Emmanuel Macron, som 23. april tok ledelsen etter første runde i det franske presidentvalget, er uten tvil kandidaten som stiller seg mest positiv til dagens EU. Men Macrons proeuropeiske holdning kan ikke tilsløre splittelsene som man finner i de tradisjonelle regjeringspartiene når det gjelder forholdet mellom Frankrike og Den europeiske union. En uenighet som strekker seg mer enn 30 år tilbake i tid…
“On peut sauter sur sa chaise comme un cabri en disant, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, mais cela n’aboutit à rien et cela ne signifie rien.” («Man kan hoppe opp og ned, og rope Europa! Europa! Europa! så mye man vil, men det bidrar ikke til noe og har ingen betydning»).
Ordene kom fra Charles de Gaulle for 52 år siden, under et tv-intervju 14. desember 1965, men er ikke desto mindre skrikende aktuelle. For i tillegg til spørsmålene omkring sikkerhet og økonomi, utgjør Den europeiske unionens styringsform én av de store sakene i det franske presidentvalget.
Macrons Europa-løfter – mest klipp og lim?
Kvelden 23. april tok den unge lederen av den politiske bevegelsen En Marche!, Emmanuel Macron, ledelsen i presidentvalget med 24,01 prosent av stemmene i første valgomgang. Og helt siden starten av valgkampen, ser han ut til å være den av kandidatene som har tatt på seg rollen som det europeiske tempelets vokter. Enkelte av forslagene hans kan virke nyskapende, men de er bare en videreføring av den politikken som er blitt ført i løpet av både Nicolas Sarkozy og François Hollandes femårsperioder.
Emmanuel Macron: Den proeuropeiske sentrumskandidaten møter høyreradikale Marine Le Pen i andre valgomgang i det franske presidentvalget.
Den sosialistiske presidentens tidligere økonomiminister lover, blant annet, en utvidelse av det indre markedet innen energi og digitale tjenester. Han fremstiller seg selv som den fremste forkjemperen for ideen om en “Buy European Act” – et forslag til en ny handelslov som i sin tid fikk støtte av tidligere president Sarkozy, der offentlige kontrakter bare skal gå til selskaper med minst halvparten av sin virksomhet i Europa. Macron går også inn for et europeisk forsvarsfond som skal finansiere felles militært utstyr, en idé fremmet under krigen i Mali i 2012 da Frankrike ble klar over i hvilken grad de lå på etterskudd når det gjaldt droner. Emmanuel Macron stiller seg dessuten positiv til opprettelsen av et eget budsjett for eurosonen, vedtatt av et parlament og iverksatt av en egen finansminister for eurolandene.
Men for å gi en helt konkret ny giv til det europeiske prosjektet, støtter han seg til det han kaller demokratiske kongresser (conventions citoyennes) som skal lanseres innen utgangen av 2017.
Kort sagt, de ulike sparepolitikkene som har blitt ført i Europa siden finanskrisen i 2008, Den europeiske sentralbankens uavhengighet, budsjettreglene i de europeiske traktatene og spørsmålet om Frankrikes integrasjon i en stor overnasjonal sammenslutning, tas ikke opp. Dette er imidlertid temaer som gir næring til heftige debatter rundt om i landet. I en artikkel 10. mars kunne nettstedet Mediapart (som driver undersøkende journalistikk) vise til noe mer når det gjaldt Emmanuel Macrons “europeiske linje”. For ifølge nettavisen er presidentkandidatens forslag et tilfelle av “klipp og lim”, ord for ord, av “alle strukturreformer som Det europeiske råd i flere år har bedt Frankrike om å iverksette».
Serie: Presidentvalget i Frankrike
- Frankrike velger president i vår. Første valgomgang ble avholdt 23. april. I andre valgomgang 7. mai møtes sentrumskandidaten Emmanuel Macron og Marine Le Pen fra det høyreradikale Nasjonal Front .
- I en serie dybdeartikler presenterer Vox Publica de viktigste kandidatene og aktuelle politiske temaene.
- Presidentvalget blir sett som et europeisk skjebnevalg: Marine Le Pen har lovet å føre Frankrike ut av euroen, noe mange mener kan få hele EU til å rakne.
Fra Rothschild til Elysée-palasset
Foruten hans personlige engasjement, er kanskje én av forklaringene på Emmanuel Macrons forkjærlighet for Europa å finne i bakgrunnen hans. Han ble født i 1977 i byen Amiens, i Picardie, og ble uteksaminert i 2004 ved ENA (red.anm.: Ecole Nationale d’Administration, en skole grunnlagt i 1945 som utdanner en stor del av Frankrikes politiske elite og høyere embetsmenn) med tittelen finansinspektør, for så å bli ansatt av banken Rothschild i 2008.
Fra 2006 til 2009 er han medlem av det franske sosialistpartiet (PS — Parti socialiste). Han blir lagt merke til av Jacques Attali, tidligere rådgiver for den sosialistiske presidenten François Mitterrand, og blir i 2012 assisterende regjeringsråd under François Hollande, deretter økonomiminister i samme regjering i 2014. Emmanuel Macron har dermed blitt skolert i de økonomiske og politiske maktkorridorer, og kjenner den europeiske programvaren til punkt og prikke.
En Marche!-lederens europeiske ståsted, som på mange måter minner om det til François Hollande, dekker imidlertid ikke over det som er en særegen fransk realitet. For om Marine Le Pen og Nasjonal Front riktignok er fiendtlig innstilt til alt som handler om EU, så er de tradisjonelle partiene på sin side dypt splittet når det gjelder EUs styringsform og hva slags forhold Frankrike skal ha til unionen. Her er det bare å lese valgprogrammene til presidentkandidatene som har en eller annen form for tilknytning til de to partiene som har styrt landet siden innføringen av den Den femte republikk i 1958. Det vil si sosialistene, Parti socialiste, på venstresiden, og de konservative, Les Républicains, på høyresiden.
Mellom stram finanspolitikk og nasjonal selvråderett
Venstresiden kritiserer de europeiske traktatene for å gå for langt i å tekkes finanspolitikkens stramme regler og for blindt å akseptere den frie markedskonkurransen. Mens president Hollande gjorde overholdelse av unionens budsjettkrav til et mål (underskudd på statsbudsjettet under 3 prosent av BNP og statsgjeld under 60 prosent av BNP), foreslo sosialistpartiets offisielle presidentkandidat, Benoît Hamon, å trekke Frankrikes forsvarsutgifter ut av underskuddsberegningen, og gikk inn for å bekjempe sparepolitikkene ved hjelp av en demokratisk debatt i nytt parlament innen eurosonen (hvorpå han nærmer seg Emmanuel Macron, med mindre det er Macron som nærmer seg Hamon). I første valgomgang fikk Hamon kun 6,36 prosent av stemmene.
Jean-Luc Mélenchon, lederen av bevegelsen La France insoumise og alliert med kommunistene, var på sin side medlem av sosialistpartiet fra 1976 til 2008. I valgprogrammet gikk han inn for å frita Frankrike fra de europeiske budsjettkravene, stoppe privatiseringen av offentlige tjenester og å regulere bevegelsen av kapital. Det handlet særlig om én avtale: Traktaten om stabilitet, samordning og styring i Den økonomiske og monetære unionen (fiskalpakten) som ble undertegnet i 2012 av François Hollande og alle andre medlemsstater med unntak av Storbritannia og Tsjekkia.
Venstresiden kritiserer de europeiske traktatene for å gå for langt i å tekkes finanspolitikkens stramme regler
Denne traktaten innbefatter kravene til medlemsstaters budsjettunderskudd og gjeld (de berømte 3 prosent og 60 prosent av BNP), men legger til en kontroll av overholdelsen av disse som EU-kommisjonen og EU-domstolen skal stå for. Jean-Luc Mélenchons uttalte mål var å endre de europeiske traktatene og økonomiske regler fra innsiden – regler ansett som å favorisere tyske interesser. Han utelukket imidlertid ikke en fransk utmelding av EU hvis dette skulle mislykkes, og derved unionens endelikt. I og med at Mélenchon fikk 19,58 prosent av stemmene, slår den slags uttalelser slår tydeligvis an i Frankrike. Og dette på tross av at landet er én av EUs grunnleggere… Et tydelig tegn på en dyp krise…
På høyresiden er det delte meninger når det gjelder økonomi og europeiske budsjettregler, men det mest sentrale dreier seg om noe annet, nemlig prinsippet om nasjonal selvråderett. Så selv om François Fillon – Les Républicains’ fanebærer og tidligere statsminister under Nicolas Sarkozy – gikk inn for å opprettholde eurosonens nåværende grenser, ønsket han samtidig å gi den en noe mer forbundsliknende karakter ved å utstyre den med et politisk råd bestående av regjeringsledere som møttes hver tredje måned.
Motstanden var mye tydeligere hos Nicolas Dupont-Aignan, presidentkandidaten for partiet Debout la France og tidligere medlem i partiene som Les Républicains springer ut fra (Union pour le Mouvement Populaire (UMP) og Rassemblement pour la République (RPR) før det) fra 1979 til 2007. Han ønsket helt enkelt å fjerne både euroen og unionen slik de fremstår i dag, og erstatte dem med et forbund av nasjonalstater.
Fillon gikk på et stort nederlag i første runde med 20,01 prosent stemmer. Nicolas Dupont-Aignan overbeviste på sin side kun 4,7 prosent av franskmennene. Marine Le Pen annonserte sist helg at Dupont-Aignan vil bli hennes statsminister hvis hun vinner valget 7. mai.
Innstrammingens vendepunkt i 1983
De «europeiske splittelsene» mellom de ulike kandidatene, også dem fra samme politiske familie, er kun en liten del av sprekkdannelsene som har dannet seg i de to store tradisjonelle partiene, Sosialistpartiet og Republikanerne.
Når det gjelder sosialistene, må man gå tilbake til 1960-tallet for å finne utgangspunktet for splittelsen. Som Georges Saunier, førsteamanuensis ved Universitetet i Cergy-Pontoise, skriver i en artikkel fra 2011 (“De la Communauté à l’Union européenne. L’action européenne de François Mitterrand (1981–1995)”) var det fra den tiden av slik at “det tidligere SFIO (Section française de l’Internationale ouvrière) faktisk inkluderte en nokså sterk proeuropeisk retning som følge av en mindre marxistisk samfunnsvisjon og en mer reformistisk tilnærming til maktapparatet. Denne tendensen vedvarte i partiet gjennom 1970-tallet. Men fra slutten av 1960-årene fikk en politisk mer radikal, og tredje verden-ideologisk retning, større plass. Dette politiske synet motsatte seg direkte en fellesskapsprosess som ble ansett som for liberal og for USA-vennlig.”
“Det er en sterk motsigelse mellom det å velge et liberalt Europa og det å gå for en velferdsstat i fransk drakt”
Men det var i 1983 at kløften innad i sosialistpartiet virkelig oppstod. Etter to år i presidentvervet, innser François Mitterrand snart at venstresidens politikk vanskelig lar seg gjennomføre i en stadig mer liberal verden.
“I 1983 blir denne sosialismen «à la française» konfrontert med og bryter sammen av de harde kravene om realisme når det gjaldt det å være en del av den europeiske økonomien,” forklarer Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og spesialisert innen europastudier. “Den indre splittelsen som da oppstår i PS, deler medlemmene inn i de som er for fokus på nasjonale anliggender for ikke å bryte med løftene fra 1981, med utmelding av det europeiske monetære samarbeidet som resultat, og de som mener at å forlate samarbeidet vil være galskap og det samme som å skrive under på en uopprettelig økonomisk nedgang for Frankrike.”
Mitterrand legger en stor del av sine sosiale valgløfter på hyllen (økonomisk vekst via økt forbruk, lønnsøkninger,…) og vier seg til bekjempelsen av inflasjon og til å fortsette det europeiske monetære samarbeidet. “I PS oppstår det et særdeles spent forhold mellom tilhengerne av drømmen og tilhengerne av realismen, vel vitende om at det ene nødvendigvis ekskluderer det andre. Tretti år senere står man på akkurat samme sted. Det er en sterk motsigelse mellom det å velge et liberalt Europa og det å gå for en velferdsstat i fransk drakt,” sier Orban.
Philippe Séguin og Maastricht
I 1992, mens sosialistene allerede er gjort sårbare, strides høyresiden (da kalt Rassemblement pour la France, RPR) om godkjenningen av Maastricht-traktaten. I 1986 hadde Enhetsakten blitt inngått med målet om å forberede overgangen til det europeiske indre markedet innen utgangen av 1993.
Maastricht-traktaten går imidlertid mye lenger. Mens hensikten var å skulle kunne håndtere den tyske gjenforeningen og å gi Europa større tyngde i møte med USA og Japan, blir nå Det europeiske fellesskapets kompetanser utvidet (til miljøspørsmål, energi og forskning), unionsborgerskapet innføres og Den økonomiske og monetære unionen planlegges. Fellesvalutaen, euro, ser dagens lys i 1999, fri bevegelse av kapital sikres, Den europeiske sentralbanken opprettes og garanteres uavhengighet (en konsesjon til Tyskland), og “konvergenskriteriene” mellom medlemsstatene innføres (de nevnte kravene til statsbudsjett og ‑gjeld).
“Nasjonal Front er nasjonalistisk og ønsker å trekke Frankrike ut av EU og eurosamarbeidet”
Jacques Chirac, den fremtidige franske presidenten (fra 1995 til 2007), er på denne tiden partileder for RPR og gir sin støtte til traktaten. Men en stor del av aktivistene og nesten halvparten av de folkevalgte fra høyresiden er mot, med den karismatiske representanten fra Vosges, Philippe Séguin, i spissen. I omgangskretsen til Séguin finner man den unge parlamentarikeren François Fillon som tar avstand fra Frankrikes overføring av selvråderett til det som skal bli Den europeiske union. De gaullistiske idéene står ennå sterkt, og det er ikke snakk om å kompromisse med landets selvstendighet. For Frankrike er i ferd med å overføre en god del av sin økonomiske og monetære selvråderett til det som fremdeles er Det europeiske fellesskapet.
Den 5. mai 1992 holder Philippe Séguin en tale i nasjonalforsamlingen, “Discours pour la France” («Tale for Frankrike») som skal etterlate et varig inntrykk. I en artikkel fra 2014 («Le RPR face au traité de Maastricht : divisions, recompositions et réminiscences autour de la dialectique souverainiste»), byr historikeren Jérôme Pozzi på et utdrag som oppsummerer hovedtanken i deler av den franske høyresiden i 1992:
“Logikken om en økonomisk og politisk gjensidig avhengighet som ble utarbeidet i Maastricht, er en billigkjøpt logikk som er grunnleggende antidemokratisk, liberal kun i skinnet og fullstendig teknokratisk.”
I kampanjen før folkeavstemmingen om traktatens godkjenning, blir Philippe Séguin lederen for nei-siden og står dermed mot president François Mitterrand. Den 20. september 1992 seirer ja-siden, men kun med 51,04 prosent av stemmene.
Har høyresiden egentlig kommet seg helt etter dette dilemmaet mellom det å styrke nasjonal selvråderett og det å bidra til en videre europeisk utvikling? Nicolas Sarkozy foretrakk det sistnevnte mellom 2007 og 2012, mens François Fillon lot til å helle mot førstnevnte i valgkampen nå sist.
Om artikkelen
Artikkelen er oversatt fra fransk av Camilla Skogseth Clausen.
“Det vil være vanskelig for høyresiden å forsvare tilhørighet til Europa og samtidig en styrking av nasjonal selvstendighet,” mener Franck Orban. “Men jeg anser i bunn og grunn Fillons høyrestandpunkt som suverenistisk, med en mellomstatlig forbundsmodell av EU. Mens Nasjonal front ikke er suverenistisk, men nasjonalistisk og ønsker å trekke Frankrike ut av EU og eurosamarbeidet.”
2005 og den endelige splittelsen – og dommen i 2017
Den endelige splittelsen om Europa har de ennå i vente. Den kommer i 2005 og treffer sosialistene hardt.
Dette året ønsker daværende president Jacques Chirac å få godkjent traktaten om en europeisk grunnlov ved folkeavstemming. Grunnloven er ment å ivareta og dermed erstatte alle tidligere traktater, og støttes av deler av PS med partileder François Hollande i spissen, mens andre er imot fordi den oppfattes som for liberal. Jean-Luc Mélenchon, som på den tiden fremdeles er medlem av partiet, støtter nei-siden. Det er også den som går seirende ut av folkeavstemmingen 29. mai 2005 med 54,68 prosent av stemmene. Mye av innholdet i traktaten blir imidlertid likevel godkjent, via en liten omvei. For i 2007 godkjennes Lisboa-traktaten – en avtale som Nicolas Sarkozy gikk inn for og som innbefatter størsteparten av bestemmelsene fra grunnlovstrakaten fra 2005 – i en parlamentarisk beslutningsprosess.
Meningsmålinger før det franske presidentvalget, Macron mot Le Pen. Grafikken viser gjennomsnitt over en 14-dagersperiode.
23. april ga 24,01 prosent av velgerne sin støtte til Emmanuel Macron. De andre kandidatene med tilknytning til de to tradisjonelle partiene og som tapte i første valgrunde (Benoît Hamon og Jean-Luc Mélenchon knyttet til PS, François Fillon og Nicolas Dupont-Aignan knyttet til LR), fikk til sammen 50,65 prosent av stemmene. De har alle en oppgave foran seg: Å få slutt på 30 års vaghet rundt EU-spørsmål, klarlegge og oppdatere både unionens styringsstruktur og hvordan Frankrike skal forholde seg til denne i forhold til dagens behov.
Å hoppe opp og ned og rope “Europa!” har aldri ført til noe. Kanskje bortsett fra å bidra til Nasjonal Fronts ve og vel. Marine Le Pen fikk 21,3 prosent av stemmene 23. april. Hvor mange blir det i siste runde?
[…] Emmanuel Macron og de franske splittelsene om Europa – artikkel i Vox Publica skrevet av den franske journalisten Simon Fontvieille: «Forholdet til EU er en av de store sakene i det franske presidentvalget. Både høyre- og venstresiden er splittet i synet på unionen – og splittelsen har dype historiske røtter». […]