Reise til demokratiets ende

Fra dissidenter til pop-up-populister: Peter Pomerantsev tar leseren med på en fascinerende og skremmende ferd gjennom vår tids oppsplintrede medieoffentligheter og skrantende demokratier, der ingenting er hva det ser ut som og ingen er til å stole på.

Du kan slå opp nesten hvor som helst i Peter Pomer­ant­sevs nye bok This Is Not Pro­pa­gan­da og finne de utrolig­ste ting. 

Som for eksem­pel net­tfo­rumene for mod­erne høyreek­streme, der inter­esserte kan laste ned bruk­san­vis­ninger på hvor­dan føre infor­masjon­skrig. Den som tiltrekker seg over 10000 føl­gere får kalle seg “Über­men­sch Influ­encer”. Eller his­to­rien om Fil­ip­pinene, der man åpen­bart har “lyk­tes” med å skape en effek­tiv desin­for­masjons-arkitek­tur som er den per­fek­te støtte for pres­i­dent Dutertes vold­sh­erredømme. Så er det selvsagt den rus­siske nett-troll-fab­rikken og hybrid­kri­gen i Ukraina…

Vi har hørt om så mye sånt nå at det virk­er gam­meldags å bli forun­dret, enn si sjokkert, men det gjør likev­el inntrykk å få alt dette på ett brett.

Reportasjer og familiehistorie

Pomer­ant­sevs bok er satt sam­men av en serie reflek­terende repor­tas­jer, møter med aktivis­ter, jour­nal­is­ter, med­borg­ere, folk som på ulikt vis påvirkes av – eller påvirk­er – vår nye glob­ale medievirke­lighet. For­fat­teren pre­sen­ter­er ikke én spis­set tese, slik det er blitt van­lig i aktu­alitets­bøk­er. Det er en let­telse å slippe gjen­takelsene og foren­klin­gene som pleier å prege den sjan­geren og gjøre det av med enhver leseglede. Her er ingen kulepunk­tlis­ter med fiks fer­di­ge løsningsforslag.

Et avgjørende grep som løfter boken er at Pomer­ant­sev vev­er under­søkelsene av nåti­den sam­men med sin egen fam­i­lies his­to­rie. Forel­drene var dis­si­den­ter i Sov­je­tu­nio­nen som havnet i KGBs søkelys, i en tid hvor ord var så mek­tige at bestemte bøk­er og tanker var for­budt, bare å opp­be­vare en ulovlig bok kunne sette hele fam­i­lien i fare. Fam­i­lien ble pres­set til å for­late hjem­lan­det i 1978 (for­fat­teren ble født året før), og slo seg etter hvert ned i London. 

Kon­trasten kunne ikke vært skarpere til den ver­den Pomer­ant­sev utforsker 40 år senere. Ordenes og bildenes betyd­ning er uthulet, alt er vridd og vrengt til det ugjenkjen­nelige. Den klare mot­set­nin­gen mel­lom Vesten og Sov­je­tu­nio­nen i den kalde kri­gen er avløst av ullen uklarhet. I vestlige land er det ikke lenger noen følelse av at sam­funnsutviklin­gen styres i en ret­ning, enn si mot en bedre fremtid. Ist­e­den ser vi oss nos­tal­gisk tilbake og lar oss hisse opp av “sterke menn”.

Påvirkningsteknikker

Det er teknikkene for såkalt strate­gisk kom­mu­nikasjon i dig­i­talis­erte sam­funn som sirkles inn. Alt og alle synes nå å være i full sving med påvirkn­ingskam­pan­jer, og dette er virke­lig en glob­al geskjeft. Twit­ter-bruk­eren du går i klin­sj med kan i virke­ligheten være en fal­sk pro­fil, del av et “bot­net” som gjetes av en “bot herder” i Nisjnij Nov­gorod. Ja, sånne finnes, fir­maet var på en og samme tid engas­jert i å pro­dusere memes for tyske høyreek­streme, dri­ve kam­pan­je for en esko­rtet­jen­este i Dubai og angripe rus­siske opposisjonelle.

NY BOK: Peter Pomer­ant­sev: This Is Not Pro­pa­gan­da. Adven­tures in the War Against Real­i­ty. Faber & Faber, Lon­don 2019. 270 sider.

Den tek­nol­o­giske forut­set­nin­gen er naturligvis de “sosiale” medi­ene, der bud­skap kan mål­rettes til stadig mer fin­sik­t­ede grup­per. Resul­tatet er en opp­splin­tret offent­lighet der menings­dan­nelsen blir stadig mer uover­sik­tlig. En av kam­pan­jes­je­fene i Brex­it-leiren forteller at annon­sene som mobilis­erte vel­gere mest effek­tivt, var ret­tet mot folk som var opp­tatt av dyrs ret­tigheter. Vote Leave hevdet i sine annonser at EU var slem mot dyr, bl.a. for­di spanske bøn­der som avlet opp okser til tyrefek­t­ing mot­tok EU-støtte. Dyrevern-fork­jem­pere er ikke nød­vendigvis mot innvan­dring, som var et av de andre kam­pan­jetemaene, men det er ikke noe prob­lem når du sender ulike bud­skap til de forskjel­lige mål­grup­pene. Med en befolkn­ing på 20 mil­lion­er trenger du å spre om lag 70 bud­skap i sosiale medi­er, mente Brexit-strategen.

Russerne var først ute

Pomer­ant­sevs første bok Noth­ing Is True and Every­thing Is Pos­si­ble innehold­er repor­tas­jer og analyser fra for­fat­terens år som tv-pro­dusent i Rus­s­land, og leg­ger grunnlaget for mye av analy­sen her. His­to­rien om nett-troll-fab­rikken i St. Peters­burg er kjent for de fleste i grove trekk, men får fornyet aktu­alitet når den leses i sam­men­heng med bokens øvrige repor­tas­jer. Selv om vi ikke burde har vi vent oss til tanken på at russerne med sin “poli­tikk-teknolo­gi” fak­tisk gjorde det de kunne for å påvirke val­gkamp og offent­lighet i USA. Blant “teknolo­giene” er å skape mest mulig forvir­ring og usikker­het ved å under­minere fak­ta og sette grup­per opp mot hveran­dre (mål­ret­tede annonser og falske pro­fil­er er som skapt for dette). 

Skal en forstå rus­siske påvirkn­ings­forsøk i andre land, må en også huske at det å blåse opp egen betyd­ning er en vik­tig del av det. Russerne er meget fornøyd med store opp­slag om de forskjel­lige operasjonene – slik forsterkes net­topp den usikker­heten og uklarheten de forsøk­er å skape. Er dette en ekte kam­pan­je eller kan russerne stå bak, spør vi oss. Er i det hele tatt noe det det gir seg ut for å være? Og dette gjør det i neste runde let­tere å mis­tenke­lig­gjøre protest­beveg­elser mot autoritære regimer – for er ikke egentlig de også bare “fake”, satt i verk av USA og Vesten?

Pomer­ant­sev innser at russerne ikke var et sær­til­felle, som han hadde trodd. De har først og fremst vært tidlig ute. For­fat­teren for­lot Rus­s­land og fly­t­tet tilbake til Lon­don i 2010 for­di han ikke orket mer av at “ingent­ing var sant og alt var mulig”, orket ikke å nav­igere gjen­nom Putin-regimets tåke av desin­for­masjon. Noen år senere finner han ut at Storbri­tan­nia og resten av ver­den beg­yn­ner å ligne Rus­s­land: Han ser seg omgitt av en “radikal rel­a­tivisme som implis­er­er at sannhet ikke kan finnes, fremti­den løs­er seg opp i vem­melig nos­tal­gi, kon­spir­asjon­er erstat­ter ideologi”…

I denne bygnin­gen i St. Peters­burg holdt Inter­net Research Agency til, bedre kjent som den rus­siske nett-troll-fab­rikken. Foto: Charles Maynes, Voice of Amer­i­ca (bildet er pub­lic domain).

Mottrekk

For­fat­teren lar leseren trekke egne kon­klusjon­er, men arbei­der seg også frem mot noen erk­jen­nelser. Når offent­ligheten er blitt så uover­sik­tlig, må økt trans­parens bli et åpen­bart krav. Det må bli mulig for den enkelte borg­er å forstå hvor­for hun blir utsatt for én type bud­skap og ikke andre, hvor­dan mål­ret­ting foregår, hva som avgjør hvor­dan visse bud­skap “går viralt”, og så videre. Polaris­er­ing må møtes med brobyg­ging. I en nylig pub­lis­ert kom­men­tar i The Guardian har Pomer­ant­sev utdypet dette ytterligere.

Offent­lighet og demokrati er alt­så bokens under­liggende tema og for­fat­terens anliggende. Eller mer pre­sist, hvor­dan en fun­gerende offent­lighet forut­set­ter at spillere­g­lene er kjent og respek­tert, og hvor­dan de siste 20 årenes utvikling har ført oss stadig lenger vekk fra dette ide­alet. Net­topp der­for blir Sov­jet-dis­si­dentenes erfaringer, forel­drenes erfaringer, som Pomer­ant­sev hele tiden utdyper og bear­bei­der, så vik­tige og effek­tive, som et anker for hele boken.

To lysglimt

Med en så mørk tone fra beg­yn­nelse til slutt er det fris­tende å trekke frem to av årets mest opp­sik­tsvekkende sosiale beveg­elser som mulige eksem­pler på en mer håpe­full utvikling.

I Hongkong har en særde­les oppfinn­som folke­beveg­else utviklet seg i protest mot Kinas stadig tydeligere forsøk på å ta all makt over ter­ri­to­ri­et. Det kine­siske regimet er naturligvis i “teten” når det gjelder utnyt­telse av teknikkene Pomer­ant­sev beskriv­er, likev­el har demon­stran­tene hele tiden klart å finne effek­tive mot­trekk. Ledelsen arresteres? Da avskaf­fer vi ledere. Poli­ti­et angriper? Vi forsvin­ner og dukker opp et annet sted (meget lesverdig frem­stilt på bloggen Idle Words).

Hongkong-beveg­elsen min­ner fak­tisk ikke lite om en mod­erne ver­sjon av den kalde kri­gens dis­si­den­ter, med sine klare og prin­sip­ielle krav om ytrings­fri­het og demokrati. 

Den andre beveg­elsen er de ung­dom­melige klimaprotestene “Fri­days for Future”. De har impon­ert i organ­isas­jon­sevne, stør­relse og uthold­en­het, men det som har slått meg spe­sielt er hvor­dan de i manip­u­lasjo­nens og kon­spir­asjonenes tid har holdt seg kon­sekvent til et klart, fak­tabasert bud­skap: Lytt til kli­maforsknin­gen. Kan­skje lig­ger det i dette en innebygd, oppdem­met protest mot alt det Pomer­ant­sev har fun­net av destruk­tiv rel­a­tivisme og nos­tal­gi, ytterligere forster­ket av at bud­skapet frem­føres i gater og på plass­er, i det åpne offentlige rom­met hvor demokrati­et trives best.

TEMA

O

ffentli
ghet

91 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen