Polariseringen er personlig: Vi misliker velgerne til partier vi er uenig med

En ny studie tyder på at norske velgere er affektivt polarisert: Vi blir misfornøyd dersom svigerbarnet vårt stemmer på et parti vi misliker.

Dis­ku­sjo­nen om pola­ri­se­ring og pola­ri­se­rin­gens kon­se­kven­ser er ofte knyt­tet til ame­ri­kansk poli­tikk, men blir også sta­dig mer aktu­ell i Nor­ge. Fersk forsk­ning fra Norsk med­bor­ger­pa­nel tyder på at også nors­ke vel­ge­re er pola­ri­sert – i alle fall iføl­ge én for­stå­el­se av pola­ri­se­rings­be­gre­pet.

Polariseringsdebatten i USA

USA er et delt og poli­tisk pola­ri­sert land, sies det. Fors­ke­re stri­des rik­tig­nok om hvor­vidt ame­ri­kans­ke vel­ge­re er mer delt i deres poli­tis­ke menin­ger nå enn før, men de enes om at såkalt affek­tiv pola­ri­se­ring øker: Fle­re og fle­re ame­ri­ka­ne­re mis­li­ker vel­ge­re som stem­mer på det and­re par­ti­et.

Poli­tisk pola­ri­se­ring er ikke et enty­dig begrep i forsk­nings­lit­te­ra­tu­ren. Det kan blant annet bety avstand mel­lom folks stand­punk­ter, at man avskri­ver hver­and­res syns­punk­ter uten å ta den and­re sidens argu­men­ter på alvor eller at folk gir neg­a­ti­ve karak­te­ri­se­rin­ger av, og mis­li­ker, vel­ge­re som mener noe annet enn dem selv. Det er sær­lig den sis­te for­stå­el­sen av begre­pet man enes om i USA.

Ame­ri­kans­ke stu­di­er har blant annet vist at fiendt­li­ge inn­stil­lin­ger mel­lom vel­ge­re fører til at ame­ri­ka­ne­re dis­kri­mi­ne­rer mer på bak­grunn av par­ti enn rase og reli­gion. De sto­ler mind­re på poli­tis­ke menings­mot­stan­de­re og for­skjells­be­hand­ler den and­re siden i ikke-poli­tis­ke beslut­nin­ger.

Inngrupper og utgrupper

Et klas­sisk mål på utvik­lin­gen av affek­tiv pola­ri­se­ring over tid er avstan­den mel­lom såkal­te inn­grup­per og utgrup­per. Men­nes­ker føler ofte til­hø­rig­het til uli­ke grup­per som for eksem­pel en reli­gion eller som til­hen­ge­re av en sports­klubb, og deler gjer­ne ver­den i «oss» og «dem». Vi er som regel selv med­lem av inn­grup­pen, og føler ofte for­akt for, eller kon­kur­re­rer med, utgrup­pen. Iføl­ge det­te per­spek­ti­vet anser man vel­ge­re som stem­mer på sam­me par­ti som en inn­grup­pe, og vel­ge­re man er poli­tisk uenig med som utgrup­per.

Et mye brukt eksem­pel på slik sosi­al avstand mel­lom vel­ge­re viser at sta­dig fle­re ame­ri­ka­ne­re blir mis­for­nøyd der­som bar­net deres gif­ter seg med en per­son som stem­mer noe annet enn dem selv. Folks parti­pre­fe­ran­se knyt­tes med and­re ord til deres iden­ti­tet og blir vik­tig for beslut­nin­ger som i liten grad har med poli­tikk å gjø­re.

Målinger av affektiv polarisering utenfor USA

I ame­ri­kans­ke stu­di­er under­sø­ker man den affek­ti­ve pola­ri­se­rin­gen mel­lom de som stem­mer på det Repub­li­kans­ke par­ti­et og det Demo­kra­tis­ke par­ti­et. Fors­ke­re har også gjort under­sø­kel­ser av affek­tiv pola­ri­se­ring i and­re land, og resul­ta­te­ne tyder på at det­te er mest utbredt i USA.

Stu­di­er av affek­tiv pola­ri­se­ring i fler­parti­sys­te­mer som tar hen­syn til at sli­ke sys­te­mer har fle­re enn to par­ti­er, glim­rer imid­ler­tid med sitt fra­vær.

Den størs­te utford­rin­gen med å gjen­nom­føre sli­ke stu­di­er i land som Nor­ge, sam­men­lig­net USA, er nem­lig at USA er et toparti­sys­tem og Nor­ge er et fler­parti­sys­tem. Det betyr at man må måle folks affek­ti­ve pola­ri­se­ring til ni, frem­for to, par­ti­er.

Jeg gjen­nom­før­te nylig en stu­die av affek­tiv pola­ri­se­ring som tok for seg alle de ni par­ti­ene på Stor­tin­get. Jeg utvik­let et design hvor man, gjen­nom et spørre­un­der­sø­kel­ses­eks­pe­ri­ment, kan under­sø­ke effek­ten av å like/mislike et norsk poli­tisk stor­tings­par­ti.

Er situasjonen egentlig så annerledes i Norge?

Nor­ge er et kon­sen­sus­pre­get land med liten grad av pola­ri­se­ring, sies det. Rik­tig­nok spe­ku­le­rer fle­re i at debatt­kli­ma­et er blitt mer til­spis­set og pola­ri­sert, men vel­ge­re og poli­tis­ke par­ti­er er ikke nød­ven­dig­vis mer delt og fast­låst i sine menin­ger nå enn før.

I mot­set­ning til USA som har et toparti­sys­tem som for­ster­ker pola­ri­se­ring blant poli­ti­ke­re, har Nor­ge et fler­parti­sys­tem med tra­di­sjo­ner for par­la­men­ta­risk sam­ar­beid og bre­de poli­tis­ke for­lik.

Gjel­der det sam­me for affek­tiv pola­ri­se­ring? Vel, tall fra Norsk med­bor­ger­pa­nel har vist at nors­ke vel­ge­re både liker og mis­li­ker and­re nors­ke par­ti­er. I vin­ter svar­te for eksem­pel rundt 75 pro­sent av Frem­skritts­par­ti­ets vel­ge­re at de mis­li­ker Arbei­der­par­ti­et, og nes­ten 90 pro­sent av Arbei­der­par­ti­ets vel­ge­re mis­li­ker Frem­skritts­par­ti­et (du kan selv utfors­ke hva uli­ke vel­ge­re syns om de ni stor­tings­par­ti­ene).

Mye tyder alt­så på at nors­ke vel­ge­re er i stand til å mis­li­ke and­re par­ti­er og sor­te­re dem etter inn- og utgrup­per. Det betyr imid­ler­tid ikke det sam­me som at folk mis­li­ker vel­ger­ne til de uli­ke par­ti­ene.

Affektiv polarisering i Norge

Får folks hold­nin­ger til par­ti­ene betyd­ning for ikke-poli­tis­ke beslut­nin­ger? Hvor for­nøyd vil­le for eksem­pel du som leser det­te vært der­som du had­de en dat­ter eller sønn som gif­tet seg med en som stem­mer et par­ti du mis­li­ker sterkt?

Jeg gjen­nom­før­te nylig en stu­die i Norsk med­bor­ger­pa­nel som tyder på at også vi nord­menn dis­kri­mi­ne­rer på grunn av parti­pre­fe­ran­ser. Nord­menn er i gjen­nom­snitt mer mis­for­nøyd der­som de mis­li­ker svi­ger­bar­nets parti­pre­fe­ran­se, og vice ver­sa der­som de liker par­ti­et.

Den­ne affek­ti­ve pola­ri­se­rin­gen gjel­der både vel­ge­re på venst­re- og høyre­si­den og blant de som er inter­es­sert og uin­ter­es­sert i poli­tikk. Det spil­ler liten rol­le om svi­ger­bar­net snak­ker mye eller lite poli­tikk. Alt­så er det tro­lig ikke poli­tisk uenig­het rundt mid­dags­bor­det man er bekym­ret for. Vi øns­ker rett og slett ikke et svi­ger­barn som støt­ter et par­ti vi mis­li­ker. Vi er affek­tivt pola­ri­sert i Nor­ge også.

Figu­ren viser effek­ter av å mislike/like par­ti­et som nev­nes i spørs­måls­for­mu­le­rin­gen, og viser at jo mer man liker par­ti­et, desto mer til­bøye­lig er man til å være for­nøyd med svi­ger­bar­net. Der­som for eksem­pel par­ti­et som vises er Arbei­der­par­ti­et, og respon­den­ten liker Arbei­der­par­ti­et svært mye, øker sjan­sen for at per­sonen er for­nøyd med svi­ger­bar­net. Den svar­te lin­jen viser mar­gi­na­le effek­ter og det grå fel­tet rundt indi­ke­rer 95 % kon­fi­dens­in­ter­vall.

Den affektive polariseringens konsekvenser

Situa­sjo­nen i Nor­ge er tro­lig alt­så ikke så ulik den ame­ri­kans­ke. Resul­ta­te­ne fra stu­di­en tyder på at Nor­ge er, affek­tivt sett, et delt og poli­tisk pola­ri­sert land. Et øken­de antall stu­di­er på det­te områ­det tyder på at neg­a­ti­ve hold­nin­ger til «den and­re siden» byr på sto­re utford­rin­ger for demo­kra­ti­et. Affek­tiv pola­ri­se­ring kan bære bud om mang­len­de sak­lig­het i debat­ter og neg­a­ti­ve karak­te­ris­tik­ker av hver­and­re. Det­te åpner ikke for økt for­stå­el­se og mind­re kon­flikt. Tvert imot.

Poli­tisk uenig­het er ofte sunt for et demo­kra­ti. Fiendt­li­ge inn­stil­lin­ger til hver­and­re er som regel usunt. I Nor­ge lever vi side om side med folk fra hele det poli­tis­ke spek­te­ret. Hvis vi skal kun­ne fort­set­te med det, bør vi være tole­ran­te mot de vi er poli­tisk uenig med. Jo mer vi for­skjells­be­hand­ler folk basert på parti­po­li­tisk enig­het og uenig­het, desto mind­re vil vi tro­lig være vil­lig til å for­stå den and­re sidens argu­men­ter, ei hel­ler ta dem seriøst.

Fun­net om affek­tiv pola­ri­se­ring i Nor­ge leg­ger imid­ler­tid først og fremst til ret­te for en ny forsk­nings­agen­da: Nå vet vi at affek­tiv pola­ri­se­ring fore­kom­mer i Nor­ge. Nå gjen­står det å fin­ne ut hvor­for det fore­kom­mer, samt stu­de­re utvik­lin­gen over tid for å si noe om det­te er en utvik­ling som er øken­de, står stil­le, eller er på vei ned.

Om undersøkelsen

  • Eks­pe­ri­men­tet i Med­bor­ger­pa­ne­let stil­te føl­gen­de spørs­mål: «Hvor for­nøyd eller mis­for­nøyd vil­le du vært der­som du had­de en dat­ter eller sønn som gif­tet seg med en per­son som stem­mer [Rødt/Sosialistisk Venstreparti/Arbeiderpartiet/Senterpartiet/Miljøpartiet De Grønne/Venstre/Kristelig Folkeparti/Høyre/Fremskrittspartiet] [og ofte/, men sjel­den] snak­ker om poli­tikk?» Par­ti­et som ble vist til respon­den­te­ne var til­fel­dig truk­ket ut. Det sam­me gjel­der hvor ofte svi­ger­bar­net snak­ket poli­tikk.
  • For å under­sø­ke effek­ten av par­ti­et som ble nevnt, under­søk­te jeg om folk stemte/ikke stem­te på par­ti­et, samt om de likte/mislikte par­ti­et som ble nevnt. Der­med kan man under­sø­ke effek­ten av å like/mislike par­ti­et som nev­nes i spørs­måls­for­mu­le­rin­gen.
  • Stu­di­en er helt fersk og der­for ikke pub­li­sert ennå, men den er for­hånds­re­gist­rert på Har­vard Data­ver­se.
  • Stu­di­ens hoved­for­mål er å utvik­le en frem­gangs­me­to­de for å stu­de­re affek­tiv pola­ri­se­ring i fler­parti­sys­te­mer.

TEMA

P

olitisk
e parti
er

22 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen