Paris, 14. januar, kl 08.30: Foran en aviskiosk på boulevard Voltaire, like ved lokalene der mordene på Charlie Hebdos redaksjon fant sted, venter en 66 år gammel arkitekt, Tessa, sammen med femten andre personer på å få kjøpe siste nummer av det satiriske ukebladet. Denne utgaven, den første etter attentatene 7. januar, er trykt i sju millioner eksemplarer. Noe lignende har aldri skjedd i fransk presses historie. “Charlie Hebdo – det er min generasjon”, sier Tessa stille. “Jeg elsker det opprørske ved dem. Vitsene deres har akkompagnert hele livet mitt.”
“Alt er tilgitt”. Charlie Hebdo 14. januar 2015.
Charlie Hebdo er en avis som har fulgt livene til flere generasjoner franskmenn. Dens opprinnelse er magasinet Hara-Kiri, som ble til i 1960. En stor del av redaksjonsmedlemmene i Charlie Hebdo på 1990- og 2000-tallet var allerede med der: Wolinski, Cabu, Gébé, Cavanna. Det månedlige magasinet skilte seg ut ved sine grove tegninger, sine skatologiske vitser og sin etsende kritikk av det franske samfunnet. Sterkt forankret på venstresiden, økopolitisk engasjert og liberalt, ble bladet forbudt publikasjon på grunn av den voldsomme humoren både i 1961 og 1966. Begrunnelsen som ble brukt var at magasinets “pornografiske” og “sadistiske” karakter stred mot loven av 16. juli 1949, som gjaldt beskyttelse av ungdommen mot “undergravelse av moralen”.
Men det var i 1970 at ukebladsutgaven av Hara-Kiri virkelig slo til. En brann i et diskotek resulterte i 146 døde. Ti dager seinere døde general de Gaulle og ble gravlagt i landsbyen Colombey. Magasinet blandet så de to begivenhetene i tittelen “Tragisk ball i Colombey – 1 død”. Makten tålte ikke en sånn fornærmelse av Frankrikes frigjører og forbød bladet på nytt.
Grensesprengende
Men journalistene aksepterte ikke noe nederlag. De forandret navnet på magasinet sitt og valgte å kalle det Charlie Hebdo – en referanse til Charlie Brown, skikkelsen skapt av tegneserieforfatteren Charles M. Schulz. Fra 1970 til 1982 fortsatte Charlies skribenter og tegnere å kraftig latterliggjøre samtidens aktører: politikere, militære, prester, kjendiser. Dumheten og skråsikkerheten ble bekjempet med en grensesprengende humor.
Oppslaget om general de Gaulles begravelse som førte til nedleggelse av Charlie Hebdos forløper Hara-Kiri i 1970 (kilde: palladio.free.fr).
I begynnelsen av 80-årene sluttet bladet å komme ut på grunn av dårlig økonomistyring. Man måtte vente til 1992 før det fantes i franske kiosker igjen, med en stor del av sine gamle medarbeidere på plass. “Den første versjonen av Charlie Hebdo var merket av studentrevolten i 1968, som forkastet alle maktinstanser”, mener Christian Delporte, mediehistoriker ved universitetet i Versailles. “Bladet var altså svært preget av anarkismen, det drømte om en annen verden, uten religion og uten staten. I versjonen etter 1992, derimot, fører Charlie Hebdo først og fremst en kamp for den franske laïcité [den franske sekularismen knyttet til et skarpt skille mellom stat og religion, red. anm.] og demokratiet.”
Hvis det er én sak Charlie Hebdo alltid har kjempet for, er det friheten til å kunne latterliggjøre det en vil. Som den siste satiriske avisen i Frankrike sammen med Le Canard enchâiné, skriver den seg inn i den store franske satireavistradisjonen fra Le Père Duchesne under revolusjonen fra 1789 eller Le Charivari i det 19. århundre.
Men om pressens frihet er stor i Frankrike, har det også kommet flere lover som begrenser ytringsfriheten: En lov fra 1881 forbyr injurier og ærekrenkelser, Pleven-loven fra 1972 forbyr ytringer som fremmer rasisme og diskriminering, en lov fra 1990 forbyr ytringer som fornekter folkemord, en annen fra 2004 forbyr ytringer som er krenkende for homoseksuelle og handikappede. Ikke å forglemme loven fra 2003 som forbyr fornærmelser av nasjonalsangen og flagget innenfor rammen av offentlige arrangementer, inkludert fotballkamper, og den fra 2014, som forbyr ytringer som rettferdiggjør eller støtter terrorisme.
Denne listen kan virke lang og gi inntrykk av at Frankrike har en presse som har mer begrenset frihet enn pressen i andre land, som for eksempel USA. “Men en må være klar over at journalister, særlig de som driver med humor og satire, har en ytringsfrihet som er større enn den borgere ellers har”, advarer Delphine Meillet, en Paris-advokat som er spesialist på pressejus. “De eneste grunnene til at dommere vil dømme dem, er fornærmelser eller ærekrenkelser av privatpersoner.”
48 rettssaker på 22 år
Det som uansett er tilfellet, er at det heller ikke i Frankrike, et land kjent for sin intellektuelle åpenhet, er alle som liker den råe humoren til Charlie Hebdo. I 60- og 70-årene ble først Hara-Kiri og så Charlie Hebdo gjenstand for klager over injurier fra hæren, politiet og showbiz og tapte regelmessig sine saker.
Etter dens gjenoppstandelse i 1992, har Charlie Hebdo, selv om den bare har tapt ni saker (et tegn på endring av normene), likevel blitt trukket for retten 48 ganger, hovedsakelig av organisasjoner på ytre høyrekant, av katolikker eller journalister. “For meg er ikke Charlie Hebdo annet enn en avis som tjener penger på å vise fram møkk og paver som sodomiserer barn”, hevder Bernard Antony, president i AGRIF (“Generell allianse mot rasisme og for respekt for den franske og kristne identiteten”), en organisasjon på ytre høyre fløy som reiste sak mot Charlie Hebdo fem ganger mellom 1994 og 1998.
Det behøver nesten ikke sies at bladet heller ikke er særlig verdsatt i visse muslimske kretser i Frankrike og i islamistiske miljøer. Da magasinet i 2006 bestemte seg for å trykke Muhammed-karikaturene den danske avisen Jyllands-Posten publiserte, ble de anmeldt av Den Store Moskéen i Paris, Sammenslutningen av islamske organisasjoner og den globale Muslimske Liga, men saken ble avvist. I 2012 og 2013 ble de anmeldt av andre muslimske organisasjoner for publikasjon av Muhammed-karikaturer, uten suksess. Utenfor det juridiske området har truslene fra muslimske ekstremister blitt konkretisert: Redaksjonslokalene ble vandalisert av en molotovcocktail i 2011, mens bladets sjef, Charb, ble innskrevet på listen over personer Al-Qaida vil ta livet av i 2013.
En bestemt idé om Frankrike
Charlie Hebdo skaper ikke samstemthet utenfor ekstremistmiljøene heller. Noen kritiserer den grove humoren, andre at tankene bladet representerer er for forankret i 60-årene. Da redaksjonen ble angrepet, var bladets økonomiske helse på det dårligste. Men likevel inkarnerer tegnerne og skribentene i Charlie Hebdo det revolusjonære og voltaire’ske aspektet ved Frankrike som den overveldende majoriteten av franskmenn kjenner seg igjen i. Søndagen etter angrepet som desimerte bladets redaksjon, gikk nesten fire millioner franskmenn ut i gatene for å forsvare den ytringsfriheten Charlie i så høy grad representerte. Antallet abonnenter steg fra 7000 til 120000 mens antallet distribuerte eksemplarer steg fra 50000 til 7 millioner.
Artikkelen er oversatt fra fransk av Jostein Gripsrud.
Som de Gaulle kunne sagt – og som Charlie Hebdos medarbeidere ville avskydd: Charlie, det er en bestemt idé om Frankrike. På boulevard Voltaire, kunne ikke Tessa kjøpe sin Charlie Hebdo, den var utsolgt. Men det gjør ikke så mye. Den kommer igjen i morgen. Og i overimorgen, om nødvendig.
[…] paru sur le site de Vox Publica le […]