14. september 1984 kunne NRK Dagsrevyen melde at politiet hadde rykket ut og beslaglagt en tv-antenne på Gjøvik. Antennen var en såkalt parabol, eid av en lokal tv-forhandler som ønsket å demonstrere den nye muligheten for å ta imot amerikanske og sovjetiske fjernsynsprogrammer sendt via satellitter.
Bakgrunnen for beslaget var at Televerkets avdeling på Hamar hadde rapportert om at slikt utstyr var i bruk uten at konsesjon var gitt, og at forhandleren dermed hadde overtrådt telegrafloven, som hadde stått urørt siden 1930. Den inneholdt forbud mot å eie eller være i besittelse av «avsendere og mottakere av meddelelser, toner, tegn, billeder og lignende ad elektronisk vei», så lenge utstyret ikke var tillatt gjennom kringkastingsloven.
Om artikkelen:
Artikkelen er basert på forfatterens bidrag i kapittel 9: 1980–2000: «Liberalisering og differensiering» i Jostein Gripsrud (red.): Allmenningen. Historien om norsk offentlighet (2017). Oslo: Universitetsforlaget.
Derfor var de 123 utenlandske tv-kanalene som innen utgangen av 1984 var gjort tilgjengelig via den nye parabolteknologien, ulovlige å motta, med hjemmel i en 85 år gammel bestemmelse.
Ny infrastruktur for offentligheten
Da Stortinget bare noen måneder etter aksjonen på Gjøvik åpnet for salg og bruk av parabolantenner for mottak av utenlandske fjernsynsprogrammer, ble avgjørelsen karakterisert som «eit av dei viktigaste mediepolitiske vedtaka den seinare tid» (Haakon Blankenborg, Ap, Stortinget, 1984).
Selv politikerne som stemte for lovendringen, var overrasket: «Hvis noen hadde fortalt meg for bare kort tid siden at en enstemmig samferdselskomite ville gå inn for den nå foreslåtte tillatelsen for privatpersoner til fritt å kjøpe parabolantenner, ville jeg trodd vedkommende hadde sett for mange science fiction-filmer på Sky Channel», uttalte Anders C. Sjaastad fra Stortingets talerstol.
Dette var langt fra en overdrivelse. Den teknologiske infrastrukturen som tegnet opp de geografiske og kulturelle grensene for vår offentlighet, ble i løpet av svært kort tid endret for godt.
Kringkastingsmonopolet hadde vart i nesten femti år. I disse tiårene hadde først NRKs eneste radiokanal, og så NRKs eneste tv-kanal, vært sentrale, samlende deler av offentlighetens infrastruktur. Alle som lyttet til radio eller så tv, opplevde det samme. Hvis noen på jobben diskuterte en tv-debatt fra dagen før, kunne det bare dreie seg om én debatt. Refererte en klassekamerat til en spenningsserie, ja, så var det ikke tvil om hvilken serie det var. Den felles referanserammen kringkastingen hadde skapt – både politisk og kulturelt – kom til å miste noe av sin kraft utover på 1980-tallet.
Liberaliseringens tvetydighet
Kringkasting i Norge var ikke-kommersiell, nasjonal, og underlagt politiske krav til programprofil og ‑innhold. Monopolet gikk i oppløsning som følge av helt motstridende krefter.
Nedenfra kom lokale initiativer, gjerne knyttet til utdanningsinstitusjoner, til nynorskbevegelsen og til menigheter. Disse ønsket å bruke kringkastingsmediene i det lokales tjeneste. Utenfra kom internasjonale initiativer, som beskrevet av Aps representant Haakon Blankenborg:
«Opninga for dei såkalla parabolantennene for individuelt mottak av utanlandske fjernsynsprogram frå satellitt vil endre fjernsynstilbodet for mange nordmenn. Eg skal ikkje gi meg inn på ei vurdering av kvaliteten på det ein da kan ta imot etter det nye regelverket. Eg skal i denne samanhengen berre nøye meg med å slå fast at det er sterkt «blanda drops» som vil falle ned midt iblandt oss. Men på same tid er det også ei demokratisering vi no er vitne til, ei demokratisering i den forstand som komiteen er inne på, nemleg at større delar av landet no kan nyte godt av dei tilboda frå utlandet som finst, på godt og vondt.» (Stortinget, 1984)
Ap-representanten satte her ord på liberaliseringens tvetydighet: en skepsis til frislippet, en frykt for hva som nå kunne ramme publikum og hva det kunne føre til, men samtidig et uttalt håp om demokratisering, om spredning til alle.
Håpet om demokratisering var i debatten ikke minst knyttet til framveksten av nye stemmer i distriktene, som kontrast til NRKs sentraliserte opplysning.
Da Stortinget debatterte parabolantenner, var allerede monopolet formelt oppløst. Etter valget i 1981 inntok Kåre Willoch Statsministerens kontor. Før året var omme, var lovnadene fra valgkampen og ideene fra mange års utredning og utprøving realisert: Kulturminister Lars Roar Langslet åpnet for både nærradio og tillatelse til å videresende utenlandsk tv i kabelnett.
For høyreregjeringen var motivasjonen klar: «større allsidighet og variasjonsbredde i kringkastingstilbudet, skjerpet kvalitetsbevissthet, videre ytringsfrihet, og større valgmulighet for den enkelte», som Langslet formulerte det under pressekonferansen før jul det året (sitert i Dahl og Bastiansen, 2000: 337).
Underholdnings- og vaktbikkjefjernsyn
Liberaliseringen skulle føre til mangfold. Variasjonsbredde ble det. Utover på 1990-tallet ble publikum brakt inn i tv-ruten på nye måter, særlig gjennom ulike nye underholdningsprogrammer.
En milepæl var da TVNorge, som hadde startet så smått på slutten av 1980-tallet, lanserte «Reisesjekken» i 1990, med Hallvard Flatland som programleder. Her skulle vanlige mennesker finne seg en kjæreste foran kamera – et forvarsel om den typen «intim-tv» som skulle komme de neste tiårene.
Samtidig utviklet også journalistikken seg. Den skulle være undersøkende. I 1991 ble Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) dannet, og på tv fikk en slik journalistikk – eller det Henrik G. Bastiansen kaller «vaktbikkjefjernsynet» – etter hvert utfolde seg i egne programflater som «Dokument 2» på TV 2 og «Brennpunkt» hos NRK (Bastiansen, 2011).
På 1990-tallet produserte disse redaksjonene en rekke avslørende dokumentarer, som også skapte kontroverser og dermed bidro til å utvide rommet for offentlig debatt.
NRK i endring
Slutten på NRKs monopol betydde likevel ikke slutten på en sterk kringkastingspolitikk, og heller ikke slutten på ideen om en nasjonal, samlende offentlighet, konstituert av kringkastingsmediene.
Utover på 1980-tallet, parallelt med framveksten av lokale initiativer, spredning av kabel- og satellitt-tv, nye programformer og reklame, endret også NRK seg. I 1984 kom P2, landets andre riksdekkende radiokanal. NRK bygde også ut i distriktene.
Kontrasten var likevel stor til nærradioen. I 1983, etter ett år med nyordningen, var nærradio tema for en diskusjon på NRK. Det ble vist en reportasje fra Stavanger, en by med to nærradiostasjoner – Radio Siddis og Radio Vest – som til sammen sendte 70–80 timer i uka, mer enn ti ganger det NRK kunne tilby lokalt. Kulturminister Langslet var meget fornøyd, og NRK-sjef Bjartmar Gjerde fryktet ikke konkurransen.
Lytterstatistikk fra denne perioden i norsk kringkastingshistorie er mangelfull, men ifølge en undersøkelse Stavanger Aftenblad gjennomførte i 1983, var Stavanger en foregangsby når det gjaldt bruk av lokalradio: Hele 20 prosent var daglige lyttere av Radio Siddis, mens den kristne Radio Vest kunne skilte med 9 prosent daglige lyttere.
Dette var oppsiktsvekkende tall sammenlignet med andre byer, der enkeltstasjoner ikke kom over 5 prosent oppslutning (Hågensen og Tollersrud, 1983:70ff).
I reportasjen lovpriste en representant for publikum de nye kanalene, både for lett underholdning og aktuelt stoff. Den etablerte mediebransjen framsto imidlertid mer skeptisk: Redaktør Engwall Pahr Iversen i Rogaland Avis kalte i NRK-reportasjen nærradioen en «lekestue for amatører». Forklaringen på populariteten, mente Iversen, måtte ligge i at musikken «durer laus hele veien».
Demokratisering av eteren
Det er ikke tvil om at nærradioen bidro til større mangfold i programformer og til en demokratisering av mediet både ved at flere nye stemmer slapp til, og at lokale saker nå kunne dekkes i detalj i mye større utstrekning.
Da kringkastingsmediene fra 1920-tallet gradvis spredte sine signaler utover landet og gjorde det mulig for nasjonens periferi å knytte seg til maktens sentrum, oppsto en ny mulighet for borgerne til å oppleve og delta i den medierte offentligheten.
Med lokal kringkasting ble også borgernes forbindelse til lokale maktsentra bedre, og selv om radioens form forutsatte at noen få kom til orde og mange lyttet, bidro likevel utviklingen til at langt flere fikk slippe til over eteren.
Departementet var opptatt av å åpne opp kringkastingen, konkret håpet man at lokalradio skulle bidra til «økt trivsel» i nærmiljøet, og til at frivillige organisasjoner uten mulighet til å gi ut eget foreningsblad, kunne bruke radioen til formidling (Syvertsen, 1987).
Da medieforsker Trine Syvertsen gjorde opp status for den kortsiktige effekten av monopolbruddet på midten av 1980-tallet, var inntrykket imidlertid noe blandet: Nye grupper hadde sluppet til blant konsesjonærene, men kommersielle aktører, etablerte avishus og politiske partier var også tungt til stede.
Og selv om minoriteter – både nasjonale minoriteter, funksjonshemmede og «organiserte homofile» – fikk tak i lokalradiokonsesjoner, betydde ikke det at slike grupper, spredt over store deler av landet, nødvendigvis fikk en radikalt annerledes representasjon.
Populærmusikk og amatører
Det som finnes av programanalyser fra den tidligste perioden, nyanserer også bildet av den nye typen kringkasting: Blant åtte kanaler som sendte i Oslo i 1983, var musikkandelen ikke særlig høyere enn det NRK kunne skilte med (43,3 prosent mot 40 prosent i NRK P1), men sjangrene som dominerte, var helt annerledes: 55 prosent kunne kategoriseres som pop, rock og disco.
De to sistnevnte sjangrene figurerte ikke engang på NRKs liste ved inngangen til 1980-tallet, og pop utgjorde samlet 2,2 prosent av musikken på NRKs radiokanaler. Samtidig bidro lokalradioen til at mer norsk musikk kom på lufta (41 prosent norskandel mot NRKs 16,1 prosent i 1979).
Nyheter var det imidlertid lite av på lokalradioen i Oslo i denne tidlige fasen: Kun 4 prosent av programinnholdet, mot i underkant av 20 prosent hos NRK i 1979.
Stoffmiksen gjorde at det lokale kulturlivet ble vinnerne – de som i første rekke fikk en ny adgang til kringkastingsoffentligheten i denne perioden, var «rockebandet som har fått presset sin første plate, amatørrevyene på skoler og universiteter, de frie teatergruppene som utfordrer allmennheten med utradisjonelle oppsettinger: slike går gjerne presentasjonsrunder via fem–seks nærradiostudioer» (Hågensen og Tollersrud, 1983: 58).
Avisredaktør Iversen hadde altså et poeng da han trakk fram populærmusikk og amatører som kjennetegn på de nye kanalene. Men å kunne høre det lokale rockebandet på radio hele uka bidro til å styrke offentligheten for kulturelle uttrykk som tidligere hadde måttet klare seg med platesalg og konserter. Lokalradioen var en «lekestue for amatører», men også en læringsarena. Mange av amatørene gikk videre og tok etter hvert mer sentrale plasser i offentligheten.
Forsøker vi å forstå de nye kringkastingskanalene – både lokalradio og internasjonal tv – kun i lys av nyhetsformidling og som kanaler for politisk debatt, støter vi altså på et problem. Monopolbruddet representerte like mye et inntog av underholdning i kringkastingen, som et frislipp av impulser og uttrykk som tidligere ikke hadde kommet fram.
Litteratur:
Dahl, Hans Fredrik og H.G. Bastiansen (2000): Hvor fritt et land? Sensur og meningstvang i Norge i det 20. århundre. Oslo: Cappelen.
Enli, Gunn, Hallvard Moe, Vilde S. Sundset og Trine Syvertsen (2010): TV – en innføring, Oslo: Universitetsforlaget.
Gripsrud, Jostein (1995): The Dynasty Years: Hollywood Television and Critical Media Studies. London: Routledge.
Hågensen, Finn Ove og Tore Tollersrud (1983): Da monopolet sprakk: Nærradio I Norge, Oslo: Universitetsforlaget.
Langslet, Lars Roar (2009): “Da NRK-monopolet sprakk», i Henrik G. Bastiansen mfl. (red.). Det elegante uromomentet. Oslo: Pax forlag.