I 1973 arbeidet stadig flere norske kvinner ute og stadig flere tok utdanning. Kjønnsroller hadde stått på dagsorden i film, litteratur og musikk siden 1950-tallet, og likestilling var et uttalt mål og en viktig ingrediens i den offentlige debatten. Tanken om at kvinner skulle få mulighet til å delta mer aktivt i samfunns- og yrkesliv var noe både akademikere og politikere gikk inn for. I disse årene oppsto det samtidig en ny form for feministisk kritikk av likestillingsidealet.
Gjennom en ny og bred feministisk offentlighet prøvde nye og unge feminister å sette ord på noe som var vanskelig å beskrive med etablerte kvinnepolitiske formuleringer eller politiske kategorier. For hvordan skulle man forklare at kvinner, til tross for at de formelt sett var likestilte, også var lønnstapere, dobbeltarbeidende eller måtte gå hjemme straks de fikk barn til tross for årevis på universitetet? Var det resultater av tilfeldigheter, individuelle svakheter, kvinnelige omsorgsgener eller en typisk kvinnelig passivitet – eller noe ganske annet som det ikke fantes ord for?
I fronten for denne nye offentligheten gikk bladet Sirene – Tidssignal for kvinne og menn. Sirene kom ut på Cappelen forlag, og ble drevet av en redaksjon på seks kvinner etter allmøteprinsippet. Bladet ble en umiddelbar suksess. Det første nummeret, som i utgangspunktet var trykket i et opplag på 5000, måtte trykkes opp igjen hele sju ganger. Bladet ble utgitt regulært, med mellom åtte og tolv nummer i året frem til 1983, og opplaget var på 35 000 på sitt høyeste.
Det første nummeret måtte trykkes opp hele sju ganger.
Sirenes popularitet må ses på bakgrunn av det gjennomslaget kvinnebevegelsen hadde i det norske samfunnet i 1973. På dette tidspunktet var bevegelsen i ferd med å slå ut i full blomst, med over 7000 organiserte kvinner i ulike nye og gamle feministiske organisasjoner. Samtidig speiler Sirenes store opplag at kvinnebevegelsen var et mye breiere fenomen enn kvinneorganisasjonene. Dette hang sammen med at den tematiserte kvinneundertrykking som noe som foregikk hinsides politikken, i kvinners privatliv og personlige relasjoner. Dessuten postulerte bevegelsen en ide om at politikk var noe som kvinner måtte forholde seg til på en personlig måte. Målet med Sirene var å reaktualisere spørsmålet om hvorfor norske kvinner var undertrykket gjennom å politisere privatiserte problemer og erfaringer. Både tematisk og sjangermessig minnet Sirene om et ukeblad, men i den første lederartikkelen gjorde redaksjonen det til et uttalt mål å tilby kvinner et alternativ til tradisjonelle damebladers påståtte falske fremstilling av kvinner:
… Vi (…) vil lage et blad som angår oss – som handler om vår hverdag og hvordan vi kan forandre den. Vi var lei av å lese i ukebladene at en ny hårfarge, kjole eller oppskrift er svar på våre problemer. (…)
«Er det sant at kvinner er undertrykte?», spurte Bjørg Vik i første nummer av Sirene, i en tekst som langt på vei beskrives som en programtekst. I artikkelen, som i Manifest Tidsskrift nylig ble kåret til en av Norges ti viktigste sakprosatekster, introduserte Vik en rekke nye verktøy som skulle brukes for å problematisere muligheten kvinner hadde til å velge sine liv i Norge i 1973: «Mannssamfunn», «manipulering», «indoktrinering», «rollemønster», «kjønnsdiskriminering» og «kvinneundertrykking». Kvinner var undertrykte, hevdet Vik, men ikke på et formelt nivå:
Har ikke vi oppnådd det mannen ikke har, nemlig å slippe fast arbeid, slippe samfunnsansvar eller påta oss det hvis vi virkelig vil? Står ikke «alle veiene åpne»? Er det ikke for vår skyld at menn sliter seg ihjel?
Derimot var kvinnenes valg styrt av et underliggende mønster som oppdro dem til passivitet og dårlig selvtillit, det var overflaten som narret dem, «en tungtflytende deig av gamle tanker, vaneforestillinger og overleverte holdninger». Heller enn å endre de formelle lovene og reglene i samfunnet, måtte kvinners valg og personlige preferanser gjøres til gjenstand for kritikk og politikk.
Denne nye og personlige holdningen til politikken ble et viktig premiss for fenomenet Sirene, og det er særlig to aspekter som nærmere kan belyse denne mentaliteten.
Mediefeminismen
I en diskusjon mellom fire av kvinnebevegelsens veteraner i Kvinnejournalen i 1983, hevdet filosofen og den tidligere nyfeministen Nina Karin Monsen at det var media – ikke feministene selv – som skapte den nye kvinnebevegelsen i Norge. I kjent polemisk stil trosset Monsen den mer etablerte oppfatningen om at kvinnebevegelsen oppnådde medieoppslutning fordi aktivistene, gjennom sine fargerike aksjoner på grasrotnivå, hadde maktet å fange medias oppmerksomhet.
En ny politikkforståelse vektla kommunikasjon og språk fremfor organisering og møtevirksomhet
Selv om bildet nok er mer komplisert enn at kvinnebevegelsen var et produkt av medias makt til å forme sitt virkelighetsbilde, var det også noe riktig i Monsens beskrivelse. Den nye feminismen på 1970-tallet var et uttrykk for hvordan en voksende medieoffentlighet fikk stadig mer betydning for hvor og hvordan politikken skulle foregå. En ny politikkforståelse vektla kommunikasjon og språk fremfor organisering og møtevirksomhet. Samspillet mellom det personlige og det politiske, det individuelle og det allmenne ble også viktigere. En rekke nye medier banet veien for at personlige og private livserfaringer fikk stadig større plass i det offentlige rom, og Sirene gikk i fronten. Bladet ble en arena som synliggjorde det personlige, hverdagslige og intime på nyskapende og overraskende måter.
En bred feministisk tidsskriftflora vokste frem i Norge på 1970-tallet.
En viktig forutsetning for bladet var den nye medieoffentligheten som vokste frem i Norge i høy hastighet på 1960-tallet. Mediebransjen var preget av stor vekst som førte til nyrekrutteringer til flere mediehus. Redaksjonene bestod av relativt unge staber som på flere måter var sympatiske til Det nye venstre og kvinnesaken. Det å skrive om kvinner i media, ble av mange forstått som et uttrykk for den feministiske ideen om å skulle synliggjøre kvinner i samfunn og historie. Det var en måte for å nå ut av «det lukkede rommet».
De seks kvinnene som stod bak Sirene hadde alle bakgrunn fra media og kulturliv. Disse hadde riktignok også deltatt i nyfeministiske bevisstgjøringsgrupper – men samtlige hadde flerfoldig bakgrunn fra media. Flere hadde journalistisk og layoutmessig bakgrunn fra bl.a. Arbeiderbladet, NRK, Dagbladet og Alle kvinners blad. IdaLou Larsen, som ble ansatt som bladets første redaksjonssekretær i 1974, kom fra Pax Forlag som hadde herjet i norsk offentlighet siden 1964. Bjørg Vik var, i tillegg til at hun var journalist, en anerkjent forfatter.
Kvinnebevegelsens forhold til media har blitt beskrevet som dobbelt: Mediene ble kritisert for å være kvinneundertrykkende, og mange feminister mente massemediene hadde uheldig og farlig påvirkningskraft på kvinner. En viktig motivasjon bak prosjekter som Sirene var å motvirke mediemakten, men slik ble mediene også en viktig aksjonsflate for dem.
Bruken av blad som aksjonsflate var knyttet til en stor tro på medienes samlende kraft. I en lederartikkel het det at Sirene skulle samle kvinner som gikk ensomme i sitt opprør – «fra Arendal til Karasjok». Etter lanseringen uttalte Bjørg Vik at Sirene ikke skulle være et menighetsblad for nyfeministene. «Det vi vil er å nå ut til så mange kvinner som mulig». Denne tankegangen handlet ikke bare om å nå ut til en masse, men å kunne skape et deltakende offentlig rom der kvinner kunne møtes for å gjøre sine private problemer og erfaringer allmenne.
Opplysning nedenfra
I likhet med flere av 1970-tallets nye feminister var Sirene langt på vei organisert som en bevisstgjøringsgruppe. Bladet skulle samle kvinner til ren samtale og samle informasjon om kvinneundertrykkingen i sin aktuelle form. Slik skulle Sirene avsløre hvordan kvinnene var ofre for en falsk ideologisk bevissthet, og videre skape nye forestillinger om hva det ville si å være kvinne. En forestilling som kvinner inntil nå hadde fortrengt.
«Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det». Fra Sirenes første utgave i 1973.
Dette opplysningsprosjektet videreførte på mange måter en elitær idé om at folkeviljen konstitueres gjennom opplysning fra en liten politisk elite. Slagordet til bladet de første årene var følgelig: «Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det. Ingen føler seg undertrykket før de har en drøm, en visjon om noe bedre». På en annen side kan det hevdes at Sirene var svært opptatt av åpen dialog og pluralisme. De tok i stor grad til orde for at politiseringen av kvinners liv og erfaringer skulle skje nedenfra, gjennom at kvinner ble oppfordret til selv å delta i bevisstgjøringsprosessen. Fra første stund inviterte Sirene leserne til å delta med sine egne fortellinger om sitt liv og hverdag. Fortellingene ble formulert som spørsmål til en lege, som leserbrev, som dikt eller som noveller. Her hentet bladet inspirasjon ikke minst fra 1960-tallets antiautoritære bevegelser: Folk skulle lære seg å tenke selv.
Den type feminisme som Sirene videreførte er først og fremst knyttet til eksistensialistiske tenkere, så som Simone de Beauvoir. Fra å ha vært et krav om formelle rettigheter, ble politikk med henne formulert som et eksistensielt og moralsk anliggende som enhver må forholde seg til og evaluere seg selv i lys av – gjennom å undersøke hvordan tradisjoner, ideologiske matriser eller økonomiske strukturer hindret dem fra å utvikle autonome personligheter og ta ekte valg.
Feminisme måtte dreie seg om frigjøring fremfor likestilling
Den som tydeligst uttrykte en slik eksistensialisme i Sirene var Bjørg Vik. Hos henne var det ikke bare mannssamfunnet som fikk gjennomgå, men også kvinnene som fant seg til rette i det. «Du er en forvridd skyggeplante», proklamerte hun til sine lesere. Selv om husmortilværelsen var undertrykkende, så de undertrykte selv ofte på den som et privilegium fordi de slapp unna både å ta lønnsarbeid og samfunnsansvar. At kvinnene kjente seg så tilfredse handlet imidlertid om at de verken hadde tro på seg selv eller ambisjoner på egne vegne, mente Vik. Feminisme måtte derfor dreie seg om frigjøring fremfor likestilling. Kvinner måtte erkjenne at de var undertrykte. Dette kunne være svært vanskelig, for kvinner flest var ikke i stand til å avsløre at deres tilsynelatende lykke var basert på selvbedrag. For å kunne avsløre bløffen var hver enkelt kvinne avhengig av mange andre kvinner. Sammen skulle de dele erfaringer og utvikle et nytt språk og en ny politikk sammen – og dermed forandre samfunnet nedenfra.
Sirene-prosjektets vekst og fall
Som et opplysningsprosjekt, som skulle løfte frem og avsløre kvinneundertrykkingens mange tilslørte former, fremstår Sirene-feminismen som et svært mangfoldig, fantasifullt, kreativt, åpent og uferdig prosjekt – der det informative, det nyskapende og det utforskende stod i sentrum. Et beskrivende slagord som nyfeministene brukte i denne perioden var «Det finnes ingen fasit for kvinnefrigjøring». Med dette mente de at frigjøring var en uavsluttet prosess, der bevisstgjøring og ny erkjennelse stadig ville endre forutsetningene for politikken.
«Kvinner i puberteten — seksuelt underutviklet eller seksuelt undertrykket?» Sirene-forside, 1975.
Prosjektet står i kontrast til flere av de feministiske prosjektene som vokste frem i Norge utover på 1970-tallet, for eksempel innenfor Kvinnefronten. Mens Sirene-redaksjonen syntes å mene at feminismen aldri kunne ferdig-tenkes – og alltid måtte holdes åpen for kritikk – ble flere i kvinnebevegelsen i disse årene mer og mer opptatt av å fremstå som en enhetlig front. Utover på 1970-tallet utviklet Sirene en svært kritisk røst både mot samfunnets individualisme og mot den nye politiske linjen i kvinnebevegelsen. Bevegelsen ble i disse årene også mer og mer opptatt av politikk i tradisjonell forstand. Politikk ble atter forvist til statlige institusjoner – noe som kan ses i lys av at både abortloven og likestillingsloven ble vedtatt i 1978, og at den såkalte statsfeministiske ide vokste frem utover 1980-tallet. Sirene-prosjektet mistet mer og mer gehør i både kvinnebevegelsen og i samfunnet for øvrig. Fra slutten av 1970-tallet og frem til bladet ble lagt ned i 1983 sank opplagene gradvis. Dette skjedde parallelt med at de fremste kvinneorganisasjonene erklærte offentlig at Sirene ikke tjente kvinners interesser.
…satte seksualitet og intimitet på den offentlige dagsorden på en grensesprengende måte
Historien om Sirene kan kaste nytt lys over en del av nyere norsk kultur- og offentlighetshistorie som både virker kjent og fremmed. Sirene satte seksualitet og intimitet på den offentlige dagsorden på en grensesprengende måte i 1973. Samtidig kan det hevdes at målet med Sirene ikke bare var å synliggjøre marginaliserte stemmer, eller å bryte intimgrenser, men å belyse hvorvidt, hvordan og hvorfor kvinnene måtte endre seg selv for at et nytt samfunn kunne skaps nedenfra gjennom en bredt anlagt debatt som belyste disse spørsmålene. Med sine mange og tidvis både svært gode og underholdende tekster og illustrasjoner er Sirene et sterkt og fargerikt dokument over mangfoldigheten i den radikale offentligheten og i kvinnebevegelsen før likestillingspolitikken vant gjennom fra midten av 1980-tallet.