«NY KURS FOR NORGE»

Under Gro Harlem Brundtlands ledelse gjennomgikk Arbeiderpartiet en forvandling. Kritiske røster har hevdet at partiet med dette sviktet sitt opprinnelige politiske prosjekt. Selv brukte partilederen betegnelsene «fornying» og «modernisering». Ifølge Brundtland var denne forvandlingen påtrengende, og uunngåelig. Skulle partiet klare å hamle opp med tidens nye utfordringer, måtte det fornye seg, dvs. tilpasse seg de nye forhold med nye løsninger på nye problemer. I denne prosessen måtte medlemmene belage seg på å «slakte noen hellige kyr». Tross dette påstod Brundtland at partiet bare videreførte arbeiderbevegelsens gamle prosjekt, at hun holdt i hevd bevegelsens grunnverdier og opprinnelige idé. Endringene hun gjennomførte, var ikke et brudd med tradisjonell sosialdemokratisk tenkning, men nødvendige justeringer for å videreføre den sosialdemokratiske orden.

Omlegging

Det er mye som tyder på at Arbei­der­par­ti­et, med Brundt­land i før­ersetet, gjen­nomgikk et ide­ol­o­gisk skifte. Dette kan tydelig­gjøres ved å se nærmere på noen av tal­ene hun holdt fra tiden omkring hun­dreårsju­bileet for par­ti­et. Ta for eksem­pel Ny kurs for Norge, som hun la fram for landsmøtet til Norsk Kom­mune­for­bund i 19861 1. Det inter­es­sante med denne tal­en er net­topp at den sig­nalis­erte en ny kurs for Det norske arbei­der­par­ti. Kon­trasten til tradis­jonelle sosialdemokratiske tanker og verdier er her iøyne­fal­l­ende. For eksem­pel er par­tis­jar­gongen endret. Sym­bol­sk lad­ede ord som «fel­lesskap» og «sol­i­daritet» – som gir kon­no­tasjon­er til klas­setil­hørighet og klasse­poli­tikk – er sterkt tonet ned. I stedet er det her en ny opp­merk­somhet om «enkeltin­di­videt» og den «indi­vidu­elle fri­heten». Det kollek­tive skyves til side til fordel for den enkelte, «jeg-som-sub­jekt» får for­rang for «vi-som-sub­jekt», for å si det med Sartre. I dette er det et tydelig brudd med den tradis­jonelle arbei­der­beveg­elsens pros­jekt, som hevdet nød­vendigheten av å til­sidesette egen­in­ter­essen til fordel for det felles beste. Det var på denne måten arbei­der­beveg­elsen klarte – med «grunn­leg­ger» Chris­t­ian Holter­mann Knud­sens ord, å «oph­jelpe arbei­der­standen i sin hel­het»2 2– ikke enkeltvis og en for en, men sam­let og som klasse.

At par­tis­jar­gongen endret seg, var neppe til­feldig. På samme tid var det slutt med å være et pro­gram­festet «sosial­is­tisk» par­ti. Dette blir særlig tydelig om en sam­men­stiller par­ti­ets arbei­d­spro­gram for peri­o­dene 1974–1977 og 1986–1989. Da får man umid­del­bart inntrykk av et par­a­digmeskifte; et tydelig bilde av et «før» og «etter» kom­mer til syne.

Arbei­d­spro­gram­met fra 1974 åpn­er på føl­gende vis: «Det norske Arbei­der­par­tis mål er et sosial­is­tisk sam­funn – et sam­funn med likestill­ing mel­lom grup­per og enkelt­men­nesker, med tryg­ghet og fri­het for alle. Sam­funnsstyret må bygge på demokrati og sol­i­daritet. Men­neskene må få reell inn­fly­telse på alle forhold av betyd­ning for dem. Folket må få kon­troll med ressursene og resul­tatet av sitt eget arbeid.»

Fien­den for Det norske Arbei­der­par­ti anno 1974 er kap­i­tal­is­men. «Vårt sam­funn preges ennå av det kap­i­tal­is­tiske sys­temet», het­er det her. Dette har bidratt til å danne et «sam­funnssys­tem som i dag skaper ulikhet og urett». For å bøte på dette må man «utvikle effek­tive midler for å lede utviklin­gen i den ret­ning vi ønsker». Poli­tikken må peke ut over kap­i­tal­is­men. «Vi er under­veis til et nytt sam­funn», slås det fast. «Hvor raskt vi kan virke­lig­gjøre den demokratiske sosial­is­men, avhenger av vår evne til å sikre oss makt og styring over utviklin­gen. Arbei­der­par­ti­ets pro­gram for de kom­mende fire år er ledd i den langsik­tige kam­p­en for et nytt sam­funn». 33

Ser vi på arbei­d­spro­gram­met fra 1986, får vi øye på et ganske annet par­ti. Åpnin­gen på pro­gram­met er illus­tr­erende nok: «Arbei­der­par­ti­ets mål for peri­o­den 1986–89 er å gjen­reise den fulle sys­selset­tin­gen og å bygge velferdssam­fun­net videre ut. Arbeid er en rett for alle. Arbei­d­sløshet skad­er den enkelte og skaper prob­le­mer for sam­fun­net. Arbeid for alle er der­for det vik­tig­ste velferdsmål. Arbeid for alle stiller krav til alle. Der­for må sol­i­dariteten mel­lom enkelt­men­nesker og grup­per styrkes». 44

Som vi ser, er det ikke lenger aktuelt med «sosial­isme». Det kjem­pes ikke lenger for «et nytt sam­funn»; «kap­i­tal­is­men» er ikke lenger noe prob­lem, og nevnes fak­tisk ikke i det hele tatt. Arbei­d­spro­gram­met forstås ikke som et «ledd», som det het i for­rige peri­ode, «i den langsik­tige kam­p­en for et nytt sam­funn». Det ser ut til at par­ti­et nå er fornøyd med selve sam­funnssys­temet, og at den vik­tig­ste opp­gaven i tiden fre­mover må være å jus­tere sys­temet ved å sikre arbeid til alle og et utbedret velferdstilbud.

Med dette har par­ti­et gått bort fra de store, overordnede, ideelle målene. I stedet er opp­merk­somheten blitt ret­tet mot mer nærliggende økonomisk-admin­is­tra­tive utfordringer. 

Pro­gram­met fra 1986 ytr­er ikke lenger noe ønske om «plan­fast og mål­be­visst sam­funnsstyring», ved hjelp av «en han­dlekraftig reg­jer­ing». I stedet står det mye her om behovet for å «mod­ernisere» offentlig sek­tor, og om statlig tilret­te­leg­ging for å sikre økonomisk vekst og norsk næringslivs «konkur­ranseevne» inter­nasjon­alt: «Arbei­der­par­ti­et vil en effek­tiv pro­duk­sjon av var­er og tjen­ester som kan selges både hjemme og ute. Der­for skal vi oppret­tholde en stor og lønn­som konkur­ransedyk­tig sek­tor i til­legg til olje­virk­somheten. Det skal også sat­ses sterkt på nyetab­leringer i de skjer­mede nærin­gene». 55

Stat og marked

Mange har hevdet at par­ti­et på 1980-tal­let gikk i nylib­er­al ret­ning, og tok etter høyres­i­den på mange vesentlige punk­ter. Velk­jent er Jan P. Syses anklage fra peri­o­den om at arbei­der­par­ti­et «stjal våre klær mens vi var ute og badet». Ser vi nærmere etter på tal­en til Brundt­land, blir det klart at hun – om ikke full­s­tendig, så i alle fall et stykke på vei – adopter­er høyres­i­dens virke­lighets­forståelse og dermed rokker ved noen av grun­npilarene til den sosialdemokratiske orden. For eksem­pel sier hun det slik: «Høyres­i­den begrun­ner sine fram­støt for pri­va­tis­er­ing med at det offentlige trenger konkur­ranse. Det er et syn­spunkt vi skal ta alvorlig. Monopol­er har let­tere for å stivne til enn insti­tusjon­er som har konkur­ranse. Det gjelder både offentlige og pri­vate monopol­er.» Et annet sted het­er det som føl­ger: «Ved å utvikle forskjel­lige tilbud folk kan velge mel­lom, skal vi bringe konkur­ransen inn i den offentlige sek­tor uten å gi slipp på vårt prin­sip­ielle utgangspunkt. Sam­tidig som vi kan gi det offentlige nye og mer utfor­drende roller å spille.»

Her er det særlig to ting å bite seg merke i. For det første ser vi at Brundt­land argu­menter­er for en endring i par­ti­ets hold­ning til stat­en. Statlige ord­ninger er ikke nød­vendigvis et gode. Skadelige monopoltil­stander kan opp­stå, og bør løs­es opp med mer konkur­ranse. Marked­slogikken tas med dette inn i var­men. Her ser vi starten på at par­ti­et går fra å være styringstro til å bli marked­stro. Og dette er et klart brudd med tidligere arbei­der­par­tipoli­tikk. Etter andre ver­den­skrig og frem til 1981 hadde Arbei­der­par­ti­et, nesten sam­men­hen­gende, styrt lan­det med en ide­olo­gi hvor stat­en spilte den sen­trale rollen. «Arbei­der­partis­tat­en», som denne lange reg­jer­ingspe­ri­o­den ofte blir kalt, var en ekspan­siv stat, dvs. den var aktiv og inter­venerende. Sam­funnsutviklin­gen skulle ikke bestemmes av markedet, men av stat­en. Stat­en tok på seg ans­varet om å sikre felleskaps­go­dene og fordele dem likt. Med andre ord fikk stat­en et overord­net ans­var for å sikre alle i sam­fun­net et min­i­mum av goder som de hadde krav på for å kunne leve et verdig liv.

I tradis­jonell sosialdemokratisk tenkn­ing er det ikke en abso­lutt mot­set­ning mel­lom indi­vid og stat, for stat­en er «deg og meg», stat­en er «oss». Men i Brundt­lands tale til Kom­mune­for­bun­det kan stat­en bli til bry for deg og meg, den kan begrense våre val­gmu­ligheter og være til hin­dring for realis­erin­gen av våre ønsker og behov. Den kan være for firkan­tet, for styrende, for lite sen­si­tiv over­for per­son­lige behov og ønsker – for autoritær, med andre ord. 

Det var dette Brundt­land ville endre på. Hun hevdet nød­vendigheten av å skape marked­stil­stander i offentlig sek­tor. Akku­rat slik Mil­ton Fried­man og den såkalte Chica­go-skolen ville øns­ket det.

Fried­man er som kjent en av de nylib­erale ide­olo­gene som fikk stor inn­fly­telse på reg­jeringer og embetsverk på 1980-tal­let. Han næret, som nylib­er­al­is­ter flest, en sterkt mis­tro til etterkrigsti­dens rådende økonomiske mod­eller – på begge sider av jern­tep­pet. Hans mål var å virke­lig­gjøre den demokratiske lib­er­al­is­men gjen­nom det frie markedets mekanis­mer. Det drei­de seg om å føre det mod­erne etterkrigssam­fun­net tilbake til en «naturlig» til­stand av ren kap­i­tal­isme hvor alt ville være i bal­anse uten «kun­stig», statlig innbland­ing, som jo aldri kunne føre noe godt med seg. Akku­rat som naturkreftene, hevdet han, var de økonomiske kreftene i samvir­ket mel­lom tilbud og etter­spørsel, inflasjon og arbei­d­sløshet osv., faste og uforan­derlige. Under den «rene» kap­i­tal­is­men, i et virke­lig «fritt» marked, ville disse kreftene være i ful­lkom­men likevekt. Det frie markedet var et sys­tem hvor den enkelte, som han­dlet ut fra egen­nytte, på uin­ten­dert vis bidro til å skape mak­si­male fordel­er for alle. Om det ikke fungerte som det skulle, skyldtes det alltid, ifølge Fried­man, at et eller annet hin­dret det i å fun­gere full­s­tendig fritt.

For Fried­man var ethvert statlig inngrep i økonomien et skritt på «veien mot trell­dom» (the road to serf­dom), som hans store for­bilde, Friedrich Von Hayek, for­mulerte det. Høyest sat­te nylib­er­al­is­tene den indi­vidu­elle fri­heten. Målet var å heve enkeltin­di­videt over enhver kollek­tiv virk­somhet og dermed sette det i stand til å uttrykke sin frie vil­je gjen­nom sine forbrukervalg. 

«Val­gfri­het» ble det nye hon­nørordet: Folket skulle selv få bestemme, via markedet, hvor­dan de ville bli styrt og hvilke goder og tjen­ester de skulle få. Utfor­drin­gen ble å forene en slik tilbud-etter­spørsels-logikk, med val­gfri­het i sen­trum, med erk­jen­nelsen av at statlig finan­siert infra­struk­tur som for eksem­pel skole- og utdan­ningssys­temet fak­tisk var sam­funns­mes­sig nyt­tig og nød­vendig. Fried­man måtte vedgå at sam­fun­net var tjent med at alle sam­funns­borg­erne hadde utdan­nelse. Bedre utdan­nelse gjør oss mer sam­funns­be­vis­ste og mer pro­duk­tive. Slike indi­rek­te effek­ter av sam­fun­nets organ­isatoriske infra­struk­tur kalte Fried­man for «nabo­lagsef­fek­ter» (neigh­bour­hood effects).

Ifølge Fried­man vis­ste folk flest selv hva de trengte. Det var de, ikke myn­dighetene, som vis­ste hvor skoen trykket. Allikev­el ville myn­dighetene i en bland­ingsøkono­mi fore­ta valg på deres veg­ne. Løs­nin­gen på prob­lemet ble å skape marked­stil­stander i det stats­fi­nan­sierte sys­temet. Med dette ville man få det beste av begge ver­den­er: Slike kun­stige marked­er, eller kvasi-marked­er, ville være både stats­fi­nan­siert og brukerstyrt.

Fried­mans teori­er var uforenelige med de økonomiske teoriene som Arbei­der­partis­tat­en hadde lagt til grunn. Dette var en type bland­ingsøkono­mi som Fried­man hadde lite til overs for. Slik statlig innbland­ing «gjorde uen­delig skade på marked­s­likevek­ten og de ulike marked­skreftenes evne til å kom­mu­nis­ere med hveran­dre». 66

Arbeidere og forbrukere

Det er vanske­lig å ikke legge merke til likhetene mel­lom den nye kursen til Norge som Brundt­land skisserte i 1986 og Fried­mans (og andre nylib­er­al­is­ters) tenkning.

Arbei­der­beveg­elsens pros­jekt, som Brundt­land pås­to at hun videre­førte, var jo net­topp hva nylib­er­al­is­tene hadde erk­lært krig mot. Det var bland­ingsøkonomien som stod i veien for realis­er­ing av den rene, ufor­falskede kap­i­tal­is­men. Enda tydeligere ble den nylib­erale påvirknin­gen da Kleppeut­val­get i utformin­gen av «mod­erasjon­slin­jen» i 1992 åpent baserte seg på Fried­mans teori om «likevek­t­sledighet». Denne teorien hevder at om en nasjons inter­nasjonale konkur­ranseevne ikke skal svekkes og føre til krise og massear­bei­d­sledighet, må en for­sikre seg om at stat­en til enhver tid klar­er å oppret­tholde en så stor arbei­d­sløshet at arbei­derne blir stående så svakt i mak­t­forhold­et mel­lom arbeid og kap­i­tal at de ikke krev­er «for mye», verken «for høye» løn­ninger, eller «for gode» arbei­ds- og velferds­forhold. Man skal alt­så aktivt holde arbei­d­sledigheten på et gitt nivå. I 1992 ble det bestemt av utval­get – med støtte av LO-led­er Yngve Hågensen – at likevek­t­sledigheten skulle ligge på 3,5 prosent.

Arbei­der­beveg­elsen hadde, frem til Brundt­land inntok led­er­still­in­gen i par­ti­et, alltid tydet sam­fun­net fra arbei­dernes per­spek­tiv. Brundt­land, der­i­mot, hevdet at par­ti­et først og fremst måtte forstå sam­fun­net fra et for­bruk­er­per­spek­tiv: «Jeg tror vi skal erk­jenne at vi til nå kan­skje har vært for bun­det opp av å se på disse spørsmå­lene hver for oss som arbei­d­stakere og ansat­te, og at vi for lett har over­sett at vi alle er brukere av hveran­dres arbei­d­stid, både av pri­vate og offentlige tjen­ester.» Offentlig sek­tor måtte der­for fornye seg. Den måtte «bli mer effek­tiv, min­dre byråkratisk og mer ser­vi­ceinnstilt». Det måtte bli «større vari­asjon og flek­si­bilitet i tilbu­dene», og tilbu­dene måtte tilpass­es lokale og indi­vidu­elle behov. Offentlig sek­tor «må bli mer opp­tatt av å tilpasse tilbu­dene til det folk trenger og ber om. Den må kunne til­by flere typer løs­ninger og dermed større val­gfri­het.» 77

I denne sam­men­heng hadde offentlig sek­tor mye å lære av det pri­vate næringslivet, hevdet par­tiled­eren: «Vi kan lære en del av Janne Car­l­zons filosofi i SAS om at det vik­tig­ste er ikke å følge instruks, men han­dle slik at man skaper fornøyde kun­der.» Dette var det nye målet: fornøyde kun­der. Ikke først og fremst arbei­dernes velferd og ret­tigheter, eller et klas­seløst sam­funn, men kun­der som får det de vil ha – for kun­den vet best, kun­den har alltid rett.

Dette var marked­slogikkens inntog i norsk offentlig for­valt­ning. Vi ser «behovet for en effek­tiv og mod­erne offentlig sek­tor også som en av pilarene i hele vår strate­gi for å bedre næringslivets konkur­ranseevne», sa Gro Harlem Brundt­land i 1986. «Også offentlig virk­somhet må bli mer effek­tiv, min­dre byråkratisk og mer ser­vi­ceinnstilt. Det er en utfor­dring til ledere og ansat­te, men også til kom­muner, fylk­er og stat.» 88

Frihet

Brundt­land hevder i tal­en til Kom­mune­for­bun­det at arbei­der­beveg­elsens store mål alltid har vært «et friere sam­funn». Det er for så vidt sant. Men det var et særlig slags sam­funn man opprin­nelig så for seg, nem­lig et sosial­is­tisk et. Dette betyr at den form for fri­het man øns­ket mer av var av den «pos­i­tive» typen, ikke den «neg­a­tive.»

Fri­hets­be­grepet er ikke sta­tisk og enty­dig. Opp gjen­nom his­to­rien har det i forskjel­lige situ­asjon­er og i forskjel­lige miljøer hatt ulike betyd­ninger og bruksmåter. Å forsøke å komme frem til en enty­dig defin­isjon av begrepet er ikke hen­sik­tsmes­sig i denne sam­men­heng. Mer oppl­y­sende vil det være å finne frem til hva Brundt­land selv la i begrepet «fri­het», og hvor­dan det sam­stemte med eller avvek tradis­jonell sosialdemokratisk frihetsforståelse.

I poli­tisk teori oper­erer man gjerne med en inndel­ing –- som stam­mer fra Isa­iah Berlin– mel­lom «neg­a­tiv» og «pos­i­tiv» fri­het: «fri­het fra» og «fri­het til». Den neg­a­tive fri­heten, fri­het-fra, han­dler om å kunne gjøre hva man vil uten påvirkn­ing av ytre krefter. Det er denne fri­hets­forståelsen som lig­ger til grunn i lib­er­al­istenes mis­tro til stat­en. Stat­en skal gripe minst mulig inn i folks liv og affær­er. Den skal være pas­siv og tilret­te­leggende, ikke inter­venerende og aktiv. Egentlig trenger vi stat­en bare for å beskytte indiv­i­dene fra hveran­dre. Dens rolle er slik sett ikke å etter­strebe det felles beste, eller å fremme et bestemt «mål» av typen et «bedre sam­funn». Stat­en skal først og fremst være reg­ulerende, ikke konstruktiv.

Pos­i­tiv fri­het der­i­mot, fri­het-til, er en form for kollek­tiv fri­het. Her er det snakk om «fravær av hin­dringer mot fri­het som kollek­tivt selvstyre». 99 Ekspo­nen­ter for denne fri­hets­forståelsen ser ikke noe nød­vendig eller abso­lutt skille mel­lom stat og indi­vid. Tvert imot hevder de at felleskapet er fri­hetens forut­set­ning. Det er gjen­nom fel­lesskapet, eller sam­fun­net om man vil, at men­neskene virke­lig­gjør seg selv. Det er fel­lesskapet som gir resursene som trengs for å utfolde seg. Den pos­i­tive fri­het går videre enn den neg­a­tive fri­heten. For man kan fort­satt være ufri selv om ytre tvang og for­bud er blitt fjer­net. Man kan for eksem­pel være i avhengighets­forhold av forskjel­lige slag, eller man kan være offer for diskrim­iner­ing, eller man­gle kul­turell kap­i­tal på grunn av uret­tfer­dig fordel­ing av økonomiske ressurs­er. Tilhengerne av den pos­i­tive fri­hets­forståelsen hevder at virke­lig fri­het forut­set­ter at alle har like ret­tigheter og muligheter til å utvikle seg fritt innad i fellesskapet.

I tradis­jonell sosialdemokratisk tenkn­ing er ikke stat­en en trussel mot fri­heten, men snarere en garan­tist. For sosialdemokrater – og store del­er av ven­stres­i­den – er myn­dighetene idéelt sett det samme som folket. Velferdsstat­en er et eksem­pel på dette. Den byg­ger på likhet­sprin­sip­pet og skal i prin­sip­pet garan­tere like muligheter for alle sam­fun­nets borg­ere. For så vidt er den en «fri­hets­maskin», for å si det med Har­ald Eia. 1010 Den sikr­er at ingen blir avhengige av de som er rikere og mek­tigere på slikt vis at de blir nødt til å «stå med lua i han­da». I en velferds­stat blir offentlige midler brukt til å til­by gratis og oblig­a­torisk utdan­nelse (for­di uviten­het er et hin­der for per­son­lig utfold­else), et gratis hel­sevesen (for­di syk­dom er et hin­der) og til statlige pen­sjon­sor­d­ninger og velferdsy­telser (for­di fat­tig­dom er et hin­der). I til­legg beskyt­ter stat­en sine borg­ere mot, ikke bare indre og ytre fien­der, men også «mot sine egne lavere instink­ter.» 1111

Denne fri­het­sopp­fat­nin­gen leg­ger vekt på den sam­funns­mes­sige struk­turen, og for­p­lik­ter seg til tanken om at alle men­nesker er like. Likhet­stankegan­gen sto sterkt i DNA´s ide­olo­gi fra starten av. Det drei­de seg ikke bare om «like muligheter», men fram­for alt om «resul­tat­likhet».  Likhet skulle sikres over hele fjøla: utjevn­ing av sosiale forskjeller, sikring av samme ressurstil­gang, like­be­han­dling osv. Det var denne sam­men­hen­gen mel­lom (pos­i­tiv) fri­het og (fak­tisk) likhet som beg­y­nte å bli uty­delig etter at Brundt­land var blitt partileder.

I «Ny kurs for Norge» slår denne vendin­gen ganske tydelig igjen­nom. Selv om Brundt­land innled­ningsvis erk­jen­ner at stat­en har spilt en vik­tig og sen­tral rolle i å sikre hele folket et friere og materielt sett bedre liv i Norge etter 2. ver­den­skrig, så hin­ter hun, i andre halvdel av tal­en, til at den kan bli – og kan­skje muli­gens, i noen henseen­der, allerede er – en trussel mot fri­heten. Løs­nin­gene hun fores­lår er dereg­u­ler­ing, avbyråkratisering/effektivisering, konkur­ranseut­set­ting og marked­stil­pas­ning, kutt og innstramninger. Dette hadde, fram til da, vært utypiske forslag for en sosialdemokrat. Det lignet mer på noe en høyre­poli­tik­er kunne foreslått.

For Brundt­land drei­de det seg om å gjen­er­o­bre fri­hets­be­grepet fra høyres­i­den, som på denne tiden hadde kraftig vind i sei­lene. Høyrepar­tiene hadde i beg­yn­nelsen av 1980-årene sterkt økende opp­slut­ning, spe­sielt blant yngre vel­gere, og var, som en kon­sekvens av dette, i stand til å ta fatt på opp­gaven med å sette en endelig stop­per for «Arbei­der­partis­tat­en». Noe av fork­larin­gen er å finne i de to urolige og radikale tiårene som gikk forut for 1980-tal­let. For «høyre­bøl­gen» var langt på vei en uin­ten­dert kon­sekvens av ung­dom­sop­prøret og protest­beveg­elsene på 1960- og 1970-tal­let. De forskjel­lige motkul­turelle strømnin­gene og de mange tilhørende poli­tiske beveg­elsene fra disse tiårene var sterkt preget av en radikal indi­vid­u­al­isme som gikk ut på at enhver skulle kunne utfolde seg fritt og spon­tant, uavhengig av ytre begren­sninger av ethvert slag. Dette gjorde at opprøret ikke bare ret­tet seg mot kap­i­tal­is­men, men også mot den sosialdemokratiske velferdsstat­en. Det var dette kravet om indi­vidu­ell fri­het som nå var i ferd med å bli omfunksjon­ert til et krav om val­gfri­het fra for­bruk­er­syn­spunkt. 1212

Det ikke-samtidige

Nok er sagt til å vise at Brundt­land forsøk­te å bal­ansere to mot­stri­dende ide­ol­o­giske posisjon­er: på den ene siden tradis­jonell sosialdemokratisk tenkn­ing, på den andre siden nylib­er­al «fornyelse». – Hvor­for det?

1980-tal­let var tiåret da «sol­i­daritet» og andre fel­lesskapsverdier – som hadde stått sterkt i etterkrigsti­den – måtte vike for indi­vid­u­al­isme og marked­stenkn­ing. Stat­en ble ikke lengre sett som tilret­te­leg­ger for et godt og ret­tfer­dig sam­funn, men snarere som et hin­der for per­son­lig fri­het og egne økonomiske inter­ess­er. Den ble i tiltak­ende grad opp­fat­tet som noe stivnet og tvangsmes­sig. Det var særlig blant yngre vel­gere at slike opp­fat­ninger sto sterkt. De hadde ikke selv opplevd krig og nød, slik depresjons- og krigs­gen­erasjo­nen før dem hadde gjort. De var mer opp­tatt av «ikke-mate­ri­al­is­tiske» verdier av typen selvre­alis­er­ing og indi­vidu­ell liv­sut­fold­else enn av materiell tryg­ghet og ret­tfer­dig fordel­ing av sam­funns­go­dene. Slik kan en karak­teris­ere gen­erasjon­s­mot­set­nin­gene på 1980-tal­let. De eldre var preget av «mate­ri­al­is­tiske» verdier i kom­bi­nasjon med fel­lesskaps- og likhetsverdier, de yngre (baby­boomerne) snarere av «ikke-mate­ri­al­is­tiske» verdier på indi­vid­u­al­is­tisk vis. 1313 Forskjel­lige erfaringer i de mest avgjørende sosialis­er­ings­fasene hadde gitt grobunn til vidt forskjel­lige og mot­stri­dende verdier. Det var dette sosi­olo­gen Karl Mannheim kalte for «det ikke-sam­tidi­ge ved de sam­tidi­ge»: At forskjel­lige gen­erasjon­er lever i «kval­i­ta­tivt forskjel­lige sub­jek­tive tidspe­ri­oder», på bak­grunn av radikalt forskjel­lige livser­faringer, noe som igjen preger deres ver­dens­bilde og selv­forståelse og ver­di­ene de ori­en­ter­er seg etter.

Det var net­topp noe slikt «ikke-sam­tidig i det sam­tidi­ge» som Arbei­der­par­ti­et nå fikk kjenne på. Par­ti­et hadde størst opp­slut­ning blant de eldre. Høyre, der­i­mot, med størst opp­slut­ning blant de yngre, var i ferd med å avvikle Arbei­der­partis­tat­en og alt den sto for. Som Trond Berg-Erik­sen har poengtert, slet Arbei­der­par­ti­et i peri­o­den med «poli­tiske dilem­maer og indre stridigheter» sam­tidig som det «fortvilte over at sam­funnssol­i­dariteten var i forvit­ring» og at Høyre hadde for­doblet opp­slut­nin­gen sin. 1414 Par­ti­ets utfor­dring var nå å kunne appellere til både den eldre og den yngre gen­erasjo­nen, til fel­lesskapsverdier så vel som til indi­vid­u­al­is­tiske verdier, til «mate­ri­al­is­tiske» verdier og til «ikke-mate­ri­al­is­tiske» verdier. Det måtte skapes et inntrykk av at par­ti­et rep­re­sen­terte alle disse mot­stri­dende ver­di­ene. På den ene siden måtte det fronte verdier som sol­i­daritet, fel­lesskap og likhet, og gi inntrykk av fort­satt å være velferdsstatens frem­ste fork­jem­per. På den andre siden måtte det skapes et inntrykk av at Arbei­der­par­ti­et alltid hadde kjem­pet for enkelt­men­nes­kets fri­het, at par­ti­et allerede hadde tatt et oppgjør med det teknokratiske og byråkratiske regimet som høyres­i­den gjerne omtalte som «formyn­der­stat­en».

En innovativ ideolog

Gro Harlem Brundt­land befant seg i et poli­tisk dilem­ma. På den ene siden var par­ti­et hennes i utakt med tiden: De ver­di­ene som beg­y­nte å prege det norske sam­funn på 1980-tal­let var tilsynela­tende uforen­lige med de ver­di­ene som Arbei­der­par­ti­et og arbei­der­beveg­elsen var bygget på. Men det var net­topp disse ver­di­ene par­ti­ets tro­faste vel­gere gjen­nom hele etterkrigsti­den fremde­les var tilhen­gere av. Løs­nin­gen ble et forsøk på å frem­stille par­ti­et som arbei­der­beveg­elsens par­ti, med statlig tilret­te­lagt fel­lesskap i sen­trum, og sam­tidig som et par­ti som kjem­pet for enkelt­men­nes­kets fri­het, mot statlig tvang og begrensninger.

Som par­tiled­er var Brundt­land hva idéhis­torik­eren Skin­ner kaller for en «inno­v­a­tiv ide­olog», dvs. «en som søk­er å legit­imere en form for sosial atferd som ellers generelt ans­es for å være prob­lema­tisk.». 1515 Hun vis­ste at indi­vid­u­al­is­tiske verdier var prob­lema­tiske i arbei­der­beveg­elsens moralske univers. Hun vis­ste også at fel­lesskapsver­di­ene ble ansett som prob­lema­tiske innen­for «dessert­gen­erasjo­nens» moralske univers. Hvor­dan skulle hun klare å legit­imere sin poli­tikk i begge disse leirene? Hun måtte gi inntrykk av en viss sam­stem­thet mel­lom poli­tikken hun selv øns­ket å føre og de normene og ver­di­ene som preget de forskjel­lige vel­ger­grup­pene i tiden. På den ene siden måtte hun gi inntrykk av at indi­vid­u­al­is­tiske verdier og marked­stenkn­ing var foren­lig med tradis­jonell sosialdemokratisk tenkn­ing. På den andre siden måtte hun fremme en forståelse av at arbei­der­beveg­elsen alltid hadde vært – og fort­satt var – en kamp for enkelt­men­nes­kets fri­het, og at statlige velferd­sor­d­ninger uten vansker lot seg forene med markeds­baserte løsninger.

Avgjørende var det å kunne frem­stille sin poli­tikk på en slik måte at de som mis­lik­te den ville måtte innse at hverken hun eller par­ti­et fort­jente denne uvil­jen. Ifølge Skin­ner kan man bare gjøre dette ved å «vise at i det min­ste noen av de begreper som ens ide­ol­o­giske mot­standere bruk­er til at beskrive hva de beun­dr­er, også kan anven­des på en slik måte at de innbe­fat­ter og dermed legit­imer­er ens egen tilsynela­tende prob­lema­tiske atferd». 1616 Det var dette som skjed­de da Brundt­land beg­y­nte å snakke om konkur­ranse og val­gfri­het på nye måter. Hun forsøk­te avvæp­ne kri­tikken fra Høyre ved å prise poli­tikken til Arbei­der­par­ti­et med begreper som van­ligvis ble brukt til å prise poli­tikken til Høyre.

Vi kan si at hun prøvde å endre på par­ti­ets moralske iden­titet uten at det ble opp­fat­tet slik blant par­ti­ets kjern­evel­gere. Sam­tidig måtte endrin­gene være så pass tydelige at kri­tikere vanske­lig ville kunne angripe dem med sine van­lige argu­menter. På mange punk­ter kom Brundt­land til å bryte med det som til nå hadde vært Arbei­der­par­ti­ets kjernepoli­tikk: statlig styring frem­for pri­vate løs­ninger; reg­ulerte marked­er frem­for frie, mer eller min­dre selvreg­ulerende marked­er; samvirke frem­for konkur­ranse; fel­lesskapet frem­for enkelt­men­nes­ket; likhet frem­for mang­fold; uni­ver­sale ord­ninger frem­for indi­vidu­elt tilpassede ord­ninger – osv. Men dette gjorde hun net­topp ved å forsøke å utviske forskjel­lene mel­lom par­ti­ets grunn­leggende og opprin­nelige poli­tiske verdier og de all­ment aksepterte ver­di­ene i 1980-årenes norske samfunn.

Selv om målet om et«sosialistisk sam­funn» var blitt byt­tet ut med målet om «et friere sam­funn», og selv om fri­hets­be­grepet var et ganske annet enn det som var blitt lagt til grunn i par­ti­et fra starten av, kunne Brundt­land nå, frem­for hun­dreårs-jubileet, fremheve kon­ti­nu­iteten mel­lom Arbei­der­par­ti­et anno 1887 og 1986. Da hun talte om «ny kurs for Norge», prøvde hun å vise at det går en sam­men­hen­gende rød tråd gjen­nom hele par­ti­ets his­to­rie. «Hvor­dan skal vi sikre enkelt­men­nes­ket større fri­het? Det spørsmålet har vært det sen­trale for den faglige og poli­tiske arbei­der­beveg­elsen gjen­nom snart 100 år.» 1717

Hvor­for var det så vik­tig å hevde denne kon­ti­nu­iteten – når hun alt­så gikk inn for «fornyelse» og «mod­erniser­ing», og ikke ville vike tilbake for å «slak­te hel­lige kyr»?

Niet­zsche påpek­te at «men­neskene akter og ærer kun det som har sin rot i for­tiden, og som har tidens pati­na over seg». Den som vil ha gjen­nom­slag, må «ikke bare skape seg en skare av tilhen­gere, men i enda større grad sørge for sin for­tid». Det er der­for mak­t­men­nesker av alle slag «gjør vold på his­to­rien ved å frem­stille den som en for­bere­delse til sitt virke.» 1818 Og det er net­topp dette Brundt­land forsøk­te å gjøre. Ved å hevde en ubrutt lin­je mel­lom da og nå frem­stilte hun his­to­rien «som en for­bere­delse til sitt virke». Ved å plassere seg som ledd i en tradis­jon­ssam­men­heng, sat­set hun på å frem­stå som rettmes­sig arv­tak­er etter storheter som Tran­mæl, Nygaardsvold og Ger­hard­sen. Slik kan en «inno­v­a­tiv ide­olog» bruke his­to­rien til å legit­imere aktuell poli­tikk: Ved å gi inntrykk av å ivare­ta og videre­føre beveg­elsens stolte tradisjoner.

Litteratur


191 Gro Harlem Brundt­land: «Ny kurs for Norge». https://virksommeord.no

202 Bull, Edvard: Arbei­derk­lassen i norsk his­to­rie. Oslo 1948, s. 128.

213 Tryg­ghet for folket. Det norske arbei­der­par­tis arbei­d­spro­gram for peri­o­den 1974–77, s. 2. https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/

224 Ny vekst for Norge. Arbei­der­par­ti­ets arbei­d­spro­gram 1986–89, s. 1. https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/

235 Samme sted, s. 6.

246 Sit. i: Nao­mi Klein: Sjokkdok­tri­nen. Oslo 2007, s. 62.

257 Brundt­land: «Ny kurs for Norge».

268 Samme sted.

279 Finn Olstad: Fri­hetens århun­dre. Oslo 2010, s. 10.

2810 Quentin Skin­ner: «Moralske principer og social foran­dring», i: Poli­tik og his­to­rie. Køben­havn 2009, s. 234.

2911 Har­ald Eia: Sånn er Norge, pro­gram 2: Fri­hets­mask­i­nen. https://tv.nrk.no/serie/harald-eia-presenterer-saann-er-norge/sesong/1/episode/2/

3012 Trond Berg-Erik­sen et al.: Norsk idéhis­to­rie, bd. 6: Et lite land i ver­den. Oslo 2003, s. 336.

3113 Aksel Gaupås Johansen: Fra «nye ven­stre» til «høyre­bøl­gen». Mas­teropp­gave i his­to­rie, UiB 2016. BORA.uib.no

3214 Odd­b­jørn Knut­sen og William M. Laf­fer­ty: «Høyre­bøl­gen i et gen­erasjon­sper­spek­tiv», i: Tor Bjørk­lund og Bernt Hagtvedt (red): Høyre­bøl­gen – epokeskifte i norsk poli­tikk? Oslo 1981.

3315 Skin­ner: «Moralske principer og social foran­dring», s. 101.

3416 Samme sted, s. 104.

3517 Friedrich Niet­zsche: Men­neske­lig, alt­for men­neske­lig, Oslo 2012, s. 419.

3618 Brundt­land: «Ny kurs for Norge».

TEMA

A

rbeider
partiet

16 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Steinar Larssen says:

    Kåre Willochs poli­tikk la grunnlaget for inn­førin­gen av marked­slib­er­al­is­men. Han lanserte også en stort­ingsmeld­ing om en mer effek­tiv stat. Da han gikk av, videre­førte Gro Harlem Brundt­lands Høyres poli­tikk. Det er ingen grunn til å hylle Brundt­lands for hennes marked­slib­er­al­is­tiske poli­tikk som nå vis­er seg i coro­n­apen­demien. Og — det er ingen tvil om at hun er en de ver­ste statsmin­is­terne vi har hatt.

til toppen