Flere presseforskere har argumentert for at dristighet og pågåenhet er viktig for pressens samfunnsfunksjon, og Brennpunkt-redaktør Odd Isungset sa i et intervju med Minerva at redaksjonen ikke gjør jobben sin om den ikke lager program som blir klaget inn for Pressens faglige utvalg.
Fire journaliststudenter ved Universitetet i Bergen har nå tatt Isungset og presseforskerne på ordet og formulert en Vær Dristig-plakat. Men hva vil det si for en journalist å være dristig?
– Det handler om å gå mot strømmen, og ikke bare godta alt som er opplest og vedtatt, sier Paul André Sommerfeldt.
– Man blir lett sittende fast i rutinene. Man må tørre å komme litt ut av sin egen komfortsone, sier Katrine Nordanger Mjelde.
Vær Varsom-plakaten fokuserer mest på overtramp, og ikke på unnlatelser. Dermed ivaretar den bare en del av etikken. Ingen felles for å ikke oppfylle samfunnsoppdraget. I boken «Etikk for journalister» skriver Svein Brurås at unnlatelsessynden trolig er pressens største synd. For eksempel uttalte Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle i fjor at den «største unnlatelsessynden for norsk presse er at vi på 80- og 90-tallet var så redd for rasisme at vi unnlot å ta opp det problematiske.»
– Vi mener ikke å være dristig for å bryte Vær Varsom-plakaten. De to plakatene skal eksistere sammen, sier Johanna Magdalena Husebye.
– Dristig er ikke det samme som å være hensynsløs og uredelig, legger Robert Nedrejord til.
De fire journaliststudentene har alle noen få års erfaring fra sommerjobber, vikariater og deltidsjobber i ulike medieredaksjoner.
– Vi kjenner oss litt igjen i beskrivelsene av det som vi selv kritiserer. Vi blir gjerne kastet inn i rutinene når vi er ferske, og tør ikke å utfordre. Så vi tenkte det som en utfordring til oss selv. Vi ønsker å være så gode journalister som mulig, sier Johanna Husebye.
De har formulert journalistikkens Vær Dristig-plakat. Fra venstre: Johanna Magdalena Husebye, Paul André Sommerfeldt, Robert Nedrejord, Katrine Nordanger Mjelde. Foto: Julie Helene Günther
Til kilden
Mer konkret knyttes dristighet til arbeid med kilder og opp mot egen redaksjon. For eksempel handler det om å variere kildebruken.
– Vi blir ofte henvist videre til den som pleier å uttale seg. Men vi vil heller snakke med de som sitter nærmest saken, selv om de ikke er like medievante. Det er jo en svakhet om man slutter å søke etter kilder, sier Johanna Husebye.
– Vi tenker også på å få med grupper som vi ser lite av, for eksempel flyktninger og innvandrergrupper, sier Paul André Sommerfeldt.
Kildene styrer
En beslektet utfordring er å være kritisk til informasjon som kommer fra de medieerfarne kildene. Om kildene forsøker å manipulere saken, så kan det tas med i dekningen.
– Vi må ikke godta svar som ikke handler om saken. Om de roter seg bort i grøten, så kan vi sitere dem korrekt på det. Da er vi åpne med publikum om at det er sånn det fungerer, sier Katrine Mjelde.
Vær Dristig-plakaten
En utfordring til norsk presse: Les og last ned Vær Dristig-plakaten.
Noen kilder kommer også med en fiks ferdig vinkling som de ønsker at journalisten skal fokusere på.
– Men du skal skrive om det som er mest interessant for samfunnet. Kulturministerens folk vil gjerne at du skal skrive om at kulturministeren besøker TV 2, men for samfunnet så er TV 2s rolle som allmennkringkaster mer interessant, sier Robert Nedrejord.
Kildenes mellomledd og sosiale medier
Mange av de etablerte kildene ønsker kun å gi svar via en informasjonsrådgiver eller lignende mellomledd. Hva gjør man da?
– Bruker andre kilder. Jeg sier ikke at det er enkelt, men vi har blitt litt vant til at det er sånn det gjøres. Vi kan utfordre oss litt på å ikke godta at det er sånn det fungerer, sier Johanna Husebye.
En annen utfordring er at flere foretrekker å bruke sosiale medier, fremfor å gå via en nyhetsredaksjon. Trond Giske, Kristian Tonning Riise og Ulf Leirstein brukte Facebook for å annonsere at de trakk seg fra sine verv. Sylvi Listhaug bruker sosiale medier aktivt, og en får iblant inntrykk av at det står mer i avisene om hva Donald Trump skriver på Twitter enn hva han gjør politisk.
– Man må prøve å unngå SoMe-støyen. Selv om det står mye om hva Trump skriver på Twitter, så er det også mange amerikanske journalister som skriver gode saker om amerikansk politikk, sier Robert Nedrejord.
Sosiale medier kan også være en kilde til gode saker.
– Da gjelder det å basere seg på flere kilder. Om politikere eller andre skriver noe på sosiale medier, så kan vi utfordre dem på det, og bruke det i det journalistiske arbeidet, sier Johanna Husebye.
– Det de skriver på sosiale medier er jo filtrert og er polert akkurat slik de vil det skal komme ut, så vi kan ta det derifra, legger Paul André Sommerfeldt til.
Gå mot strømmen
I fellessaker som får stor oppmerksomhet i mange mediekanaler samtidig, påpeker de at en må være ekstra kritisk til informasjon fra andre redaksjoner eller nyhetsbyråer du ikke selv har gjennomgått.
– En byråsak som mange aviser har plukket opp, kan ha feil og mangler som bare blir brakt videre. Men noen aviser er flinke til å stoppe opp litt og tenke over om det er noe de har gått glipp av, og sjekke opplysningene. Det er også et varsomhetsmoment; man skal ikke ukritisk viderebringe saker fra andre mediekanaler, sier Robert Nedrejord.
Å gå mot strømmen innebærer også å ikke unnlate å skrive om det vonde. For eksempel slik at selvmord ikke blir underkommunisert som den vanligste dødsårsaken blant unge voksne.
– Det er også en del av virkeligheten. Ved ikke å omtale det, bidrar vi til å dekke over en del av virkeligheten, sier Johanna Husebye.
Midlertidig dristighet
I en nyhetsredaksjon preget av tidspress, konstant deadline og presset økonomi går de inn for at journalistene skal legge bort saker som ikke har nyhetsverdi, be om mer tid til research på viktige saker, og si ifra internt og offentlig om feil og mangler. Hvordan kan en vikar eller en frilanser stille slike krav til redaktøren sin?
– Vil de ikke ha god journalistikk, da? Det er så klart ikke lett å stille sånne krav når man er deltidsansatt, men noen må jo si det. Vi skal jo si ja til redaktøren, men vi kan også si «ja, men skal vi ikke bruke litt mer tid på saken, vinkle det på en annen måte», sier Johanna Husebye.
– Det lett å tenke at man bare er vikar, så da er det bare å skrive kjappe ting og få det ut. Men vi må ha noen idealer som ligger der, selv om vi ikke klarer å følge dem bestandig, sier Paul André Sommerfeldt.