Det var Cappelens berømte sjef og forlegger Henrik Groth som på slutten av 40-tallet skal ha tatt initiativet til Cappelens upopulære skrifter. Serien ble lansert i 1948 med stilrene gule omslag i et lite, elegant format, og et navn som ble oppfattet som både besnærende og jålete. Ved lanseringen hyllet Carl Fredrik Engelstad i Aftenposten Groth for hans årvåkenhet, hans dristighet og hans målbevisste vilje til å rykke oss ut av vår altfor halsstarrige provinsialisme.
Gjennom tilgangen til nye utenlandske, ofte nålevende, tenkeres skrifter, gav serien nordmenn innblikk i europeisk intellektuell debatt på en annen måte enn tidligere. Med Cappelens upopulære skrifter ble tekster skrevet av betydningsfulle tenkere fra Europa gjort tilgjengelig for norske lesere. Dette appellerte til landets gryende intellektuelle og kulturelle elite, ikke minst til den voksende studentgruppen som strømmet til universitetene for å studere humaniora og samfunnsvitenskap på 1950- og 60-tallet.
Riktignok ble serien nedlagt i 1972, men den gjenoppsto i 1991 og har siden levd et stille liv i de akademiske bokhandlene. Serien synes fortsatt å ha et godt rykte blant lesere som er opptatt av utenlandsk sakprosa, og bøkene har opparbeidet seg et godt merkenavn og har et format som tiltaler mange.
Med Cappelens upopulære skrifter ble tekster skrevet av betydningsfulle tenkere fra Europa gjort tilgjengelig for norske lesere. (Foto: Cappelen)
Seriekonseptet
Groths idé var smart på flere måter. Det var ikke bare navnet på serien, formatet, eller innholdet som passet i tiden, det var også selve seriekonseptet. Innen skjønnlitterært forleggeri var det populært med bokserier. Den mest berømte er kanskje Gyldendals Den gule serie som eksiterte fra 1929–1959. En bokserie kjennetegnes av å være «et konstruert fellesskap som gjør at utgivelser som ikke står støtt på egne ben- dvs. forfatterens- holdes oppe av seriekonseptet»[1]. Den har som formål å skape lojalitet hos leseren; har du kjøpt og lest en bok, ønsker du flere i serien og bøkene blir garantister for hverandre. Dessuten appellerer bokseriekonseptet til samlere, de er ofte nummererte, har vakre og enkle omslag og ser pene ut i bokhylla. Men innholdet er nok det viktigste. Ingunn Økland skrev i Aftenposten for noen år siden at enkelte av hennes eldre kolleger hadde opplevd de gule bøkene som et intellektuelt kraftfelt i studiedagene på 60-tallet.
Bokserier generelt, og i dette tilfelle Cappelens upopulære skrifter, selger ikke spesielt godt. Og det var ikke heller aldri meningen. Viktigere var det å skaffe forlaget kulturell kapital. Likevel, i 1972 var det de økonomiske argumentene som vant over de kulturelle og serien ble lagt ned. Per Glad, som var den gamle seriens siste redaktør, har fortalt at utgivelsen av den aller siste boken, Horkheimer og Adornos: Kulturindustri ble gjort i protest mot nedleggelsen.
Forleggerlegenden: Cappelen-sjef Henrik Groth på talerstolen.
Gjennom det meste av 1970-tallet og hele 80-tallet var serien ute av produksjon, men de 91 gule bøkene i den gamle serien ble populære samleobjekter og ble revet vekk fra landets antikvariater.
Relansering
I 1991 ble serien relansert, med nytt sobert utseende designet av Aud Gloppen. Humaniora og samfunnsvitenskap ved universitetene hadde oppsving og forlaget innså at serien var en vanvittig sterk merkevare. Den nye serien ble tilført et innlednings- eller avslutningsessay av en norsk fagperson som introduserte teksten og forfatteren for leseren. I tillegg fikk den et eksternt redaksjonsråd bestående av Trond Berg Eriksen, Eivind Tjønneland og Håkon Harket.
Sagt om Cappelens upopulære
“Cappelen Forlags utmerkete idé, å skaffe publikum adgang til fremtredende verker i verdenslitteraturen, som til vanlig ikke blir utgitt her, har vakt begeistring i vide kretser. I alle høve blant dem som ønsker mer enn anglo-amerikansk underholdningsmurstein”. (ukjent)
“De gir oss innblikk i moderne åndsliv som de aller fleste av oss mangler.” (Niels Chr. Brøgger i Nationen).
Den aller første boken i den nye rekken var den finlandssvenske filosofen Georg Henrik von Wrights Vitenskapen og fornuften. Dessuten ble Baudrillards: I skyggen av de tause majoriteter utgitt og Horkheimer og Adornos Kulturindustri ble utgitt på nytt. Planen var å utgi seks bøker i året, fire nye og to nyutgivelser fra den gamle serien. Relanseringen skjedde med brask og bram. Forlaget hadde invitert von Wright til Norge og lanserte boken hans og den nye serien med en stor pressekonferanse i Vitenskapsakademiet. Det var visstnok stappfullt og Dagsrevyen sendte fra begivenheten samme kveld.
Slagordet for den nye serien var: «Sentrale tenkere innenfor den vestlige kulturkrets, med enkelte innslag av gamle klassikere». Redaksjonsrådet forklarte at serien skulle bidra med mer debattorientert essayistikk i Norge og sikre mangfoldet i norsk litteratur. Bøkene hadde som mål å utvide den offentlige samtalen: «Vi mangler en prinsipiell og langsiktig diskusjon i den norske offentligheten, og tidens viktigste debatter må ikke overlates til ekspertene». Og «dette skal være en serie med «snob appeal», vi skal gi ut bøker som både er vanskelige og irriterende».
Den nye serien fikk en varm mottakelse. Det ble sagt i pressen at «et pustehull blir åpnet igjen» og at serien var «et litterært hån mot den norske folkeligheten».
Pensumlitteratur
Men det er dyrt å oversette bøker. Til tross for at serien skulle være smal og tilføre forlaget kulturell kapital ble den i en periode på 90-tallet sponset av oljeselskapet Mobil, noe som ville vært utenkelig i dag. Redaksjonsrådet fikk imidlertid frie tøyler fra forlaget og sto selv for utvalget av titler gjennom det meste av 1990-tallet. I alt utkom det et par og tretti gode og noen litt mindre gode bøker før redaksjonsrådet mot tusenårsskiftet trakk seg ut og overlot ansvaret for utvelgelsen til forlaget.
Serien ble flyttet fra Cappelens fakta-avdeling til Cappelen Akademisk Forlag og vekten ble lagt på bøker som kunne passe inn på pensumlistene på humaniora og samfunnsvitenskap ved universitetene. Likevel har serien også alltid hatt en bredere leserskare enn studenter. Mange intellektuelle, studerte som halvstuderte, liker serien og trykker den fortsatt til sitt bryst. Det er ikke sjelden at vi hører av forfattere og potensielle forfattere at de har et spesielt forhold til upopserien, noen sier til og med at de velger oss som forlag på grunn av serien.
En av de viktigste utgivelsene på begynnelsen på 2000-tallet var Zygmunt Baumans Savnet fellesskap. Teksten ble spesialskrevet for upopserien.
Flere pragmatiske grep er blitt gjort i nyere tid. Vi fikk overført noen gamle klassikere fra forlaget Grøndahl Dreyer, som Aristoteles Om dikterkunsten, Machiavellis Fyrsten og Aurelius Til meg selv.
I 1991 ble Cappelens upopulære relansert, med nytt sobert utseende designet av Aud Gloppen. (Foto: Cappelen)
I 2005 fikk vi et nytt eksternt redaksjonsråd, da vi trengte nytt blod utenifra som hadde teft for hva som rørte seg av teoretiske debatter i akademia. Unn Falkeid, Helge Jordheim, Iver B. Neumann, Janike Kampevold Larsen, Anne Beate Maurseth og Erling Sandmo har alle vært innom redaksjonsrådet. På denne tiden fikk vi støtte til to til tre utgivelser årlig fra Fritt Ord, en støtte vi fortsatt har og er glade for.
I dag er det en intern redaksjonsgruppe som står for utvelgelsen. Fagfolk introduserer tekstene på norsk og oversetter komplisert teori og språk. Det vanskeligste arbeidet er ofte å skaffe rettighetene til tekstene. Smale tekster prioriteres ned også i utenlandske forlag og det er ofte krevende å nå frem til riktig person i store forlagshus som skjønner hva vi ber om.
Har serien en tydelig profil?
Overordnet har serien alltid bestått av oversatte kulturfilosofiske essay, og de fleste av disse har vært europeiske eller fra den vestlige kulturkrets. Et kriterium har alltid vært at bøkene skal formidle teorier av et visst format innenfor humaniora og samfunnsvitenskapelig tradisjon. I den gamle serien var imidlertid innslaget av aktuell debatt større enn i den nye serien, og der forekom det også rene skjønnlitterære tekster. Målet for alle tekstene har vært at de skulle bli stående lenge, men ikke alle har overlevd.
Lars Roar Langslet skrev i en artikkel om den gamle serien på 1990-tallet at den vidåpne redaksjonspolitikken var både en styrke og en svakhet. “Alt hadde interesse, bare det kom fra et interessant navn. Dermed ble allslags strømninger representert”. Langslet nevnte også at et av seriens problemer var formatet. Det var vanskelig å finne betydningsfulle men korte tekster. Dette er gjenkjennelig for oss som arbeider med serien i dag også.
Sagt om Cappelens upopulære
“Cappelens serie med den provoserende tittel har hatt en fortjent suksess. Den viser at det nytter å erte folk til å lese». (Fredrik Wulfsberg i Arbeiderbladet).
“Cappelens upopulære skrifter har opp gjennom åra gitt oss mange gleder, mangt et tilskudd av åndelige vitaminer i den nasjonale hverdagskost”. (Willy Dahl i Arbeiderbladet).
Det er lett å se at mange av utgivelsene er preget av den tiden de er skrevet i og kanskje aldri oppnådde statusen som moderne klassiker. Ikke så mange i dag leser for eksempel John Kenneth Galbraith: Kontroll med det militære, som ble utgitt i den gamle serien i 1969. Carsten Jensens Fremtidsmuseum utgitt i den nye serien i 1996 er heller ikke mye lest. Andre igjen har hatt et større gjennomslag enn forventet. Langslet hevdet at Sartres Eksistensialisme er humanisme, som kom i 6. opplag i den gamle serien, neppe ville bli trykket opp igjen, fordi Sartre var kommunist. Men så feil kan man ta: per i dag har Eksistensialisme er humanisme solgt i hele 9, riktignok små, opplag i den nye serien. Boken er en moderne klassiker, og er på ingen måte er utdatert til tross for forfatterens politiske ståsted.
Da den nye serien ble lansert på begynnelsen av 1990-tallet, rett etter berlinmurens fall, var også interessen for det nye Europa og europeisk kultur sterk. Håkon Harket forteller i et intervju at de særlig hadde fokus på å utgi tekster av sentraleuropeiske tenkerne som for eksempel den ungarske forfatteren György Konrad med boken Drømmen om Mellom-Europa. De var også opptatt av å utgi tenkere fra andre språk enn engelsk.
I dag er vi mer opptatt av å utgi bøker fra hele verden, og vi ønsker også å utgi flere tekster av kvinnelige tenkere. En bok som gjør begge deler er Seyla Benhabibs Et annet verdensborgerskap som kom i 2010.
Konkurransen fra andre serier og andre forlags utgivelser av humaniora og samfunnsvitenskapelig essayistikk er mye større i dag enn da serien ble lansert for 68 år siden. Men serien har en fremtid nettopp fordi den har en lang historie og høy status i intellektuelle kretser. Målet er fortsatt å oversette kulturfilosofiske og kulturpolitiske essay som treffer og bidrar til debatt og refleksjon her hjemme.
Referanse
[1] Sitatet er hentet fra Kaja Østgaard Pettersen: Seriens forestilte fellesskap. En bokhistorisk, litteratursosiologisk og tekstfortolkende studie av bokserien Marg (2000–2008). Masteroppgave i litteraturformidling. Institutt for områdestudier og europeiske språk. Universitetet i Oslo, 2010.
Flott serie, det mest lovende som sies i artikkelen at redaksjonen nå åpner oppå for den dristige tanken at også kvinner og mennesker utenfor Europa kan tenke (upopulært). Stå på, følger spent med!