Hva Fremskrittspartiet kan lære oss om lederskap

Å ha riktig partileder til rett tid er avgjørende viktig for at protestpartier på høyresiden skal overleve.

Bok­sta­ve­lig talt hundre­vis av poli­tis­ke par­ti­er har sett dagens lys i vest­li­ge demo­kra­ti­er siden 1960-tal­let. De fles­te av dis­se var imid­ler­tid døgn­flu­er som raskt for­svant igjen og i det stil­le, og uten å ha noen poli­tisk inn­virk­ning. Men noen over­lev­de og ble insti­tu­sjo­na­li­ser­te som par­ti­er – og av dis­se gikk noen i opp­løs­ning igjen.

I den nye boken vår, Insti­tu­tio­na­li­sa­tion (and De-Insti­tu­tio­na­li­sa­tion) of Right-Wing Pro­test Par­ties – The Pro­gress Par­ties in Den­mark and Nor­way, tar Robert Har­mel (Texas A&M Uni­ver­sity), Lars Svå­sand (UiB) og jeg for oss to sli­ke par­ti­er som tros­set spå­dom­me­ne og ble insti­tu­sjo­na­li­ser­te: de to frem­skritts­par­ti­ene i Dan­mark og Nor­ge. De brøt umid­del­bart gjen­nom tid­lig på 1970-tal­let som pro­test­par­ti­er på høyre­si­den, grunn­lagt av hver sin poli­tis­ke entre­pre­nør: Mogens Glistrup og Anders Lan­ge. Det var sær­lig skat­ter og avgif­ter de var imot.

Men midt på 1990-tal­let tok de to par­ti­ene uli­ke vei­er. Mens Frem­skritts­par­ti­et i Nor­ge voks­te og ope­rer­te sta­dig mer som et «nor­malt» par­ti, implo­der­te det dans­ke og for­svant ved årtu­sen­skif­tet. Beg­ge dis­se utvik­lings­pro­ses­se­ne – insti­tu­sjo­na­li­se­ring (beg­ge) og de-insti­tu­sjo­na­li­se­ring (Frem­skridt­spar­ti­et) –  for­kla­rer vi.

Den vanskelige partiinstitusjonaliseringen

Først av alt – hva mener vi med insti­tu­sjo­na­li­se­ring? I vår bruk drei­er det seg om tre pro­ses­ser et par­ti må gjen­nom for å bli leve­dyk­tig som en orga­ni­sa­sjon. For det førs­te må det utvik­le fas­te ruti­ner som det ope­re­rer etter, og med­lem­me­nes loja­li­tet må være til par­ti­et i seg selv hel­ler enn dets grunnlegger(e) (intern insti­tu­sjo­na­li­se­ring). For det and­re må de and­re par­ti­ene i poli­tik­ken ta par­ti­et på alvor som en aktør å reg­ne med frem­over, og som de må for­hol­de seg til (eks­tern insti­tu­sjo­na­li­se­ring). For det tred­je må par­ti­et vise det vi på god norsk-engelsk kal­ler «stay­er-evne» – at det fak­tisk hol­der seg gåen­de med en viss vel­ger­støt­te over fle­re valg, og tåler en trøkk på vei­en.

Om pub­li­ka­sjo­nen

Sam­men­hen­gen mel­lom leder­skap og insti­tu­sjo­na­li­se­ring av høyre­vrid­de pro­test­par­ti­er blir utfors­ket i nyut­gi­vel­sen Insti­tu­tio­na­li­sa­tion (and De-Insti­tu­tio­na­li­sa­tion) of Right-Wing Pro­test Par­ties — The Pro­gress Par­ties in Den­mark and Nor­way Boken er for­fat­tet av Robert Har­mel (Texas A&M Uni­ver­sity), Lars Svå­sand (UiB) og Hil­mar Mjel­de (UiB).

Artik­ke­len er skre­vet på veg­ne av de tre for­fat­ter­ne.

Og det­te er alt­så bøy­ger som både poli­tis­ke kom­men­ta­to­rer og aka­de­mi­ke­re har ment at er eks­tra vans­ke­lig å run­de for par­ti­er som de nors­ke og dans­ke frem­skritts­par­ti­ene. Hvor­for? Jo, det opp­står typisk opp­ri­ven­de kon­flik­ter mel­lom de parti­med­lem­me­ne som vil at par­ti­et skal være mer som en (protest)bevegelse og de som øns­ker å dri­ve det som et van­lig par­ti. Dess­uten er det klart hva pro­test­par­ti­er er imot, men ofte uklart hva de er for – om i det hele tatt noe! Med and­re ord mang­ler de typisk en hel­het­lig poli­tisk pak­ke å til­by vel­ger­ne. Og, til slutt, sli­ke par­ti­er blir domi­nert av entre­pre­nø­re­ne som grunn­la dem, og dis­se leder­ne er ikke nød­ven­dig­vis i stand til å hånd­te­re alle de for­skjel­li­ge leder­skaps­ut­ford­rin­ge­ne de møter.

Par­ti­ene tren­ger lede­re som mest­rer spe­si­fik­ke rol­ler til uli­ke tider: 1) parti­ska­per og evan­ge­list ved opp­star­ten; 2) der­et­ter partibygger/organisator; 3) og fra der av en sta­bi­li­sa­tor.

To unntak: de norske og danske fremskrittspartiene

Til tross for dis­se (antat­te) hind­re­ne, var det på begyn­nel­sen av 1990-tal­let klart at både Frem­skridt­spar­ti­et og Frem­skritts­par­ti­et var blitt insti­tu­sjo­na­li­ser­te par­ti­er. Beg­ge had­de klart seg gjen­nom fle­re valg med tid­vis høy vel­ger­opp­slut­ning, samt fle­re små og sto­re kri­ser og utford­rin­ger: navne­skif­te (fra Anders Lan­ges Par­ti til Frp); offent­lig split­tel­se og utbry­te­re (beg­ge); lede­re som ble borte (Glistrup satt i feng­sel fra 1983–1985 for skatte­unn­dra­gel­se; Lan­ge døde i 1974); frem­støt mot deres vel­ge­re fra and­re par­ti­er (beg­ge); og dra­ma­tis­ke valg­ne­der­lag (Frem­skridt­spar­ti­et 1984; Frem­skritts­par­ti­et 1977). Beg­ge ope­rer­te etter ordi­næ­re orga­ni­sa­to­ris­ke pro­se­dy­rer.

I det dans­ke par­ti­et ble den ukon­ven­sjo­nel­le Glistrup i 1991 nek­tet gjen­valg og for­melt eks­klu­dert fra par­ti­et han star­tet. I til­legg ble 1976-ved­ta­ket som gjor­de ham til sen­tral­styre­med­lem på livs­tid annul­lert under den nye lede­ren, Pia Kjærs­gaard. I Nor­ge star­tet Carl I. Hagen mål­ret­tet orga­ni­sa­sjons­byg­ging da han over­tok parti­le­del­sen i 1978. Og på 1980-tal­let inn­gikk beg­ge par­ti­ene i seriø­se poli­tis­ke for­hand­lin­ger med and­re par­ti­er i hen­holds­vis Folke­tin­get og Stor­tin­get.

Det avgjørende partilederskapet

Spørs­må­let som mel­der seg er natur­lig­vis hvor­dan de to par­ti­ene klar­te å gjø­re spå­dom­mer til skam­me og bli perm­a­nen­te til­skudd til sine lands parti­fau­na. Vår kla­re kon­klu­sjon er: godt leder­skap!

Leder­skap er avgjø­ren­de for at et par­ti skal mest­re alle de nevn­te utford­rin­ge­ne par­ti­er som de to frem­skritts­par­ti­ene stod over­for. Og som nevnt oven­for tar det­te leder­skap ulik form til uli­ke tider. Anders Lan­ge var parti­ska­pe­ren og evan­ge­lis­ten som begeist­ret til­hø­rer­ne på opp­starts­mø­tet på Saga kino i Oslo i 1973 og der­et­ter vel­ger­ne i den grad at par­ti­et sam­me år fikk 5 pro­sent av stem­me­ne og fire repre­sen­tan­ter på Stor­tin­get. De and­re to opp­ga­ve­ne var han mind­re egnet for – han var prin­si­pi­elt imot parti­or­ga­ni­sa­sjon!

Men Lan­ge døde som kjent i 1974, og Carl I. Hagen, der­imot, vis­te seg å mest­re alle tre. Karis­ma­tis­ke Hagen had­de lag med vel­ger­ne, evnet å byg­ge ut og stan­dar­di­se­re parti­or­ga­ni­sa­sjo­nen (inklu­dert å utvik­le parti­pro­gram­met), og ble grad­vis tatt på alvor av de and­re par­ti­ene. Men han had­de en stri tørn internt til tider. Et av de mer lys­ti­ge eksemp­le­ne på det­te fin­ner vi i et inn­legg han skrev om god orga­ni­sa­sjons­kul­tur for parti­avi­sen Frem­skritt i 1991. Her for­kla­rer Hagen parti­med­lem­me­ne at når man er uenig med en parti­fel­le, så kal­ler man ikke ved­kom­men­de en idiot; man skal i ste­det si at man ser anner­le­des på saken.

Foto: FrpMedia/Wikimedia Com­monscb

Carl I. Hagen mest­ret alle de tre hoved­opp­ga­ve­ne for en parti­le­der – evan­ge­list, orga­ni­sa­tor og sta­bi­li­sa­tor, skri­ver artik­kel­for­fat­te­ren.

Glistrup var også rik­tig mann for sitt par­ti i opp­star­ten. Hans bud­skap traff en ner­ve i fol­ket, og par­ti­et fikk sen­sa­sjo­nel­le 15,9 pro­sent og 28 folke­tings­man­da­ter i sitt førs­te valg i 1973. Men også han var imot parti­or­ga­ni­sa­sjon – for­di han ikke orket å sty­re med det. Under hans famø­se feng­sels­opp­hold på 1980-tal­let steg imid­ler­tid Hel­ge Dohr­mann (som døde i 1989) og Pia Kjærs­gaard frem som dyk­ti­ge­re erstat­te­re. Frem­skridt­spar­ti­et begyn­te grad­vis å fun­ge­re som en noen­lun­de van­lig parti­or­ga­ni­sa­sjon og utvik­let sam­ar­beids­re­la­sjo­ner til and­re par­ti­er i Folke­tin­get.

I beg­ge par­ti­ene ser vi alt­så at parti­in­sti­tu­sjo­na­li­se­rin­gen kun­ne skje for­di rik­ti­ge lede­re (Hagen, Kjærs­gaard) tok sty­rin­gen etter at grunn­leg­ger­ne for­svant ut – men i Glistrups til­fel­le kun mid­ler­ti­dig. Og det skul­le bli par­ti­ets bane.

Fremskridtspartiet: fra institusjonalisering til de-institusjonalisering

Med de-insti­tu­sjo­na­li­se­ring mener vi en del­vis eller full rever­se­ring på indi­ka­to­re­ne for insti­tu­sjo­na­li­se­ring. Det kan dreie seg om at par­ti­et slut­ter å føl­ge for­ma­li­ser­te orga­ni­sa­to­ris­ke ruti­ner eller opp­trer på en slik måte at and­re poli­tis­ke aktø­rer begyn­ner å tvi­le på par­ti­ets evne til å over­le­ve eller inn­fri løf­ter. Det kan inn­tref­fe både under insti­tu­sjo­na­li­se­rin­gen og etter at den er full­ført. Dyk­ti­ge lede­re kan imid­ler­tid få sku­ten på rett kjøl igjen. Det har som kjent gått hardt for seg i det nors­ke Frem­skritts­par­ti­et til tider. Men Hagen fikk par­ti­et gjen­nom beg­ge de to inter­ne stor­kon­flik­te­ne i 1994 og 2000. I 2006 tok Siv Jen­sen over et par­ti som året før gjor­de sitt bes­te valg­re­sul­tat med 22,1 pro­sent og 38 seter på ‘Tin­get og nå er i regje­ring.

Hvis tegn til de-insti­tu­sjo­na­li­se­ring der­imot ikke hånd­te­res, kan de utlø­se en full og fatal de-insti­tu­sjo­na­li­se­ring. Og det var det­te som skjed­de i Dan­mark! Glistrup var ute – men ikke borte. Han had­de fle­re støtte­spil­le­re i par­ti­et i sen­tra­le posi­sjo­ner. Inter­ne stri­dig­he­ter om stra­te­gi og orga­ni­sa­sjon ved­var­te og til­spis­set seg etter det skuf­fen­de 1994-val­get. På «Lands­mø­tet fra Hel­ve­te» i 1995 mobi­li­ser­te både «pia­nis­te­ne» og Glistrup-sym­pa­ti­sø­re­ne. Det end­te med at Kjærs­gaard og tre folke­tings­med­lem­mer brøt ut av par­ti­et og star­tet Dansk Folke­par­ti sam­me år.

Kon­flik­ten utløs­te en full de-insti­tu­sjo­na­li­se­rings­pro­sess. I 1998-val­get fikk Dansk Folke­par­ti 7,4 pro­sent av stem­me­ne, Frem­skridt­spar­ti­et 2,4 pro­sent (ned fra 6,4 pro­sent). Da Mogens Glistrup i 1999 pas­sen­de nok ble invi­tert inn igjen i Frem­skridt­spar­ti­et, brøt de gjen­væ­ren­de folke­tings­re­pre­sen­tan­te­ne ut. I 2001 var par­ti­et ute av dansk poli­tikk.

Å være mottakelig for lederskap

Vi kon­klu­de­rer der­med i boken vår med at godt leder­skap er avgjø­ren­de vik­tig for insti­tu­sjo­na­li­se­rin­gen av pro­test­par­ti­er på høyre­si­den star­tet av entre­pre­nø­rer. Men det er selv­sagt ikke det enes­te som betyr noe – blant annet for­ut­set­tes det at en stor nok grup­pe vel­ge­re er åpen for bud­ska­pet dis­se par­ti­ene byr på. «Flaks» i form av at de to entre­pre­nø­re­ne for­svant ut spil­te også en rol­le!

En vik­tig for­skjell på det to case­ne er at det spa­ke nors­ke par­ti­et i 1978 var langt mer mot­ta­ke­lig for Hagens leder­skap enn det dans­ke var for Kjærs­gaards. Hen­nes beslut­ning om å for­la­te par­ti­et ser vi ikke som en svak­het, men som en rasjo­nell beslut­ning av en leder som inn­så at par­ti­et lot seg ikke fullt ut lede så len­ge Glistrup figu­rer­te i kulis­se­ne. Lig­nen­de par­ti­er lever far­lig om de ikke tar til seg dis­se lær­dom­me­ne.

TEMA

F

remskri
ttspart
iet

25 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen