“Journalistik er et menneskefag. Den skabes af mennesker og til mennesker”, poengterer forfatterne av årets kanskje lengste bok om journalistikk. Mediesosiologen og journalisten Søren Schultz Jørgensen og redaktørveteranen Per Westergård beretter i denne boken fra sin dannelsesreise i en ny medieverden.
Selv kaller forfatterne det en odyssé; en bredt anlagt fortelling om jakten på den “nye journalistik”. På typisk dansk manér reflekterer de essayistisk over hva de har funnet, og gjenfunnet, gjennom sine besøk til over 50 utvalgte mediehus i USA og Europa. Dette er mediehus som går sine egne veier for å gi journalistikken ny verdi og relevans for publikum. I Norge plukket de med seg nye impulser fra Klassekampen og Aftenposten.
Det handler lite om teknologi i denne boken; forfatternes valgte vinkel er det de selv kaller et journalistisk service-ettersyn. De ønsker å finne ut hvordan journalistikk kan gjøres nyttig, relevant og troverdig igjen – uten å la debatter om forretningsmodeller og nye teknologier skygge for mye for solen. Og de lykkes langt på vei, selv om de løsningene som omtales ikke nødvendigvis strutter av lønnsomhet.
NY BOK
Søren Schultz Jørgensen og Per Westergård: “Den journalistiske forbindelse. Sådan genopfinder nyhedsmediet sin relation til borgerne – og sin relevans for demokratiet.”
Gyldendal Business 2018, 454 sider. Tilgjengelig som papir- og ebok.
Løsningsorientert journalistikk
Kort fortalt handler boken om journalistisk identitet, verdi og relevans, om digital lytting, motbevegelser i “nyhetsørkenen”, klubbstemning, nisjefellesskap, fysiske møter, paneldebatter, festivaler, journalistiske teaterstykker, og ikke minst behovet for den menneskelige gnist i journalistikken.
Samtidig er det noe underlig velkjent over det meste. Kanskje derfor heter det da også i undertittelen at det handler om en gjenoppfinning av nyhetsmediets relevans.
Forfatterne er selvfølgelig ute på oppdrag. De er opptatt av hvilke løsninger som kan finnes på den til dels brutte relasjonen mellom medier og publikum. Det viktigste verktøyet de har anvendt underveis er deres egen erfaring med, og oppvåkning gjennom, konstruktiv journalistikk. Det er en løsningsorientert, proaktiv form for journalistikk som de siste årene er blitt veldig populær blant annet i Danmark.
Vil reetablere fellesskapet mellom nyhetsmedier og innbyggere
I starten av boken konstaterer forfatterne, litt spissformulert, at befolkningens tillit til journalister er like svak som til bruktbilselgere. Mediehusene er lukket som festninger, og journalister har hatt en tendens til å tro at de vet hva «folket» trenger å få informasjon om. Og «folket»? De informerer hverandre via sosiale medier og snur ryggen til de arrogante og bedrevitende mediehusene.
Men istedenfor å sukke tungt og istemme et samstemt kor av sårete journaliststemmer, reflekterer forfatterne først over årsaker til at det er blitt sånn. Dernest vier de hele ni kapitler til å vise ulike aspekter av “den nye journalistik” og “den involverende journalistik”, som nå spirer og gror nedenfra.
Et nytt journalistisk paradigme er nemlig i ferd med å bryte igjennom, melder de med retorisk tyngde. Et paradigmeskifte der mediene åpner seg for verden, og publikum involveres i alle deler av den journalistiske prosessen. Her handler det ifølge forfatterne ikke om teknologi, men om å reetablere fellesskapet mellom nyhetsmedier og innbyggere. Det handler om mer eleverte varianter av det tidligere civic journalism.
Enveiskommunikasjonen passiviserte mediebrukerne, og mediene ble oppfattet som arrogante, mektige og utilgjengelige
Forfatterne anvender en blanding av løsningsfokusert journalistikk og mediesosiologisk tilnærming når de entusiastisk beretter om hva som nå gjøres for å gjenskape tillit mellom nyhetsmedier og publikum.
Den digitale lyttingen i Aftenposten handler for eksempel om å bruke data fra brukermønstre til å identifisere viktige temaer som kaller på løsningsorienterte journalistiske tilnærminger. Konstruktiv journalistikk, påpeker de, gjør mer enn å avdekke problemer i samfunnet. Den følger opp problemene, inspirerer til å finne løsninger og nye muligheter.
Aktivisme og proaktivitet er journalistiske handlinger gode som noen, så lenge de bidrar til samfunnets beste. Begreper som de har hentet med seg hjem fra USA er for eksempel engagement editors og community organizers, som er to av over 80 nye journalistiske roller de mener å ha identifisert i løpet av sin journalistiske Grand Tour.
Forholdet til brukerne dårlig før internett
Forfatterne selv kaller Den journalistiske forbindelse en debattbok som de håper mange ulike brukergrupper kan la seg inspirere av. Her er mye å lære både for journalister, studenter, redaktører, forskere og andre som er interessert i medienes betydning for demokratiet. I sin analyse av det “før-digitale problem” hevder forfatterne for eksempel at forholdet mellom medier og brukere var kritisk dårlig allerede før internett innledet den digitale tidsalderen. Lesere var rett og slett lei av at mediene snakket til og ikke med dem.
Bokens forfattere Per Westergård (til v.) og Søren Schultz Jørgensen unner seg en kort pause på Interstate 35 i Texas, februar 2017.
De går historisk til verks for å begrunne denne påstanden. De aller første avisene var utpreget agitatoriske i sin form, og de kunne være nettopp det fordi de henvendte seg til allerede etablerte fellesskap. Disse fikk nå nye talerør, og det neste steget var partipressen, der avisene og deres lesere delte både verdisyn og politiske synspunkter. Forbindelsen var fortsatt bunnsolid.
Men så skjedde det noe de siste tiårene før tusenårsskiftet. Objektivitet ble det nye mantraet, nyhetsmediene mente de leverte sannheten. Og alle kom de til å likne mer og mer på hverandre; omnibusmediene skulle være nøytrale og favne om alle. Journalistene skulle være uavhengige og knyttet verken til kilder eller publikum.
Den tettere kontakten med brukerne handler simpelthen om at begge sider må lytte mer til hverandre og respektere at den andre faktisk har noe å si
Forfatterne argumenterer overbevisende for at dette økte avstanden til befolkningen. Enveiskommunikasjonen passiviserte mediebrukerne, og mediene ble oppfattet som arrogante, mektige og utilgjengelige. Dette bruddet i relasjonen mellom medier og brukere førte til opplagsfall og lesersvikt i den vestlige verden. Og det var gjerne de største og tyngste mediehusene som blødde mest. Med digitaliseringen ble avstanden mellom nyhetsmediene og folk flest enda større.
Forfatterne påpeker samtidig det dramatiske underskuddet i lederkompetanse i mediebedriftene i denne perioden. Visjoner om journalistisk verdi og relevans forsvant i alt snakket om økt produktivitet og nye forretningsmodeller.
Ingen teknologisk løsning
Boken er delt i tre deler, først et historisk tilbakeblikk, dernest de ni kapitlene som handler om “den nye journalistik”, den som er involverende og løsningsorientert. De tre siste kapitlene tar for seg organisering og innovasjon og behovet for “den journalistiske gnist”.
Teksten er i det store og det hele en deskriptiv fortelling der skildringer, intervjuer og analyse griper fortløpende inn i hverandre. Vi blir kjent med smale nisjeaviser med bred suksess, nyetablerte nyhetsnettsteder som fungerer som medlemsklubber, aviser som fremfører journalistikken som teater og medier som satser mest på events. I enkelte passasjer blir teksten litt vel detaljfokusert og lite prinsipiell. Selv om noe av dette oppveies av en gjennomgående klar struktur på boken som helhet, kunne teksten godt ha vært strammet opp en del.
Ifølge forfatterne bruker medieledere altfor mye tid på teknologiske nyvinninger
Forfatterne er hele veien lojale mot etablerte journalistiske standarder. De argumenterer for at «ordentlighet» er avgjørende for å gjenskape tillit i befolkningen. Det å svare på epost er etter deres syn første bud for en respektfull dialog med publikum. Og selv om brukerne skal trekkes med som hjelpere og få innsyn i prosessene, så er fortsatt publiseringen medienes eget ansvar.
Den tettere kontakten med brukerne handler simpelthen om at begge sider må lytte mer til hverandre og respektere at den andre faktisk har noe å si, understreker de. Så kan man selvfølgelig lure på hvorfor publikum, eller brukere, heller ikke i denne boken er brukt som kilder til kunnskap om betydningen av nettopp “den nye journalistik”.
Forfatterne argumenterer likevel overbevisende for at journalistikk til enhver tid handler om å ta standpunkt. Samtidig advarer de mot for mye målstyring basert på talldata om publikumspreferanser. Og de er svært skeptiske til at flere nye teknologier skal kunne løse noe som helst, samtidig som journalistikkens anstrengte forhold til sosiale medier forblir uløst også i denne boken.
Eller sagt på en annen måte: Ifølge forfatterne bruker medieledere altfor mye tid på teknologiske nyvinninger. De glemmer å interessere seg for menneskene de skal tjene. Slik mister medieledere kontakten ikke bare med brukerne eller publikum, men også med sin egen viktigste ressurs, nemlig journalistene.
Den journalistiske gnist
Hevder altså Søren Schultz Jørgensen og Per Westergård, som på hver sine områder er nestorer i dansk journalistikkutvikling.
Etter flere tiår dominert av redaktørvyer om teknologiske revolusjoner, er det befriende å høre noen mene at journalistikk, fortsatt, “handler om mennesker. Tenkende, følende, handlende og kommuniserende mennesker”. Og ikke nok med det: “Af alle de ingredienser, der kan indgå i at skabe en dynamisk og involverende journalistik, er journalistens egen gnist den allermest essentielle”.
Så når disse forfatterne snakker om mangfold, demokratibygging og aktivistisk journalistikk, handler det ikke bare om nyhetsmedienes forhold til sine brukere. Det handler først og fremst om en konstruktiv kritikk av både redaksjonell arbeidsledelse og den enkelte journalists drivkraft for å gjøre en god jobb.
Søren Schultz Jørgensen og Per Westergård har skrevet en viktig bok som er til å bli inspirert av.