Polariseringen er personlig: Vi misliker velgerne til partier vi er uenig med

Diskusjo­nen om polaris­er­ing og polaris­erin­gens kon­sekvenser er ofte knyt­tet til amerikan­sk poli­tikk, men blir også stadig mer aktuell i Norge. Fer­sk forskn­ing fra Norsk med­borg­er­pan­el tyder på at også norske vel­gere er polaris­ert – i alle fall ifølge én forståelse av polariseringsbegrepet.

Polariseringsdebatten i USA

USA er et delt og poli­tisk polaris­ert land, sies det. Forskere strides rik­tig­nok om hvorvidt amerikanske vel­gere er mer delt i deres poli­tiske meninger nå enn før, men de enes om at såkalt affek­tiv polaris­er­ing øker: Flere og flere amerikanere mis­lik­er vel­gere som stem­mer på det andre partiet.

Poli­tisk polaris­er­ing er ikke et enty­dig begrep i forskn­ingslit­ter­a­turen. Det kan blant annet bety avs­tand mel­lom folks stand­punk­ter, at man avskriv­er hveran­dres syn­spunk­ter uten å ta den andre sidens argu­menter på alvor eller at folk gir neg­a­tive karak­teris­eringer av, og mis­lik­er, vel­gere som men­er noe annet enn dem selv. Det er særlig den siste forståelsen av begrepet man enes om i USA.

Amerikanske studi­er har blant annet vist at fiendtlige innstill­inger mel­lom vel­gere før­er til at amerikanere diskrim­iner­er mer på bak­grunn av par­ti enn rase og reli­gion. De stol­er min­dre på poli­tiske meningsmot­standere og forskjells­be­han­dler den andre siden i ikke-poli­tiske beslutninger.

Inngrupper og utgrupper

Et klas­sisk mål på utviklin­gen av affek­tiv polaris­er­ing over tid er avs­tanden mel­lom såkalte inngrup­per og utgrup­per. Men­nesker føler ofte tilhørighet til ulike grup­per som for eksem­pel en reli­gion eller som tilhen­gere av en sport­sklubb, og del­er gjerne ver­den i “oss” og “dem”. Vi er som regel selv medlem av inngrup­pen, og føler ofte forakt for, eller konkur­rerer med, utgrup­pen. Ifølge dette per­spek­tivet anser man vel­gere som stem­mer på samme par­ti som en inngruppe, og vel­gere man er poli­tisk uenig med som utgrupper.

Et mye brukt eksem­pel på slik sosial avs­tand mel­lom vel­gere vis­er at stadig flere amerikanere blir mis­fornøyd der­som bar­net deres gifter seg med en per­son som stem­mer noe annet enn dem selv. Folks par­tiprefer­anse knyttes med andre ord til deres iden­titet og blir vik­tig for beslut­ninger som i liten grad har med poli­tikk å gjøre.

Målinger av affektiv polarisering utenfor USA

I amerikanske studi­er under­søk­er man den affek­tive polaris­erin­gen mel­lom de som stem­mer på det Repub­likanske par­ti­et og det Demokratiske par­ti­et. Forskere har også gjort under­søkelser av affek­tiv polaris­er­ing i andre land, og resul­tatene tyder på at dette er mest utbredt i USA.

Studi­er av affek­tiv polaris­er­ing i fler­par­tisys­te­mer som tar hen­syn til at slike sys­te­mer har flere enn to parti­er, glim­r­er imi­dler­tid med sitt fravær.

Den største utfor­drin­gen med å gjen­nom­føre slike studi­er i land som Norge, sam­men­lignet USA, er nem­lig at USA er et topar­tisys­tem og Norge er et fler­par­tisys­tem. Det betyr at man må måle folks affek­tive polaris­er­ing til ni, frem­for to, partier.

Jeg gjen­nom­førte nylig en studie av affek­tiv polaris­er­ing som tok for seg alle de ni par­tiene på Stortinget. Jeg utviklet et design hvor man, gjen­nom et spør­re­un­der­søkelseseksper­i­ment, kan under­søke effek­ten av å like/mislike et norsk poli­tisk stortingsparti.

Er situasjonen egentlig så annerledes i Norge?

Norge er et kon­sen­sus­preget land med liten grad av polaris­er­ing, sies det. Rik­tig­nok spekulerer flere i at debat­tk­li­maet er blitt mer tilspis­set og polaris­ert, men vel­gere og poli­tiske parti­er er ikke nød­vendigvis mer delt og fastlåst i sine meninger nå enn før.

I mot­set­ning til USA som har et topar­tisys­tem som forsterk­er polaris­er­ing blant poli­tikere, har Norge et fler­par­tisys­tem med tradis­jon­er for par­la­men­tarisk samar­beid og brede poli­tiske forlik.

Gjelder det samme for affek­tiv polaris­er­ing? Vel, tall fra Norsk med­borg­er­pan­el har vist at norske vel­gere både lik­er og mis­lik­er andre norske parti­er. I vin­ter svarte for eksem­pel rundt 75 pros­ent av Frem­skrittspar­ti­ets vel­gere at de mis­lik­er Arbei­der­par­ti­et, og nesten 90 pros­ent av Arbei­der­par­ti­ets vel­gere mis­lik­er Frem­skrittspar­ti­et (du kan selv utforske hva ulike vel­gere syns om de ni stort­ingspar­tiene).

Mye tyder alt­så på at norske vel­gere er i stand til å mis­like andre parti­er og sortere dem etter inn- og utgrup­per. Det betyr imi­dler­tid ikke det samme som at folk mis­lik­er vel­gerne til de ulike partiene.

Affektiv polarisering i Norge

Får folks hold­ninger til par­tiene betyd­ning for ikke-poli­tiske beslut­ninger? Hvor fornøyd ville for eksem­pel du som leser dette vært der­som du hadde en dat­ter eller sønn som giftet seg med en som stem­mer et par­ti du mis­lik­er sterkt?

Jeg gjen­nom­førte nylig en studie i Norsk med­borg­er­pan­el som tyder på at også vi nord­menn diskrim­iner­er på grunn av par­tiprefer­anser. Nord­menn er i gjen­nom­snitt mer mis­fornøyd der­som de mis­lik­er sviger­bar­nets par­tiprefer­anse, og vice ver­sa der­som de lik­er partiet.

Denne affek­tive polaris­erin­gen gjelder både vel­gere på ven­stre- og høyres­i­den og blant de som er inter­essert og uin­ter­essert i poli­tikk. Det spiller liten rolle om sviger­bar­net snakker mye eller lite poli­tikk. Alt­så er det trolig ikke poli­tisk uenighet rundt mid­dags­bor­det man er bekym­ret for. Vi ønsker rett og slett ikke et sviger­barn som støt­ter et par­ti vi mis­lik­er. Vi er affek­tivt polaris­ert i Norge også.

Fig­uren vis­er effek­ter av å mislike/like par­ti­et som nevnes i spørsmåls­for­mu­lerin­gen, og vis­er at jo mer man lik­er par­ti­et, desto mer tilbøyelig er man til å være fornøyd med sviger­bar­net. Der­som for eksem­pel par­ti­et som vis­es er Arbei­der­par­ti­et, og respon­den­ten lik­er Arbei­der­par­ti­et svært mye, øker sjansen for at per­so­n­en er fornøyd med sviger­bar­net. Den svarte lin­jen vis­er mar­ginale effek­ter og det grå fel­tet rundt indik­er­er 95 % konfidensintervall.

Den affektive polariseringens konsekvenser

Situ­asjo­nen i Norge er trolig alt­så ikke så ulik den amerikanske. Resul­tatene fra stu­di­en tyder på at Norge er, affek­tivt sett, et delt og poli­tisk polaris­ert land. Et økende antall studi­er på dette området tyder på at neg­a­tive hold­ninger til «den andre siden» byr på store utfor­dringer for demokrati­et. Affek­tiv polaris­er­ing kan bære bud om man­glende sak­lighet i debat­ter og neg­a­tive karak­ter­is­tikker av hveran­dre. Dette åpn­er ikke for økt forståelse og min­dre kon­flikt. Tvert imot.

Poli­tisk uenighet er ofte sunt for et demokrati. Fiendtlige innstill­inger til hveran­dre er som regel usunt. I Norge lever vi side om side med folk fra hele det poli­tiske spek­teret. Hvis vi skal kunne fort­sette med det, bør vi være tol­er­ante mot de vi er poli­tisk uenig med. Jo mer vi forskjells­be­han­dler folk basert på par­tipoli­tisk enighet og uenighet, desto min­dre vil vi trolig være vil­lig til å forstå den andre sidens argu­menter, ei heller ta dem seriøst.

Fun­net om affek­tiv polaris­er­ing i Norge leg­ger imi­dler­tid først og fremst til rette for en ny forskn­ingsagen­da: Nå vet vi at affek­tiv polaris­er­ing forekom­mer i Norge. Nå gjen­står det å finne ut hvor­for det forekom­mer, samt stud­ere utviklin­gen over tid for å si noe om dette er en utvikling som er økende, står stille, eller er på vei ned.