, er forholdet til bystyret og ordføreren. Dersom biblioteket lager et debattmøte med en vinkling som oppleves som et personrettet angrep på ordføreren, kan det være naturlig at biblioteksjefen lufter temaet med rådmannen på forhånd, framholder Danielsen. Men det vil være en veldig høy terskel for å stoppe et arrangement som er underveis, understreker han.
At biblioteket som debattarena er upløyd mark for mange, indikeres av en høy vet ikke-andel på flere av spørsmålene i undersøkelsen. Stilt overfor en påstand om at biblioteksjefens rolle vil ligne rollen sjefredaktøren har i mediene, var “verken enig eller uenig” det mest valgte svaralternativet (38 prosent). Geir Vestheim tror biblioteksjefene kan lære noe av redaktørene, men det er en ulikhet man ikke kommer forbi — biblioteksjefen har et direkte oppdrag fra et folkevalgt organ. Samfunnsborgerne — velgerne — er bibliotekets ytterste kilde til legimitet, og den forvaltes av de valgte representantene i kommunestyret. På det grunnleggende planet er derfor biblioteket ikke uavhengig.
— Et offentlig bibliotek kan aldri bli uavhengig så lenge det er en del av et demokratisk system, og de som representerer det demokratiske systemet har en legitim rett til å forvente at biblioteket handler i samsvar med de politiske vedtakene som er gjort. Men det betyr selvfølgelig ikke at lokalpolitikerne skal begynne å blande seg inn i detaljer og gripe inn i bibliotekenes virksomhet, sier Vestheim.
Synlighet og mot
Biblioteksjefen som helst driver det klassiske, nøytrale formidlingsarbeidet i det stille — i den grad hun ennå finnes — går utfordrende tider i møte. Skal biblioteket fylle rollen som debattarena, må både institusjonen og lederen synes i offentligheten, sier kilder både i og utenfor biblioteksektoren.
Harald Danielsen i Arendal peker på at du blir en offentlig person i kraft av det du gjør, ikke som følge av en beslutning andre har tatt. Som andre virksomheter får biblioteket den oppmerksomheten det fortjener, avhengig av hvor utadvendt det er, mener han.
Bibliotekene er en viktig premissleverandør i lokaldemokratiet og kunne hatt en mye mer offensiv og mindre blodfattig rolle, mener Mariann Schjeide i Ålesund. Mange steder har litteraturhusene kommet og fylt tomrommet, men det er ingen grunn til at bibliotekene ikke kan være en like god debattarena, mener hun.
— Biblioteksjefer rundt omkring har vært altfor forsiktige, altfor servile, og på en måte undergravd sin egen rolle. Da får vi politikere som ikke vil noe med oss. Og de som ikke vil noe med oss, har også mye lettere for å kutte i budsjettene. Dette henger nøye sammen, sier Schjeide.
Ressursmangel nevnes av mange som et hinder i undersøkelsen, og naturligvis særlig av sjefer i de små kommunene: “Vi er et lite bibliotek, få ansatte. Kanskje vi får til samarbeid med organisasjoner eller andre hvor vi kan gjøre noe sammen. Alene vil vi ikke dra i gang debatter,” skriver én biblioteksjef. “Å hente prosjektmiddel utanfrå ser ut til å vere mest realistisk om vi skal fylgje opp lovens intensjon,” skriver en biblioteksjef i en mellomstor kommune.
Men spørsmålet om manglende midler kan altså snus. En tydeligere offentlig rolle styrker også biblioteket i kampen om ressursene.
— Hvis man er usynlig, blir man ikke lagt merke til, og jeg tror det helt sikkert har betydning for kampen om ressurser også. Den siste kulturutredningen legger nettopp vekt på at folkebiblioteket må få en mer framtredende plass. Det handler ikke bare om ressurser, men vil nok også dreie seg om at biblioteksjefer går inn i en rolle som er mer synlig. De konkurrerer jo med ledere for andre virksomheter i en kommune. Her har nok mange en del å gå på, sier Geir Vestheim.
Ytringsfrihet på spissen
Enkeltsaker som har tøyd ytringsfrihetens grenser i samfunnet, har også spilt seg ut i bibliotekene. Mykle-saken er et av de mest kjente eksemplene. I slutten av 1956 bestemte folkebiblioteket i Kristiansand at Agnar Mykles “Sangen om den røde rubin” var pornografisk og ikke hadde litterære kvaliteter som kunne rettferdiggjøre innkjøp. Det vakte også oppsikt at Bergen Offentlige Bibliotek ikke tok inn romanen, forteller Geir Vestheim, som har skrevet om Mykle-saken i sin avhandling om norsk folkebibliotekpolitikk. Flere folkebibliotek kjøpte inn boka, så bibliotekarer hadde ikke noe enhetlig syn på saken, framholder Vestheim.
På denne tiden laget fremdeles Statens bibliotektilsyn lister over bøker som var anbefalt til folkebibliotekene.
— I 1957 var “Sangen om den røde rubin” ikke med på den lista. Det skapte debatt at det fremste rådgivende organet for folkebiblioteksektoren hadde utøvd en slags sensur, sier Vestheim.
Agnar Mykle — nøtt for bibliotekene (foto: Nasjonalbiblioteket/Gyldendal).
Det er lett å tenke seg at bibliotekets prinsippfasthet på ytringsfrihetens vegne neste gang vil bli satt på prøve i forbindelse med en debatt eller foredrag istedenfor av en kontroversiell bok. Biblioteksjef Leikny Haga Indergaard i Bergen peker på at det er enklere å representere hele spekteret av synspunkter på en sak gjennom innkjøpene av bøker. Det er ikke like lett å klare med et enkelt arrangement, og det bør heller ikke være noe krav — det må være “lov” å ha et arrangement der et kontroversielt budskap lanseres.
— Offentlige ytringer som står mellom to permer er reflektert over og gjennomgått. Når innhold fra bøker presenteres i en åpen diskusjon, blir det kanskje mer truende for biblioteket. Da må biblioteket være mer selvsikkert og kunne tåle at man tar inn til debatt noe som er kontroversielt, sier hun.
Under fjorårets litteraturfestival på Lillehammer ble Mariann Schjeide spurt om hvordan hun så på en debatt om ideene til Anders Behring Breiviks inspirasjonskilde “Fjordman”, som kommer fra Ålesund. Svaret er fortsatt at hun ikke ville invitert ham selv, men hun ville sagt ja hvis hun fikk en direkte henvendelse.
— Jeg har ikke frontet hans bøker — jeg har ikke aktivt gått ut og laget en utstilling om dem. Det hadde jeg kanskje gjort hvis det var i nabobyen Molde, men jeg gjør det ikke her, fordi her er en familie som er så hardt rammet. Du kan av og til bruke hodet og la noen prinsipper bli satt til side, sier hun.
Hva slags arena?
Biblioteket som debattarena er en ny tanke for mange, men ikke for alle. Et flertall blant biblioteksjefene mener at biblioteket allerede i dag fungerer som en uavhengig møteplass og arena for debatt. Samtidig sier 42 prosent at deres bibliotek i løpet av det kommende året vil sette i verk nye tiltak for å bli en debattarena. Igjen er det bibliotekene i de store kommunene som er klarest — her vil nesten åtte av ti sette i verk tiltak. Jo mindre kommune, jo større vet ikke-andel.
Hva slags debattarena skal biblioteket så bli? Loven legger ikke føringer på om biblioteket skal være en fysisk eller digital møteplass, men så godt som alle biblioteksjefene vil konkretisere rollen ved hjelp av debattmøter og foredrag i bibliotekets lokaler.
“Vi er i ferd med å utvikle en modell for Litteraturhusbibliotek, og er midt oppe i den bevisstgjørings- og endringsprosessen dette innebærer”, skriver biblioteksjefen i en stor kommune i en kommentar til undersøkelsen.
Digital debatt avvises ikke. Så mange som 27 prosent ser også for seg å invitere til debatt i sosiale medier, mens 16 prosent kan bruke bibliotekets egne nettsider.
De aller fleste biblioteksjefene i undersøkelsen vil søke samarbeid med partnere i lokalmiljøet når debatter skal arrangeres. Lag, foreninger og organisasjoner er den klart foretrukne partneren (98 prosent). For politiske partier bør det være tankevekkende at bare 41 prosent av biblioteksjefene ser dem som mulige partnere.
I temavalg er bibliotekene tro mot sin historie: Så godt som alle vil sette litteratur og andre kulturspørsmål på dagsordenen, viser undersøkelsen. Innvandring og integrering (62 prosent) er nest mest populære tema. Det kan tyde på at bibliotekene likevel ikke er så redd for å ta i kontroversielle saker, men viser trolig også at dette er et tema bibliotekene føler seg komfortable med fordi minoriteter er storbrukere mange steder. Faktisk er biblioteksjefer og rådmenn samkjørte i spørsmålet om temavalg — svarene fordeler seg nesten helt likt på alternativene.
Forstyrre harmonien?
I Norge dominerer “det harmoniske imperativ”, ifølge forsker og skribent Nina Witoszek. Åpen konflikt bør helst unngås. Det er lett å tolke noen av biblioteksjefenes svar i undersøkelsen i den retning. Eksempelvis ble biblioteksjefene spurt om hva de vil gjøre dersom deres overordnede i kommunen vil stoppe et planlagt arrangement. 84 prosent vil drøfte saken og evt. gjøre endringer i programmet, mens kun 9 prosent vil gjennomføre arrangementet uansett (7 prosent vil avlyse).
Avisredaktører har lang erfaring med å forvalte en uavhengig rolle i offentligheten, og har trolig høstet erfaringer biblioteksjefene kan lære av. Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening mener at dersom kommunene mener alvor med målsettingen for biblioteket, så må biblioteksjefen få jobbe mest mulig fritt og uavhengig.
— La biblioteksjefene få lov til å styre dette på egen kjøl og for egen regning og risiko. Da må de stå opp og fronte de valgene som de gjør, og det kan være en ny opplevelse for enkelte biblioteksjefer. Du kan ikke få begge deler — hvis du som biblioteksjef velger å ta opp temaer du vet vil provosere og skape mye debatt, må du være forberedt på å svare for deg i det offentlige rom, sier Jensen.
Denne idéen om at bibliotekene skal være rettet hele tiden mot hva som samler flest mennesker til bibliotekene er å gjøre om biblioteket til en institusjon for å unnderholde folket etter minste felles nevner.
Kant skriver i sin «Critique of Pure Reason» om den kjente duen som skulle ønske seg av med vinden for at den kunne slutte å få så mye motstand mens den flydde. Den tenker da ikke noe videre over at den motstanden den får i form av vinden er den nødvendige følge av at det skal være mulig å fly. På samme måte forestiller i dag ledelsen av bibliotekene seg at det skal bli flere opplyste hoder i dette land ved å avskaffe alle ‘hindre’ for at folk går på bibliotekene når det er nettopp disse ‘hindrene’ som produserer opplyste mennesker.