Det meste er allerede sagt i debatten om ytringsfrihet og islam-satire. Hver gang det skjer en ny krise, får vi en repetisjon av de samme argumentene. Massakren i Paris 7. januar bør likevel være et veiskille. Måten vi forholder oss til denne konflikten på har konsekvenser for både ytringsfrihetens kår i Europa og for sameksistensen mellom muslimer og ikke-muslimer.
Vold og trusler mot ytringsfriheten
For det første bør det bli slutt på å kombinere fordømmelse av voldelige angrep med forståelse for raseriet mot karikaturer. Når tegninger og satire blir besvart med massakrer, er det viktig at det sendes utvetydige signaler om at religiøse fanatikere ikke skal sette grensene for ytringsfriheten. Verken gjennom vold, trusler eller høylytt protest mot satire.
Markeringen for Charlie Hebdo og ytringsfrihet i Paris 11. januar 2015.
Det er selvsagt lov med ikke-voldelige reaksjoner mot islam-satire, men også denne formen for protest må betraktes som en del av presset på ytringsfriheten, så lenge det skjer i en kontekst der vold og terror er blitt en del av pressmidlene. Det var for eksempel ikke særlig konstruktivt av lederen for salafistorganisasjonen Islam Net, Fahad Qureshi, å prioritere under debattprogrammet Aktuelt på NRK å reagere mot «mobbing av muslimer» bare timer etter massakren i Paris. Det hjelper lite å fordømme terroren når man samtidig også kritiserer de drepte for karikaturene de har tegnet.
Det samme kan sies om måten styreleder Ameen Chilwan i Det muslimske samfunnet i Trondheim reagerte på. Han sa blant annet følgende: «Jeg tar avstand fra enhver bruk av terror, men jeg tar også avstand fra slike tegninger.» Og han spurte retorisk: «Hvorfor skal man alltid helle bensin på bålet?» Tegnere blir på denne måten ansvarliggjort for terroren som rammet dem. Denne type uttalelser skaper ikke et inntrykk av at representanter for religiøse muslimer tar angrepene på ytringsfriheten i Europa på alvor.
Når minoriteten presser majoriteten
For det andre bør det bli slutt på tendensen til å fremstille nærmest alle islam-relaterte temaer i Europa i et majoritet kontra minoritet-perspektiv. I denne sammenhengen har mange betraktet muslimer som en utsatt minoritet i Europa, som trenger beskyttelse mot religiøse krenkelser. Noen har gått langt i retning av å sette likhetstrekk mellom voldelige ekstremister og tegnere eller forsvarere av ytringsfriheten, for eksempel ved å kalle disse for «ytringsfrihetsfundamentalister».
Opptøyene, angrepene og truslene mot avisredaktører og karikaturtegnere har utvilsomt ført til selvsensur
Vanligvis er det storsamfunnet som presser en minoritet til å endre sine verdier og tradisjoner, men i denne saken er det omvendt. Det er majoritetssamfunnene i Europa som presses til å innskrenke sitt spillerom for frie ytringer. Konflikten rundt Muhammed-karikaturene har en global karakter. Kampen for å innskrenke ytringsfriheten her i Vesten har ikke bare vært kjempet med trusler og terrorangrep, men også gjennom diplomatiske kanaler, blant annet ved at en rekke muslimske stater har tatt denne saken opp i internasjonale organer. Sammen med sine støttespillere i Europa sprer disse forskjellige aktørene en reaksjonær islamistisk ideologi, og prøver å få europeere til å gi opp sin tradisjon for kritikk av og satire mot autoriteter, inkludert religiøse.
Må ikke bli stående alene
For det tredje må de som utfordrer reaksjonær islam ikke bli stående alene. I dag fremstilles Vebjørn Selbekk som en respektert forsvarer av ytringsfriheten og kan være en kandidat til Fritt Ords pris, men da det stormet som verst ble han av flere nærmest likestilt med ekstremistene som truet ham og hans familie.
Paris 2. november 2011: Sjefredaktør i Charlie Hebdo Stéphane Charbonnier (Charb) holder en utgave av bladet med Muhammed-karikatur på forsiden. Tekst i snakkeboblen: “100 piskeslag om du ikke dør av latter”. Redaksjonslokalene i bakgrunnen ble ødelagt av en brannbombe natten før. (Foto: Alexander Klein, AFP/NTB Scanpix).
Opptøyene, angrepene og truslene mot avisredaktører og karikaturtegnere har utvilsomt ført til selvsensur. Magasinet Charlie Hebdo har stått ganske alene på barrikadene for ytringsfriheten og insistert på at ingen skulle skremme dem til taushet, så lenge de ikke brøt franske lover. Den drepte sjefredaktøren Stéphane Charbonnier (Charb) sa at han heller ville dø stående enn å leve på knærne. Han holdt sine ord, men det gjorde også islamistene som truet ham og hans kolleger.
PST-sjef Benedicte Bjørnland uttalte til VG-TV på torsdag at: «Journalister og andre meningsbærere kan være særskilt utsatt for truende handlinger fra ekstreme islamister.»
Nå er det viktigere enn noen gang å slå ring rundt dem som forsøkes truet til taushet, selv om man ikke nødvendigvis går god for alle deres ytringer. Her inkluderer jeg også muslimske stemmer som utfordrer militante islamister. I denne kampen må vi stå samlet.
Konflikt om liberale verdier
For det fjerde bør ikke dette fremstilles som en konflikt mellom muslimer og Vesten, men som en verdikonflikt mellom intolerante fanatikere og alle oss andre som målbærer liberale verdier. Både høyreekstreme krefter og islamske ekstremister tjener på at dette blir fremstilt som en konflikt mellom sivilisasjoner.
Militante islamister representerer en ideologi som truer også muslimske samfunn. Muslimske forkjempere for det frie ord betaler hver dag en høy pris for det i muslimske land.
Sårbare samfunn
Muslimer flest fordømmer terror i islams navn. Utfordringen er også å fremme toleranse for satire og religionskritikk – at man lærer å leve med det, som kristne har gjort.
I Europa har muslimer rett til å praktisere sin tro. Ikke nok med det, i et land som Norge får de også penger fra spleiselaget til å etablere moskeer og drive med religiøse aktiviteter. Det er også i muslimenes interesse å forsvare ytringsfriheten ettersom denne er nært forbundet med religionsfriheten. Alle religioner har hellige tekster som noen vil kunne betrakte som «krenkende» og «blasfemiske» overfor andre religioner.
Europeere har vanligvis reagert på en sivilisert måte mot terrorangrep utført av militante islamister. Heldigvis har vi ikke sett represalier mot muslimer verken etter London- og Madrid-bombene, eller tidligere grufulle terrorhandlinger i Frankrike. Men nå meldes det om angrep mot moskeer i Frankrike og hvis bølgen av islamistisk terror fortsetter, kan det fremprovosere enda sterkere motreaksjoner fra ekstreme nasjonalistiske krefter i Europa. Slike krefter er allerede i sving og bruker «kampen mot islamisering av Europa» for å rekruttere. Også derfor må muslimene selv stå i frontlinjen i kampen mot fundamentalister i sine rekker, slik nordmenn og andre bekjemper muslimhatere.
Demokratiet og frihetsverdiene som er kjempet frem gjennom en lang historisk kamp står fremdeles sterkt i Europa, men våre flerkulturelle samfunn er likevel sårbare. Dette krever at vi står samlet i kampen mot terror og intoleranse.