Anders Johansen: Fornuft og forakt

Anders Johansen har nylig markert seg med boken Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814-1913. Her dreier det seg om utvikling av "retorisk medborgerskap" som betingelse for realisering av den formelle ytringsfrihet i en levende demokratisk kultur. "Folkestyret ble til etter hvert som flere og flere ble i stand til å handle med ord", heter det her. "I denne historien dreier det seg om forholdet mellom taushet og tale, skam og forakt, krenkelse og kamp om anerkjennelse". For dette verket er Johansen blitt tildelt Kritikerprisen for beste sakprosabok. Vinteren 2020 presenterte han det selv med et festivalforedrag og med en serie radiosnutter som Vox Publica har fått tillatelse til å gjengi her.

Ber­gen inter­na­sjo­na­le lit­te­ra­tur­fes­ti­val, 7. febru­ar 2020

Hvor­for var det så vans­ke­lig å kom­me til orde? Den råden­de model­len for poli­tisk kom­mu­ni­ka­sjon la til ret­te for råd­sla­ging med sik­te på enig­het om det fel­les bes­te. Den som skul­le bidra til slikt, måt­te være i stand til å gjø­re seg opp en egen mening, fritt og selv­sten­dig. Betin­gel­sen var at han prak­tisk og mate­ri­elt sett sto på egne bein. De som var avhen­gi­ge av sine fore­sat­te – og det var de fles­te – had­de ikke noe de skul­le sagt. Av hen­syn til for­nuf­ten ble offent­li­ge sam­ta­len reser­vert for noen gans­ke få. Men den ikke spe­si­elt for­nuf­tig av den grunn.

I våre dager, fra demo­kra­tisk syns­punkt, er det nok­så opp­lagt at flest mulig må få kom­me til orde. I det­te er det en men­nes­ke­lig aner­kjen­nel­se som alle for­tje­ner. Mest nyt­te er det jo også i offent­lig ord­skif­te der­som mot­stri­den­de inter­es­ser blir frem­met, og der­som man­ge for­skjel­li­ge erfa­rin­ger kan deles og man­ge menin­ger bry­tes. Ytrings­fri­het er en betin­gel­se for at det­te skal skje, men det er ikke nok. At alle etter loven kan si hva de mener, betyr ikke uten vide­re at de er i stand til å gjø­re det – og slett ikke at de blir hørt, om de skul­le prø­ve seg, eller at de blir aksep­tert og tatt på alvor. Erob­rin­gen av poli­tis­ke ret­tig­he­ter – ytrings­fri­het, stem­me­rett – er lite verdt om den ikke blir fulgt opp med utvik­ling av slikt «reto­risk med­bor­ger­skap» som viser seg i evne til å gjø­re seg gjel­den­de som myn­dig sam­tale­part­ner og med egen stem­me.

Det er det­te jeg har satt meg fore å under­sø­ke i den­ne boka: Poli­tisk kul­tur sett som for­de­ling av reto­risk makt og avmakt. Hvem har ført ordet, hvem er blitt holdt uten­for? Hvor­dan har noen kun­net få et slikt kul­tu­relt over­tak at and­re er blitt spa­ke og tau­se? Hva vil­le det si, med tan­ke på selv­fø­lel­se og selv­re­spekt, å ikke kun­ne ha en stem­me? Fram­for alt drei­er det seg her om hvor­dan beboer­ne av «de stum­mes leir», for å si det med Camil­la Col­lett, – hvor­dan de, den ene flok­ken etter den and­re – bøn­de­ne, hus­men­ne­ne, arbei­der­ne, kvin­ne­ne – hvor­dan de har ret­tet seg opp og krevd å få kom­me til orde. Hvor høy var ters­ke­len for dem som føl­te seg ube­ty­de­li­ge og små? Hva skul­le til for å set­te seg i respekt? Hvor­dan få selv­til­lit og mot på å stå fram?

Embets­eli­ten, som først kom til orde, domi­ner­te det poli­tis­ke livet nok­så suve­rent, og den gjor­de det med en reto­risk over­le­gen­het som fikk and­re til å føle seg små. De dan­ne­des arro­gan­se vir­ket len­ge, i kom­bi­na­sjon med mindre­ver­dig­hets­fø­lel­sen hos all­muen, til at det frie ordet i prak­sis var et pri­vi­le­gi­um for de få. Slik måt­te det være, het det den gang, om fri­he­ten skul­le åpne for sann­het og rett. Avgjø­ren­de var ikke hva de fles­te men­te, men hva de bes­te men­te, dvs. de mest soli­de og selv­sten­di­ge, i prak­sis de mest vel­stå­en­de og best utdan­ne­de. Om all­muen for­holdt seg pas­siv og taus, var det til egen for­del, for den kun­ne ikke vite sitt eget bes­te. Len­ge lot den seg også inn­bil­le det­te. Den stol­te på sine fore­sat­te og tvil­te på seg selv – som mindre­åri­ge over­for sine for­eld­re – og tur­te sjel­den eller ald­ri heve stem­men for å si noe på egne veg­ne.

For­søk på å rok­ke ved det­te domi­nans­for­hol­det er en hoved­lin­je i his­to­ri­en som blir for­talt i den­ne boken. Å mobi­li­se­re til en selv­sten­dig bonde­po­li­tikk var å gjø­re et førs­te fram­støt. Men det­te var ikke mulig uten til­sva­ren­de fram­støt på and­re hold. Hau­gia­ner­nes vek­kel­se hev­det van­li­ge men­nes­kers rett til å for­kyn­ne Guds ord, på lin­je med pres­te­ne, ja i oppo­si­sjon til dem. Ære­fryk­ten for auto­ri­te­te­ne ble svek­ket på den­ne måten, tro­en på egne evner ble styr­ket. Kam­pen for lands­må­let skul­le set­te små­fol­ket i stand til å uttryk­ke seg med et språk det behers­ket, uten å skam­me seg. I sli­ke og and­re for­mer kom det på plass noen før­po­li­tis­ke for­ut­set­nin­ger for sei­ne­re fol­ke­lig oppo­si­sjons­po­li­tikk. I alle til­fel­ler drei­de det seg om å over­be­vi­se van­li­ge men­nes­ker om at de had­de noe de skul­le sagt, de også.

His­to­ri­en som fram­stil­les i den­ne boken begyn­ner i 1814. Da fikk selv­ei­en­de bøn­der stem­me­rett – men ikke der­med kapa­si­tet til å gjø­re seg gjel­den­de i det poli­tis­ke ord­skif­tet. I fort­set­tel­sen drei­er det seg, fra den­ne siden sett, om opp­ar­bei­ding av reto­risk handle­kraft. I dag heter det «empo­wer­ment», alt­så egen­kraft­mo­bi­li­se­ring. Den­ne his­to­ri­en kul­mi­ner­te i 1884, da embets­re­gi­met ende­lig ble ned­kjem­pet. I sam­me his­to­ris­ke stund kom nye poli­tis­ke kon­flikt­lin­jer til syne. Norsk Kvinde­sags­for­ening ble stif­tet nå (1884), og der­et­ter Kvinde­stem­me­rets­for­enin­gen (1885). Slut­ten på his­to­ri­en som for­tel­les her, er slik sett opp­tak­ten til nye his­to­ri­er.

Kvin­ner, som til nå ide­elt sett had­de hørt pri­vat­li­vet til, begyn­te mot slut­ten av det 19. århund­ret å rei­se krav om del­ta­kel­se i poli­tikk og annen offent­lig virk­som­het. Selv om de der­med sat­te sin kvin­ne­lig­het på spill, var det enkel­te som begyn­te å ta seg til ret­te med egne, bestem­te menin­ger og med selv­sten­di­ge opp­tre­de­ner både i skrift og tale. His­to­ri­en om den­ne stri­den har jeg her bare fulgt et lite styk­ke på vei, fram til erob­rin­gen av like­stil­ling i poli­tis­ke ret­tig­he­ter. Med Stor­tin­gets ved­tak i 1913, om all­menn stem­me­rett for kvin­ner, ble demo­kra­ti­et ende­lig inn­ført i Nor­ge, nok­så nøy­ak­tig hund­re år etter opp­tak­ten i 1814. For så vidt blir én his­to­rie her for­talt fra begyn­nel­se til slutt. Men den­ne slut­ten er også en ny begyn­nel­se. At kvin­ner fikk stem­me­rett, betyr jo ikke at de der­med fikk kapa­si­tet til å gjø­re seg poli­tisk gjel­den­de med egen stem­me. Fak­tisk skul­le det drøye til nær­me­re nes­te hundre­års­skif­te – langt uten­for ram­me­ne for den­ne boken – før kvinne­be­ve­gel­sen skul­le mak­te å utfyl­le den stats­bor­ger­li­ge ret­tig­het – stem­me­ret­ten – med virk­somt reto­risk med­bor­ger­skap.

For hver peri­ode i den­ne his­to­ri­en gjaldt egne stan­dar­der for vel­tal­en­het. Det som én gang had­de gjort susen, falt sei­ne­re håp­løst igjen­nom. Der­for er det en hel del spørs­mål som sta­dig må stil­les på ny: Hvil­ke hon­nør­ord gjaldt det å bru­ke? Hva var det som vir­ket beve­gen­de, begeist­ren­de? Hva kun­ne gå for å være sant og natur­lig, hva var det som ga moralsk tro­ver­dig­het? Kort sagt: Hva var det som skul­le til for å gjø­re inn­trykk?

Å spør­re på den­ne måten, er å gi seg til å rekon­stru­ere en hel reto­risk kul­tur. Å mer­ke seg hvor­dan noe ble uttrykt (ord­val­get, fak­te­ne, følel­ses­tryk­ket) er uten vide­re å spør­re seg hvor­dan det kun­ne være mulig å uttryk­ke seg slik (og bli tatt på alvor). Hva var det som ble under­for­stått her, hva var det som ble for­ut­satt? Hvil­ke ver­di­er var det man påkal­te når man sa det på den­ne måten, hva slags form­fø­lel­se var det, hva slags poli­tisk moral? Hvor­dan (i all ver­den) kan noen ha trodd på det­te? I det hele tatt: Hva slags ver­den var det som ble tatt for gitt – hvor­dan var for­hol­det mel­lom språk og vir­ke­lig­het, for­nuft og følel­se, per­son og rol­le – hvor­dan var den­ne ver­den, der tale­rens ord kun­ne bli virk­som­me, egent­lig skrudd sam­men?

I den­ne boka er det alt­så to hoved­spor, eller det er to gjen­nom­gå­en­de his­to­ri­er som for­tel­les.

I det ene spo­ret drei­er det seg om opp­brud­det fra de stum­mes leir. Når jeg for­tel­ler om bonde­op­po­si­sjo­nen og hau­gia­ner­vek­kel­sen, og der­et­ter om mål­rørs­la og folke­høy­sko­len, og de førs­te til­lø­pe­ne til en arbei­der­be­ve­gel­se og en kvinne­be­ve­gel­se, er det som etap­per i den­ne his­to­ri­en om hvor­dan folke­fler­tal­let litt etter hvert har kvit­tet seg med sin for­knytt­het og sin mindre­verds­fø­lel­se, og krevd å få kom­me til orde.

 Det and­re spo­ret, som sta­dig krys­ser det­te førs­te, er his­to­ri­en om skift­nin­ge­ne i den poli­tis­ke eli­tens reto­ris­ke kul­tur. Jeg prø­ver å få tak på noen sær­drag ved kom­mu­ni­ka­sjons­for­me­ne i «patrio­te­nes tid», fra slut­ten av ene­vel­det og fram til om lag 1840 – der­et­ter i hva man kun­ne kal­le «pro­fes­sor­po­li­ti­ker­nes tid», gjen­nom embets­manns­sta­tens glans­pe­riode rundt midt­en av århund­ret – og så ende­lig i «folke­ta­ler­nes tid», eller i «de sto­re følel­sers tid», under mobi­li­se­rin­gen fram mot det sto­re opp­gjø­ret med byrå­kra­ti og konge­makt i 1880-åre­ne.

 Å kjenne­teg­ne dis­se «tide­ne» er som å teg­ne por­tret­ter av tre gene­ra­sjo­ner, hver med sin sær­eg­ne stil­fø­lel­se og livs­hold­ning. Først «slek­ten fra 1814», med dens sans for høy­spent herois­me etter klas­sis­ke for­bil­der. Der­et­ter «de unge fra 1830», sty­rings­eli­ten fra rundt 1840 og fram­et­ter, med dens aver­sjon mot det gam­le stor­ta­le­ri­et, dens vil­je til å set­te noe annet i ste­det: roman­tisk inder­lig­het på den ene siden, byrå­kra­tisk-aka­de­misk sak­lig­het på den and­re. Slut­ten av boka blir så et slags por­trett av hva man litt løse­lig kun­ne kal­le «48’erne», siden så man­ge av dem i unge år var blitt mer­ket av fri­hets­ide­ene fra februar­re­vo­lu­sjo­nen i 1848. Det­te var «høv­din­ge­ne» i venstre­opp­mar­sjen fra rundt 1870, væp­net med hva de for­sto som «det leven­de ordet»: De gjen­reis­te begeist­rings­re­to­rik­ken fra begyn­nel­sen av århund­ret, men i et enk­le­re og mer per­son­lig språk, og med en mer hardt­slå­en­de fol­ke­lig appell.          

Det er alt­så to hoved­spor i den­ne boken, de krys­ser hver­and­re og flet­ter seg sam­men: På den ene siden opp­brud­det fra de stum­mes leir, kam­pen for å kom­me til orde, på den and­re siden gene­ra­sjons­veks­lin­gen, skift­nin­ge­ne og bryt­nin­ge­ne i den domi­ne­ren­de poli­tisk-reto­ris­ke kul­tu­ren. Når dis­se spo­re­ne flet­ter seg sam­men her, er det blant annet på den måten at kam­pen for å kom­me til orde blir ført på skif­ten­de betin­gel­ser ut gjen­nom århund­ret, etter hvert som den reto­ris­ke elite­kul­tu­ren for­and­rer seg, og byr på nye mulig­he­ter og nye for­hind­rin­ger.

Hvor­for var det så vans­ke­lig å kom­me til orde? Det er sånn det gjel­der å spør­re, hvis man er ute etter å rekon­stru­ere en reto­risk kul­tur som er gått tapt. En vik­tig grunn til at det var så vans­ke­lig er idea­let om sak­lig­het og for­nuft som råd­de grun­nen gjen­nom det mes­te av århund­ret, og selve model­len for poli­tisk dia­log som var inn­ret­tet for å iva­re­ta det­te idea­let.

Hvis lan­det skul­le sty­res med tan­ke på det fel­les bes­te, gjaldt det å fin­ne fram til «de bes­te menn», som det het, og så over­late til dem å dis­ku­te­re seg fram til de mest for­nuf­ti­ge løs­nin­ge­ne. Hva repre­sen­tan­te­ne måt­te mene om det ene eller and­re, angikk ikke vel­ger­ne. Det enes­te som betyd­de noe, var at de had­de per­son­li­ge egen­ska­per som sat­te dem i stand til å del­ta i sak­lig menings­ut­veks­ling på kon­struk­tivt vis. Den ide­el­le poli­ti­ker var en som sat­te seg grun­dig inn sake­ne og der­et­ter gjor­de seg opp en egen mening, og tok sin beslut­ning uten å skje­le til noen kant, og så sto fast på det­te selv om det stor­met rundt ham. Han var åpen, for­doms­fri, udog­ma­tisk, men også uredd og ube­stik­ke­lig. Han var mot­ta­ke­lig for gode mot­ar­gu­men­ter, men lot seg ikke pres­se. Fram­for alt var han myn­dig, dvs. karak­ter­fast og uav­hen­gig.

Det­te idea­let til­hør­te en poli­tisk kul­tur som sat­te sin lit til for­nuf­ten. Det var for at den poli­tis­ke pro­ses­sen skul­le føre til mest mulig for­nuf­ti­ge beslut­nin­ger, at del­ta­ker­ne måt­te være i stand til å fri­stil­le seg fra alt som kun­ne gå på bekost­ning av kva­li­te­ten i argu­men­ta­sjo­nen – for­dom­mer og bin­din­ger og avhen­gig­he­ter av alle slag. Hvis alle var inn­stilt på å lyt­te til hver­and­re, gikk man ut fra – hvis ingen lås­te seg i utgangs­punk­tet, men sto fritt til å bedøm­me argu­men­te­ne på selv­sten­dig og rent for­nuf­tig grunn­lag – og hvis ingen var ute etter å mele sin egen kake, men bare etter å fin­ne den løs­ning som var til bes­te for alle – ja, da vil­le man til sist kom­me til enig­het ved at de bes­te argu­men­te­ne sei­ret. Man råd­slo, vei­de for og mot – og lot den mest for­stan­di­ge få rett.

Så len­ge det­te idea­let var leven­de og for­plik­ten­de, var det klart at den poli­tis­ke pro­ses­sen bare kun­ne enga­sje­re noen få. Bor­ger­ne var ikke uten vide­re kva­li­fi­sert til å del­ta. Adgang til offent­lig ord­skif­te var i prak­sis reser­vert for embets­eli­ten og en del vel­stå­en­de eien­doms­menn. Mate­ri­elt sett var det bare dis­se som sto så trygt på egne bein at de kun­ne til­la­te seg å ten­ke selv og tale fritt. And­re var avhen­gi­ge av sine fore­sat­te – arbei­de­ren var avhen­gig av bruks­her­ren, hus­man­nen av bon­den, tje­ne­ren av her­ska­pet, kona var avhen­gig av sin ekte­mann – slik at de ikke kun­ne for­ven­tes å gjø­re seg opp en egen mening. De kun­ne tvin­ges, trues, kjø­pes. I alle fall kun­ne man ikke reg­ne med at de skul­le risi­ke­re mye ved å si imot og stå på sitt. De mang­let slik selv­sten­dig­het som beror på eier­skap til gård og grunn og kon­troll over egen arbeids­si­tua­sjon. Der­for kun­ne man ikke ta dem alvor­lig når de sa noe. Der­for kun­ne de ikke reg­nes som poli­tisk myn­di­ge.

Slik sto det for Riks­for­sam­lin­gen i 1814. All­menn stem­me­rett kom ikke på tale.

Stem­me­ret­ten ble reser­vert for embets­menn, selv­ei­en­de bøn­der, han­dels- og hånd­verks­bor­ge­re, samt eiere av bygår­der over en viss ver­di – mens hus­menn, for­pak­te­re, lønns­ar­bei­de­re, sjø­menn, skole­læ­re­re, funk­sjo­næ­rer, tje­neste­folk og and­re som øko­no­misk sett ikke var sine egne her­rer, ble holdt uten­for.

Det var solid rea­lis­me i det­te stand­punk­tet: Øko­no­misk uav­hen­gig­het gjor­de det prak­tisk mulig å tale fritt og gå sine egne vei­er. Men saken kan også ses fra en annen side. I ste­det for å ute­luk­ke det avhen­gi­ge fler­tal­let, kan man sat­se på å kva­li­fi­se­re til poli­tisk del­ta­kel­se ved å kom­pen­se­re for eller mot­vir­ke de øko­no­mis­ke avhen­gig­hets­for­hol­de­ne. Når det 20. århund­res sosial­de­mo­kra­ti tok sik­te på å byg­ge opp van­li­ge arbeids­folk til myn­di­ge poli­tis­ke aktø­rer, var det jo ikke minst på den­ne måten – ved å sik­re tryg­ge leve­kår og vern mot vil­kår­lig behand­ling fra eiere og over­ord­ne­de. Hva eien­doms­ret­ten var for bor­ger­ska­pet, kom etter hvert orga­ni­sa­sjons- og for­hand­lings­ret­ten, opp­si­gel­ses­ver­net, ledig­hets­tryg­den m. v. til å bli for arbei­der­klas­sen. Det var orga­ni­sa­sjo­ne­nes styr­ke som garan­ter­te at ingen skul­le bli nødt til å «stå med lua i han­da», som det het. Men det­te – den per­son­li­ge og poli­tis­ke fri­he­ten som kol­lek­tivt pro­sjekt – var uten­ke­lig innen­for en poli­tisk kul­tur som var gjen­nom­gå­en­de indi­vi­dua­lis­tisk ori­en­tert. Slag­or­det av typen «sam­hold gjør sterk» kun­ne ikke gi mye mening for den som ennå trod­de at enhver er «sin egen lyk­kes smed».

Hvis arbeids­folk i vår egen tid kan sies å ha fått andel i den poli­tis­ke fri­he­ten – ikke bare for­melt, men også reelt – på den måten at de ikke tren­ger vært redd for å mene noe annet enn sje­fen – da er det for­di de vet at de iføl­ge avtale­ver­ket ikke kan bli opp­sagt uten vide­re, og for­di de vet at de har stat­li­ge tryg­de- og pen­sjons­ret­tig­he­ter å fal­le til­ba­ke på. Kam­pen mot dere­gu­le­ring av arbeids­li­vet – for fast anset­tel­se og ord­ne­de arbeids­for­hold, for fag­or­ga­ni­se­ring og kol­lek­ti­ve avta­ler, mot utleie­by­rå­er og indi­vi­du­ell lønns­fast­set­tel­se – er i dag også en kamp for myn­di­ge men­nes­kers kår og en kamp for poli­tisk fri­het.

Men slikt var ikke begri­pe­lig den gang. I libe­ra­lis­mens glans­pe­riode i det 19. århund­ret lå det langt uten­for rekke­vid­de for den poli­tis­ke fan­ta­si­en i stort sett alle lei­re. Thra­nit­te­ne kun­ne begri­pe det, men de ble da også sett som far­li­ge eks­tre­mis­ter og bragt til taus­het med vold og makt. Sosio­lo­gisk rea­lis­me i opp­fat­nin­gen av det frie ords betin­gel­ser kun­ne den gan­gen nes­ten bare ten­kes å peke mot en eller annen auto­ri­tær begrens­ning: Det sto­re fler­tal­let (av eien­doms­løse, avhen­gi­ge, umyn­di­ge) måt­te (av hen­syn til den uni­ver­sel­le for­nuft og det fel­les bes­te) nød­ven­dig­vis hol­des uten­for.

Da den førs­te arbei­der­be­ve­gel­sen ble dratt i gang i åre­ne rundt 1850, med Thra­ne-ria, ble det­te gjort klart for enhver. Van­li­ge arbeids­folk var ikke legi­ti­me del­ta­ke­re i det offent­li­ge ord­skif­tet. Ikke bare var deres krav om stem­me­rett helt ube­ret­ti­get, de var hel­ler ikke egent­lig menings­be­ret­ti­get. Hus­menn og lønns­ar­bei­de­re ble reg­net som del av det pri­va­te hus­hol­det til gård- eller bruks­ei­e­ren, og had­de frem­de­les i rea­li­te­ten ingen stør­re rett til å leg­ge seg opp i offent­lig ord­skif­te enn eie­rens kone og mindre­åri­ge barn. Når de prøv­de å kom­me til orde, var det der­for nød­ven­dig å slå til med hard hånd. Hele leder­sjik­tet ble pågre­pet og dømt til lan­ge feng­sels­straf­fer. Ret­ten kun­ne ikke ankla­ge dem for å ha fore­tatt seg noe bestemt ulov­lig, den klar­te ikke å fin­ne fram til noen para­graf som de skul­le ha for­brutt seg mot. Iføl­ge retts­pro­to­kol­le­ne ble de dømt for det hele «For­hold», som det het, eller for sin «Virk­som­hed i det Hele».1 1

De førs­te arbei­der­for­enin­ge­ne var et for­søk på å få den beskjed­ne all­muen opp å stå som poli­tisk sub­jekt. Mer enn noe annet drei­de det seg om å lære seg til å hand­le med ord. Det ble utgitt avis; det ble arran­gert dis­ku­sjons­mø­ter og under­skrifts­kam­pan­jer, det ble holdt kurs i skri­ve- og tale­tek­nikk, det ble stif­tet sang­kor og tea­ter­grup­per. Det var det­te man ikke kun­ne ha noe av. Sko­ler­te og tale­føre arbei­de­re var en poli­tisk trus­sel mot selve den bestå­en­de orden.

Kra­vet om eien­dom ble ikke prak­ti­sert kon­se­kvent, rik­tig nok. Etter sli­ke mål bur­de man­ge kvin­ner hatt stem­me­rett, og ingen embets­menn. Men fore­stil­lin­gen om den myn­di­ge bor­ger var like mye legi­ti­ma­sjon av de råden­de makt­for­hold som det var ideal for fri­stil­ling av for­nuf­ten. Vir­ke­lig prin­si­pi­ell ble tenk­nin­gen om dis­se for­hold egent­lig først når det var oppor­tunt. Embets­menn var sta­tens tje­ne­re, og bur­de der­for vært nek­tet stem­me­rett. Noen kvin­ner, for eksem­pel enker, var inne­ha­ve­re av jord­ei­en­dom eller bor­ger­brev, og bur­de der­for vært til­kjent stem­me­rett. Men det var ikke man­ge som så grunn til å trek­ke dis­se kon­se­kven­se­ne. At embets­menn skul­le ha stem­me­rett – og kvin­ner ikke – var så selv­føl­ge­lig at det ikke treng­tes nær­me­re begrun­nel­se. Uav­hen­gig­hets­kra­vet var rik­tig nok begrun­net i noen uni­ver­sel­le begre­per om fri­het og for­nuft – men det ble brukt når det pas­set.

Menings­mono­po­let til de vel­stå­en­de grun­net seg på en poli­tisk moral som fram­for alt bekym­ret seg om indi­vi­dets integri­tet. Til Stor­tin­get send­te man ikke repre­sen­tan­ter for pro­gram­mer eller ideo­lo­gi­er, men akt­ver­di­ge og for­stan­di­ge enkelt­per­soner. For at de skul­le kun­ne gå inn i debat­ten med åpent sinn, var det en avgjø­ren­de betin­gel­se at de ikke had­de kon­klu­dert på for­hånd gjen­nom avta­ler med parti­fel­ler og løf­ter til vel­ger­fol­ket. En vir­ke­lig myn­dig mann kun­ne umu­lig fin­ne seg i å stil­le med bun­det man­dat. For å kun­ne bidra til menings­bryt­ning med sik­te på enig­het, måt­te han være fri til å end­re opp­fat­ning. Skul­le det være håp om gjen­nom­slag for de bed­re argu­men­ter, måt­te han være parat til å bøye seg for sin mot­stan­der og gi ham rett.

Det­te idea­let gjor­de det len­ge nær­mest umu­lig å orga­ni­se­re en poli­tisk oppo­si­sjon. Den som til­hø­rer et par­ti, er jo ikke fri til å fat­te selv­sten­di­ge beslut­nin­ger. Parti­or­ga­ni­se­ring var alde­les uhørt i den­ne poli­tis­ke kul­tu­ren, selve ide­en var skan­da­løs. Hver gang noe slikt kom på tale, ble det spe­tak­kel; ini­tia­tiv­ta­ker­ne trakk seg for­skremt til­ba­ke. Mor­gen­bla­det slo fast at «det ikke søm­me­de sig for Lan­dets kaar­ne Mænd, at lade sig dri­ve som en Saue­flok frem i Thing­sa­len». Å bøye seg for par­ti­ets fler­tall, og se seg nødt til å stem­me mot sin egen over­be­vis­ning, var en skam, selv­føl­ge­lig. Men hoved­pro­ble­met var at man der­med kom i Stor­tin­get «med fær­dig opgjor­te Menin­ger». De som lar seg bin­de til «et forud ops­til­let Pro­gram», skrev Mor­gen­bla­det, har jo i rea­li­te­ten gått sam­men om «at kom­me Stor­thin­get i For­kjø­bet». Et slikt pro­gram «gaar nød­ven­di­gen ud paa at afslut­te og til­luk­ke, hvad der endnu bør hol­des aabent, alt­saa paa at gjø­re Drøf­tel­sen umu­lig eller afmægtig».

Kan man si at det poli­tis­ke livet i Nor­ge noen gang lev­de opp til det­te idea­let om råd­slag­ning blant lan­dets bes­te menn? Tja – fram til parti­dan­nel­se­ne i 1880-åre­ne: et styk­ke på vei, i det mins­te. Fran­cis Sejer­sted har vist til en «rela­tivt åpen menings­dan­nel­se» som bidro til å «redu­ser­te poli­tik­kens preg av makt­kamp» – selv om det­te aspek­tet jo også hele tiden var til ste­de. «Det var dis­ku­sjon mel­lom enkelt­per­soner mer enn tau­trek­king mel­lom inter­esse­grup­per», hev­det Sejer­sted. Den­ne dis­ku­sjo­nen utmer­ket seg ofte ved sitt «åpne og fritt reson­ne­ren­de preg»

Hvis debat­ten kun­ne være pre­get av dia­log mer enn kamp, var det ikke minst for­di det poli­tis­ke mil­jø­et var så lite og så enhet­lig. Del­ta­ker­ne kom fra mer eller mind­re sam­me klas­se og sjikt, det ikke var noen grunn­leg­gen­de inter­esse­mot­set­ning mel­lom dem. Der­for kun­ne debat­ten fak­tisk arte seg som råd­slag­ning man­ge gan­ger. Tale­ne i Stor­tin­get kun­ne bety noe der og da. De kun­ne over­be­vi­se mot­stan­de­re, de kun­ne flyt­te stem­mer – helt for­skjel­lig fra dagens stor­tings­de­bat­ter, som ald­ri får noen til å skif­te mening. Slik kun­ne det være så len­ge for­sam­lin­gen bare repre­sen­ter­te noen få – og så len­ge dis­se få bare repre­sen­ter­te seg selv, ikke par­ti­er.

Men det­te betyr ikke at debat­te­ne bestan­dig var så for­nuf­ti­ge at det gjor­de noe. Til­li­ten til «de bes­te menn» had­de noen kon­se­kven­ser som måt­te vir­ke til dels direk­te mot sin hen­sikt. Jo mer hver enkelt aktør kun­ne sies å være selv­sten­dig og fri, desto mer måt­te jo poli­tik­ken synes å dreie seg om ham per­son­lig. Så len­ge han ver­ken var repre­sen­tant for et par­ti eller for­plik­tet til noe pro­gram, var han fri til å bru­ke sitt eget hode og føl­ge sin egen sam­vit­tig­het; nå var det hans egen intel­li­gens og moral det kom an på. Var han så rak­ryg­get som man kun­ne for­ven­te, så ube­stik­ke­lig, så sam­vit­tig­hets­full, så ansvar­lig? Når den frems­te poli­tis­ke res­sur­sen var sli­ke per­son­li­ge egen­ska­per, måt­te poli­tisk kri­tikk nød­ven­dig­vis bli til per­son­kri­tikk i stort omfang. Kra­vet om per­son­lig myn­dig­het (som skul­le være en betin­gel­se for for­nuft) kom til å fun­ge­re som opp­hav til mas­siv usak­lig­het (alt­så ufor­nuft). Debatt­kli­ma­et ble for­gif­tet av per­son­li­ge beskyld­nin­ger og bak­vas­kel­ser i en slik grad at det stil­ler kom­men­tar­fel­te­ne i dagens nett­avi­ser full­sten­dig i skyg­gen. For eksem­pel var det ikke til å unn­gå at en taler med bred, fol­ke­lig appell vil­le bli beskyldt for å være en sam­vit­tig­hets­løs «dema­gog» som rett og slett benyt­tet seg av «mas­sens» uvi­ten­het bare for å kare til seg makt og pen­ger. Til det fast inn­ar­bei­de­de fiende­bil­de hør­te det en demo­ni­se­ring av den fol­ke­li­ge poli­ti­ker som nett­opp grunn­leg­gen­de uhe­der­lig – kor­rupt, makt­syk, tyran­nisk osv.

Bed­re ble det ikke av at man­ge del­ta­ke­re i debat­ten valg­te å hol­de sin iden­ti­tet skjult. Der­med var det i grun­nen fritt fram for en hvil­ken som helst sjo­fel­het. Ret­ten til ano­ny­mi­tet ble reg­net som en vik­tig demo­kra­tisk ret­tig­het. Visst­nok var den beskyt­tet av Grunn­lo­ven. Rik­tig nok står det ingen der om akku­rat det­te, men de lov­kyn­di­ge fant at bestem­mel­se­ne om trykke­fri­het ikke kun­ne tol­kes på noen annen måte. For at bor­ger­ne skul­le våge å stå fram med kri­tikk, måt­te de kjen­ne seg tryg­ge for at de ikke risi­ker­te å bli utsatt for straff og and­re ube­ha­ge­lig­he­ter. Tryg­gest var det å ikke gi seg til kjen­ne. På den­ne måten vil­le også inn­leg­ge­ne bli vur­dert etter styr­ken i argu­men­ta­sjo­nen, uten hen­syn til hvem som had­de ført dem i pen­nen. Det­te var den and­re del av begrun­nel­sen for ret­ten til ano­ny­mi­tet. En strengt for­nuf­tig sam­ta­le for­ut­set­ter at del­ta­ker­ne opp­trer på like fot, som menings­be­ret­ti­ge­de bor­ge­re og ingen ting annet, det vil si som prin­si­pi­elt frem­me­de for hver­and­re. I prak­sis kun­ne det­te være vans­ke­lig å få til om de opp­tråd­te under eget navn.

I 1800-tal­lets poli­tis­ke kul­tur var det et ele­ment av uan­svar­lig­het som effek­tivt bidro til å under­gra­ve sen­tra­le offi­si­el­le ver­di­er av typen sak­lig­het, sann­het, for­nuft. Ano­ny­mi­tets­ret­ten vir­ket direk­te mot sin hen­sikt. Som mid­del til sak­lig­het kom den til å åpne for per­son­an­grep av ver­ste sort. Som mid­del til myn­dig­gjø­ring ble den en unn­skyld­ning for ikke å ta ansvar for sine egne ytrin­ger.

Idea­let om dia­log mel­lom «lan­dets bes­te menn» var len­ge en avgjø­ren­de hind­ring for at folke­fler­tal­let skul­le få kom­me til orde. På den måten gjor­de det nyt­ten. Men påskud­det om at det der­med var så mye å vin­ne i form av sann­het og for­nuft, kan vi i dag, i til­bake­blikk, ta med en stor kly­pe salt.

I løpet av det 19. århund­re ble én modell for poli­tisk kom­mu­ni­ka­sjon skif­tet ut med en annen.

Råd­slag­ning mel­lom prag­ma­tis­ke enkelt­per­soner ble erstat­tet med kon­fron­ta­sjon mel­lom par­ti­er med prin­si­pi­elt for­skjel­li­ge pro­gram­mer. Med folke­mø­te­ne, og med avi­sen som masse­me­di­um, åpnet det seg nå en ny are­na der det poli­tis­ke livet kom til syne for and­re enn den lil­le eks­klu­si­ve krets. Mens det før var et ideal at debat­ten mel­lom fol­kets repre­sen­tan­ter fant sted med hver av del­ta­ker­ne som upar­tisk dom­mer, var tan­ken nå at debat­ten mel­lom par­tis­ke repre­sen­tan­ter fikk utspil­le seg over­for sivil­sam­fun­net, i full åpen­het, og med vel­ger­fol­ket som dom­mer.

Skif­tet av modell for poli­tisk kom­mu­ni­ka­sjon var en treg, kon­flikt­fylt pro­sess, den dro ut i mer enn tret­ti år. I dis­se åre­ne sto det strid om nær sagt hvert enes­te ele­ment i model­len: Ikke bare om tale­ren (og hans uav­hen­gig­het) og om parti­grup­pen (med dens fer­dig­lag­de menin­ger), men også om hen­ven­del­sens form (som enten kon­fron­te­ren­de eller kon­sen­sus­ori­en­tert), og om appel­len (til enten liden­ska­pe­ne eller for­nuf­ten), samt debatt­stil­lin­gen (over­for hver­and­re eller over­for et pub­li­kum), og ende­lig sto det også strid om mot­ta­ker­ne (som uav­hen­gi­ge like­menn eller som uan­svar­lig «meng­de» eller «mas­se»).

Dis­se stri­dig­he­te­ne top­pet seg med den sto­re for­fat­nings­kam­pen tid­lig på 1880-tal­let, da venstre­be­ve­gel­sen tok et avgjø­ren­de opp­gjør med konge­makt og byrå­kra­tisk for­myn­de­ri.

I det­te opp­gjø­ret, som ikke minst utspil­te seg på stor­men­de folke­mø­ter, kan vi leg­ge mer­ke til at det ikke var dia­lo­gen som over­vant split­tel­sen, men agi­ta­sjo­nen. Den var ikke inn­ret­tet på kon­sen­sus, tvert om – men i det lan­ge løp var det like­vel en slags grunn­leg­gen­de kon­sen­sus den mun­net ut i. For­ut­set­nin­gen om at noen få, spe­si­elt kva­li­fi­ser­te bur­de få sty­re på veg­ne av alle and­re, had­de tid­li­ge­re skapt noen far­li­ge avstan­der mel­lom døve og stum­me. Egent­lig sam­funns­opp­lø­sen­de var det­te for­myn­de­ri­et til eli­ten mye mer enn «dema­go­ge­nes» fryk­te­de «opp­vig­ling av mas­sen». Men oppo­si­sjo­nen viss­te å set­te følel­ser i kok ved hjelp av en skar­pe­re og mer kon­fron­te­ren­de tale, for å vin­ne styr­ke i form av det stør­re antal­lets og ikke bare de bed­re argu­men­te­nes tyng­de – og slå seg inn. Det gjaldt ikke len­ger å reson­ne­re med en mot­part som man kun­ne kom­me til enig­het med, men å vin­ne til­slut­ning i for­sam­lin­gen for å smad­re mot­stan­de­ren. Man måt­te kun­ne rive med seg sto­re folke­meng­der – det krev­de et nytt og mer hardt­slå­en­de språk: enkelt, emo­sjo­nelt, med kor­te, munt­li­ge set­nin­ger, gjer­ne kon­sen­trert om et slå­en­de bil­de, med gjen­ta­kel­ser av noen få, minne­ver­di­ge for­mu­le­rin­ger. Åpen reto­risk aggre­sjon var ikke en fare for sam­fun­nets fred, vis­te det seg nå, men enes­te rime­lig fre­de­li­ge mid­del til aner­kjen­nel­se og inklu­sjon.


21 Mona Ringvej: Mar­cus Thra­ne. For­bry­tel­se og straff. Oslo 2014, s. 256.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen