Jakten på den menneskelige gnist i journalistikken

Hvordan kan journalistikk gjøres nyttig, relevant og troverdig igjen? To danske mediefolk vil gjenskape tilliten mellom nyhetsmedier og publikum – og legger i ny bok ut på langtur i jakt på løsningene.

«Jour­na­lis­tik er et men­neske­fag. Den ska­bes af men­nes­ker og til men­nes­ker», poeng­te­rer for­fat­ter­ne av årets kan­skje lengs­te bok om jour­na­lis­tikk. Medie­so­sio­lo­gen og jour­na­lis­ten Søren Schultz Jør­gen­sen og redak­tør­ve­te­ra­nen Per Wes­tergård beret­ter i den­ne boken fra sin dan­nel­ses­rei­se i en ny medie­ver­den.

Selv kal­ler for­fat­ter­ne det en odys­sé; en bredt anlagt for­tel­ling om jak­ten på den «nye jour­na­lis­tik». På typisk dansk manér reflek­te­rer de essay­is­tisk over hva de har fun­net, og gjen­fun­net, gjen­nom sine besøk til over 50 utvalg­te medie­hus i USA og Euro­pa. Det­te er medie­hus som går sine egne vei­er for å gi jour­na­lis­tik­ken ny ver­di og rele­vans for pub­li­kum. I Nor­ge pluk­ket de med seg nye impul­ser fra Klasse­kam­pen og Aften­pos­ten.

Det hand­ler lite om tek­no­lo­gi i den­ne boken; for­fat­ter­nes valg­te vin­kel er det de selv kal­ler et jour­na­lis­tisk ser­vice-etter­syn. De øns­ker å fin­ne ut hvor­dan jour­na­lis­tikk kan gjø­res nyt­tig, rele­vant og tro­ver­dig igjen – uten å la debat­ter om for­ret­nings­mo­del­ler og nye tek­no­lo­gi­er skyg­ge for mye for solen. Og de lyk­kes langt på vei, selv om de løs­nin­ge­ne som omta­les ikke nød­ven­dig­vis strut­ter av lønn­som­het.

NY BOK

Søren Schultz Jør­gen­sen og Per Wes­tergård: «Den jour­na­lis­tis­ke for­bin­del­se. Sådan gen­op­fin­der nyheds­me­di­et sin rela­tion til bor­ger­ne – og sin rele­vans for demo­kra­ti­et.»
Gyl­den­dal Busi­ness 2018, 454 sider. Til­gjen­ge­lig som papir- og ebok.

Løsningsorientert journalistikk

Kort for­talt hand­ler boken om jour­na­lis­tisk iden­ti­tet, ver­di og rele­vans, om digi­tal lyt­ting, mot­be­ve­gel­ser i «nyhets­ør­ke­nen», klubb­stem­ning, nisje­fel­les­skap, fysis­ke møter, panel­de­bat­ter, fes­ti­va­ler, jour­na­lis­tis­ke tea­ter­styk­ker, og ikke minst beho­vet for den men­nes­ke­li­ge gnist i jour­na­lis­tik­ken.

Sam­ti­dig er det noe under­lig vel­kjent over det mes­te. Kan­skje der­for heter det da også i under­tit­te­len at det hand­ler om en gjen­opp­fin­ning av nyhets­me­di­ets rele­vans.

For­fat­ter­ne er selv­føl­ge­lig ute på opp­drag. De er opp­tatt av hvil­ke løs­nin­ger som kan fin­nes på den til dels brut­te rela­sjo­nen mel­lom medi­er og pub­li­kum. Det vik­tigs­te verk­tøy­et de har anvendt under­veis er deres egen erfa­ring med, og opp­våk­ning gjen­nom, kon­struk­tiv jour­na­lis­tikk. Det er en løs­nings­ori­en­tert, pro­ak­tiv form for jour­na­lis­tikk som de sis­te åre­ne er blitt vel­dig popu­lær blant annet i Dan­mark.

Vil reetablere fellesskapet mellom nyhetsmedier og innbyggere

I star­ten av boken kon­sta­te­rer for­fat­ter­ne, litt spiss­for­mu­lert, at befolk­nin­gens til­lit til jour­na­lis­ter er like svak som til brukt­bil­sel­ge­re. Medie­hu­se­ne er luk­ket som fest­nin­ger, og jour­na­lis­ter har hatt en tendens til å tro at de vet hva «fol­ket» tren­ger å få infor­ma­sjon om. Og «fol­ket»? De infor­me­rer hver­and­re via sosia­le medi­er og snur ryg­gen til de arro­gan­te og bedre­vi­ten­de medie­hu­se­ne.

Men iste­den­for å suk­ke tungt og istem­me et sam­stemt kor av såre­te jour­na­list­stem­mer, reflek­te­rer for­fat­ter­ne først over årsa­ker til at det er blitt sånn. Der­nest vier de hele ni kapit­ler til å vise uli­ke aspek­ter av «den nye jour­na­lis­tik» og «den involve­ren­de jour­na­lis­tik», som nå spi­rer og gror neden­fra.

Et nytt jour­na­lis­tisk para­dig­me er nem­lig i ferd med å bry­te igjen­nom, mel­der de med reto­risk tyng­de. Et para­digme­skif­te der medie­ne åpner seg for ver­den, og pub­li­kum involve­res i alle deler av den jour­na­lis­tis­ke pro­ses­sen. Her hand­ler det iføl­ge for­fat­ter­ne ikke om tek­no­lo­gi, men om å reetab­le­re fel­les­ska­pet mel­lom nyhets­me­di­er og inn­byg­ge­re. Det hand­ler om mer ele­ver­te vari­an­ter av det tid­li­ge­re civic jour­na­lism.

Enveis­kom­mu­ni­ka­sjo­nen pas­si­vi­ser­te medie­bru­ker­ne, og medie­ne ble opp­fat­tet som arro­gan­te, mek­ti­ge og util­gjen­ge­li­ge

For­fat­ter­ne anven­der en blan­ding av løs­nings­fo­ku­sert jour­na­lis­tikk og medie­so­sio­lo­gisk til­nær­ming når de entu­si­as­tisk beret­ter om hva som nå gjø­res for å gjen­ska­pe til­lit mel­lom nyhets­me­di­er og pub­li­kum.

Den digi­ta­le lyt­tin­gen i Aften­pos­ten hand­ler for eksem­pel om å bru­ke data fra bru­ker­mønst­re til å iden­ti­fi­se­re vik­ti­ge tema­er som kal­ler på løs­nings­ori­en­ter­te jour­na­lis­tis­ke til­nær­min­ger. Kon­struk­tiv jour­na­lis­tikk, påpe­ker de, gjør mer enn å avdek­ke pro­ble­mer i sam­fun­net. Den føl­ger opp pro­ble­me­ne, inspi­re­rer til å fin­ne løs­nin­ger og nye mulig­he­ter.

Akti­vis­me og pro­ak­ti­vi­tet er jour­na­lis­tis­ke hand­lin­ger gode som noen, så len­ge de bidrar til sam­fun­nets bes­te. Begre­per som de har hen­tet med seg hjem fra USA er for eksem­pel engage­ment edi­tors og com­mu­ni­ty orga­nizers, som er to av over 80 nye jour­na­lis­tis­ke rol­ler de mener å ha iden­ti­fi­sert i løpet av sin jour­na­lis­tis­ke Grand Tour.

Forholdet til brukerne dårlig før internett

For­fat­ter­ne selv kal­ler Den jour­na­lis­tis­ke for­bin­del­se en debatt­bok som de håper man­ge uli­ke bru­ker­grup­per kan la seg inspi­re­re av. Her er mye å lære både for jour­na­lis­ter, stu­den­ter, redak­tø­rer, fors­ke­re og and­re som er inter­es­sert i medie­nes betyd­ning for demo­kra­ti­et. I sin ana­ly­se av det «før-digi­ta­le pro­blem» hev­der for­fat­ter­ne for eksem­pel at for­hol­det mel­lom medi­er og bru­ke­re var kri­tisk dår­lig alle­re­de før inter­nett inn­le­det den digi­ta­le tids­al­de­ren. Lese­re var rett og slett lei av at medie­ne snak­ket til og ikke med dem.

Bokens for­fat­te­re Per Wes­tergård (til v.) og Søren Schultz Jør­gen­sen unner seg en kort pau­se på Inter­sta­te 35 i Texas, febru­ar 2017.

De går his­to­risk til verks for å begrun­ne den­ne påstan­den. De aller førs­te avi­se­ne var utpre­get agi­ta­to­ris­ke i sin form, og de kun­ne være nett­opp det for­di de hen­vend­te seg til alle­re­de etab­ler­te fel­les­skap. Dis­se fikk nå nye tale­rør, og det nes­te ste­get var parti­pres­sen, der avi­se­ne og deres lese­re del­te både verdi­syn og poli­tis­ke syns­punk­ter. For­bin­del­sen var fort­satt bunn­so­lid.

Men så skjed­de det noe de sis­te tiåre­ne før tusen­års­skif­tet. Objek­ti­vi­tet ble det nye man­tra­et, nyhets­me­die­ne men­te de lever­te sann­he­ten. Og alle kom de til å lik­ne mer og mer på hver­and­re; omni­bus­me­die­ne skul­le være nøy­tra­le og fav­ne om alle. Jour­na­lis­te­ne skul­le være uav­hen­gi­ge og knyt­tet ver­ken til kil­der eller pub­li­kum.

Den tet­te­re kon­tak­ten med bru­ker­ne hand­ler sim­pelt­hen om at beg­ge sider må lyt­te mer til hver­and­re og respek­te­re at den and­re fak­tisk har noe å si

For­fat­ter­ne argu­men­te­rer over­be­vi­sen­de for at det­te økte avstan­den til befolk­nin­gen. Enveis­kom­mu­ni­ka­sjo­nen pas­si­vi­ser­te medie­bru­ker­ne, og medie­ne ble opp­fat­tet som arro­gan­te, mek­ti­ge og util­gjen­ge­li­ge. Det­te brud­det i rela­sjo­nen mel­lom medi­er og bru­ke­re før­te til opp­lags­fall og leser­svikt i den vest­li­ge ver­den. Og det var gjer­ne de størs­te og tyngs­te medie­hu­se­ne som blød­de mest. Med digi­ta­li­se­rin­gen ble avstan­den mel­lom nyhets­me­die­ne og folk flest enda stør­re.

For­fat­ter­ne påpe­ker sam­ti­dig det dra­ma­tis­ke under­skud­det i leder­kom­pe­tan­se i medie­be­drif­te­ne i den­ne peri­oden. Visjo­ner om jour­na­lis­tisk ver­di og rele­vans for­svant i alt snak­ket om økt pro­duk­ti­vi­tet og nye for­ret­nings­mo­del­ler.

Ingen teknologisk løsning

Boken er delt i tre deler, først et his­to­risk til­bake­blikk, der­nest de ni kapit­le­ne som hand­ler om «den nye jour­na­lis­tik», den som er involve­ren­de og løs­nings­ori­en­tert. De tre sis­te kapit­le­ne tar for seg orga­ni­se­ring og inno­va­sjon og beho­vet for «den jour­na­lis­tis­ke gnist».

Teks­ten er i det sto­re og det hele en deskrip­tiv for­tel­ling der skild­rin­ger, inter­vju­er og ana­ly­se gri­per fort­lø­pen­de inn i hver­and­re. Vi blir kjent med sma­le nisje­avi­ser med bred suk­sess, nyetab­ler­te nyhets­nett­ste­der som fun­ge­rer som med­lems­klub­ber, aviser som frem­fø­rer jour­na­lis­tik­ken som tea­ter og medi­er som sat­ser mest på events. I enkel­te pas­sa­sjer blir teks­ten litt vel detalj­fo­ku­sert og lite prin­si­pi­ell. Selv om noe av det­te opp­vei­es av en gjen­nom­gå­en­de klar struk­tur på boken som hel­het, kun­ne teks­ten godt ha vært stram­met opp en del.

Iføl­ge for­fat­ter­ne bru­ker medie­le­de­re alt­for mye tid på tek­no­lo­gis­ke nyvin­nin­ger

For­fat­ter­ne er hele vei­en loja­le mot etab­ler­te jour­na­lis­tis­ke stan­dar­der. De argu­men­te­rer for at «ordent­lig­het» er avgjø­ren­de for å gjen­ska­pe til­lit i befolk­nin­gen. Det å sva­re på epost er etter deres syn førs­te bud for en respekt­full dia­log med pub­li­kum. Og selv om bru­ker­ne skal trek­kes med som hjel­pe­re og få inn­syn i pro­ses­se­ne, så er fort­satt pub­li­se­rin­gen medie­nes eget ansvar.

Den tet­te­re kon­tak­ten med bru­ker­ne hand­ler sim­pelt­hen om at beg­ge sider må lyt­te mer til hver­and­re og respek­te­re at den and­re fak­tisk har noe å si, under­stre­ker de. Så kan man selv­føl­ge­lig lure på hvor­for pub­li­kum, eller bru­ke­re, hel­ler ikke i den­ne boken er brukt som kil­der til kunn­skap om betyd­nin­gen av nett­opp «den nye jour­na­lis­tik».

For­fat­ter­ne argu­men­te­rer like­vel over­be­vi­sen­de for at jour­na­lis­tikk til enhver tid hand­ler om å ta stand­punkt. Sam­ti­dig adva­rer de mot for mye mål­sty­ring basert på tall­data om pub­li­kums­pre­fe­ran­ser. Og de er svært skep­tis­ke til at fle­re nye tek­no­lo­gi­er skal kun­ne løse noe som helst, sam­ti­dig som jour­na­lis­tik­kens anstreng­te for­hold til sosia­le medi­er for­blir uløst også i den­ne boken.

Eller sagt på en annen måte: Iføl­ge for­fat­ter­ne bru­ker medie­le­de­re alt­for mye tid på tek­no­lo­gis­ke nyvin­nin­ger. De glem­mer å inter­es­se­re seg for men­nes­ke­ne de skal tje­ne. Slik mis­ter medie­le­de­re kon­tak­ten ikke bare med bru­ker­ne eller pub­li­kum, men også med sin egen vik­tigs­te res­surs, nem­lig jour­na­lis­te­ne.

Den journalistiske gnist

Hev­der alt­så Søren Schultz Jør­gen­sen og Per Wes­tergård, som på hver sine områ­der er nes­to­rer i dansk jour­na­lis­tikk­ut­vik­ling.

Etter fle­re tiår domi­nert av redak­tør­vy­er om tek­no­lo­gis­ke revo­lu­sjo­ner, er det befri­en­de å høre noen mene at jour­na­lis­tikk, fort­satt, «hand­ler om men­nes­ker. Ten­ken­de, følen­de, hand­len­de og kom­mu­ni­se­ren­de men­nes­ker». Og ikke nok med det: «Af alle de ingre­di­en­ser, der kan ind­gå i at ska­be en dyna­misk og involve­ren­de jour­na­lis­tik, er jour­na­lis­tens egen gnist den aller­mest essen­ti­el­le».

Så når dis­se for­fat­ter­ne snak­ker om mang­fold, demo­krati­byg­ging og akti­vis­tisk jour­na­lis­tikk, hand­ler det ikke bare om nyhets­me­die­nes for­hold til sine bru­ke­re. Det hand­ler først og fremst om en kon­struk­tiv kri­tikk av både redak­sjo­nell arbeids­le­del­se og den enkel­te jour­na­lists driv­kraft for å gjø­re en god jobb.

Søren Schultz Jør­gen­sen og Per Wes­tergård har skre­vet en vik­tig bok som er til å bli inspi­rert av.

TEMA

J

ournali
stikk

124 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen