Reise til demokratiets ende

Fra dissidenter til pop-up-populister: Peter Pomerantsev tar leseren med på en fascinerende og skremmende ferd gjennom vår tids oppsplintrede medieoffentligheter og skrantende demokratier, der ingenting er hva det ser ut som og ingen er til å stole på.

Du kan slå opp nes­ten hvor som helst i Peter Pomer­ant­sevs nye bok This Is Not Pro­pa­gan­da og fin­ne de utro­ligs­te ting.

Som for eksem­pel nett­fo­ru­me­ne for moder­ne høyre­eks­tre­me, der inter­es­ser­te kan las­te ned bruks­an­vis­nin­ger på hvor­dan føre infor­ma­sjons­krig. Den som til­trek­ker seg over 10000 føl­ge­re får kal­le seg «Über­mensch Influ­en­cer». Eller his­to­ri­en om Filip­pi­ne­ne, der man åpen­bart har «lyk­tes» med å ska­pe en effek­tiv des­in­for­ma­sjons-arki­tek­tur som er den per­fek­te støt­te for pre­si­dent Duter­tes volds­herre­døm­me. Så er det selv­sagt den rus­sis­ke nett-troll-fab­rik­ken og hybrid­kri­gen i Ukrai­na…

Vi har hørt om så mye sånt nå at det vir­ker gam­mel­dags å bli for­und­ret, enn si sjok­kert, men det gjør like­vel inn­trykk å få alt det­te på ett brett.

Reportasjer og familiehistorie

Pomer­ant­sevs bok er satt sam­men av en serie reflek­te­ren­de repor­ta­sjer, møter med akti­vis­ter, jour­na­lis­ter, med­bor­ge­re, folk som på ulikt vis påvir­kes av – eller påvir­ker – vår nye glo­ba­le medie­vir­ke­lig­het. For­fat­te­ren pre­sen­te­rer ikke én spis­set tese, slik det er blitt van­lig i aktua­li­tets­bø­ker. Det er en let­tel­se å slip­pe gjen­ta­kel­se­ne og for­enk­lin­ge­ne som plei­er å pre­ge den sjan­ge­ren og gjø­re det av med enhver lese­gle­de. Her er ingen kule­punkt­lis­ter med fiks fer­di­ge løs­nings­for­slag.

Et avgjø­ren­de grep som løf­ter boken er at Pomer­ant­sev vever under­sø­kel­se­ne av nåti­den sam­men med sin egen fami­lies his­to­rie. For­eld­re­ne var dis­si­den­ter i Sov­jet­unio­nen som hav­net i KGBs søke­lys, i en tid hvor ord var så mek­ti­ge at bestem­te bøker og tan­ker var for­budt, bare å opp­be­va­re en ulov­lig bok kun­ne set­te hele fami­li­en i fare. Fami­li­en ble pres­set til å for­la­te hjem­lan­det i 1978 (for­fat­te­ren ble født året før), og slo seg etter hvert ned i Lon­don.

Kon­tras­ten kun­ne ikke vært skar­pe­re til den ver­den Pomer­ant­sev utfors­ker 40 år sene­re. Orde­nes og bil­de­nes betyd­ning er uthu­let, alt er vridd og vrengt til det ugjen­kjen­ne­li­ge. Den kla­re mot­set­nin­gen mel­lom Ves­ten og Sov­jet­unio­nen i den kal­de kri­gen er avløst av ullen uklar­het. I vest­li­ge land er det ikke len­ger noen følel­se av at sam­funns­ut­vik­lin­gen sty­res i en ret­ning, enn si mot en bed­re frem­tid. Iste­den ser vi oss nos­tal­gisk til­ba­ke og lar oss his­se opp av «ster­ke menn».

Påvirkningsteknikker

Det er tek­nik­ke­ne for såkalt stra­te­gisk kom­mu­ni­ka­sjon i digi­ta­li­ser­te sam­funn som sirk­les inn. Alt og alle synes nå å være i full sving med påvirk­nings­kam­pan­jer, og det­te er vir­ke­lig en glo­bal geskjeft. Twit­ter-bru­ke­ren du går i klinsj med kan i vir­ke­lig­he­ten være en falsk pro­fil, del av et «bot­net» som gje­tes av en «bot her­der» i Nisjnij Nov­gorod. Ja, sån­ne fin­nes, fir­ma­et var på en og sam­me tid enga­sjert i å pro­du­se­re memes for tys­ke høyre­eks­tre­me, dri­ve kam­pan­je for en eskorte­tje­nes­te i Dubai og angri­pe rus­sis­ke oppo­si­sjo­nel­le.

NY BOK: Peter Pomer­ant­sev: This Is Not Pro­pa­gan­da. Adven­tu­res in the War Against Rea­li­ty. Faber & Faber, Lon­don 2019. 270 sider.

Den tek­no­lo­gis­ke for­ut­set­nin­gen er natur­lig­vis de «sosia­le» medie­ne, der bud­skap kan mål­ret­tes til sta­dig mer fin­sik­te­de grup­per. Resul­ta­tet er en opp­splin­tret offent­lig­het der menings­dan­nel­sen blir sta­dig mer uover­sikt­lig. En av kam­panje­sje­fe­ne i Brexit-lei­ren for­tel­ler at annon­se­ne som mobi­li­ser­te vel­ge­re mest effek­tivt, var ret­tet mot folk som var opp­tatt av dyrs ret­tig­he­ter. Vote Lea­ve hev­det i sine annon­ser at EU var slem mot dyr, bl.a. for­di spans­ke bøn­der som avlet opp okser til tyre­fek­ting mot­tok EU-støt­te. Dyre­vern-for­kjem­pe­re er ikke nød­ven­dig­vis mot inn­vand­ring, som var et av de and­re kam­panje­te­ma­ene, men det er ikke noe pro­blem når du sen­der uli­ke bud­skap til de for­skjel­li­ge mål­grup­pe­ne. Med en befolk­ning på 20 mil­lio­ner tren­ger du å spre om lag 70 bud­skap i sosia­le medi­er, men­te Brexit-stra­te­gen.

Russerne var først ute

Pomer­ant­sevs førs­te bok Not­hing Is True and Eve­rything Is Pos­sib­le inne­hol­der repor­ta­sjer og ana­ly­ser fra for­fat­te­rens år som tv-pro­du­sent i Russ­land, og leg­ger grunn­la­get for mye av ana­ly­sen her. His­to­ri­en om nett-troll-fab­rik­ken i St. Peters­burg er kjent for de fles­te i gro­ve trekk, men får for­ny­et aktua­li­tet når den leses i sam­men­heng med bokens øvri­ge repor­ta­sjer. Selv om vi ikke bur­de har vi vent oss til tan­ken på at rus­ser­ne med sin «poli­tikk-tek­no­lo­gi» fak­tisk gjor­de det de kun­ne for å påvir­ke valg­kamp og offent­lig­het i USA. Blant «tek­no­lo­gi­ene» er å ska­pe mest mulig for­vir­ring og usik­ker­het ved å under­mi­ne­re fak­ta og set­te grup­per opp mot hver­and­re (mål­ret­te­de annon­ser og fals­ke pro­fi­ler er som skapt for det­te).

Skal en for­stå rus­sis­ke påvirk­nings­for­søk i and­re land, må en også hus­ke at det å blå­se opp egen betyd­ning er en vik­tig del av det. Rus­ser­ne er meget for­nøyd med sto­re opp­slag om de for­skjel­li­ge ope­ra­sjo­ne­ne – slik for­ster­kes nett­opp den usik­ker­he­ten og uklar­he­ten de for­sø­ker å ska­pe. Er det­te en ekte kam­pan­je eller kan rus­ser­ne stå bak, spør vi oss. Er i det hele tatt noe det det gir seg ut for å være? Og det­te gjør det i nes­te run­de let­te­re å mis­ten­ke­lig­gjø­re pro­test­be­ve­gel­ser mot auto­ri­tæ­re regi­mer – for er ikke egent­lig de også bare «fake», satt i verk av USA og Ves­ten?

Pomer­ant­sev inn­ser at rus­ser­ne ikke var et sær­til­fel­le, som han had­de trodd. De har først og fremst vært tid­lig ute. For­fat­te­ren for­lot Russ­land og flyt­tet til­ba­ke til Lon­don i 2010 for­di han ikke orket mer av at «ingen­ting var sant og alt var mulig», orket ikke å navi­ge­re gjen­nom Putin-regi­mets tåke av des­in­for­ma­sjon. Noen år sene­re fin­ner han ut at Stor­bri­tan­nia og res­ten av ver­den begyn­ner å lig­ne Russ­land: Han ser seg omgitt av en «radi­kal rela­ti­vis­me som impli­se­rer at sann­het ikke kan fin­nes, frem­ti­den løser seg opp i vem­me­lig nos­tal­gi, kon­spi­ra­sjo­ner erstat­ter ideo­lo­gi»…

I den­ne byg­nin­gen i St. Peters­burg holdt Inter­net Rese­arch Agency til, bed­re kjent som den rus­sis­ke nett-troll-fab­rik­ken. Foto: Char­les May­nes, Voi­ce of Ame­rica (bil­det er pub­lic domain).

Mottrekk

For­fat­te­ren lar lese­ren trek­ke egne kon­klu­sjo­ner, men arbei­der seg også frem mot noen erkjen­nel­ser. Når offent­lig­he­ten er blitt så uover­sikt­lig, må økt trans­pa­rens bli et åpen­bart krav. Det må bli mulig for den enkel­te bor­ger å for­stå hvor­for hun blir utsatt for én type bud­skap og ikke and­re, hvor­dan mål­ret­ting fore­går, hva som avgjør hvor­dan vis­se bud­skap «går viralt», og så vide­re. Pola­ri­se­ring må møtes med bro­byg­ging. I en nylig pub­li­sert kom­men­tar i The Guar­di­an har Pomer­ant­sev utdy­pet det­te ytter­li­ge­re.

Offent­lig­het og demo­kra­ti er alt­så bokens under­lig­gen­de tema og for­fat­te­rens anlig­gen­de. Eller mer pre­sist, hvor­dan en fun­ge­ren­de offent­lig­het for­ut­set­ter at spille­reg­le­ne er kjent og respek­tert, og hvor­dan de sis­te 20 åre­nes utvik­ling har ført oss sta­dig len­ger vekk fra det­te idea­let. Nett­opp der­for blir Sov­jet-dis­si­den­te­nes erfa­rin­ger, for­eld­re­nes erfa­rin­ger, som Pomer­ant­sev hele tiden utdy­per og bear­bei­der, så vik­ti­ge og effek­ti­ve, som et anker for hele boken.

To lysglimt

Med en så mørk tone fra begyn­nel­se til slutt er det fris­ten­de å trek­ke frem to av årets mest opp­sikts­vek­ken­de sosia­le beve­gel­ser som muli­ge eksemp­ler på en mer håpe­full utvik­ling.

I Hong­kong har en sær­de­les opp­finn­som folke­be­ve­gel­se utvik­let seg i pro­test mot Kinas sta­dig tyde­li­ge­re for­søk på å ta all makt over ter­ri­to­ri­et. Det kine­sis­ke regi­met er natur­lig­vis i «teten» når det gjel­der utnyt­tel­se av tek­nik­ke­ne Pomer­ant­sev beskri­ver, like­vel har demon­stran­te­ne hele tiden klart å fin­ne effek­ti­ve mot­trekk. Ledel­sen arres­te­res? Da avskaf­fer vi lede­re. Poli­ti­et angri­per? Vi for­svin­ner og duk­ker opp et annet sted (meget les­ver­dig frem­stilt på blog­gen Idle Words).

Hong­kong-beve­gel­sen min­ner fak­tisk ikke lite om en moder­ne ver­sjon av den kal­de kri­gens dis­si­den­ter, med sine kla­re og prin­si­pi­el­le krav om ytrings­fri­het og demo­kra­ti.

Den and­re beve­gel­sen er de ung­dom­me­li­ge klima­pro­tes­te­ne «Fri­days for Futu­re». De har impo­nert i orga­ni­sa­sjons­evne, stør­rel­se og uthol­den­het, men det som har slått meg spe­si­elt er hvor­dan de i mani­pu­la­sjo­nens og kon­spi­ra­sjo­ne­nes tid har holdt seg kon­se­kvent til et klart, fakta­ba­sert bud­skap: Lytt til klima­forsk­nin­gen. Kan­skje lig­ger det i det­te en inne­bygd, opp­dem­met pro­test mot alt det Pomer­ant­sev har fun­net av destruk­tiv rela­ti­vis­me og nos­tal­gi, ytter­li­ge­re for­ster­ket av at bud­ska­pet frem­fø­res i gater og på plas­ser, i det åpne offent­li­ge rom­met hvor demo­kra­ti­et tri­ves best.

TEMA

O

ffentli
ghet

89 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen