Bowie hadde arbeiderklassebakgrunn, født i Brixton, flyttet med familien til Bromley. Han gikk på Bromley Tech, en slags framhalds-/ungdomsskole med teknisk mer enn akademisk innretning. Men faget han likte best, og det eneste han tok en “o‑level” eksamen i, var “art”, kunst/forming. Han arbeidet en stund i en grafisk bedrift.
Som svært ung, tidligere mods-tilhenger og nå en slags hippie, begynte han å frekventere det “alternative” kunstsenteret Arts Lab, etablert i 1967 på Drury Lane, der det var kino, teater, rom for utstillinger m.m. Stedets betydning i de drøye to årene det eksisterte antydes av at det var her kunstskolestudenten John Lennon og Yoko Ono første gang stilte ut sammen. Her øvde Bowie seg som skuespiller og drev med mime. Arts Lab’en på Drury Lane ble utgangspunkt for en hel Arts Lab-bevegelse, med avleggere over hele Storbritannia og i utlandet. Bowie tok selv initiativet til å opprette et sånt kunstsenter i Beckenham, der han bodde fra 1969.
Et lite utvalg av David Bowies mange ansikter (utsnitt fra det offisielle nettstedet davidbowie.com.)
Jeg aner ikke hvorfor han aldri gikk på kunstskole, et college of art. Det er nesten litt underlig, for det var det forbløffende mange britiske pop/rock-musikere på 60-tallet som gjorde (se nedenfor). Disse kunstskolene var, som rocksosiolog og nå musikkvitenskapsprofessor ved University of Edinburgh, Simon Frith, sa da jeg intervjuet ham for tv-serien “Kulturell uorden”, møtesteder for arbeiderklasseungdom som ville opp og ut og middelklasseungdom som ikke riktig visste hvor de ville. Det var ingen skolepenger og temmelig generøse stipend- og låneordninger. Studentene der lyttet på afroamerikansk blues og soul og gikk på forelesninger om kubisme og dadaisme innimellom musikkøving og platespilling. Lærerne var ikke spesielt snille og medfølende, de provoserte gjerne studentene til å tenke sjæl:
The art schools from my time specialised in old-school teaching methods of brutalising your students with some wild thinking that was off the map,” remembers Pete Townshend, whose lecturers at Ealing College of Art included Gustav Metzger — his concept of auto-destructive art inspired Townshend to smash up his guitar — and Roy Ascott, whose theories on cybernetics predicted the internet. “I remember Roy looking at me in a lecture and saying: ‘It’s a pity that the only person in this room who has the slightest inkling of what I’m talking about is such an idiot.’ Fucking genius, Roy Ascott.
Musikere og band med kunstskolebakgrunn satte agendaen og tonen i den nye britiske populærmusikken, en agenda og tone som passet en kunstinteressert og ambisiøs arbeiderklassegutt som David Bowie perfekt. Han samarbeidet nært og ble påvirket av flere med kunstskolebakgrunn, ikke minst eks-Roxy Music-medlemmet Brian Eno, som inspirert av bl.a. avantgardekomponistene John Cage og Karlheinz Stockhausen og etter hvert også bildekunstneren Joseph Beuys var en som opererte i skjæringsfeltet mellom pop og kunst i alle fall fra tidlig på 70-tallet.
Se på listen nedenfor fra The Guardian over noen av musikerne som har bakgrunn fra britiske kunstskoler – den burde være ganske overbevisende om skolenes rolle i den populærmusikkens utvikling som kunstform David Bowie representerer, selv om han aldri selv var student ved en slik institusjon. Og NB: Ikke alle kunstskolestudenter ble musikere! En av dem var den nylig avdøde, eminente skuespilleren Alan Rickman, en annen er den flere tiår yngre, uttrykkssterke bildekunstneren Tracy Emin, begge med arbeiderklassebakgrunn — for bare å nevne to.
Nå er den britiske utdanningspolitikken gjennom mange år, og særlig under Cameron-regjeringen, i ferd med å ødelegge denne ekstremt kreative møteplassen i det sterkt klassedelte britiske samfunnet med budsjettnedskjæringer, stadig høyere skolepenger og stadig dårligere studielån. The Guardian har i flere artikler de siste årene fortalt mer konkret om denne triste utviklingen:
- British art schools: Class dismissed
- Our art schools have become finishing schools for a wealthy few
En kulturpolitikk som fremmer reell uttrykksfrihet, kreativitet og kvalitetsutvikling er tett knyttet til en tilsvarende utdanningspolitikk. Det gjelder ikke bare i Storbritannia.
Noen britiske musikere med kunstskolebakgrunn
John Mayall: Regional College of Art (Manchester), 1955–1959
Charlie Watts: Harrow Art School, 1956–1960
John Lennon: Liverpool College of Art, 1957–1960
Keith Richards: Sidcup Art School, 1959–1962
Jimmy Page: Sutton Art College, 1960–1964
John Cale: Goldsmiths, 1960–1963
Viv Stanshall: Central St Martins, 1961–1962
Ronnie Wood: Ealing Art College, 1961–1964
Eric Clapton: Kingston Art College, 1961–1962
Pete Townshend: Ealing Art College, 1961–1964
Ray Davies: Hornsey College of Art, 1962–1963
Syd Barrett: Camberwell College of Art, 1964–1966
Bryan Ferry: Newcastle College of Art, 1964–1968
Brian Eno: Ipswich Art School; Winchester College of Art, 1964–1966; 1966–1969
Malcolm McLaren: St Martin’s; Chiswick Polytechnic; Croydon College of Art; Harrow Art College; Goldsmiths College, 1963–1971
Ian Dury: Royal College of Art, 1964–1967
Freddie Mercury: Ealing College of Art, 1966–1969
Joe Strummer: Central St Martins, 1970–1971
Adam Ant: Hornsey College of Art, 1972–1975
Jerry Dammers: Lanchester Polytechnic, Coventry, 1972–1975
Mick Jones: Hammersmith School of Art, 1973–1974
Paul Simonon: Byam Shaw (London), 1975–1976
Marc Almond: Leeds Polytechnic, 1976–1979
Sade: Central St Martins, 1977–1980
Billy Childish: Central St Martins, 1979–1982
Jarvis Cocker: Central St Martins, 1988–1991
Graham Coxon: Goldsmiths, 1988–1989
PJ Harvey: Yeovil Art College, 1990–1991
Bob Hardy (Franz Ferdinand): Glasgow School of Art, 1999–2002
M.I.A.: Central St Martins, 1996–1999
Simon Taylor-Davis (Klaxons): Nottingham Trent University, 2001–2004
Faris Badwan (the Horrors): Central St Martins, fra 2006
Florence and the Machine: Camberwell, 2006–2007