I november 2015 lanserte regjeringen en «Politisk erklæring mot hatefulle ytringer». Regjeringen avholdt også et innspillseminar 4. januar i år, og har varslet at erklæringen skal følges av en strategi, som er ventet til høsten.
Mange, deriblant PST, Oslo politidistrikt, som har opprettet en egen hatkrimgruppe, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og flere grupper i sivilsamfunnet hadde etterlyst en sterkere satsing mot hatefulle ytringer fra myndighetene, og endelig fikk de det.
Erklæringen demonstrerer imidlertid hvilke fallgruver myndighetene kan snuble ned i når de skal engasjere seg i arbeidet for et godt debattklima.
Statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne presenterer erklæring mot hatefulle ytringer 26. november 2015.
I erklæringen står det at man skal «bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse», man skiller mellom lovlige og ulovlige hatefulle ytringer, og da statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne lanserte erklæringen, sa Solberg at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende [skal] beskyttes».
– Man har ingen rett til ikke å bli krenket eller såret, sier Anine Kierulf, forsker ved Senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo, til Vox Publica.
– Ordbruken i erklæringen og lanseringen er uheldig. Den viser kanskje hvor dårlig utviklet ryggmargsrefleks vi har når det kommer til å beskytte ytringsfriheten, sier Kierulf.
Hvordan havnet regjeringen i dette uføret?
Ytringers negative konsekvenser
I Norge har det over flere år blitt stadig mer oppmerksomhet rundt hatefulle ytringer. Det skyldes flere omstendigheter: Norge har fått en høyere andel innvandrere, og med fremveksten av internett har en lang rekke digitale ytringskanaler supplert den norske offentligheten.
Hatefulle ytringer handler ikke bare om ytringer om hudfarge, etnisitet eller religion, men også om kjønn, seksualitet og funksjonsevne. Likevel er det spesielt de første som er havnet i brennpunktet.
Årsaken er at nyere forskning har vist ytringenes negative effekter, slik LDO viser til i rapporten Hatytringer og hatkriminalitet. Ytringer som på nedvurderende vis kritiserer folk med utgangspunkt i gruppetilhørighet, har mange skadevirkninger. Blant annet utfordrer de demokratiet fordi de sprer stigmatisering og fordommer og ekskluderer folk fra å delta i demokratiet.
Forbudt siden 1970
I Norge løste vi i utgangspunktet utfordringen ved å forby hatefulle ytringer i straffelovens §135a i 1970. Forbudet kom som en del av en internasjonal utvikling koordinert gjennom FN, og bestemmelsen har i hovedsak vært uendret frem til vår tid.
Reidun Kjelling Nybø i Redaktørforeningen: Vil ikke skrive under på regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer. (Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix).
I den nye straffelovens §185 står det blant annet at den som setter frem en «diskriminerende eller hatefull ytring», kan straffes med bot eller fengsel i inntil tre år. Lovverket ligner på bestemmelser i Danmark og Sverige, og alle europeiske land har regler mot hatefulle ytringer.
§185 har naturligvis ikke løst problemet, og loven har vært praktisert strengt. Siden 1977 var det, ifølge rapporten fra LDO, om lag ti saker i Høyesterett som handlet om saker dømt etter den gamle straffelovens §135a.
Det er vanskelig å få en full oversikt, men etter at den nye loven ble implementert 1. oktober i fjor, har det i hvert fall vært én dom. Den kom i november 2015 i Oslo tingrett, gjaldt ytringer på en blogg, og er et eksempel på utviklingen: I tiden fremover vil vi se et økende antall dommer mot digitale ytringer.
Høyere terskel i Norge
Det er også grunn til å tro at det har vært en høyere terskel for å bli dømt etter forbudet mot hatytringer i Norge enn i andre land.
Et eksempel er en fersk dom i Danmark. Mens den norske dommen fra november 2015 blant annet rammet en ytring om at jødene er skadedyr og parasitter som importerer afrikanere som ledd i en rasekrig mot de hvite, skrev den dømte mannen i Danmark følgende på Facebook:
«Ideologien Islam er fuldt ud lige så afskyvækkende, modbydelig, undertrykkende og menneskefjendsk som Nazismen. Den massive indvandring af Islamister her til Danmark, er det mest ødelæggende, det danske samfund har været udsat for i nyere historisk tid.»
– Den danske ytringen ville nok ikke blitt dømt etter §185 i Norge, sier Anine Kierulf.
Kierulf påpeker at den danske ytringen isolert sett nesten rammes av den norske §185, som definerer «diskriminerende og hatefulle ytringer» som det «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen» på grunn av blant annet religion.
– Imidlertid er den danske ytringen en politisk meningsytring som handler om den islamske ideologiens innflytelse over mennesker. I Norge har ikke slike ytringer blitt dømt fordi man har avveid §185 i straffeloven mot Grunnlovens §100 om ytringsfrihet, sier Kierulf.
Ingen enhetlig europeisk praksis
Et annet eksempel er dommene mot komikeren Dieudonné M’bala M’bala i Frankrike. Han har flere ganger blitt dømt for fornærmelser mot jøder, og i 2015 avviste Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) en sak fra Dieudonné og slo fast at ytringene hans ikke var omfattet av ytringsfriheten.
– EMD er ingen garantist for ytringsfriheten når det kommer til ytringer om rase og etnisitet. Det skyldes at den europeiske rettspraksisen rundt ytringsfrihet er utviklet med bakgrunn i erfaringene fra andre verdenskrig, forklarer Kierulf.
– EMD ønsker at landene selv skal ha stor skjønnsmargin til å regulere slike ytringer, og i Frankrike har man flere saker mot ytringer som retter seg mot jøder. I Norge ville det være vanskeligere enn i Frankrike å dømme tilsvarende ytringer mot jøder, sier Kierulf.
Definisjoner av hatefull
At det skal såpass mye til for å bli dømt for hatefulle ytringer i Norge, fører til at en lang rekke ytringer som mange opplever som diskriminerende, hånende og egnet til å fremme ringeakt, ikke blir dømt. I et stadig mer multikulturelt samfunn oppleves dette særlig problematisk.
Det pågår en rekke harde debatter i offentligheten. Fiendtlige og stigmatiserende karakteristikker hagler frem og tilbake. Mange mener at ytringene sementerer og radikaliserer frontene, og flere skygger unna offentligheten fordi de ikke orker mer.
Spesielt ille er det at unge jenter med innvandrerbakgrunn ikke orker å heve stemmene sine fordi de føler at de drukner i dritt. Kvinner som Amal Aden, Mina Adampour og Bushra Ishaq har fortalt om dette presset. Andre, som Hadia Tajik, som var Norges første muslimske statsråd, har vært nødt til å lære seg å leve med hets.
Erna Solberg har vært opptatt av dette problemet. I 2011 uttalte hun at: «Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig». I senere tid har Solberg visstnok hatt flere personlige møter med jenter som er blitt truet etter at de har deltatt i offentlige debatter.
Den nevnte rapporten til LDO kritiserer situasjonen. Ombudet foreslår en ny definisjon av hatytringer som er videre enn lovens definisjon, og som gir rom for å snakke om lovlige hatytringer:
«Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn, som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.»
LDOs definisjon koker ned til at negative ytringer mot personers eller gruppers faktiske eller tillagte egenskaper, ikke meninger, er hatytringer.
De fleste slike ytringer vil ikke bli dømt etter §185 fordi de ifølge rettspraksisen har vern etter §100 i Grunnloven, men de har likevel mange negative konsekvenser.
Regjeringens erklæring mot hatytringer synes å være utviklet på bakgrunn av arbeidet til LDO.
Innskrenker ytringsrommet
Medie-Norge var raskt ute med kritikk av regjeringens erklæring. Reidun Kjelling Nybø, konstituert generalsekretær i Norsk Redaktørforening, takket nei til å signere og skrev i januar en kronikk i Aftenposten hvor hun begrunnet avslaget.
– Hvis vi skal bekjempe alle ytringer som oppleves krenkende og sårende, blir det ikke noe ytringsrom igjen, sier Kjelling Nybø til Vox Publica. Hun får støtte fra flere.
– Jeg er redd for en innskrenkning av ytringsrommet. Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?, sier Erik Tornes, debattredaktør i Aftenposten, til Vox Publica.
Debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten: Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?
Tornes skrev heller ikke under på erklæringen, og han mener at det er problematisk at regjeringen definerer «hatefulle ytringer» videre enn hva loven gjør.
Begrepstrøbbel
Skal man ta LDOs egen definisjon på alvor, er alle ytringene som de kaller hatefulle, egnet til å diskriminere, håne eller fremme ringeakt, som er de ordene som står i §185 og som skal avgrense hatefulle ytringer. Både regjeringens og LDOs ønske blir derfor uklart: Mener man egentlig at domstolene burde håndhevet §185 strengere?
– Håndhevingen av §185 er komplisert. Vi ønsker ikke å endre straffeloven, men er opptatt av andre virkemidler, svarer seniorrådgiver Ronald Craig i LDO.
– Vi i LDO er opptatt av skadevirkningene av hatefulle ytringer og hvordan det kan forebygges, uavhengig av om de omfattes av loven eller ikke, sier Craig.
Vox Publicas intervjuer og analyse peker mot en klar konklusjon: Regjeringen har rotet seg opp i begrepstrøbbel. «Hatefulle ytringer», «krenkelser», «sårede følelser» og «intoleranse» settes sammen med en svakt begrunnet grenseoppgang mellom hva som bør være lovlig og ulovlig.
– Enten er en ytring hatefull og kan straffes, eller så er den uspiselig av en annen grunn. Regjeringen burde i stedet ha sagt at det er et reelt problem at folk plager hverandre med ord, sier Kierulf.
For å unngå uklarheten, kunne regjeringen med fordel ha brukt andre begreper til å beskrive det som både er fælt og lovlig. Mobbekampanjer er gode eksempler: Ingen snakker om mobbing som «hatefulle» eller «ærekrenkende» ytringer.
Utdefinere debattanter
Den uklare begrepsbruken kan ha flere negative konsekvenser. Blant annet kan det bli lettere å utdefinere deltakere i offentligheten ved å kalle det de sier for «hat».
Et ferskt eksempel er oppropet fra en rekke profilerte samfunnsdebattanter på Journalisten.no. Folk som Mina Adampour, Mohamed Abdi, Thomas Hylland Eriksen, Usman Rana og Yousef Assidiq krever en skjerpelse av begrepsbruken i avisene. De mener at debattanter som driver med hat eller fiendtlighet mot islam, ikke bør kalles for «islamkritikere». Et av de eksemplene de trekker frem, er Hege Storhaug og hennes uttalelser i Aftenposten 22. februar. Underskriverne mener at Storhaug driver med «hat/fiendtlighet», ikke kritikk.
Journalisten intervjuet flere medieledere, og de avviste i hovedsak kritikken. Nyhetsredaktør Håkon Borud i Aftenposten svarte at «selv om Storhaug er svært kritisk, har ikke vi grunnlag for å si at hun hater muslimer». Kjelling Nybø er fornøyd med hvordan avisfolket svarte.
– Etter mitt syn bør begrepet «kritikk» brukes veldig vidt. Når man tar i bruk ordet «hat», går man langt i sin karakteristikk av ytreren, sier hun til Vox Publica.
Hege Storhaug svarte på kritikken i en podkast i regi av Aftenposten og Bergens Tidende. Å bli kalt hater eller fiende av islam var «under beltestedet», sa hun, og begrunnet det blant annet med at hun «har muslimer helt inn i nærmeste krets inn i mitt private liv». Det er ikke religionen islam, men «den totalitære ideologien», som er problemet, understreket hun.
Statssekretær Kai-Morten Terning, Frp: Følg god folkeskikk. (Foto: Moment Studio).
Underskriverne ville nok uansett ha brukt ordet hat, men når regjeringen også bruker ordet om lovlige ytringer, oppstår det fort et helt misforstått spørsmål: Skal avisene godta hat, når loven ikke gjør det? Bør Storhaugs ytringer i det hele tatt være lovlige?
Prinsippene om ytringsfriheten
Med uklar begrepsbruk risikerer regjeringen også å svekke det prinsipielle forsvaret for ytringsfriheten. I boken Ytringsfrihet (Civita, 2012) skrev Siv Jensen artikkelen «Med rett til å krenke». Den gangen mente hun at samfunnet måtte tåle ytringer som oppleves krenkende, ytringer som helt sikkert faller innenfor LDOs definisjon av hatytringer.
Tre år senere forsvarer Erna Solberg «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende». Har de borgerlige partiene oppgitt å forsvare ytringsfriheten prinsipielt?
– Vi vil ikke innskrenke ytringsfriheten. Men vi må kunne si fra om at vi ikke ønsker mobbing og trakassering i offentligheten. Man bør følge god folkeskikk, sier Kai-Morten Terning, statssekretær for Frp i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, til Vox Publica.
– Ønsker regjeringen et samfunn uten ytringer som oppleves som krenkende eller sårende?
– Hvis andre debattanter sier fra om at de opplever ytringer som krenkende eller sårende, kan avsenderen godt tenke seg om og formulere seg annerledes i neste omgang, sier Terning. Han forsvarer at regjeringen snakker om lovlige hatefulle ytringer, men poengterer at regjeringen vil lytte til kritikerne i arbeidet med den kommende strategien.
[…] det kom til ytringsfrihetsperspektivet, refererte debattleder Hilde Sandvik statsminister Erna Solbergs erklæring om at «Den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og sårende, […]