Anders Johansen: Fornuft og forakt

Bergen inter­nasjonale lit­ter­atur­fes­ti­val, 7. feb­ru­ar 2020

Hvor­for var det så vanske­lig å komme til orde? Den rådende mod­ellen for poli­tisk kom­mu­nikasjon la til rette for råd­slag­ing med sik­te på enighet om det felles beste. Den som skulle bidra til slikt, måtte være i stand til å gjøre seg opp en egen mening, fritt og selvs­tendig. Betingelsen var at han prak­tisk og materielt sett sto på egne bein. De som var avhengige av sine fore­sat­te – og det var de fleste – hadde ikke noe de skulle sagt. Av hen­syn til for­nuften ble offentlige sam­tal­en reservert for noen ganske få. Men den ikke spe­sielt for­nuftig av den grunn.

I våre dager, fra demokratisk syn­spunkt, er det nok­så opplagt at flest mulig må få komme til orde. I dette er det en men­neske­lig anerk­jen­nelse som alle fort­jen­er. Mest nytte er det jo også i offentlig ord­skifte der­som mot­stri­dende inter­ess­er blir frem­met, og der­som mange forskjel­lige erfaringer kan deles og mange meninger brytes. Ytrings­fri­het er en betingelse for at dette skal skje, men det er ikke nok. At alle etter loven kan si hva de men­er, betyr ikke uten videre at de er i stand til å gjøre det – og slett ikke at de blir hørt, om de skulle prøve seg, eller at de blir akseptert og tatt på alvor. Ero­brin­gen av poli­tiske ret­tigheter – ytrings­fri­het, stem­merett – er lite verdt om den ikke blir ful­gt opp med utvikling av slikt «retorisk med­borg­er­skap» som vis­er seg i evne til å gjøre seg gjeldende som myn­dig sam­talepart­ner og med egen stemme.

Det er dette jeg har satt meg fore å under­søke i denne boka: Poli­tisk kul­tur sett som fordel­ing av retorisk makt og avmakt. Hvem har ført ordet, hvem er blitt holdt uten­for? Hvor­dan har noen kun­net få et slikt kul­turelt over­tak at andre er blitt spake og tause? Hva ville det si, med tanke på selvfølelse og selvre­spekt, å ikke kunne ha en stemme? Fram­for alt dreier det seg her om hvor­dan beboerne av «de stummes leir», for å si det med Camil­la Col­lett, – hvor­dan de, den ene flokken etter den andre – bøn­dene, hus­mennene, arbei­derne, kvinnene – hvor­dan de har ret­tet seg opp og krevd å få komme til orde. Hvor høy var terske­len for dem som følte seg ube­ty­delige og små? Hva skulle til for å sette seg i respekt? Hvor­dan få selvtil­lit og mot på å stå fram?

Embet­seliten, som først kom til orde, domin­erte det poli­tiske livet nok­så suv­er­ent, og den gjorde det med en retorisk over­legen­het som fikk andre til å føle seg små. De dannedes arro­ganse vir­ket lenge, i kom­bi­nasjon med min­dreverdighets­følelsen hos all­muen, til at det frie ordet i prak­sis var et priv­i­legium for de få. Slik måtte det være, het det den gang, om fri­heten skulle åpne for sannhet og rett. Avgjørende var ikke hva de fleste mente, men hva de beste mente, dvs. de mest solide og selvs­tendi­ge, i prak­sis de mest vel­stående og best utdannede. Om all­muen forholdt seg pas­siv og taus, var det til egen fordel, for den kunne ikke vite sitt eget beste. Lenge lot den seg også innbille dette. Den stolte på sine fore­sat­te og tvilte på seg selv – som min­dreårige over­for sine forel­dre – og turte sjelden eller aldri heve stem­men for å si noe på egne vegne.

Forsøk på å rokke ved dette dom­i­nans­forhold­et er en hov­edlin­je i his­to­rien som blir for­t­alt i denne boken. Å mobilis­ere til en selvs­tendig bon­de­poli­tikk var å gjøre et første fram­støt. Men dette var ikke mulig uten tilsvarende fram­støt på andre hold. Hau­gian­ernes vekkelse hevdet van­lige men­neskers rett til å forkynne Guds ord, på lin­je med prestene, ja i oppo­sisjon til dem. Ære­fryk­ten for autoritetene ble svekket på denne måten, troen på egne evn­er ble styr­ket. Kam­p­en for landsmålet skulle sette små­folket i stand til å uttrykke seg med et språk det behers­ket, uten å skamme seg. I slike og andre for­mer kom det på plass noen før­poli­tiske forut­set­ninger for seinere folke­lig oppo­sisjon­spoli­tikk. I alle til­feller drei­de det seg om å over­be­vise van­lige men­nesker om at de hadde noe de skulle sagt, de også.

His­to­rien som fram­stilles i denne boken beg­yn­ner i 1814. Da fikk selveiende bøn­der stem­merett – men ikke dermed kap­a­sitet til å gjøre seg gjeldende i det poli­tiske ord­skiftet. I fort­set­telsen dreier det seg, fra denne siden sett, om oppar­bei­d­ing av retorisk han­dlekraft. I dag het­er det «empow­er­ment», alt­så egenkraft­mo­bilis­er­ing. Denne his­to­rien kul­min­erte i 1884, da embet­sregimet endelig ble ned­kjem­pet. I samme his­toriske stund kom nye poli­tiske kon­flik­tlin­jer til syne. Norsk Kvin­de­sags­foren­ing ble stiftet nå (1884), og deretter Kvin­destem­merets­forenin­gen (1885). Slut­ten på his­to­rien som fortelles her, er slik sett opp­tak­ten til nye historier.

Kvin­ner, som til nå ideelt sett hadde hørt pri­vatlivet til, beg­y­nte mot slut­ten av det 19. århun­dret å reise krav om deltakelse i poli­tikk og annen offentlig virk­somhet. Selv om de dermed sat­te sin kvin­nelighet på spill, var det enkelte som beg­y­nte å ta seg til rette med egne, bestemte meninger og med selvs­tendi­ge opp­tre­den­er både i skrift og tale. His­to­rien om denne stri­den har jeg her bare ful­gt et lite stykke på vei, fram til ero­brin­gen av likestill­ing i poli­tiske ret­tigheter. Med Stortingets ved­tak i 1913, om all­menn stem­merett for kvin­ner, ble demokrati­et endelig inn­ført i Norge, nok­så nøyak­tig hun­dre år etter opp­tak­ten i 1814. For så vidt blir én his­to­rie her for­t­alt fra beg­yn­nelse til slutt. Men denne slut­ten er også en ny beg­yn­nelse. At kvin­ner fikk stem­merett, betyr jo ikke at de dermed fikk kap­a­sitet til å gjøre seg poli­tisk gjeldende med egen stemme. Fak­tisk skulle det drøye til nærmere neste hun­dreårsskifte – langt uten­for rammene for denne boken – før kvin­nebeveg­elsen skulle mak­te å utfylle den stats­borg­erlige ret­tighet – stem­meretten – med virk­somt retorisk medborgerskap.

For hver peri­ode i denne his­to­rien gjaldt egne stan­dard­er for veltal­en­het. Det som én gang hadde gjort susen, falt seinere håpløst igjen­nom. Der­for er det en hel del spørsmål som stadig må stilles på ny: Hvilke hon­nørord gjaldt det å bruke? Hva var det som vir­ket beve­g­ende, begeistrende? Hva kunne gå for å være sant og naturlig, hva var det som ga moral­sk tro­verdighet? Kort sagt: Hva var det som skulle til for å gjøre inntrykk?

Å spørre på denne måten, er å gi seg til å rekon­struere en hel retorisk kul­tur. Å merke seg hvor­dan noe ble uttrykt (ord­val­get, fak­tene, følelses­trykket) er uten videre å spørre seg hvor­dan det kunne være mulig å uttrykke seg slik (og bli tatt på alvor). Hva var det som ble under­forstått her, hva var det som ble forut­satt? Hvilke verdier var det man påkalte når man sa det på denne måten, hva slags form­følelse var det, hva slags poli­tisk moral? Hvor­dan (i all ver­den) kan noen ha trodd på dette? I det hele tatt: Hva slags ver­den var det som ble tatt for gitt – hvor­dan var forhold­et mel­lom språk og virke­lighet, for­nuft og følelse, per­son og rolle – hvor­dan var denne ver­den, der talerens ord kunne bli virk­somme, egentlig skrudd sammen?

I denne boka er det alt­så to hov­ed­spor, eller det er to gjen­nomgående his­to­ri­er som fortelles.

I det ene sporet dreier det seg om opp­brud­det fra de stummes leir. Når jeg forteller om bon­deop­po­sisjo­nen og hau­gian­ervekkelsen, og deretter om mål­rørsla og folke­høyskolen, og de første tilløpene til en arbei­der­beveg­else og en kvin­nebeveg­else, er det som etap­per i denne his­to­rien om hvor­dan folke­fler­tal­let litt etter hvert har kvit­tet seg med sin forknyt­thet og sin min­dreverds­følelse, og krevd å få komme til orde.

 Det andre sporet, som stadig krysser dette første, er his­to­rien om skift­nin­gene i den poli­tiske elitens retoriske kul­tur. Jeg prøver å få tak på noen sær­drag ved kom­mu­nikasjons­formene i «patri­otenes tid», fra slut­ten av eneveldet og fram til om lag 1840 – deretter i hva man kunne kalle «pro­fes­sor­poli­tik­ernes tid», gjen­nom embets­man­nsstatens glanspe­ri­ode rundt midten av århun­dret – og så endelig i «folke­talernes tid», eller i «de store følelsers tid», under mobilis­erin­gen fram mot det store oppgjøret med byråkrati og konge­makt i 1880-årene.

 Å kjen­neteg­ne disse «tidene» er som å teg­ne portret­ter av tre gen­erasjon­er, hver med sin særeg­ne stil­følelse og livsh­old­ning. Først «slek­ten fra 1814», med dens sans for høyspent hero­isme etter klas­siske for­bilder. Deretter «de unge fra 1830», styringseliten fra rundt 1840 og fram­et­ter, med dens aver­sjon mot det gam­le stor­ta­leri­et, dens vil­je til å sette noe annet i stedet: roman­tisk inderlighet på den ene siden, byråkratisk-akademisk sak­lighet på den andre. Slut­ten av boka blir så et slags portrett av hva man litt løselig kunne kalle «48’erne», siden så mange av dem i unge år var blitt mer­ket av fri­het­sideene fra feb­ru­ar­rev­o­lusjo­nen i 1848. Dette var «høvdin­gene» i ven­stre­opp­marsjen fra rundt 1870, væp­net med hva de forsto som «det lev­ende ordet»: De gjen­reiste begeistringsre­torikken fra beg­yn­nelsen av århun­dret, men i et enklere og mer per­son­lig språk, og med en mer hardt­slående folke­lig appell. 

Det er alt­så to hov­ed­spor i denne boken, de krysser hveran­dre og flet­ter seg sam­men: På den ene siden opp­brud­det fra de stummes leir, kam­p­en for å komme til orde, på den andre siden gen­erasjonsvek­slin­gen, skift­nin­gene og bry­t­nin­gene i den dominerende poli­tisk-retoriske kul­turen. Når disse sporene flet­ter seg sam­men her, er det blant annet på den måten at kam­p­en for å komme til orde blir ført på skif­tende betingelser ut gjen­nom århun­dret, etter hvert som den retoriske elitekul­turen foran­dr­er seg, og byr på nye muligheter og nye forhindringer.

Hvor­for var det så vanske­lig å komme til orde? Det er sånn det gjelder å spørre, hvis man er ute etter å rekon­struere en retorisk kul­tur som er gått tapt. En vik­tig grunn til at det var så vanske­lig er ide­alet om sak­lighet og for­nuft som rådde grun­nen gjen­nom det meste av århun­dret, og selve mod­ellen for poli­tisk dia­log som var innret­tet for å ivare­ta dette idealet.

Hvis lan­det skulle styres med tanke på det felles beste, gjaldt det å finne fram til «de beste menn», som det het, og så over­late til dem å diskutere seg fram til de mest for­nuftige løs­nin­gene. Hva rep­re­sen­tan­tene måtte mene om det ene eller andre, angikk ikke vel­gerne. Det eneste som bety­dde noe, var at de hadde per­son­lige egen­skaper som sat­te dem i stand til å delta i sak­lig mening­sutvek­sling på kon­struk­tivt vis. Den ideelle poli­tik­er var en som sat­te seg grundig inn sak­ene og deretter gjorde seg opp en egen mening, og tok sin beslut­ning uten å skjele til noen kant, og så sto fast på dette selv om det stormet rundt ham. Han var åpen, for­doms­fri, udog­ma­tisk, men også ure­dd og ubestikke­lig. Han var mot­take­lig for gode motar­gu­menter, men lot seg ikke presse. Fram­for alt var han myn­dig, dvs. karak­ter­fast og uavhengig.

Dette ide­alet tilhørte en poli­tisk kul­tur som sat­te sin lit til for­nuften. Det var for at den poli­tiske pros­essen skulle føre til mest mulig for­nuftige beslut­ninger, at deltak­erne måtte være i stand til å fris­tille seg fra alt som kunne gå på bekost­ning av kvaliteten i argu­men­tasjo­nen – for­dom­mer og bindinger og avhengigheter av alle slag. Hvis alle var innstilt på å lytte til hveran­dre, gikk man ut fra – hvis ingen låste seg i utgangspunk­tet, men sto fritt til å bedømme argu­mentene på selvs­tendig og rent for­nuftig grunnlag – og hvis ingen var ute etter å mele sin egen kake, men bare etter å finne den løs­ning som var til beste for alle – ja, da ville man til sist komme til enighet ved at de beste argu­mentene seiret. Man råd­s­lo, vei­de for og mot – og lot den mest for­standi­ge få rett.

Så lenge dette ide­alet var lev­ende og for­p­lik­tende, var det klart at den poli­tiske pros­essen bare kunne engas­jere noen få. Borg­erne var ikke uten videre kval­i­fis­ert til å delta. Adgang til offentlig ord­skifte var i prak­sis reservert for embet­seliten og en del vel­stående eien­doms­menn. Materielt sett var det bare disse som sto så trygt på egne bein at de kunne tillate seg å tenke selv og tale fritt. Andre var avhengige av sine fore­sat­te – arbei­deren var avhengig av bruk­sh­er­ren, hus­man­nen av bon­den, tjeneren av her­skapet, kona var avhengig av sin ekte­mann – slik at de ikke kunne for­ventes å gjøre seg opp en egen mening. De kunne tvinges, trues, kjøpes. I alle fall kunne man ikke reg­ne med at de skulle risikere mye ved å si imot og stå på sitt. De man­glet slik selvs­tendighet som beror på eier­skap til gård og grunn og kon­troll over egen arbei­dssi­tu­asjon. Der­for kunne man ikke ta dem alvorlig når de sa noe. Der­for kunne de ikke reg­nes som poli­tisk myndige.

Slik sto det for Riks­for­sam­lin­gen i 1814. All­menn stem­merett kom ikke på tale.

Stem­meretten ble reservert for embets­menn, selveiende bøn­der, han­dels- og hånd­verks­borg­ere, samt eiere av bygårder over en viss ver­di – mens hus­menn, for­pak­tere, lønnsar­bei­dere, sjø­menn, skolelærere, funksjonær­er, tjen­este­folk og andre som økonomisk sett ikke var sine egne her­rer, ble holdt utenfor.

Det var sol­id real­isme i dette stand­punk­tet: Økonomisk uavhengighet gjorde det prak­tisk mulig å tale fritt og gå sine egne veier. Men sak­en kan også ses fra en annen side. I stedet for å utelukke det avhengige fler­tal­let, kan man satse på å kval­i­fis­ere til poli­tisk deltakelse ved å kom­pensere for eller motvirke de økonomiske avhengighets­forhold­ene. Når det 20. århun­dres sosialdemokrati tok sik­te på å bygge opp van­lige arbei­ds­folk til myn­di­ge poli­tiske aktør­er, var det jo ikke minst på denne måten – ved å sikre trygge lev­ekår og vern mot vilkårlig behan­dling fra eiere og overordnede. Hva eien­dom­sret­ten var for borg­er­skapet, kom etter hvert organ­isas­jons- og forhan­dlingsret­ten, opp­sigelsesver­net, ledighetstryg­den m. v. til å bli for arbei­derk­lassen. Det var organ­isas­jonenes styrke som garan­terte at ingen skulle bli nødt til å «stå med lua i han­da», som det het. Men dette – den per­son­lige og poli­tiske fri­heten som kollek­tivt pros­jekt – var utenke­lig innen­for en poli­tisk kul­tur som var gjen­nomgående indi­vid­u­al­is­tisk ori­en­tert. Slagordet av typen «samhold gjør sterk» kunne ikke gi mye mening for den som ennå trodde at enhver er «sin egen lykkes smed».

Hvis arbei­ds­folk i vår egen tid kan sies å ha fått andel i den poli­tiske fri­heten – ikke bare formelt, men også reelt – på den måten at de ikke trenger vært redd for å mene noe annet enn sje­fen – da er det for­di de vet at de ifølge avtalev­er­ket ikke kan bli opp­sagt uten videre, og for­di de vet at de har statlige trygde- og pen­sjon­sret­tigheter å falle tilbake på. Kam­p­en mot dereg­u­ler­ing av arbei­d­slivet – for fast anset­telse og ordnede arbei­ds­forhold, for fagor­gan­is­er­ing og kollek­tive avtaler, mot utleiebyråer og indi­vidu­ell lønns­fast­set­telse – er i dag også en kamp for myn­di­ge men­neskers kår og en kamp for poli­tisk frihet.

Men slikt var ikke begripelig den gang. I lib­er­al­is­mens glanspe­ri­ode i det 19. århun­dret lå det langt uten­for rekke­v­id­de for den poli­tiske fan­tasien i stort sett alle leire. Thranit­tene kunne begripe det, men de ble da også sett som farlige ekstrem­is­ter og bragt til taushet med vold og makt. Sosi­ol­o­gisk real­isme i opp­fat­nin­gen av det frie ords betingelser kunne den gan­gen nesten bare tenkes å peke mot en eller annen autoritær begren­sning: Det store fler­tal­let (av eien­dom­sløse, avhengige, umyn­di­ge) måtte (av hen­syn til den uni­verselle for­nuft og det felles beste) nød­vendigvis holdes utenfor.

Da den første arbei­der­beveg­elsen ble dratt i gang i årene rundt 1850, med Thrane-ria, ble dette gjort klart for enhver. Van­lige arbei­ds­folk var ikke legit­ime deltakere i det offentlige ord­skiftet. Ikke bare var deres krav om stem­merett helt uberettiget, de var heller ikke egentlig menings­berettiget. Hus­menn og lønnsar­bei­dere ble reg­net som del av det pri­vate hush­old­et til gård- eller bruk­seieren, og hadde fremde­les i realiteten ingen større rett til å legge seg opp i offentlig ord­skifte enn eierens kone og min­dreårige barn. Når de prøvde å komme til orde, var det der­for nød­vendig å slå til med hard hånd. Hele led­er­sjik­tet ble pågrepet og dømt til lange fengselsstraf­fer. Ret­ten kunne ikke anklage dem for å ha fore­tatt seg noe bestemt ulovlig, den klarte ikke å finne fram til noen para­graf som de skulle ha for­brutt seg mot. Ifølge rettspro­tokol­lene ble de dømt for det hele «Forhold», som det het, eller for sin «Virk­somhed i det Hele».¹ 1

De første arbei­der­forenin­gene var et forsøk på å få den beskjedne all­muen opp å stå som poli­tisk sub­jekt. Mer enn noe annet drei­de det seg om å lære seg til å han­dle med ord. Det ble utgitt avis; det ble arrangert diskusjon­s­møter og under­skrift­skam­pan­jer, det ble holdt kurs i skrive- og taleteknikk, det ble stiftet sangkor og teater­grup­per. Det var dette man ikke kunne ha noe av. Skol­erte og tale­føre arbei­dere var en poli­tisk trussel mot selve den bestående orden.

Kravet om eien­dom ble ikke prak­tis­ert kon­sekvent, rik­tig nok. Etter slike mål burde mange kvin­ner hatt stem­merett, og ingen embets­menn. Men forestill­in­gen om den myn­di­ge borg­er var like mye legit­i­masjon av de rådende mak­t­forhold som det var ide­al for fris­till­ing av for­nuften. Virke­lig prin­sip­iell ble tenknin­gen om disse forhold egentlig først når det var oppor­tunt. Embets­menn var statens tjenere, og burde der­for vært nek­tet stem­merett. Noen kvin­ner, for eksem­pel enker, var inneha­vere av jordeien­dom eller borg­er­brev, og burde der­for vært tilk­jent stem­merett. Men det var ikke mange som så grunn til å trekke disse kon­sekvensene. At embets­menn skulle ha stem­merett – og kvin­ner ikke – var så selvføl­gelig at det ikke trengtes nærmere begrun­nelse. Uavhengighet­skravet var rik­tig nok begrun­net i noen uni­verselle begreper om fri­het og for­nuft – men det ble brukt når det passet.

Meningsmonopo­let til de vel­stående grun­net seg på en poli­tisk moral som fram­for alt bekym­ret seg om indi­videts integritet. Til Stortinget sendte man ikke rep­re­sen­tan­ter for pro­gram­mer eller ide­olo­gi­er, men aktverdi­ge og for­standi­ge enkelt­per­son­er. For at de skulle kunne gå inn i debat­ten med åpent sinn, var det en avgjørende betingelse at de ikke hadde kon­klud­ert på forhånd gjen­nom avtaler med par­tifeller og løfter til vel­ger­folket. En virke­lig myn­dig mann kunne umulig finne seg i å stille med bun­det man­dat. For å kunne bidra til menings­bry­t­ning med sik­te på enighet, måtte han være fri til å endre opp­fat­ning. Skulle det være håp om gjen­nom­slag for de bedre argu­menter, måtte han være parat til å bøye seg for sin mot­stander og gi ham rett.

Dette ide­alet gjorde det lenge nærmest umulig å organ­is­ere en poli­tisk oppo­sisjon. Den som tilhør­er et par­ti, er jo ikke fri til å fat­te selvs­tendi­ge beslut­ninger. Par­tior­gan­is­er­ing var alde­les uhørt i denne poli­tiske kul­turen, selve ideen var skan­daløs. Hver gang noe slikt kom på tale, ble det spetakkel; ini­tia­tiv­tak­erne trakk seg forskremt tilbake. Mor­gen­bladet slo fast at «det ikke sømmede sig for Lan­dets kaarne Mænd, at lade sig dri­ve som en Saue­flok frem i Thingsalen». Å bøye seg for par­ti­ets fler­tall, og se seg nødt til å stemme mot sin egen over­be­vis­ning, var en skam, selvføl­gelig. Men hov­ed­prob­lemet var at man dermed kom i Stortinget «med færdig opgjorte Meninger». De som lar seg binde til «et forud opstil­let Pro­gram», skrev Mor­gen­bladet, har jo i realiteten gått sam­men om «at komme Stor­thinget i Forkjø­bet». Et slikt pro­gram «gaar nød­vendi­gen ud paa at afs­lutte og tillukke, hvad der end­nu bør holdes aabent, alt­saa paa at gjøre Drøf­telsen umulig eller afmægtig».

Kan man si at det poli­tiske livet i Norge noen gang levde opp til dette ide­alet om råd­slagn­ing blant lan­dets beste menn? Tja – fram til par­tidan­nelsene i 1880-årene: et stykke på vei, i det min­ste. Fran­cis Sejer­st­ed har vist til en «rel­a­tivt åpen menings­dan­nelse» som bidro til å «reduserte poli­tikkens preg av mak­tkamp» – selv om dette aspek­tet jo også hele tiden var til stede. «Det var diskusjon mel­lom enkelt­per­son­er mer enn tautrekking mel­lom inter­esseg­rup­per», hevdet Sejer­st­ed. Denne diskusjo­nen utmer­ket seg ofte ved sitt «åpne og fritt reson­nerende preg»

Hvis debat­ten kunne være preget av dia­log mer enn kamp, var det ikke minst for­di det poli­tiske miljøet var så lite og så enhetlig. Deltak­erne kom fra mer eller min­dre samme klasse og sjikt, det ikke var noen grunn­leggende inter­esse­mot­set­ning mel­lom dem. Der­for kunne debat­ten fak­tisk arte seg som råd­slagn­ing mange ganger. Tal­ene i Stortinget kunne bety noe der og da. De kunne over­be­vise mot­standere, de kunne fly­tte stem­mer – helt forskjel­lig fra dagens stort­ings­de­bat­ter, som aldri får noen til å skifte mening. Slik kunne det være så lenge for­sam­lin­gen bare rep­re­sen­terte noen få – og så lenge disse få bare rep­re­sen­terte seg selv, ikke partier.

Men dette betyr ikke at debat­tene bestandig var så for­nuftige at det gjorde noe. Tilliten til «de beste menn» hadde noen kon­sekvenser som måtte virke til dels direk­te mot sin hen­sikt. Jo mer hver enkelt aktør kunne sies å være selvs­tendig og fri, desto mer måtte jo poli­tikken synes å dreie seg om ham per­son­lig. Så lenge han verken var rep­re­sen­tant for et par­ti eller for­p­lik­tet til noe pro­gram, var han fri til å bruke sitt eget hode og følge sin egen samvit­tighet; nå var det hans egen intel­li­gens og moral det kom an på. Var han så rakrygget som man kunne for­vente, så ubestikke­lig, så samvit­tighets­full, så ans­varlig? Når den frem­ste poli­tiske ressursen var slike per­son­lige egen­skaper, måtte poli­tisk kri­tikk nød­vendigvis bli til per­son­kri­tikk i stort omfang. Kravet om per­son­lig myn­dighet (som skulle være en betingelse for for­nuft) kom til å fun­gere som opphav til mas­siv usak­lighet (alt­så ufor­nuft). Debat­tk­li­maet ble forgiftet av per­son­lige beskyld­ninger og bak­vaskelser i en slik grad at det stiller kom­men­tar­fel­tene i dagens net­tavis­er full­s­tendig i skyggen. For eksem­pel var det ikke til å unngå at en taler med bred, folke­lig appell ville bli beskyldt for å være en samvit­tighet­sløs «dem­a­gog» som rett og slett benyt­tet seg av «massens» uviten­het bare for å kare til seg makt og penger. Til det fast innar­bei­d­ede fien­de­bilde hørte det en demonis­er­ing av den folke­lige poli­tik­er som net­topp grunn­leggende uhed­erlig – kor­rupt, mak­t­syk, tyran­nisk osv.

Bedre ble det ikke av at mange deltakere i debat­ten val­gte å holde sin iden­titet skjult. Dermed var det i grun­nen fritt fram for en hvilken som helst sjofel­het. Ret­ten til anonymitet ble reg­net som en vik­tig demokratisk ret­tighet. Vis­st­nok var den beskyt­tet av Grunnloven. Rik­tig nok står det ingen der om akku­rat dette, men de lovkyn­di­ge fant at bestem­melsene om trykke­fri­het ikke kunne tolkes på noen annen måte. For at borg­erne skulle våge å stå fram med kri­tikk, måtte de kjenne seg trygge for at de ikke risik­erte å bli utsatt for straff og andre ube­hage­ligheter. Tryggest var det å ikke gi seg til kjenne. På denne måten ville også inn­leggene bli vur­dert etter styrken i argu­men­tasjo­nen, uten hen­syn til hvem som hadde ført dem i pen­nen. Dette var den andre del av begrun­nelsen for ret­ten til anonymitet. En strengt for­nuftig sam­tale forut­set­ter at deltak­erne opp­tr­er på like fot, som menings­berettigede borg­ere og ingen ting annet, det vil si som prin­sip­ielt fremmede for hveran­dre. I prak­sis kunne dette være vanske­lig å få til om de opp­trådte under eget navn.

I 1800-tal­lets poli­tiske kul­tur var det et ele­ment av uans­varlighet som effek­tivt bidro til å under­grave sen­trale off­isielle verdier av typen sak­lighet, sannhet, for­nuft. Anonymitet­sret­ten vir­ket direk­te mot sin hen­sikt. Som mid­del til sak­lighet kom den til å åpne for per­so­n­an­grep av ver­ste sort. Som mid­del til myn­dig­gjøring ble den en unnskyld­ning for ikke å ta ans­var for sine egne ytringer.

Ide­alet om dia­log mel­lom «lan­dets beste menn» var lenge en avgjørende hin­dring for at folke­fler­tal­let skulle få komme til orde. På den måten gjorde det nyt­ten. Men påskud­det om at det dermed var så mye å vinne i form av sannhet og for­nuft, kan vi i dag, i tilbake­b­likk, ta med en stor klype salt.

I løpet av det 19. århun­dre ble én mod­ell for poli­tisk kom­mu­nikasjon skiftet ut med en annen.

Råd­slagn­ing mel­lom prag­ma­tiske enkelt­per­son­er ble erstat­tet med kon­frontasjon mel­lom parti­er med prin­sip­ielt forskjel­lige pro­gram­mer. Med folkemøtene, og med avisen som massemedi­um, åpnet det seg nå en ny are­na der det poli­tiske livet kom til syne for andre enn den lille eksklu­sive krets. Mens det før var et ide­al at debat­ten mel­lom folkets rep­re­sen­tan­ter fant sted med hver av deltak­erne som upar­tisk dom­mer, var tanken nå at debat­ten mel­lom par­tiske rep­re­sen­tan­ter fikk utspille seg over­for sivil­sam­fun­net, i full åpen­het, og med vel­ger­folket som dommer.

Skiftet av mod­ell for poli­tisk kom­mu­nikasjon var en treg, kon­flik­t­fylt pros­ess, den dro ut i mer enn tret­ti år. I disse årene sto det strid om nær sagt hvert eneste ele­ment i mod­ellen: Ikke bare om taleren (og hans uavhengighet) og om par­ti­grup­pen (med dens fer­diglagde meninger), men også om hen­ven­delsens form (som enten kon­fron­terende eller kon­sen­su­sori­en­tert), og om appellen (til enten liden­skapene eller for­nuften), samt debattstill­in­gen (over­for hveran­dre eller over­for et pub­likum), og endelig sto det også strid om mot­tak­erne (som uavhengige like­menn eller som uans­varlig «mengde» eller «masse»).

Disse stridighetene top­pet seg med den store for­fat­ningskam­p­en tidlig på 1880-tal­let, da ven­stre­beveg­elsen tok et avgjørende oppgjør med konge­makt og byråkratisk formynderi.

I dette oppgjøret, som ikke minst utspilte seg på stor­mende folkemøter, kan vi legge merke til at det ikke var dialo­gen som over­vant split­telsen, men agi­tasjo­nen. Den var ikke innret­tet på kon­sen­sus, tvert om – men i det lange løp var det likev­el en slags grunn­leggende kon­sen­sus den munnet ut i. Forut­set­nin­gen om at noen få, spe­sielt kval­i­fis­erte burde få styre på veg­ne av alle andre, hadde tidligere skapt noen farlige avs­tander mel­lom døve og stumme. Egentlig sam­funnsop­pløsende var dette formyn­deri­et til eliten mye mer enn «dem­a­go­genes» fryk­t­ede «oppvigling av massen». Men oppo­sisjo­nen vis­ste å sette følelser i kok ved hjelp av en skarpere og mer kon­fron­terende tale, for å vinne styrke i form av det større antallets og ikke bare de bedre argu­mentenes tyn­gde – og slå seg inn. Det gjaldt ikke lenger å reson­nere med en mot­part som man kunne komme til enighet med, men å vinne tilslut­ning i for­sam­lin­gen for å smadre mot­standeren. Man måtte kunne rive med seg store folke­mengder – det krevde et nytt og mer hardt­slående språk: enkelt, emosjonelt, med korte, muntlige set­ninger, gjerne kon­sen­tr­ert om et slående bilde, med gjen­takelser av noen få, min­n­everdi­ge for­mu­leringer. Åpen retorisk aggresjon var ikke en fare for sam­fun­nets fred, viste det seg nå, men eneste rimelig fre­delige mid­del til anerk­jen­nelse og inklusjon.

²1 Mona Ringvej: Mar­cus Thrane. For­bry­telse og straff. Oslo 2014, s. 256.