“Data, kode og programmering må på pensum”, skriver VGs digitalredaktør Ola Stenberg på Medier24 (og på bloggen sin). Han påpeker at vi opererer i et medielandskap der det er et tydelig skille mellom teknologiaktørene og journalister, og at det er på tide å skape sanne journalist-teknolog-hybrider som lager journalistikk med solid forståelse for hvordan og hvorfor teknologien deltar i samfunnet og livet vårt.
Folka som Stenberg etterspør, og deres kompetanse, vet vi en hel del om, og vi formidler også kunnskapen ut. Dette er folk vi kaller datajournalister (muligens midlertidig – distinksjonen forsvinner kanskje med tiden?). Det er en tydelig trend at det er denne typen folk redaksjonene ønsker seg (f.eks. søkte Aftenposten etter “digitale hoder” og NRK “digitale historiefortellere”, osv). Folk som både “har journalistisk teft” og teknisk innsikt nok til faktisk å lage digitale produkter selv. Det var deres virke og deres posisjons potensial jeg skreiv min avhandling om.
Gjennom årene som stipendiat konkluderte jeg med det samme som Stenberg: ekspertkunnskap innen datateknologi er en kjempefordel for journalister, og uunnværlig for neste generasjons gravende journalistteam. Dette er en naturlig konsekvens av at samfunnets infrastruktur digitaliseres. Hvis vi ønsker at noen skal se den etter i sømmene, holder det ikke med folk som kan bruke teknologi, lese av målinger og loggføringer, men folk som kan kritisk analysere den selv. Når datamengdene blir store, er kode og programmering enkelt og greit eneste framgangsmåten som muliggjør dette. Det er den “viktige” journalistikken. Men også i den “gøye” journalistikken trenger vi disse folka: det er de samme ferdighetene som skal til for å lage interaktive visualiseringer, kartløsninger, applikasjoner som lar deg sammenlikne forholdene der du bor mot andre steder, osv – en blanding av teknisk ferdighet og nysgjerrig kritisk blikk med en dash sans for spennende brukeropplevelser. Se f.eks. på vinnerne av årets NODA-priser. Ting går i riktig retning.
Men det var jo også sant at “data, kode og programmering” var en innlysende vei framover for journalistikken for 10 år siden (2005). Og observert av en av datajournalistikkens pionerer, Philip Meyer – som anbefalte journalister å lære seg å programmere i 1973, i førsteutgaven av boka Precision Journalism, som jeg selv anser som en klassiker. Det finnes eldre eksempler, men folk som gikk journalistikkhøyskolen i 1973 er dagens førtidspensjonister og “digitaliseringen av samfunnet” som konsept var ennå ikke funnet på.
Avslutningsvis kommer jeg til å gi et kvalifisert blikk inn i neste generasjons journalistikkutdanning ved Universitetet i Bergen, men før det ønsker jeg å tygge litt på, og spekulere litt i, hvorfor vi i dag snakker om “digital kompetanse” som etter-utdanning for journalister. Hvorfor har ikke mediehusene ansatt, utdanningsstedene utdannet og journalister og studenter lært seg dette?
Første tanke — samfunnet reproduserer seg selv
Mediehusene har tradisjonelt ansatt samfunnsvitere og humanister — fra hvit middelklasse – som igjen ansetter folk som likner på seg selv (se Jan Fredrik Hovden for mer presis forskning på journalistikk og kultursosiologi). Dette er et menneskelig trekk som må jobbes med (det er et flott kapittel om hvordan Google aktivt og bevisst motarbeider dette i “How Google Works”, anbefales!).
Utdanningsstedene består av mennesker som forsker på journalistikk eller av tidligere praktiserende som går inn som lærere for neste generasjon. Det som er viktig for dem, er å levere fremragende forskning på feltet, og/eller å undervise i den journalistikk-kunnskapen som gjorde at de fikk en plass på et universitet eller høyskole. Utskiftningen av fast ansatte på universiteter og høyskoler er lav, folk trives og blir lenge (se f.eks. dette innlegget i debatten).
Også studenter arver ideer, og ferske studenter har ikke det samme bildet i hodet av en journalist som tekno-journalistikk-nerder som Stenberg og meg, de har sine tanker og idealer for journalistikken som var.
Ingen av disse tingene taler for raske endringer.
Når folk kvoteres inn et sted, er det for å veie opp for slike effekter, og få en mer representativ eller balansert sammensetning. Hva med å kvotere på fagkunnskap i nyhetsredaksjoner? Maks N hum/sam-ere pr realist? Eller operere med en journalist-til-programmerer-ratio?
Andre tanke – er nyhetsredaksjoner et sted der den teknisk flinke trives best på jobben?
I digitaliseringen av nyhetsredaksjonene har teknologi vært sett på som en trussel, og det har tidvis skapt arbeidsmiljø der tekniske ferdigheter ikke har gitt noen spesiell status som journalistisk metode.
Da jeg leste meg gjennom litteraturen på teknologi og journalistikk, var dette noe jeg irriterte meg over personlig: den journalistiske kulturen har tidvis vært direkte fiendtlig mot de folka den trengte så sårt. Dette tok jeg selvsagt med meg inn igjen i redaksjonene på turné i norske redaksjoner sammen med Joakim Karlsen, og fikk til svar at den tiden i hovedsak er over. Heldigvis.
Det er også et faktum at det ikke har vært nødvendig med tekniske fag eller realfag for å få jobb i en nyhetsredaksjon. Disse fagene har typisk høye opptakskrav, og ansees som vanskelige (og dessverre ok å ikke kunne). Journalistikkutdanning er også vanskelig å komme inn på, men har ikke realfag eller tekniske fag som inntakskriterier (som er fundamentet for “data, kode og programmering”) – fram til nå. Hvorfor stresse med matte når du kan chille med latte?
En teknolog-type har typisk kunnet heve høyere lønn andre steder enn i en nyhetsredaksjon. Jeg vet ikke hva en teknologisk orientert journalist tjener, men jeg håper han (for det er svært få damer som gjør dette i Norge) i dag er kompensert på en slik måte at redaksjonene kan holde på og bygge en solid kultur rundt den teknologiske kompetansen de har.
Enda en trend som har vært skadelig, er outsourcing og sentralisering. Jeg snakker nå om outsourcing av tekniske tjenester i redaksjonene. Teknisk drift i norske redaksjoner ble for bare noen år siden både outsourcet og sentralisert. Dette var med på å skape et tydelig skille mellom teknologer og journalister, som ikke lenger delte kantine eller møttes ved samme kopimaskin. Det har helt sikkert sett lurt ut på strategimøter over et Excel-ark, men det sikret samtidig at veien til teknisk kompetanse ble enda litt lenger i redaksjonene. Noen av de aller mest spennende data-jobbene (med enorme muligheter for datajournalistikk) i Norge må da være hos Schibsteds finn.no, og ikke i Schibsteds Aftenblad? Her har noe viktig gått i journalistikkens disfavør.
Tredje tanke – datajournalister er helt annerledes enn journalist-generalister
Datajournalistikken representerer en spesialisering, hvor journalistutdanningene så langt har utdannet generalister. En journalist skal både kunne gjøre research, intervjue, filme, klippe, fotografere, skrive, osv. Dette er den forrige stereotypen for journalistikkstudiene – det var dette redaksjonene pleide å ønske seg. Det er også en del variasjon i bransjen om hva man ønsker at en journalist skal lære gjennom høyere utdanning, utover at de skal være “komplette” og “selvgående”.
Det er ikke slik at alle journalister nå skal programmere, men redaksjonene er allerede fulle av folk som ikke gjør det – så Stenberg må få rett i at de som skal inn burde kunne det. Vi kan kanskje si at vi er på vei bort fra generalisten, og at også journalistikken blir langt mer spesialisert?
Veien videre
Ola Stenberg skriver:
Hvis ikke utdanningene tar grep nå vil de uteksaminere kandidater som ikke er gjeldende. Det vil blant dem være et skille mellom journalistikk og teknologi, og ingen som har et slikt skille vil overleve i den digitale fremtiden. Da ender vi opp med at mediehusene ansetter helt andre folk.
Utdanningene tar grep. Jeg vet ikke hva de tradisjonelle journalistikkprogrammene gjør, og kan kun snakke for det miljøet jeg tilhører. De grepene som gjøres er å legge om journalistikkutdanningen i en mer moderne retning. Dette betyr mer workshops foran kollokvier og auditorium-undervisning. Det betyr større moduler som består av små enkelt utbyttbare workshops, tema-pakker og prosjektoppgaver som gjør at det er enklere å få inn pensum og kunnskap som endrer seg raskt. Det betyr også at “data, kode og programmering” kommer på pensum, men at det gjøres i kontekst av en journalistikkutdanning på journalistikkens premisser, og ikke blir en informatikkutdanning. Dette er noe vi, som et sammenslått institutt mellom mediefag og informasjonsvitenskap, har svært gode forutsetninger for – og konkrete planer om å sette i verk i Media City Bergen.
Samfunnet trenger ikke bare å utdanne journalister som kan kode. Vi trenger å utdanne nysgjerrige, kritiske og reflekterte journalister. Journalister som også er selv-kritiske, og ser at journalister med teknologibakgrunn er underrepresentert i redaksjonene og at bransjen nok også burde rekruttere fra andre utdanninger enn bare journalistikk. Dermed får Stenberg rett to ganger i samme sitat: (1) at journalister bør utdannes til å hanskes kritisk med teknologi uten alltid å være avhengig av en ekstern ekspert, og (2) at mediehusene også burde ansette helt andre folk for å sikre et mer diversifisert og kvalifisert blikk på samfunnet og pressens rolle i det.
Det ligger mange utfordringer foran oss, og vi har en skjev ballast, men for en digital nysgjerrigper i en nyhetsredaksjon har forutsetningene neppe noen gang vært bedre — og dem kommer det flere av.