Dristighet er en dyd

Norske journalister trenger en Vær Dristig-plakat, mener fire journaliststudenter – og har laget den selv.

Fle­re presse­fors­ke­re har argu­men­tert for at dris­tig­het og pågå­en­het er vik­tig for pres­sens sam­funns­funk­sjon, og Brenn­punkt-redak­tør Odd Isung­set sa i et inter­vju med Miner­va at redak­sjo­nen ikke gjør job­ben sin om den ikke lager pro­gram som blir kla­get inn for Pres­sens fag­li­ge utvalg.

Fire jour­na­list­stu­den­ter ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen har nå tatt Isung­set og presse­fors­ker­ne på ordet og for­mu­lert en Vær Dris­tig-pla­kat. Men hva vil det si for en jour­na­list å være dris­tig?

– Det hand­ler om å gå mot strøm­men, og ikke bare god­ta alt som er opp­lest og ved­tatt, sier Paul André Som­mer­feldt.

– Man blir lett sit­ten­de fast i ruti­ne­ne. Man må tør­re å kom­me litt ut av sin egen kom­fort­sone, sier Katri­ne Nordan­ger Mjel­de.

Vær Var­som-pla­ka­ten foku­se­rer mest på over­tramp, og ikke på unn­la­tel­ser. Der­med iva­re­tar den bare en del av etik­ken. Ingen fel­les for å ikke opp­fyl­le sam­funns­opp­dra­get. I boken «Etikk for jour­na­lis­ter» skri­ver Svein Brurås at unn­la­tel­ses­syn­den tro­lig er pres­sens størs­te synd. For eksem­pel uttal­te Aften­pos­ten-redak­tør Harald Stang­hel­le i fjor at den «størs­te unn­la­tel­ses­syn­den for norsk pres­se er at vi på 80- og 90-tal­let var så redd for rasis­me at vi unn­lot å ta opp det pro­ble­ma­tis­ke.»

– Vi mener ikke å være dris­tig for å bry­te Vær Var­som-pla­ka­ten. De to pla­ka­te­ne skal eksis­te­re sam­men, sier Johanna Mag­da­lena Huse­bye.

– Dris­tig er ikke det sam­me som å være hen­syns­løs og ure­de­lig, leg­ger Robert Ned­re­jord til.

De fire jour­na­list­stu­den­te­ne har alle noen få års erfa­ring fra som­mer­job­ber, vika­ria­ter og del­tids­job­ber i uli­ke medi­e­re­dak­sjo­ner.

– Vi kjen­ner oss litt igjen i beskri­vel­se­ne av det som vi selv kri­ti­se­rer. Vi blir gjer­ne kas­tet inn i ruti­ne­ne når vi er fers­ke, og tør ikke å utford­re. Så vi tenk­te det som en utford­ring til oss selv. Vi øns­ker å være så gode jour­na­lis­ter som mulig, sier Johanna Huse­bye.

De har for­mu­lert jour­na­lis­tik­kens Vær Dris­tig-pla­kat. Fra venst­re: Johanna Mag­da­lena Huse­bye, Paul André Som­mer­feldt, Robert Ned­re­jord, Katri­ne Nordan­ger Mjel­de. Foto: Julie Hele­ne Günt­her

Til kilden

Mer kon­kret knyt­tes dris­tig­het til arbeid med kil­der og opp mot egen redak­sjon. For eksem­pel hand­ler det om å variere kilde­bru­ken.

– Vi blir ofte hen­vist vide­re til den som plei­er å utta­le seg. Men vi vil hel­ler snak­ke med de som sit­ter nær­mest saken, selv om de ikke er like medie­van­te. Det er jo en svak­het om man slut­ter å søke etter kil­der, sier Johanna Huse­bye.

– Vi ten­ker også på å få med grup­per som vi ser lite av, for eksem­pel flykt­nin­ger og inn­vand­rer­grup­per, sier Paul André Som­mer­feldt.

Kildene styrer

En beslek­tet utford­ring er å være kri­tisk til infor­ma­sjon som kom­mer fra de medie­er­far­ne kil­de­ne. Om kil­de­ne for­sø­ker å mani­pu­le­re saken, så kan det tas med i dek­nin­gen.

– Vi må ikke god­ta svar som ikke hand­ler om saken. Om de roter seg bort i grø­ten, så kan vi site­re dem kor­rekt på det. Da er vi åpne med pub­li­kum om at det er sånn det fun­ge­rer, sier Katri­ne Mjel­de.

Vær Dris­tig-pla­ka­ten
En utford­ring til norsk pres­se: Les og last ned Vær Dris­tig-pla­ka­ten.

Noen kil­der kom­mer også med en fiks fer­dig vink­ling som de øns­ker at jour­na­lis­ten skal foku­se­re på.

– Men du skal skri­ve om det som er mest inter­es­sant for sam­fun­net. Kul­tur­mi­nis­te­rens folk vil gjer­ne at du skal skri­ve om at kul­tur­mi­nis­te­ren besø­ker TV 2, men for sam­fun­net så er TV 2s rol­le som all­menn­kring­kas­ter mer inter­es­sant, sier Robert Ned­re­jord.

Kildenes mellomledd og sosiale medier

Man­ge av de etab­ler­te kil­de­ne øns­ker kun å gi svar via en infor­ma­sjons­råd­gi­ver eller lig­nen­de mel­lom­ledd. Hva gjør man da?

– Bru­ker and­re kil­der. Jeg sier ikke at det er enkelt, men vi har blitt litt vant til at det er sånn det gjø­res. Vi kan utford­re oss litt på å ikke god­ta at det er sånn det fun­ge­rer, sier Johanna Huse­bye.

En annen utford­ring er at fle­re fore­trek­ker å bru­ke sosia­le medi­er, frem­for å gå via en nyhets­re­dak­sjon. Trond Gis­ke, Kris­ti­an Ton­ning Rii­se og Ulf Leir­stein bruk­te Face­bo­ok for å annon­se­re at de trakk seg fra sine verv. Syl­vi List­haug bru­ker sosia­le medi­er aktivt, og en får iblant inn­trykk av at det står mer i avi­se­ne om hva Donald Trump skri­ver på Twit­ter enn hva han gjør poli­tisk.

– Man må prø­ve å unn­gå SoMe-støy­en. Selv om det står mye om hva Trump skri­ver på Twit­ter, så er det også man­ge ame­ri­kans­ke jour­na­lis­ter som skri­ver gode saker om ame­ri­kansk poli­tikk, sier Robert Ned­re­jord.

Sosia­le medi­er kan også være en kil­de til gode saker.

– Da gjel­der det å base­re seg på fle­re kil­der. Om poli­ti­ke­re eller and­re skri­ver noe på sosia­le medi­er, så kan vi utford­re dem på det, og bru­ke det i det jour­na­lis­tis­ke arbei­det, sier Johanna Huse­bye.

– Det de skri­ver på sosia­le medi­er er jo fil­trert og er polert akku­rat slik de vil det skal kom­me ut, så vi kan ta det der­ifra, leg­ger Paul André Som­mer­feldt til.

Gå mot strømmen

I fel­les­sa­ker som får stor opp­merk­som­het i man­ge medie­ka­na­ler sam­ti­dig, påpe­ker de at en må være eks­tra kri­tisk til infor­ma­sjon fra and­re redak­sjo­ner eller nyhets­by­rå­er du ikke selv har gjen­nom­gått.

– En byrå­sak som man­ge aviser har pluk­ket opp, kan ha feil og mang­ler som bare blir brakt vide­re. Men noen aviser er flin­ke til å stop­pe opp litt og ten­ke over om det er noe de har gått glipp av, og sjek­ke opp­lys­nin­ge­ne. Det er også et var­som­hets­mo­ment; man skal ikke ukri­tisk videre­brin­ge saker fra and­re medie­ka­na­ler, sier Robert Ned­re­jord.

Å gå mot strøm­men inne­bæ­rer også å ikke unn­la­te å skri­ve om det von­de. For eksem­pel slik at selv­mord ikke blir under­kom­mu­ni­sert som den van­ligs­te døds­år­sa­ken blant unge voks­ne.

– Det er også en del av vir­ke­lig­he­ten. Ved ikke å omta­le det, bidrar vi til å dek­ke over en del av vir­ke­lig­he­ten, sier Johanna Huse­bye.

Midlertidig dristighet

I en nyhets­re­dak­sjon pre­get av tids­press, kon­stant dead­li­ne og pres­set øko­no­mi går de inn for at jour­na­lis­te­ne skal leg­ge bort saker som ikke har nyhets­ver­di, be om mer tid til rese­arch på vik­ti­ge saker, og si ifra internt og offent­lig om feil og mang­ler. Hvor­dan kan en vikar eller en fri­lan­ser stil­le sli­ke krav til redak­tø­ren sin?

– Vil de ikke ha god jour­na­lis­tikk, da? Det er så klart ikke lett å stil­le sån­ne krav når man er del­tids­an­satt, men noen må jo si det. Vi skal jo si ja til redak­tø­ren, men vi kan også si «ja, men skal vi ikke bru­ke litt mer tid på saken, vink­le det på en annen måte», sier Johanna Huse­bye.

– Det lett å ten­ke at man bare er vikar, så da er det bare å skri­ve kjap­pe ting og få det ut. Men vi må ha noen idea­ler som lig­ger der, selv om vi ikke kla­rer å føl­ge dem bestan­dig, sier Paul André Som­mer­feldt.

TEMA

J

ournali
stikk

123 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen