Klikk-jakt og pikante betroelser fra virkeligheten

Sensasjonspregede avsløringer preger både samtidens virkelighetslitteratur og den klikkvennlige journalistikken om den.

Den uten sam­men­lig­ning mest omdis­ku­ter­te skjønn­lit­te­rære utgi­vel­sen i Nor­ge tid­lig på 2000-tal­let er Karl Ove Knaus­gårds selv­bio­gra­fis­ke roman­se­rie i seks bind, Min kamp, som omta­ler karak­te­re­ne med deres vir­ke­li­ge navn.

Media foku­ser­te fra førs­te stund på ver­kets «avslø­rin­ger» fra pri­vat­sfæ­ren, på for­fat­te­rens utle­ve­ring av seg selv og fami­li­en, av ven­ner og for­fat­ter­kol­le­ger. Sær­lig fami­li­en rea­ger­te sterkt, og tru­et med søks­mål. Et leser­inn­legg i Klasse­kam­pen, sig­nert «14 berør­te fami­lie­med­lem­mer», fast­slo:

«Det er bekjen­nel­ses­lit­te­ra­tur og sak­pro­sa vi snak­ker om, usann­he­ter, feil­ak­ti­ge per­son­ka­rak­te­ris­tik­ker og utle­ve­rin­ger, som helt klart bry­ter med norsk lov.» (Klasse­kam­pen, 3.10.2009)

At det var nett­opp Min kamp som gjor­de Knaus­gård vid­kjent, og ikke hans tid­li­ge­re og kri­ti­ker­ros­te roma­ner Ute av ver­den og En tid for alt, er tro­lig sym­pto­ma­tisk for tidens opp­merk­som­hets­øko­no­mi, der evnen og vil­jen til å «by på seg selv» er den høy­es­te valu­ta. Som Per Tho­mas Ander­sen (2012, s. 677) har påpekt: «I og med at roman­se­ri­en had­de et føl­je­tong­preg, ble det også i medie­ne skapt for­vent­nin­ger om nye utle­ve­rin­ger og skan­da­ler i nes­te roman».

Og, kan vi leg­ge til, i etter­kant av utgi­vel­sen av et nytt bind opp­søk­te medie­ne omtal­te per­soner for å få deres reak­sjo­ner på Knaus­gårds fram­stil­ling av dem. I Dag­bla­det-opp­sla­get «Mitt liv som roman­fi­gur», for eksem­pel, karak­te­ri­ser­te for­fat­te­rens tid­li­ge­re norsk­læ­rer det som «noe i ret­ning av en offent­lig hen­ret­tel­se» å bli beskre­vet i neg­a­ti­ve orde­lag i det førs­te bin­det.

INTERNASJONAL SUKSESS: Karl Ove Knaus­gårds selv­ut­le­ve­ren­de roman­se­rie Min kamp har fått mye opp­merk­som­het også inter­na­sjo­nalt. Her leser han fra den engels­ke over­set­tel­sen ved Brook­lyn Book Fes­ti­val i 2012.

Debat­ten om vir­ke­lig­hets­lit­te­ra­tur blus­set også opp i kjøl­van­net av Vig­dis Hjorths Arv og mil­jø fra 2016. Roma­nen fik­sjo­na­li­se­rer navn og yrker, men i den påføl­gen­de dis­ku­sjo­nen av boka fram­gikk det at karak­te­rer og hand­ling had­de tyde­li­ge paral­lel­ler til for­fat­te­rens bio­gra­fi.

Ing­unn Økland, kom­men­ta­tor og anmel­der i Aften­pos­ten, stil­te spørs­mål ved for­fat­te­rens lit­te­rære meto­de, og fant det sær­lig beten­ke­lig at bokas hoved­per­son, gjen­nom psyko­ana­ly­se, kom­mer fram til at hun ble utsatt for incest i barn­dom­men. Det men­te Økland kas­tet «et mis­tan­kens lys» over Hjorths egen avdøde far.

Dis­ku­sjo­nen om vir­ke­lig­hets­lit­te­ra­tur har kret­set rundt for­hol­det mel­lom etikk og este­tikk, mel­lom kunst og liv, og for kri­ti­ker­ne hef­ter det noe opport­u­nis­tisk ved den. På den ene siden søker vir­ke­lig­hets­lit­te­ra­tu­ren å vek­ke medias og pub­li­kums inter­es­se ved åpent å annon­se­re eller mer sub­tilt anty­de at karak­te­rer og hen­del­ser er «ekte»; på den and­re siden hol­der den opp dik­te­risk fri­het som skjold når for­tel­lin­gens sann­hets­ge­halt eller etikk set­tes på prø­ve.

Dokumentar og skjønnlitteratur

Mens skjønn­lit­te­ra­tu­ren mer eks­pli­sitt ser ut til å hen­te råstoff fra vir­ke­lig­he­ten, har det også vært en tendens til at sak­pro­sa­en har latt seg inspi­re­re av skjønn­lit­te­ra­tu­ren. Det opp­sto en intens dis­ku­sjon om meto­de og etikk etter utgi­vel­sen av Åsne Sei­er­stads Bok­hand­le­ren i Kabul i 2002. Debat­ten har blus­set opp med jev­ne mel­lom­rom siden.

Det er sen­sa­sjons­pre­ge­de avslø­rin­ger som er best egnet til å skil­le seg ut i medie­støy­en.

I Den nye lit­te­rære bøl­gen: Lit­te­ra­ri­tet og trans­pa­rens i nors­ke doku­men­tar­bø­ker 2006–2013 tar Jo Bech-Karl­sen for seg ti nors­ke doku­men­tar­bø­ker, og mener å se at «de nye for­fat­ter­ne har et mer bevisst, men også mer pro­ble­ma­ti­se­ren­de, for­hold til skil­let mel­lom doku­men­tar og skjønn­lit­te­ra­tur» (Bech-Karl­sen 2014: 16).

Inter­es­sen for vir­ke­lig­hets­fram­stil­lin­ger viser seg også i den digi­ta­le æra­ens egne for­ma­ter. True cri­me-podcas­ten «Seri­al» ble en stor inter­na­sjo­nal suk­sess, like­som den doku­men­ta­ris­ke Net­flix-seri­en «Making a Mur­de­rer».

«Se og Hør for intellektuelle»

Tra­di­sjo­nel­le bio­gra­fi­er og selv­bio­gra­fi­er har også fått et opp­sving, og det er liten tvil om at det er sen­sa­sjons­pre­ge­de avslø­rin­ger som er best egnet til å skil­le seg ut i medie­støy­en. Trond Kir­kvaag og Inge­brigt Steen Jen­sen har for eksem­pel beg­ge beskre­vet en opp­vekst med berøm­te og vol­de­li­ge fed­re; resep­sjo­nen av Ingar Slet­ten Kol­lo­ens Sver­me­ren (2003) var domi­nert av opp­lys­nin­gen om at Knut Ham­sun lot seg ste­ri­li­se­re; medie­om­ta­len av bio­gra­fi­er om Alf Prøy­sen, Jan Wer­ner Dani­el­sen, Hall­dis Moren og Einar Før­de har i stor grad hand­let om tema­er som sek­su­ell leg­ning og utro­skap.

Fro­de Gryt­ten karak­te­ri­ser­te i 2008 bio­gra­fi­sjan­ge­ren som «Se og Hør for intel­lek­tu­el­le», og sam­me år skrev Arn­hild Skre at en rek­ke nye bio­gra­fi­er var blitt «medie­mis­hand­let». Hun påpek­te at bøker om sen­tra­le skik­kel­ser i norsk his­to­rie, som Thor Hey­er­dahl og Jens Chr. Hau­ge, gir omfat­ten­de og nyan­ser­te beskri­vel­ser av hoved­per­sonens liv og vir­ke, sam­ti­dig som de plas­se­res i en stør­re his­to­risk sam­men­heng. Like­vel er det sen­sa­sjons­pre­ge­de opp­lys­nin­ger – mind­re detal­jer i mer mange­fa­set­ter­te por­tret­ter – som blir hoved­sa­ken i medias opp­slag.

Det kan også ten­kes at de selv­bio­gra­fis­ke og selv­ut­le­ve­ren­de trek­ke­ne i norsk skjønn­lit­te­ra­tur set­tes i ster­ke­re reli­eff på 2000-tal­let for­di det er så enkelt og fris­ten­de å rela­te­re dem til en mer gene­rell inti­mi­se­ring av offent­lig­he­ten. Det er ikke bare blog­go­sfæ­ren og sosia­le medi­er som har stilt pri­vat­sfæ­ren til skue; avi­se­nes kro­nikk­si­der er for eksem­pel klart mer pre­get av pri­vat­per­soner som deler sine tan­ker om egen­opp­lev­de utford­rin­ger med slikt som for­eldre­skap, psy­kis­ke vans­ker, rus­mis­bruk, mob­bing og vold­tekt.

«Dagbokifisering» av offentligheten

Et annet nær­lig­gen­de refe­ranse­punkt er rea­li­ty-tv, ofte for­stått som selve kron­ek­semp­let på sam­ti­dens umå­te­hold­ne eks­hi­bi­sjo­nis­me og nar­sis­sis­me. Sjan­ge­ren fikk sitt gjen­nom­brudd i Nor­ge i 2001 med TV Nor­ges «Big Brot­her», og har siden avfødt en lang rek­ke svært popu­læ­re kon­sep­ter der «vir­ke­li­ge» per­soner del­tar som «seg selv» i mer eller mind­re iscene­sat­te sam­men­hen­ger.

Det er ikke til å und­res over at kom­men­ta­to­rer har sett vir­ke­lig­hets­lit­te­ra­tu­ren i sam­men­heng med sli­ke muli­ge tegn på en omseg­gri­pen­de «dag­boki­fi­se­ring» av offent­lig­he­ten. I Knaus­gård-koden kob­ler Eivind Tjøn­ne­land (2010:87) fasci­na­sjo­nen for Min kamp til sosio­lo­gen Richard Sen­netts fore­stil­ling om at vi befin­ner oss i et inti­mi­tets­ty­ran­ni, der det ekte­føl­te har fått for­rang fram­for det klar­tenk­te.

Per Tho­mas Ander­sen trek­ker på sin side paral­lel­len mel­lom Knaus­gårds seks­binds­verk og rea­li­ty-tv og sosia­le medi­er:

«Pro­sjek­tet er i en viss utstrek­ning i slekt med nye pri­va­ti­se­ren­de offent­lig­hets­for­mer som tv-pro­gram­mer à la «Big Brot­her», «Para­di­se Hotel» o.l., med inter­nett­sjang­re som Face­bo­ok, blogg og Twit­ter.» (Ander­sen 2012: 677).

Ing­unn Økland hev­der at lik­hets­trek­ke­ne mel­lom lit­te­ra­tu­ren og det vir­ke­li­ge liv som vi møter til dag­lig i sosia­le medi­er, snart vil gjø­re vir­ke­lig­hets­lit­te­ra­tu­ren uin­ter­es­sant: «Vir­ke­lig­hets­lit­te­ra­tu­ren tru­er med å bry­te sam­men som lit­te­ra­tur for­di den inn­går i en jevn strøm av face­bo­ok­opp­da­te­rin­ger, dag­boks­no­ta­ter og selv­opp­tat­te bekjen­nel­ser», skri­ver hun i en kom­men­tar i Aften­pos­ten.

Klikkvennlig kulturjournalistikk

Det er lett nok å påvi­se at bru­ken av leven­de model­ler på ingen måte er noe nytt lit­te­rært feno­men. Hvor­vidt det er mer fram­tre­den­de i dag, er vans­ke­lig å vur­de­re. Ing­unn Økland skri­ver at det er lit­te­ra­tu­ren som er «på vill­spor», og at «det er gått sport i å utle­ve­re lett gjen­kjen­ne­li­ge per­soner».

Det kan også ten­kes at den sen­sa­sjons­pre­ge­de klikk­jour­na­lis­tik­ken har bidratt til å øke opp­merk­som­he­ten om nett­opp de aspek­te­ne ved en lit­te­rær utgi­vel­se som spon­tant kan tir­re og pir­re, slik som pikan­te betro­el­ser og skar­pe karak­te­ris­tik­ker av gjen­kjen­ne­li­ge per­soner.

Kul­tur­jour­na­lis­tik­kens inter­es­se for sen­sa­sjons­pre­ge­de opp­lys­nin­ger om kjen­te per­soner kan se ut til å hen­ge sam­men med har­de­re kon­kur­ran­se om pub­li­kums opp­merk­som­het. På avi­se­nes nett­si­der kon­kur­rer alle opp­slag inn­byr­des, og må hver for seg vek­ke lese­rens inter­es­se.

Taper i kampen om publikums oppmerksomhet

I kon­kur­ran­sen om pub­li­kums opp­merk­som­het har kul­tur­kri­tik­ken vært tape­ren. Den er et eksem­pel på en jour­na­lis­tisk sjan­ger som har vist seg å gene­re­re lite tra­fikk for avi­se­ne:

«Jeg har job­ba på nett i over ti år i Nord­lys, og uan­sett hvor mye man sat­ser på kul­tur og kri­tikk, så har det lave­re opp­slut­ning blant lese­re», uttal­te sjefs­re­dak­tør Hel­ge Nitte­berg i 2016 (sitert i Dags­avi­sen 2016). Sene­re sam­me år skrev kul­tur­le­de­ren i Roms­dals Bud­stik­ke:

«Kul­tur­stoff er tape­ren på nett. Skal jeg for­sø­ke meg på en ran­ge­ring, skå­rer lett­beint, fol­ke­lig og kjen­dis­pre­get kul­tur­stoff minst dår­lig, der­et­ter kulturnyheter/generelt kul­tur­stoff, så for­hånds­om­ta­ler og etter­hånds­stoff og aller dår­ligst: Kul­tur­kri­tikk. Jeg vil anslå at anmel­del­se­ne blir lest av mel­lom fem­ti og hund­re bru­ke­re i snitt på nett hos oss.» (sitert i Jour­na­lis­ten 2016)

Tal­let på både anmel­del­ser og ansat­te har da også falt. Størst opp­merk­som­het fikk det da Ver­dens Gang høs­ten 2014 kunn­gjor­de at man vil­le kut­te dras­tisk i bok­an­mel­del­se­ne. Avi­sen vil­le også redu­se­re film- og musikk­an­mel­de­ri­et noe, mens kunst­kri­tik­ken alle­re­de had­de for­vit­ret grad­vis over fle­re år.

I kon­kur­ran­sen om pub­li­kums opp­merk­som­het har kul­tur­kri­tik­ken vært tape­ren

Kon­se­kven­sen er at avi­se­ne i enda stør­re grad vier opp­merk­som­het til den kul­tu­ren som alle­re­de i utgangs­punk­tet kan antas å tref­fe bredt, og at kri­tik­ken i stør­re grad sty­res av for­ven­tet omset­ning og pub­li­kums­in­ter­es­se, og i mind­re grad av jour­na­lis­tis­ke vur­de­rin­ger av kva­li­tet og rele­vans.

En arena for opplysning forsvinner

På kort sikt går det ut over syn­lig­he­ten og gjen­nom­slags­kraf­ten til sma­le­re verk og ukjen­te navn, slik som debu­tan­ter. De stem­me­ne og per­spek­ti­ve­ne som ikke blir omtalt i de størs­te fel­les­fora­ene, kan rik­tig­nok bli gjen­stand for mer inn­gå­en­de debatt og ana­ly­se i uli­ke nisje­me­di­er, men de til­skri­ves da en mer mar­gi­nal posi­sjon i det nasjo­na­le ord­skif­tet.

En rek­ke kjen­te for­fat­te­re gjor­de opp­rør da VG annon­ser­te at de skul­le kut­te ned på bok­an­mel­del­se­ne til én i uken. Fak­si­mi­le: Klasse­kam­pen, 23. okto­ber 2014.

På leng­re sikt, der­imot, er det mer som står på spill enn at utvik­lin­gen gri­per inn i virk­nings­his­to­ri­en til enkelt­verk. Når riks­me­di­er kon­sen­tre­rer seg om bøker, musikk og fil­mer med umid­del­bar appell og stort salgs­po­ten­si­al, indi­ke­rer det impli­sitt at den øvri­ge kul­tu­ren er for spe­si­elt inter­es­ser­te.

Og omvendt: En mang­fol­dig kul­tur­dek­ning i de størs­te medie­ne sig­na­li­se­rer at et bredt spek­ter av kunst­ne­ris­ke og popu­lær­kul­tu­rel­le uttrykk har, eller bør ha, mer all­menn inter­es­se og betyd­ning. Det er en mot­vekt mot tan­ken om at kri­tik­ken er et eget, avsi­des­lig­gen­de rom for­be­holdt en enge­re krets, og invi­te­rer inn de som ikke på egen hånd opp­sø­ker dis­ku­sjo­ner om kunst og kul­tur.

Medie­nes dags­or­den er med and­re ord sam­ferd­sels­po­li­tikk for ide­er og opp­merk­som­het, idet den både kan opp­ret­te og opp­he­ve for­bin­del­ser mel­lom stør­re og mind­re delof­fent­lig­he­ter.

Etter at VG annon­ser­te pla­ne­ne om å ned­ska­le­re lit­te­ra­tur­kri­tik­ken, uttal­te nest­le­der i Kri­ti­ker­la­get:

«Det­te har også et demo­kra­tisk per­spek­tiv. En are­na for opp­lys­ning for­svin­ner. Når den til­gjen­ge­li­ge, fol­ke­li­ge kri­tik­ken blir borte blir den offent­li­ge sam­ta­len fat­ti­ge­re. Et kul­tur­liv uten kri­tikk er bok­sta­ve­lig talt et menings­løst kul­tur­liv».

Det gene­rel­le poen­get er alt­så at det lig­ger en risi­ko for at sær­lig nett­jour­na­lis­tik­ken set­ter seg fore å til­freds­stil­le pub­li­kums pre­fe­ran­ser, og at ansva­ret den har for også aktivt å for­me den kol­lek­ti­ve opp­merk­som­he­ten trer i bak­grun­nen. Det gjel­der ikke minst på nett­ste­der som opp­da­te­res fort­lø­pen­de, der det kan være vans­ke­lig å se hvor­dan sake­ne er veid mot hver­and­re. Inn­stram­min­ger og hard kon­kur­ran­se er nær­lig­gen­de for­kla­rin­ger.

Om artik­ke­len:
Artik­ke­len er basert på for­fat­te­rens bidrag i kapit­tel 10: 2000–2017: «Digi­ta­le tider» i Jostein Grips­rud (red.): All­men­nin­gen. His­to­ri­en om norsk offent­lig­het (2017). Oslo: Uni­ver­si­tets­for­la­get.

Klik­kjak­ten blott­stil­ler mot­set­nin­ge­ne mel­lom børs og kate­dral, mel­lom jour­na­lis­tisk prak­sis og jour­na­lis­tis­ke idea­ler. Det er like­vel ingen grunn til å svart­male situa­sjo­nen.

Sam­ti­dig som det over­vel­den­de har sett opp­lags­tal­le­ne stu­pe, har kva­li­tets­avi­ser som vekt­leg­ger poli­tikk og kul­tur sna­re­re enn kjen­di­s­e­ri og sen­sa­sjons­pre­ge­de avslø­rin­ger – Klasse­kam­pen, Mor­gen­bla­det og Dag og Tid – opp­levd en sterk vekst på begyn­nel­sen av 2000-tal­let.

Utvik­lin­gen er sym­pto­ma­tisk for den nors­ke offent­lig­he­ten mer gene­relt i peri­oden fra år 2000 til i dag, hvor fore­stil­lin­ger om en demo­kra­tisk blomst­rings­tid og opp­løf­ten­de mulig­he­ter para­dok­salt nok lever side om side med fore­stil­lin­ger om for­fall og ende­tids­tegn.

Litteratur

Ander­sen, Per Tho­mas (2012 [2001]), Norsk lit­te­ra­tur­his­to­rie. Oslo: Uni­ver­si­tets­for­la­get.
Bech-Karl­sen, Jo (2014), Den nye lit­te­rære bøl­gen: Lit­te­ra­ri­tetog trans­pa­rens i nors­ke doku­men­tar­bø­ker 2006–2013. Oslo: Cap­pe­len Damm Aka­de­misk.
Hest­man, Ida Mad­sen (2016), Slår ring om kul­tur­kri­tik­ken, Dags­avi­sen, 12. juli.
Jour­na­lis­ten (2014), Kut­ter i all kri­tikk, usig­nert artik­kel, 11. novem­ber.
Jour­na­lis­ten (2016), Mot­løs eller moti­vert. Inn­legg på Medie­de­batt, uda­tert.
Klassekampen(2009), «Klasse­kam­pen, Schøitz og Knaus­gård», usig­nert leser­inn­legg, 3. okto­ber.
Ramne­fjell, Geir (2010), Mitt liv som roman­fi­gur, Dag­bla­det, 21. janu­ar.
Skre, Arn­hild (2008), Medie­løg­ner, Aften­pos­ten, 20. novem­ber 2008.
Tjøn­ne­land, Eivind (2010), Knaus­gård­ko­den. Et ideo­lo­gi­kri­tisk essay. Oslo: Spar­ta­cus.
Wold, Ben­dik (2008), - Mis­for­stått bio­gra­fi-kri­tikk, Klasse­kam­pen, 14. janu­ar.
Økland, Ing­unn (2016), Vig­dis Hjorth med feber­het incest­his­to­rie, Aften­pos­ten 10. sep­tem­ber.
Økland, Ing­unn (2016), Lit­te­ra­tu­ren er på vill­spor. Aften­pos­ten, 24. sep­tem­ber.

TEMA

L

itterat
ur

13 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen