Kvinnene skal stå i sentrum i dag, ingen tvil om det. Men det var tross alt en enstemmig forsamling av menn som vedtok kvinnestemmeretten for hundre år siden i dag. Kvinnene satt på galleriet. Så la oss begynne med mennene. Vi har nettopp hørt tre sterke mannsstemmer fra Stortingets talerstol. Kristiansands biskop Johan Christian Heuch og han som langt seinere skulle bli biskop i Trondhjem Vilhelm Andreas Wexelsen, møttes til dyst i debatten om kvinnestemmerett i 1890. Da seiret Heuchs falanks, men med et forbausende lite flertall: 70 mot 44 stemmer. Veterinærdirektør Ole Olsen Malm kjempet 17 år seinere mot det som var blitt en kompakt majoritet for kvinnestemmerett og tapte så det suste i avstemningen.
Talen ble holdt ved et arrangement i Stortinget 11. juni 2013. De historiske talene som omtales er gjengitt nederst i artikkelen. Se mer om arrangementet og alle saker om stemmerettsjubileet.
De to geistlige var radikalt uenige seg i mellom, ikke bare alminnelig uenige. Og Malm, som tar rollen som folkefienden Dr. Stockmann er radikalt uenig i det som var blitt den nye norske doxa, altså holdningen som det helt overveiende flertall av menn og kvinner stod sammen om i 1907, to år etter at kvinnene for alvor hadde vist at de kunne, i den store underskriftsaksjonen for unionsoppløsning i 1905.
Uenigheten går til rota, til radis, eller skal vi si til de to røttene. Kvinner og menn har like store oppgaver å utføre både i det offentlige og i det private, hevder Wexelsen, og åpner til og med for kvinnelige prester i Den norske kirke, 71 år før Ingrid Bjerkås skulle bli ordinert. Kvinner bør holde seg unna det offentlige liv, hevder Heuch, og minner om hva en offentlig kvinne var for noe på denne tida, det var en kvinne uten ærbarhet. 17 år seinere er Malm enig med Heuch, i alle fall i konklusjonen, men mens Wexelsen bygde på liberal teologi og venstretenkning og Heuch på ortodoks bibeltro, hjemlet Malm sine argumenter i biologi og statsvitenskap. Statsvitenskap fordi han insisterte på at stemmerett ikke er et rettferdighetsspørsmål, men et spørsmål om hvilket system for representativitet som er hensiktsmessig for staten. Å slippe kvinnene inn i statsstyret vil være å ødelegge hjemmene, og det er ikke hensiktsmessig for staten. Dermed har vi allerede logos noenlunde på plass, hva saken gjaldt. Da er det vel bare å sette i gang en retorisk argumentasjonsanalyse? Nei, disse innleggene lar seg ikke forstå som kjølig avveiende argumentasjon, såkalt deliberasjon, en diskusjon hvor det med Habermas’ ord er kraften i de bedre argumenter som gjelder. Talerne forhandler ikke med motparten, de kjemper.
Logos er, som noen av dere vil vite, et av retorikkens tre klassiske bevismidler, eller overbevisningsmidler. Det andre er etos, selve grunnlaget for talerens troverdighet og for publikums tillit. Det hjelper ikke med en god sak hvis man ikke fester tillit til taleren. Hvordan kan de tre talernes etos ha vært, før og etter at de hadde holdt sine innlegg?
Skuespillerne Anders Rummelhoff, Kai Remlov og Bernhard Arnø levendegjør de historiske talene i Stortinget, 11. juni 2013 (foto: Stortinget. CC:by-nd).
Biskop Heuch var utvilsomt reaksjonær, politisk og teologisk, men han var respektert blant mange da han besteg talerstolen, og rent historisk gikk det faktisk ikke så verst med hans etos etterpå heller. I de stortingsinnleggene vi har lagt under lupen starter han med å erklære at han egentlig ikke ville ta ordet, han lar oss ane at han synes hele kvinnestemmerettsspørsmålet er uverdig. En ganske arrogant måte å markere sin etos på. Men så fortsetter han på kjærlig vis med å lovprise kvinnen, han viser henne ikke bare respekt, men dyp beundring. Sånn i alminnelighet, altså. Men Gud har talt gjennom Bibelen og gitt klar beskjed i det spørsmålet som diskuteres. Heuch gjør seg altså til talerør for den allmektige Gud, og det er jo ikke noen dårlig måte å bygge egen etos på. Men er han sikker på seier, med Gud på sin side? Slett ikke. Mot slutten av siste innlegg erklærer han, som vi har hørt, temmelig spakt og resignert om kvinnestemmeretten at syndfloden nok vil komme, men han håper at den ikke vil komme i “vor”, altså hans tid. Da har han også rukket å fnyse ved tanken på at hans gamle mor med sin fistelstemme skulle kunne ytre seg i politikken, og han advarer mot kvinnelige intetkjønn eller neutra. Ikke nødvendigvis tillitbyggende manøvrer overfor dem som måtte være i tvil om saken.
Patos, det tredje retoriske bevismidlet, finnes i større og mindre porsjoner i enhver ytring, selvsagt i veldig små porsjoner i riktig tørr tale. Hos Heuch finnes patos i rikt monn, særlig realisert gjennom trusselretorikk av beste aristoteliske merke. Han truer med at motstanderne handler i strid med Guds lære, han vil skape frykt for at man får Fruentimmer istedenfor kvinner. Han truer med både familiens og statens oppløsning, og her bruker han en skremmende, medisinsk analogi om innvollsmark, trikiner som spiser opp statens kropp. Endelig truer han med selve syndfloden.
Venstremannen Wexelsen er høyremannen Heuchs teologiske og politiske motpol, og hans standing eller hva vi kaller innledende etos var neppe mye å skryte av i Heuchs miljø, men desto større på den motsatte siden. Han skulle bli Venstres kirkeminister allerede året etter, og var altså ingen outsider. Hans innlegg gir inntrykk av selvsikkerhet uten arroganse, og han framstår som en lun og ganske romslig humorist når han beroliger Heuch med at han nok fortsatt vil møte helt kvinnelige kvinner hvis han skulle redde seg i land under den syndfloden som ga kvinnene stemme- og valgrett. Men Wexelsen har også en sterk overbevisning som han framfører med stor patos: Kvinderne tier ikke længere i forsamlingen, de gjør det ikke!
Men Wexelsen virker mindre bastant og malmfull i sin tale enn Heuch, han truer ikke, og hans patos preges av mild ironi, som vi nettopp har sett i ertingen med syndfloden. Han appellerer til liberalt innstilte menns beste følelser når han oppfordrer dem til å stå sammen med kvinnene både hjemme og i “det store fælles Hjem, Samfundet”. Og han oppfordrer publikum, nesten litt oppgitt, til å bli ferdige med bokstavtro kristendom. Vi må slutte, også her i landet, med å mene at alt Paulus eller Peter skrev er “evig og gyldig Sandhed”. I Norge hadde man nettopp lagt bak seg et tiår med ganske heftig kristendomsdebatt, som nettopp Heuch hadde stimulert kraftig til, og blant mange må Wexelsens mildt irettesettende patos på dette punkt ha virket krenkende.
Hva så med Malms etos? Han var ganske fersk i politikken og skulle ikke bli der lenge, men hans ry som naturviter og embetsmann var det visst ingen ting i veien med. I det nevnte statsvitenskapelige resonnementet stiller han seg på skuldrene til atskillig internasjonal ekspertise. Han fører også en del store diktere og tenkere som sine vitner, også dette selvsagt for å styrke sin egen etos. Men så kommer han på faglig hjemmebane og framfører en biologisk begrunnelse som på samme tid er så avvikende og så selvsikker – at hans etos trolig svekkes:
Med hensyn til kvindens hjerne og mandens hjerne er de absolut forskjællige […], hvilket bevises deraf, at aldrig nogensinde hidtil er der født nogen kvinde […] som har vist mandlige anlæg eller mandlige egenskaber, der kommer op mot mandens. Det er en naturlov, som enhver, som forstaar at iagttage naturen, maa erkjende, og hvis ikke, bør han lære det.
Og vi har nettopp hørt hans rapport fra fremragende fransk forskning om kvinnens talestrøm.
Innlegget druknet i latter, hevdet motstanderen Castberg, og man kan trygt slå fast at Malms etos ikke gikk styrket ut av debatten.
I pakt med sitt navn er også han malmfull, men med en variert bruk av patos. Han erter Castberg og beklager samtidig at motstanderen er så gudsjammerlig kjedelig å høre på. Han svinger svøpen over kvinneunderskriftskampanjen i 1905 og mot de underskriftslistene som er sendt inn til Stortinget i 1907: Kampanjene er temmelig mislykte, hevder han, med atskillig dokumentasjon som støtte. På en måte som er forbausende lik Heuch avslutter han imidlertid resignert. Men han er noe mer tvetydig enn teologen. Han viser til den gamle romer Marcus Porcius Cato som sterkt motsatte seg et kvinnevennlig politisk forslag.
Han tabte naturligvis, reiste sin vei og erobrede halve Spanien. Jeg antager, at noget lignende vil ske her i dag. Det vil ikke afholde mig fra at fremholde for herrerne, at hvis De idag giver kvinderne statsborgerlig stemmeret, da gaar De over Rubicon — ikke for at vinde, men for at tabe et rige!
Så kan vi i 2013 slå fast at den gode sak, Wexelsens, har seiret og at Heuch og Malm ligger knust på historiens skraphaug. Da gjør vi det litt for enkelt for oss selv. Tenk dere en Abdullah Wexelsen i en ortodoks muslimsk menighet av i dag, nå må vi slutte å være så bokstavtro, dere, og slippe kvinnene til som imamer! Og debatten rundt en mye omtalt norsk TV-serie for etpar år siden viste at interessen for naturbestemte kjønnsforskjeller ikke er helt gått av moten, kanskje er den inne i en renessanse. Og fellestrekkene mellom dagens nye antifeminisme og særlig Malms synspunkter er mange.
***
Tre mannsstemmer: Utdrag fra taler av Heuch, Wexelsen og Malm
Johan Christian Heuch, 1890 (les hele talen)
Forslag til Stemmerettens Udvidelse, der tidligere er blevne behandlede, har fundet i denne Session, er der vel ingen Mand her i Salen, som for Alvor tænker, at iaar Forslaget om Stemmerettens Udvidelse til Kvinder skulde have nogensomhelst Udsigt til at opnaa den grundlovmæssige Majoritet. Det er jo nemlig noget, vi dog alle maatte kunne være enige om, at dette Forslag til Stemmerettens Udvidelse gaar langt videre og har ganske anderledes indgribende Følger for hele vort Folks politiske, sociale og religiøse Liv end noget af de andre Stemmeretsforslag, som allerede er blevne forkastede. Under disse Omstændigheder havde jeg tænkt mig, at de Herrer, som har bragt dette Forslag ind, vilde have nøiet sig med uden Debat at lade det gaa til Votering for at konstatere, hvor mange der her i Salen var, som vilde følge dem. Jeg havde tænkt, at man af Hensyn til Storthingets kostbare Tid skulde have været befriet fra en — jeg kunde være fristet til at kalde den akademisk — Debat, i den Forstand nemlig, at den ingen anden Betydning har end netop den at udrede de forskjellige Meninger ligeoverfor hinanden, medens man alligevel ved, hvad Voteringens Udfald vil blive. Dette er imidlertid ikke skeet.
Storthinget har fundet for godt at anvende en Dags Tid til et Vidnemøde i Kvindesagen, og naar saa er skeet, da maa ogsaa jeg bede om Lov til at faa udtale den Anskuelse, som en Mand nærer, der konsekvent nægter den saakaldte Kvindeemancipations Berettigelse helt igjennem.
Min dybeste Grund til at stemme mod dette Forslag og alle dermed ligeartede er en religiøs, den Grund nemlig, at jeg er overbevist om, at den hellige Skrift, som for mig staar som den ufeilbare Regel og Rettesnor for den enkeltes som for Samfundets Liv, i sin Lære om Kvindens Forhold til Manden fra sit første Blad til det sidste slaar dette fast, at Kvinden skal være undtagen fra Offentligheden og Livet i den.
Det er ikke i det Offentlige, at Menneskelivet ret faar udfolde sig efter sit indre Værd og Betydning; det intense, inderlige, personlige Liv føres indenfor Hjemmet. Saa længe Hjemmene er gode, saa længe Livet der flyder sundt, rent og friskt, saa længe kan der være meget daarligt baade i Stat og Kirke, — der er Haab for det Folk. Men lad Livet i Hjemmene være fordærvet, lad Familien være opløst, saa vil snart den Stat gaa til Grunde, om den end var saa mægtig som den romerske Keiserstat, som netop giver Exempel paa en saadan Kolos, som er indvortes raadden, fordi der ikke er Hjem længer.
Kvinden er de tusind Hjems Velsignelse; den, som tager hende bort fra Hjemmene, berøver de tusind Hjem deres Velsignelse, og dette at være det, det er hendes eget Livs Velsignelse.
Selve Sproget oprører sig mod Kvindeemancipationens Tanke. Hr. Ullmann talte flere Gange igaar om Kjøbmand Wilhelmine Hansen, Manden Wilhelmine Hansen! Må jeg, Hr. Præsident, faa Lov til at præsentere Dem Manden Wilhelmine Hansen? Er det ikke et Monstrum? Og dog læser vi allerede hver eneste Dag om Wilhelmine Hansen, Formand, og idag fordrer man af os, at vi skal frembringe Wilhelmine Hansen som Storthingsmand.
Men selve Ordet “offentlig” — ja hvor fint og ironisk Sproget ofte er — der er ikke noget iveien for, at vi kan sige om alle os, at vi er offentlige Mænd; men vi ved jo, at vilde vi bringe Ordet offentlig i Forbindelse med en Kvindes Navn, vilde det være den største Beskjæmmelse. Drager man Kvinden ind i Offentligheden, drager man hende ikke blot bort fra hjemmet, som man undergraver, men man drager hende bort fra sig selv, man hindrer hende fra at komme til sig selv.
Jeg vil til det yderste modsætte mig ethvert Forslag om Kvindernes Stemmeret, fordi jeg vil gjøre mit for, at Kvinden ikke skal forvandles til en Ting, for at vi ikke istedetfor Kvinder skal faa Fruentimmer. Mod dette Maal har vi forlængst efter min Mening begyndt at vandre.
For mig er dette en saa stor Sag, for mig strider dette, at lade Kvinden deltage i det offentlige Liv, saaledes mod Guds Skaberanordning, at intetsomhelst Bihensyn, intetsomhelst Nyttehensyn vil kunne gjøre, at jeg vil gaa med paa det.
Jeg tror ikke, at man, efterat saa mange Dæmninger er borttagne og saa mange Indrømmelser er gjort, i Længden vil kunne hindre Floden. Men om jeg end mener, Syndfloden vil komme, kan dog dette ikke hindre mig fra at ønske, at den ialfald ikke kommer i vore Dage.
***
Vilhelm Andreas Wexelsen, 1890: (les hele talen)
Hr. Heuch gik ikke nærmere ind paa, hvad det var i den hellige Skrifts Lære, som slog fast, at Kvinderne maa ikke virke i Offentligheden, men at de skal være i Stilhed. Men forsaavidt som han sigter til de tidt anførte og ofte fremdragne Udtalelser fra de første kristne Tiders Mænd, som vi har skriftlige Efterladenskaber fra, saa vil jeg sige, at vi engang maa begynde ogsaa her i Landet at hævde, at ikke alt, som Paulus eller Petrus eller nogen anden af de hellige Skribenter har skrevet ud af sin Følelse, sin Overbevisning, sin Tids Opfatning, er evig og gyldig Sandhed. Det er det ikke. Ikke alene vilde man, dersom man vilde slaa fast alle Punkter f. Ex. i Paulus’s Ethik eller i alle Henseender holde sig til Paulus’s Samfundsopfatning, støde paa uoverkommelige Vanskeligheder baade med Hensyn til Hovedbedækning og ikke Hovedbedækning, Offerkjød og ikke Offerkjød og mange saadanne Ting, som ikke længere har nogensomhelst Betydning.
Like så lite som det går an i våre dager, hva det jo er forsøkt på fra theologisk Side, å forsvare Slaveriet, fordi det var Slaver på Paulus’s Tid, og fordi han mente, at en Trell ikke burde bryte Forholdet, men reise hjem til sin Husbond, således går det heller ikke an f. Ex. Å ta det Ord om, at Kvinder skal tie i Forsamlingen, og gjøre det gjeldende på den Måte, at de ikke skal ha Lov til å være utenfor de Rom, hvor der virkes i Stillhet. Man kan lenge nok si, at dette er en religiøs Sannhet, «her ligger min religiøse Overbevisning» ? Livet bryr sig ikke det mindste om det, Kvinderne tier ikke lenger i Forsamlingen, de gjør det ikke!
Dernest forekommer det meg, at han skildret så sterkt disse Egenskaper hos Kvindene, at det sannelig nesten ikke ble Rom for Mannen; det skal dog to til for å danne et Hjem. Jeg tenker, at det lite nytter å disputere om hvem som kan uttale seg smukkest om Hjemmene; vi får vel si, at liksom både Mannens og Kvinnens Bestrebelser, når de får Adgang til det, bør gå ud på sammen å bygge det lille Hjem og sammen å utvikle de eiendommelige Egenskaper, de har, til det felles beste, således står bade Mand og Kvinde like overfor det store felles Hjem, Samfundet. ?
Jeg tenker, at hvis Hr. Biskop Heuch får overleve Syndfloden, hvis det blir en Topp, hvorpå han kan berge sig, så vil han se, at de Kvinder, som har fått Stemmeret, vil nok vedbli å være Kvinner på alle de områder og i alle de Retninger, hvor Kvinden har sin særlige Opgave. Jeg skal ikke gå videre inn på dette. Jeg vil bare slutte med å si, at jeg har så meget tilovers for Hr. Heuch, at jeg ikke ville ønske ham en så sørgelig Utgang, som han spådde seg selv og dem, som delte Livssyn med ham. Skulle jeg ønske ham noe, som det kanske er litt ondskapsfullt i, så ville jeg ønske, at han måtte opleve den Dag, da han dro avsted med «Morgenbladet»s Stemmeseddel og hans Datter med «Dagbladet»s.
Det, som Hr. Heuch og også Hr. Hertzberg legger slik Vekt på, er, at det eiendommelige hos Kvindene, deres særegne Evner og Gaver skal være det normerende, det bestemmende; deri er jeg enig; men ikke i, at en diktatorisk Grense skal trekkes opp av oss; iallefall vil jeg ikke være med på å trekke den Grensen, Hr. Hertzberg trakk opp. Når han f. Ex. lot til å vente et sterkt Bifall til Uttalelsen om, at man ikke kunde tænke sig en Kvinde på Prekestolen, så vil jeg si, at jeg meget godt kan tenke mig det, og at jeg ønsker, at de må få Adgang til den; jeg tror, at om det kom kristne Kvinner på Prekestolen, ville de passe den meget bedre enn mange av oss Mænd.
***
Ole Olsen Malm, 1907: (les hele talen)
Når staten i sitt krav til velgerne har funnet å burde bygge en begrensning på kjønnet, så skjer dette dels av hensyn til, at det kvinnelige kjønns vesen og anlegg ikke egner seg for utførelse av statsmessige oppgaver, dels av hensyn til det for statens beståen uunnværlige organ som benevnes familie.
En grunnlovsbestemmelse om valgrett for kvinner er en underminering av familiens grunnvold, et inngrep i mannens rett til å kreve, at hans hustru skal leve i og for hjemmet og en voldshandling mot børnene, hvem familien i første linje skal tjene og støtte.
Kvinnespørsmålets sosiale løsning ligger ikke i stemmeretten, ikke i samme lønn for kvinnen som for mannen, ikke i å skaffe henne adgang til poster og embeder, men det ligger i å skaffe de flest mulige kvinner adgang til et i hygienisk og økonomisk henseende sorgfrit ekteskab ? med andre ord i å forbedre livsvilkårene for mannen. Men den moderne kulturstat synes tvertimot å motarbeide denne løsning. Og i denne henseende virker det ikke lite avskrekkende for den unge mann, at så mange moderne kvinner taler så ofte og så høyt om sine rettigheter, men så sjelden om sine plikter. Men for kvinnen avhenger hennes livslykke ikke av, at hun er fri, men av at hun er bundet til mannen. Hennes avhengighet er en naturlov, en trang for henne selv og en betingelse for hennes velvære. Naturen og staten krever av kvinnen moderkjærlighet, modertroskap og moderoffervillighe i alle denne oppgavens forskjellige utstrålinger.
Og hva ville vi ikke begå for en urett mot kvinnen selv, om vi tvang henne til å styrte seg inn i det offentlige livs malstrøm? Det kreves for deltagelse i det offentlige liv så meget tidsspilde, så megen anstrengelse for å sette seg inn i spørsmålene og å treffe sitt valg, så meget arbeide og så megen fysisk kraft, at ingen kvinde i lengden tilfredsstillende kan ivareta dette arbeide. Sterkt hjernearbeid forårsager hos kvinnen ikke alene ildebefindende, men gjør henne direkte syk. Den moderne kvinne setter folkets sunnhet i fare.
Hvad vil vi ikke kunne vente os af talestrøm her i Stortinget, hvis kvinnerne kommer med? Tungen er som bekjendt kvinnens sverd, og det koster henne langt mindre møie å tale enn mendene. I denne henseende må jeg få lov til å oplyse, hvad der nylig er fremlagt i en videnskabelig undersøgelse i det franske «Académie des sciences». Der har en forsker givet sig til å undersøge, hvilken, kraftanvendelse der skal til for en voksen mand for å tale i en større forsamling i en time. Jeg maa henlede opmerksomheden paa, at en almindelig voksen mands dagsverk regnes til 200 000 kilogrammeter, hvilket vil sige, at han skal løfte et kilogram en meter høit 200 000 gange. Det er det, man kalder for en voksen mands dagsverk. Denne videnskabsmand undersøgte nu altsaa, hvilken anstrengelse det koster å tale en time i en offentlig forsamling. Der medgik for en mand hertil 200 kilogrammeter. Men en kvinde brugte paa grund af sine taleorganers bygning ikke mere end 50 kilogrammeter. Altsaa ? med den samme anstrengelse kunde hun tale i 4 timer, som en mand kunde tale i 1 time. Nu ? denne undersøgelse er i høi grad interessant, fordi den viser, hvilken ringe værdi der er i dette timelange snak, naar det ikke er støttet af aandelig tyngde. Jeg bare henleder opmerksomheden paa dette forhold.
Et kvindesagsfolk vil uvegerlig synke i folketall, tape i nasjonal kraft og miste sin anseelse blandt nasjonene. Å gi kvinnene stemmerett og valgbarhet og gjennemføre dette system i praksis efter dets konsekvenser vil simpelthen være å begaa nationalt selvmord. (Lav latter. Noen gjentar lavt “nationalt selvmord”.)