Dristighet er en dyd

Norske journalister trenger en Vær Dristig-plakat, mener fire journaliststudenter – og har laget den selv.

Flere presse­forskere har argu­mentert for at dristighet og pågåen­het er vik­tig for pressens sam­funns­funksjon, og Bren­npunkt-redak­tør Odd Isungset sa i et inter­vju med Min­er­va at redak­sjo­nen ikke gjør jobben sin om den ikke lager pro­gram som blir klaget inn for Pressens faglige utvalg. 

Fire jour­nal­ist­stu­den­ter ved Uni­ver­sitetet i Bergen har nå tatt Isungset og presse­forskerne på ordet og for­mulert en Vær Dristig-plakat. Men hva vil det si for en jour­nal­ist å være dristig?

– Det han­dler om å gå mot strøm­men, og ikke bare god­ta alt som er opplest og ved­tatt, sier Paul André Sommerfeldt.

– Man blir lett sit­tende fast i ruti­nene. Man må tørre å komme litt ut av sin egen kom­fort­sone, sier Katrine Nor­dan­ger Mjelde.

Vær Var­som-plakat­en fokuser­er mest på over­tramp, og ikke på unnla­telser. Dermed ivare­tar den bare en del av etikken. Ingen felles for å ikke opp­fylle sam­funnsop­p­draget. I boken «Etikk for jour­nal­is­ter» skriv­er Svein Brurås at unnla­telsessyn­den trolig er pressens største synd. For eksem­pel uttalte Aften­posten-redak­tør Har­ald Stanghelle i fjor at den «største unnla­telsessyn­den for norsk presse er at vi på 80- og 90-tal­let var så redd for rasisme at vi unnlot å ta opp det problematiske.»

– Vi men­er ikke å være dristig for å bryte Vær Var­som-plakat­en. De to plakatene skal eksis­tere sam­men, sier Johan­na Mag­dale­na Husebye.

– Dristig er ikke det samme som å være hen­synsløs og ure­delig, leg­ger Robert Nedrejord til.

De fire jour­nal­ist­stu­den­tene har alle noen få års erfar­ing fra som­mer­job­ber, vikari­ater og deltid­sjob­ber i ulike medieredaksjoner.

– Vi kjen­ner oss litt igjen i beskriv­elsene av det som vi selv kri­tis­er­er. Vi blir gjerne kastet inn i ruti­nene når vi er ferske, og tør ikke å utfor­dre. Så vi tenk­te det som en utfor­dring til oss selv. Vi ønsker å være så gode jour­nal­is­ter som mulig, sier Johan­na Husebye.

De har for­mulert jour­nal­is­tikkens Vær Dristig-plakat. Fra ven­stre: Johan­na Mag­dale­na Huse­bye, Paul André Som­mer­feldt, Robert Nedrejord, Katrine Nor­dan­ger Mjelde. Foto: Julie Helene Günther

Til kilden

Mer konkret knyttes dristighet til arbeid med kilder og opp mot egen redak­sjon. For eksem­pel han­dler det om å variere kildebruken.

– Vi blir ofte hen­vist videre til den som pleier å uttale seg. Men vi vil heller snakke med de som sit­ter nærmest sak­en, selv om de ikke er like medievante. Det er jo en svakhet om man slut­ter å søke etter kilder, sier Johan­na Husebye.

– Vi tenker også på å få med grup­per som vi ser lite av, for eksem­pel fly­k­t­ninger og innvan­dr­ergrup­per, sier Paul André Sommerfeldt.

Kildene styrer

En beslek­tet utfor­dring er å være kri­tisk til infor­masjon som kom­mer fra de medieer­farne kildene. Om kildene forsøk­er å manip­ulere sak­en, så kan det tas med i dekningen.

– Vi må ikke god­ta svar som ikke han­dler om sak­en. Om de rot­er seg bort i grøten, så kan vi sitere dem kor­rekt på det. Da er vi åpne med pub­likum om at det er sånn det fun­ger­er, sier Katrine Mjelde.

Vær Dristig-plakat­en
En utfor­dring til norsk presse: Les og last ned Vær Dristig-plakat­en.

Noen kilder kom­mer også med en fiks fer­dig vin­kling som de ønsker at jour­nal­is­ten skal fokusere på.

– Men du skal skrive om det som er mest inter­es­sant for sam­fun­net. Kul­tur­min­is­terens folk vil gjerne at du skal skrive om at kul­tur­min­is­teren besøk­er TV 2, men for sam­fun­net så er TV 2s rolle som all­mennkringkaster mer inter­es­sant, sier Robert Nedrejord.

Kildenes mellomledd og sosiale medier

Mange av de etablerte kildene ønsker kun å gi svar via en infor­masjon­sråd­giv­er eller lig­nende mel­lom­ledd. Hva gjør man da?

– Bruk­er andre kilder. Jeg sier ikke at det er enkelt, men vi har blitt litt vant til at det er sånn det gjøres. Vi kan utfor­dre oss litt på å ikke god­ta at det er sånn det fun­ger­er, sier Johan­na Husebye.

En annen utfor­dring er at flere fore­trekker å bruke sosiale medi­er, frem­for å gå via en nyhet­sredak­sjon. Trond Giske, Kris­t­ian Ton­ning Riise og Ulf Leirstein bruk­te Face­book for å annon­sere at de trakk seg fra sine verv. Sylvi Listhaug bruk­er sosiale medi­er aktivt, og en får iblant inntrykk av at det står mer i avisene om hva Don­ald Trump skriv­er på Twit­ter enn hva han gjør politisk.

– Man må prøve å unngå SoMe-støyen. Selv om det står mye om hva Trump skriv­er på Twit­ter, så er det også mange amerikanske jour­nal­is­ter som skriv­er gode sak­er om amerikan­sk poli­tikk, sier Robert Nedrejord.

Sosiale medi­er kan også være en kilde til gode saker.

– Da gjelder det å basere seg på flere kilder. Om poli­tikere eller andre skriv­er noe på sosiale medi­er, så kan vi utfor­dre dem på det, og bruke det i det jour­nal­is­tiske arbei­det, sier Johan­na Husebye.

– Det de skriv­er på sosiale medi­er er jo fil­tr­ert og er pol­ert akku­rat slik de vil det skal komme ut, så vi kan ta det der­ifra, leg­ger Paul André Som­mer­feldt til.

Gå mot strømmen

I fel­lessak­er som får stor opp­merk­somhet i mange mediekanaler sam­tidig, påpeker de at en må være ekstra kri­tisk til infor­masjon fra andre redak­sjon­er eller nyhets­byråer du ikke selv har gjennomgått.

– En byråsak som mange avis­er har plukket opp, kan ha feil og man­gler som bare blir brakt videre. Men noen avis­er er flinke til å stoppe opp litt og tenke over om det er noe de har gått glipp av, og sjekke opplysnin­gene. Det er også et var­somhetsmo­ment; man skal ikke ukri­tisk videre­bringe sak­er fra andre mediekanaler, sier Robert Nedrejord.

Å gå mot strøm­men innebær­er også å ikke unnlate å skrive om det vonde. For eksem­pel slik at selv­mord ikke blir under­kom­mu­nis­ert som den van­lig­ste død­sår­sak­en blant unge voksne.

– Det er også en del av virke­ligheten. Ved ikke å omtale det, bidrar vi til å dekke over en del av virke­ligheten, sier Johan­na Husebye.

Midlertidig dristighet

I en nyhet­sredak­sjon preget av tid­spress, kon­stant dead­line og pres­set økono­mi går de inn for at jour­nal­is­tene skal legge bort sak­er som ikke har nyhetsver­di, be om mer tid til research på vik­tige sak­er, og si ifra internt og offentlig om feil og man­gler. Hvor­dan kan en vikar eller en frilanser stille slike krav til redak­tøren sin?

– Vil de ikke ha god jour­nal­is­tikk, da? Det er så klart ikke lett å stille sånne krav når man er deltid­sansatt, men noen må jo si det. Vi skal jo si ja til redak­tøren, men vi kan også si «ja, men skal vi ikke bruke litt mer tid på sak­en, vin­kle det på en annen måte», sier Johan­na Husebye.

– Det lett å tenke at man bare er vikar, så da er det bare å skrive kjappe ting og få det ut. Men vi må ha noen ide­al­er som lig­ger der, selv om vi ikke klar­er å følge dem bestandig, sier Paul André Sommerfeldt.

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen