«Jeg tåler ikke dritt fra noen»

– Det som inspir­erte meg til å skrive om skam­løse ara­biske jen­ter, var andre jen­ter som tør å stå fram i offent­ligheten, som Hadia Tajik, Deeyah Khan, Iram Haq og Sha­bana Rehman, og andre på samme alder som meg, som Fat­en Mah­di Al-Hus­sai­ni og Sofia Nes­rine Srour. Tajik har inspir­ert meg veldig lenge. Hun ser ut som meg og lever sitt eget frie liv.

Nan­cy Herz (20) ble kat­a­pul­tert inn i den store norske offent­ligheten i april i år etter en kro­nikk i Aften­posten: «Vi er de skam­løse ara­biske jen­tene, og vår tid beg­yn­ner nå», skrev hun. Etter kro­nikken har hun vært masse i avisene og på radio og TV.

Herz har hatt for­bilder. Men hva er det som gjør at hun selv har tatt til orde? Og hvor­dan opplever hun, som ung kvinne med innvan­drerbak­grunn, ytrings­fri­heten i Norge? Heies hun fram? Hvor mye plages hun av hate­fulle ytringer, rasisme og sex­is­tisk hets?

Betydningen av Amnesty

Engas­je­mentet til Herz beg­y­nte for fem år siden i Amnesty i Hauge­sund, hvor hun vok­ste opp etter at forel­drene hennes fly­t­tet fra Libanon til Norge da hun var seks måned­er gam­mel. Hun ble raskt grup­peled­er i Amnesty lokalt, beg­y­nte å skrive i Hauge­sunds Avis og ble fast spaltist der i 2014.

Kro­nikken om skam var første gang Herz skrev noe som virke­lig ble lagt merke til nasjon­alt. For­rige måned møtte hun Hadia Tajik, og dagen etter at dette inter­vjuet fant sted, skulle hun møte Audun Lys­bakken på Stortinget sam­men med Sofia Srour og Ami­na Bile.

Srour ful­gte opp kro­nikken til Herz med et inn­legg, og Bile skrev føl­gende i Aften­posten etter inn­leggene til Herz og Srour: «Det er en viss risiko i å skrive om dette, men det er en risiko jeg er vil­lig til å ta. For om Sofia og Nan­cy kan, hvor­for kan ikke jeg?»

For Herz var engas­je­mentet i Amnesty vik­tig. Det viste henne at det nyt­tet, at hun kunne gjøre en forskjell.

– Før Amnesty vis­ste jeg ikke at man kunne engas­jere seg på denne måten, at man kunne gjøre en kon­struk­tiv forskjell og se resul­tater. Og før jeg skrev mitt første leserinn­legg i Hauge­sunds Avis, som han­dlet om Vest-Sahara, vis­ste jeg ikke at man kunne være med på å påvirke samfunnsdebatten. 

Plagsom og frekk i kjeften

– I kro­nikken skriv­er du om at jen­tene «står opp og tross­er våre ‘egne’». Hvem er «våre egne»?

– «Våre egne» er forel­dregen­erasjo­nen vår og andre i miljøet. Folk som ser ut som oss, men som ikke har de samme ver­di­ene som oss, og som prøver å holde oss nede.

Herz under­strek­er at hun selv har vært priv­i­legert. Forel­drene hennes har blitt pres­set av øvrig fam­i­lie og ven­ner og kjente. De andre kan for eksem­pel si at de ikke lar døtrene sine reise alene, og at forel­drene hennes heller ikke bør tillate det. Andre har kri­tis­ert hvor­dan Herz går kledd. Men så har hun også hatt lærere og forel­dre av ven­ner som har sagt til forel­drene at det ikke er farlig å være en del av det norske sam­fun­net. Det er noe mange forel­dre trenger å høre, men­er hun, for det å være norsk betyr ikke at man mis­ter sin egen kultur.

– For meg han­dler ikke ytrings­fri­het om å være frekk eller å motar­bei­de fam­i­lien min, men om å øke takhøy­den i mitt eget liv, sier Herz.

Hun er imi­dler­tid sikker på at hvis hun hadde vokst opp i Oslo, om det var i et irakisk, pak­istan­sk eller libane­sisk miljø, så ville mange flere ha ment at de skulle ha noe å si i livet hennes.

– Jeg kjen­ner mange ara­biske jen­ter som er red­de for hva andre ara­biske jen­ter vil si. Det er en skum­mel ten­dens. Vi er red­de for hveran­dre, når vi alle bare vil leve i fred, forteller hun.

– I Aften­posten-kro­nikken skriv­er du at det finnes en idé om en «per­fekt, ara­bisk jente». Hvor­dan er den per­fek­te ara­biske jenta?

– Hun er religiøs, dydig, og hun blir sett, men ikke hørt. Og hun gjør det som forel­drene synes er rik­tig. Når jeg møter folk i Libanon, hen­der det at de spør meg: «Hvor­for må du diskutere alt?» De synes jeg er plag­som og frekk i kjeften.

– Bor flere i fam­i­lien din i Norge?

– Nei, kun mor, far og søsken. Takk og pris for det, leg­ger hun spøke­fullt til. 

Gud er en «douchebag»

– Har forel­drene dine forsøkt å presse deg til å være en per­fekt ara­bisk jente?

– Nei og ja. Den første gan­gen jeg skrev om at jeg har slut­tet å tro på islam og meldt meg inn i Human-Etisk For­bund, spurte pap­pa meg om jeg egentlig trengte å fortelle det til alle. Han syntes ikke det var noe prob­lem at jeg var blitt ateist, men at jeg sa det helt åpent, og han ville gjerne at jeg ikke skulle si det til fam­i­lien min i Libanon, særlig ikke til beste­forel­drene mine.

Ut i offent­ligheten: Nan­cy Herz og Sofia Nes­rine Srour i inter­vju på TV 2. (skjerm­bilde fra tv2.no).

– Srour sa, i en sam­tale med deg på TV 2, at mange men­er hun er for vestlig når hun har på seg hijaben på feil måte eller ytr­er feil ting. Har du opplevd at noen sier at du er «for vestlig»?

– Ja. Jeg har hørt at jeg er PR-kåt for­di jeg vil ha en klapp på skul­deren fra hvite folk og kjendis­er, og jeg har blitt anklaget for å synes synd på meg selv for­di jeg er en ateist.

– Hvor­for brøt du med islam?

– Da jeg var yngre, var jeg veldig religiøs. Jeg husker en som­mer i Libanon da jeg ville gå med hijab, men ikke fikk lov av forel­drene mine. Da som­meren var over, var jeg fer­dig med hijaben. Etter hvert syntes jeg ikke at troen var logisk, og jeg syntes ikke at gud var en grei fyr. Jeg hadde ikke lyst til å tro på en gud som døm­mer homofile og hater kvin­ner. Hvis noen kunne vist meg gud, slik gud er beskrevet i de religiøse skriftene, ville jeg tatt en alvor­sprat med ham. Han er en «douchebag». Han må ta seg sam­men. Tro fun­ger­er uansett ikke for meg. Jeg hater moralske regler, og jeg vil helst ikke å bli for­t­alt hva jeg kan gjøre eller ikke gjøre. Man trenger ikke reli­gion for å være et godt menneske.

– Hvilke reak­sjon­er har du fått på at du har slut­tet å tro?

– Forel­drene og søsknene mine tar det fint, men de er bekym­ret for at jeg skal bli truet eller hatet for­di jeg sier det offentlig, og de vil gjerne at jeg ikke skal si det til folk i Libanon. Jeg del­er likev­el ting jeg skriv­er på Face­book. En libane­sisk fyr jeg kjen­ner, skrev fak­tisk til meg at han var stolt av meg. Da ble jeg over­ras­ket. Jeg trodde han ville si at jeg kom til å havne i hel­vete. Ellers har jeg fått kom­mentar­er fra folk som tror at jeg er imot reli­gion. Men folk må få ha troen sin i fred. Jeg synes bare at gud er en drittsekk, men ikke at religiøse er drittsekker.

Tåler ikke dritt fra noen

– Etter Aften­posten-artikke­len skrev en til deg på Face­book at du er en «hore», at artikke­len din var «kval­mende» og at du «lar menn sik­le» etter deg. Hvor­dan er det å få slike tilbakemeldinger?

– Jeg får også høre at jeg er Satan, og jeg har vur­dert å ta Satan til mel­lom­navn, ler Herz.

– Blir du berørt?

– Jeg synes den sek­su­alis­erte tilbakemeldin­gen er verst, og den som angriper fam­i­lien min for ikke å ha opp­dratt meg skikke­lig. Når drit­ten bare går ut over meg, er det let­tere, den tar jeg ikke på alvor. Men uansett hva folk skriv­er, så leg­ger jeg meg ikke ned og gråter.

– Du blir ikke deprimert?

– Når jeg har en dårlig dag, leser jeg ikke kom­men­tar­fel­tene. Da går det inn på meg.

– Når man først begyn­ner å begrense ytrings­fri­he­ten, blir mange av vur­de­rin­gene vans­ke­lige og skjønns­mes­sige, sier Nan­cy Herz. (Foto: Vin­cent Hansen)

– Har du opplevd trusler?

– Heldigvis ikke. Men jeg ork­er ikke å høre på hat. Når det er et fremmed num­mer som ringer, tar jeg ikke tele­fo­nen. I stedet sender jeg en SMS og spør hva det gjelder. En peri­ode opplevde jeg dessuten ukentlige anonyme oppringninger klokken to om nat­ten hver natt til mandag. Så når jeg leg­ger meg, skrur jeg av lyden på telefonen.

– Du er veldig aktiv på sosiale medi­er, både Twit­ter og Face­book. Hvor­dan opplever du det?

– Det er slit­somt noen ganger. Når jeg må skrive på «to-do-lis­ten» min at jeg skal svare på kom­mentar­er på Twit­ter og Face­book, så er det ikke noe sunnhet­stegn. Men sosiale medi­er er ikke bare en boble. Forde­len med å skrive der, er at man blir hørt av flere, og at ting jeg skriv­er gjerne blir plukket opp av andre og større medi­er. Man får større påvirkn­ingskraft ved å bruke sosiale medi­er fornuftig.

– Kan du ikke bare ignorere folk som skriv­er neg­a­tive kommentarer?

– Hvis de bare skriv­er dritt, så ignor­erer jeg dem. Det var en religiøst kon­ser­v­a­tiv jente som skrev til meg at ateis­ter egentlig ikke finnes og at jeg bare var PR-kåt. Da svarte jeg ikke. Men en annen jente lurte på hvor­for jeg trodde jeg kunne skrive på veg­ne av alle jen­ter. Selv gikk hun med hijab og var stolt av det. Da for­t­alte jeg at jeg er tilhenger av fri­heten til å bruke hijab, og at jeg skrev i kro­nikken at vi er skam­løse jen­ter «enten vi går i miniskjørt, hijab, bukse, skjørt, bur­ka eller nakne.»

– Er det i sum mest pos­i­tivt eller neg­a­tivt å ytre seg på sosiale medier?

– Det er mest pos­i­tivt. Det er en grunn til at jeg blir beskyldt for å være avhengig av Facebook.

– Alle disse forsøkene på å kon­trollere deg: Kuer de deg, eller gjør de deg mer ivrig?

– Nei, jeg blir ikke kuet. Jeg blir for­ban­net, smeller hån­den i bor­det og snakker enda høyere. Jeg tåler ikke dritt fra noen lenger. 

Større manko på gutter

– Hvor­dan opplever du å bli tatt imot av den bredere offent­ligheten i Norge, alt­så redak­tør­er, jour­nal­is­ter, poli­tikere og andre debattanter?

– Jeg har blitt over­rask­ende godt tatt imot. Jeg blir hørt, og folk bryr seg om det jeg snakker om. «Skam­løshetens tid» fun­ger­er også veldig bra som begrep. Folk kjen­ner seg igjen i det.

– Er det vanske­lig å komme på trykk eller til orde i mediene?

– Nei. Jeg har skrevet ganske mye, er fast spaltist i Hauge­sunds Avis og når jeg har sendt ting til Aften­postens Si;D‑spalte, har det kom­met på trykk. Da jeg skrev om skam­løshetens tid, måtte jeg vente en uke før det kom i avisen. Det syntes jeg var litt lenge, ler Herz.

– Er det en fordel eller ulempe å være en ung kvinne med libane­sisk bakgrunn?

– Forde­len er at man blir hørt, og det er mange jen­ter som deltar i debat­ten i dag, selv om jeg håper at jeg blir hørt for­di jeg kom­mer med et bud­skap, ikke for­di jeg har mørkt hår og kan ara­bisk. Ulem­pen er at det er mange unge jen­ter med innvan­drerbak­grunn som ikke tør å ytre seg. Likev­el er det andre grup­per man også må tenke på: I dag er det heller manko på gut­ter. Og en av de kon­ser­v­a­tive religiøse jen­tene som skrev til meg på Face­book, opplevde at hun selv aldri kom på trykk. Ide­alet i skam­løshetens tid kan ikke være at alle skal bli enige, men at de skal bli hørt.

Venstresiden har dullet

– Hva betyr det for deg når stem­mer som Shazia Sar­war skry­ter av deg på Twit­ter, eller når van­lige ara­biske jen­ter forteller deg på Face­book at det du skriv­er er «helt rått»?

– Sist­nevnte betyr mest av alt. Svar fra van­lige ara­biske jen­ter som har opplevd de tin­gene jeg skriv­er om, vis­er at dette ikke bare er min kamp. Det er vår felles kamp både som indi­vider og som samfunn.

Igjen under­strek­er Herz hvor heldig hun selv er.

– Halv­parten av det prob­lemet jeg selv kunne ha hatt, lig­ger igjen i Libanon for­di slek­ten min er der, og jeg vok­ste opp i Hauge­sund, hvor det ikke er noen innvan­dr­erk­likk slik som i Oslo. Det er mange jen­ter i Norge som opplever prob­lemene med sosial kon­troll mye mer alvorlig enn meg.

– Hva med at folk som Sar­war skryter?

– Det er veldig vik­tig å få støtte fra majoriteten, enten det er Sar­war, Tajik, Khan, Nam­ra Saleem eller den «hvite» majoriteten, som Sigrid Bonde Tusvik, som også delte kro­nikken min. Det gir moral­sk støtte og sprer bud­skapet til en stor mål­gruppe. Men den aller beste tilbakemeldin­gen jeg kan få, er at noen tør å heve stem­men for­di jeg gjør det, slik som Ami­na Bile skrev om.

– Poli­tikere som Hadia Tajik og Audun Lys­bakken inviter­er deg og de andre skam­løse jen­tene til møter. Hva betyr det?

– Møter med poli­tikere er en mulighet til å sørge for at engas­je­mentet blir til konkret poli­tikk. Jeg vet at også Abid Raja fra Ven­stre og Oslo Høyres Kvin­nefo­rum har engas­jert seg.

– Du opplever alt­så at poli­tik­erne er opp­merk­somme på problematikken?

– Abso­lutt. Men ven­stres­i­den har i en peri­ode dul­let litt for mye med folks følelser og vært red­de for ikke å krenke folk. Selvføl­gelig skal vi ikke krenke for å krenke, men når noe er galt i en kul­tur, så må vi si fra. Ellers blir vi selv en del av prob­lemet og en del av den tause majoriteten.

– Har ven­stres­i­den i større grad enn høyres­i­den vært en del av den tause majoriteten?

– Nei. De som står langt ute på høyres­i­den og bedriv­er rasisme, er like ille som de som står langt ute på ven­stres­i­den og ikke tør å si noe. Nå er det enkelt­per­son­er i ulike parti­er, som Audun Lys­bakken, Hadia Tajik og Abid Raja, som tar tak i temaet. Det er bra, for vi trenger en felles kamp.

Vi må støtte hverandre offentlig

– Får du i sum flest pos­i­tive eller neg­a­tive tilbakemeldinger?

– Jeg får flest pos­i­tive tilbakemeldinger. Men jeg pleier å spøke med at de tilbakemeldin­gene som veier tyn­gst, ikke er drit­ten, men kon­struk­tiv kri­tikk. Da må jeg jo gå i meg selv og tenke.

– Er det en fare for at du blir så lei av neg­a­tive tilbakemeldinger at du slut­ter å engas­jere deg?

– Nei. Når jeg har hatt en dårlig dag, tenker jeg at jeg ikke gid­der mer. Men det kom­mer aldri til å skje. Jeg gir meg ikke.

– Du sa på TV 2 at neg­a­tive tilbakemeldinger «gjør at mange ikke tør å ta del i sam­funns­de­bat­ten». Hva vil du si til dem som ikke tør?

– At det ikke er så farlig. De neg­a­tive tilbakemeldin­gene vis­er at du gjør noe rik­tig. Hvis de kon­ser­v­a­tive blir sure for­di du skriv­er om fri­het, så gjør du noe bra. Men det vik­tig­ste er ikke å si noe til de som ikke tør, men til sam­fun­net: Det nyt­ter ikke å være tause og bare tenke på at dere støt­ter de som våger seg utpå. Dere må si det offentlig. Vi må støtte hveran­dre som sam­funn, og folk må støtte hveran­dre pri­vat. Av og til blir jeg lei meg, da er det vik­tig å ha noen å ringe til.

– Får du mest dritt fra «dine egne» eller fra for eksem­pel høyreekstreme?

– Det er en fin bal­anse, men kan­skje litt mer fra kon­ser­v­a­tive mus­limer. En gang jeg kri­tis­erte en kon­ser­v­a­tiv kris­ten jente som var imot homofilt ekteskap, fikk jeg fak­tisk mest hat fra kon­ser­v­a­tive kristne som mente at jeg var intol­er­ant og kren­ket jen­tas ytringsfrihet.

Grense ved trusler eller oppfordring til vold

– Reg­jerin­gen har lansert en erk­læring mot hate­fulle ytringer. Har du selv opplevd hate­fulle ytringer?

– Nei, det har jeg ikke. Da jeg var liten, kalte medelever meg på skolen utlend­ing og «brunt blod». Da kjente jeg meg som en eksklud­ert utlend­ing. Men som eldre har jeg ikke opplevd hate­fulle ytringer.

– Hvor­dan bør sam­fun­net håndtere hate­fulle ytringer?

– Hvis ytrin­gene er trusler eller opp­for­dr­er til vold, er jeg tilhenger av lovreg­u­ler­ing. Men jeg men­er at man ikke skal bruke lover til å dømme hate­fulle ytringer. Det betyr ikke at man aksepter­er ytrin­gene. Det bør være lov til å si at man hater utlendinger, men det er selvføl­gelig ikke gre­it. Det vik­tig­ste vi kan gjøre er å dri­ve på med holdningsarbeid.

– I mai ble en mann dømt for å kalle Had­dy N’jie for en «hal­vape» og «jævla nig­ger». Er det bra?

– Jeg kjen­ner ikke detal­jene i sak­en, men selv om ytrin­gen er rasis­tisk, er jeg veldig usikker på om jeg synes han burde bli straf­fet for den. Uansett må han kon­fron­teres, og han bør få beskjed om hvor­for det ikke er innen­for å skrive slikt. Rom­met for ytrings­fri­het må være stort, det har jeg vært opp­tatt av lenge. Når man først beg­yn­ner å begrense ytrings­fri­heten, blir mange av vur­derin­gene vanske­lige og skjønns­mes­sige, og da er det vanske­lig å vite hvor man til slutt set­ter grensene for hva som er lov. Selv men­er jeg at ytrings­fri­heten må strekke seg til det punk­tet hvor man truer med eller opp­for­dr­er til vold.

– Er alt snakket om hate­fulle ytringer overdrevet?

– Nei, det er veldig mange som blir utsatt for hatkrim­i­nalitet og truet og ban­ket opp, og det er bra at reg­jerin­gen arbei­der mot hate­fulle ytringer. Men det må være lov til å si forkastelige ting. Det er forskjell på å si at «jeg hater alle ateis­ter» og at «for­di du er ateist, skal jeg drepe deg», og det er vik­tigere med hold­ningsar­beid enn straffereaksjoner.