De siste årene har det blitt mer og mer vanlig at store tema i samfunnsdebatten tas opp av såkalte influencere. Det er aktører som gjennom sin aktivitet i blogger eller andre sosiale medier bygger seg store grupper følgere – ofte med økonomisk fortjeneste.
De fleste husker nok at det var Sophie Elise Isachsen som satte palmeolje i Freias påskeegg på dagsorden. Ved hjelp av et blogginnlegg hvor hun informerte om at de populære sjokoladeeggene inneholdt palmeolje skapte hun enorme debatter, og fikk Rema 1000 til å boikotte salg av eggene.
Mange har kanskje også fått med seg Ulrikke Falchs kamp mot kroppspress og for feminisme, hvor hun på Instagram publiserer bilder av seg selv i svært lite høytidelige settinger – sammen med politiske budskap.
Instagram som arena for politisk meningsdannelse:
Artikkelen er basert på forfatterens masteroppgave Instagram som arena for politisk meningsdannelse fra 2018.
I tillegg til ytringene i sosiale medier har det blitt stadig vanligere at disse aktørene også gir ut populære bøker basert på sine erfaringer og meninger. Vi ser altså at de har potensielt stor påvirkningskraft, og mulighet til å få folk til å engasjere seg i ulike tema.
Influencernes aktivitet har vært mye diskutert de siste årene. På grunn av den antatte påvirkningen de har på unge mediebrukere, har disse diskusjonene hatt en negativ undertone. Men trenger påvirkningen kun å være negativ?
Instagram som arena for politisk meningsdannelse
I lys av funnene fra min masteroppgave Instagram som arena for politisk meningsdannelse (2018), argumenterer jeg for at influencerne kan anses som opinionsledere, og dermed kan ha en positiv innvirkning på sine følgere. Samtidig mener jeg at influencere ikke nødvendigvis er et nytt fenomen, men heller er opinionsledere som bruker sosiale medier som arena for å nå ut med sine meninger.
En influencer er en helt vanlig internettbruker som får store følgerskarer på blogger eller i sosiale medier på grunn av sine tekstlige eller visuelle delinger, ofte fra eget hverdagsliv (Abidin, 2016). Begrepet «opinionslederskap» kommer fra teorien om tostegshypotesen som handler om at massekommunikasjon foregår som del av en sosial struktur hvor budskapet ofte går innom et mellomledd – opinionsledere – før det når mottakerne (Lazarsfeld m.fl., 1944). Altså går teorien ut på at «folk flest» ikke får avgjørende informasjon fra politikere eller mediene, men fra folk i nærmiljøet.
I min masteroppgave om Instagram som arena for politisk meningsdannelse undersøkte jeg blant annet hvordan influencere på Instagram kunne påvirke følgernes politiske meningsdannelse.
Jeg gjennomførte en innholdsanalyse for å undersøke hvordan denne aktiviteten foregikk på Instagram. Profilene til seks ulike influencere på Instagram ble analysert. Her analyserte jeg bilder, bildetekst, eventuelle videoer, så på kommentarfeltene, profilteksten og profilene som helhet for å få et innblikk i hvordan influencerne kommuniserte med sine følgere. Jeg analyserte Instagram-poster med tema som kroppspress og selvfølelse, rasisme, voldtekt, dyrs rettigheter og barns lidelse som følge av krig.
I tillegg gjennomførte jeg ti dybdeintervjuer med informanter i alderen 18–29 år, hvor det var én mann og ni kvinner. Alle informantene fulgte minimum én av de seks influencerne som var utgangspunkt for innholdsanalysen, og alle benyttet Instagram daglig.
Identitetspolitikk og identifikasjon
Innleggene hadde både hverdagslig og politisk karakter. Noen ganger blandet, noen ganger adskilt. De politiske innleggene må i hovedsak anses for å være kulturelt politiske innlegg, sett ut ifra teorien om kulturelt medborgerskap. Dette på grunn av deres tilknytning mot hverdagen, og deres identitetspolitiske innhold. Typiske identitetspolitiske tema er ifølge Nancy Fraser (1995: 82) feminisme, homofili og rasisme.
Innleggene ble knyttet mot den identiteten hver enkelt Instagram-bruker hadde opparbeidet seg utad. Dette gjorde at følgerne kunne kjenne igjen hvem som hadde publisert innleggene bare ved å bla forbi dem. Akkurat denne tilknytningen til hverdagsaktuelle temaer og til influencernes egen opparbeidede identitet, viste seg å være viktig.
For Ulrikke Falch, som benytter seg av en virkelighetsnær, lite estetisk fremstillingsmåte, var det lett å fremstå som troverdig for følgerne. Dette fordi følgerne enkelt kunne kjenne seg igjen i det som ble presentert, en viktig faktor for å videre klare å skape engasjement.
Ved å presentere temaer følgerne klarer å relatere til sin egen hverdag, og videre gi dem mulige måter å handle på, klarer influencerne – i varierende grad – å skape både engasjement og handling blant sine følgere.
Dette ser vi for eksempel i Ulrikke Falchs innlegg hvor hun i sin kamp for feminisme tar et oppgjør med kroppspress. Bildet viser en hverdagslig situasjon, hvor Falch opptrer tilsynelatende usminket og tilfeldig kledd. Dermed blir influencernes politiske budskap en del av den identiteten de formidler, og noe følgerne kan identifisere seg med.
Kilde til informasjon om saker og standpunkt
Som nevnt fulgte alle informantene minimum én av seks influencere som var utgangspunkt for innholdsanalysen. De to influencerne som ble fulgt av flest av informantene, og som også oftest ble trukket frem som eksempler var Ulrikke Falch og Sophie Elise Isachsen. At influencerne har stor påvirkning ble tydelig når informantene uttrykte at disse aktørenes profiler ble benyttet til å finne informasjon om saker.
I tillegg fortalte flere av dem at de undersøkte hvilke standpunkt influencerne tok i ulike saker, for så å bestemme hva de selv mente. Det viste seg at influencerne rammer inn sakene og omformer budskapene slik at de fremstår som mer relevant og forståelig for følgerne. Temaene blir presentert av noen med like interesser som mottakerne selv, og som også ofte befinner seg i samme aldersgruppe som dem.
Dette gjør at det fremstår nærere enn det ville gjort hvis det samme ble presentert av en fremmed journalist i en avis. Måten influencerne vinkler sakene på og skaper rammer rundt dem, bidrar til at følgerne deres legger merke til aktuelle saker eller temaer de kanskje ikke hadde fattet interesse for ellers.
Følgerne ble «kjent» med influencerne ved at de fulgte dem tett over lengre tid. På denne måten fikk de et bilde av hvilke meninger hver influencer hadde. På grunnlag av dette kunne følgerne avgjøre hvorvidt de stolte på det som ble fortalt.
Noen av informantene i min undersøkelse sa at de kunne adoptere synet til spesifikke influencere i en sak, uten å vite noe særlig om verken saken eller motargumentene. Dette fordi de følte de kjente dem så godt at de følte seg trygg på at de var enig med dem. Det ser vi blant annet ut ifra en av informantenes uttalelser:
[…] Og så er det ofte jeg lar meg påvirke av hvis det er noen eh… altså, hvis det er noen jeg følger, det kan være kjendiser, men det kan også være venner, som har ytret noe om den saken, så kan jeg ganske ofte hoppe på samme side, iallfall frem til det motsatte er bevist. Eh… og høre den siden, så det blir nok, det blir mye partisk det jeg får inn. Fordi at jeg ikke går direkte til, eh, avisene og leser derfra. Mhm. — Katrine, informant
Dette kan minne om de situasjonene hvor vi går til en venn vi stoler på for å få råd eller informasjon. For mennesker med en travel hverdag kan dette være en måte å klare å holde seg oppdatert på.
Det viser at på grunn av måten influencerne inviterer følgerne til å bli kjent med seg og sine holdninger, kan de i noen tilfeller påvirke folks meninger i like stor grad som nære familiemedlemmer. Influencerne blir nærmest som venner følgerne oppsøker for råd og tips. De tar rollen som opinionsleder.
Identifikasjon og autentisitet viktig for opinionslederskap
Det var flere faktorer som var viktig for at influencerne skulle få denne rollen, som kan minne om opinionslederskap. Identifikasjon var en av disse faktorene. Flere av informantene i undersøkelsen snakket om at de kjente seg igjen i det som ble publisert på Instagram.
Det kunne være identifikasjon med stilen, for eksempel ved at noe ble oppfattet som usensurert eller hjemmesnekret. På den måten virket det virkelighetsnært, og var lett for informantene å relatere til.
Det er jo en veldig sånn usensurert. Du hører lydene når du tråkker liksom, det er veldig sånn, du hører musikken i bakgrunnen, og veldig sånn hjemmesnekra da, og veldig lite ehm… lite profesonelt. Og det tror jeg er en del av stilen, og det er definitivt sånne ting som man kommer kanskje litt sånn gjenkjennelses identifiserer seg med henne når det er så uprofesjonelt, og dårlig lys, og ganske sånn stygg settig da (ler). Det virker mer gjenkjennbart enn det ville gjort om det ikke var sånn. — Frida, informant
Flere av informantene uttalte at det virket mye mer ekte hvis det var relaterbart. Også tema eller innholdet i innleggene var noe informantene kunne føle gjenkjennelse av. Særlig følelsen av fellesskap i saker som informantene opplevde at angikk dem, bidro til å skape identifikasjon. Slik fikk informantene en form for bekreftelse på at det de selv mente var «riktig».
En av informantene poengterte at et innlegg som handlet om kvinners rettigheter i Saudi-Arabia ikke fanget interessen hennes på samme måte som andre ting, slik som “homofili og sånne type ting”. Hun sa:
Jeg tror ikke det er det folk vil ha på Instagram. Og det er jo tross alt til siste slutt vi som bestemmer hva vi vil ha. Men hun har jo 235 likerklikk på innlegget, og en kommentar ser det ut som. Jeg vet ikke hva hun har på de andre innleggene sine, men i forhold til et innlegg hvor man gjerne skriver om noe annet da, homofili eller sånne type ting, så ville nok det kanskje hatt litt mer interesse, fordi at det er en veldig, det er en sak som angår oss her i Norge. Det der er ikke en sak som angår oss her i Norge. […] Jeg tenker det må være nært enten geografisk eller følelsesladd. Og da kan det gjerne være nært i den forstand at man, at det relaterer til noen man har opplevd da, for eksempel. Homofili, det er jo verden over, selvfølgelig, men veldig i Norge. Det er i Norge og. Disse skytemassakrene som er i USA, selvfølgelig påvirker det oss i Norge, vi har jo hatt Utøya. Men kvinner kan kjøre bil i Norge. Kvinner har alltid kunnet kjøre bil i Norge. Så det blir liksom sånn, det må være enten geografisk eller følelsesladd for at det skal nå frem til noen på Instagram. For det er ikke egentlig ment til å skulle være en nyhetskanal. — Mia, informant
Å klare å holde seg til det følgerne så på som relevante politiske tema i den norske offentligheten og å uttrykke seg om ting man selv har et grunnlag for å uttale seg om, var også viktig for hvor stor troverdighet influencerne hadde. En av informantene valgte å bruke Sophie Elise Isachsen og Ulrikke Falch som eksempler. Hun snakker først om Isachsen:
[…] ja, det er veldig fascinerende når du ser på Instagram-profilen, det er… det er en slags kompleksitet som jeg synes er veldig fascinerende der, over at det går an å på en måte posere så seksuelt i ingen klær omtrent, til å så skulle delta på debatter og hevde at du er seriøs og en stemme. Altså.. jeg synes den.. og jeg sier ikke nødvendigvis at man ikke skal kunne gjøre begge deler. Jeg bare synes at det er veldig, altså, Ulrikke Falch har en veldig tydelig, hun har valgt på en måte en veldig tydelig der hun sier at “dette er meg”, mens jeg føler at Sophie Elise er en mix av roller. — Katrine, informant
Her ser vi at Ulrikke Falch anses som autentisk fordi hun har en klar linje for hvordan hun formidler sin identitet. Det virker som det for informantene er vanskeligere å få grep om den identiteten Sophie Elise formidler.
Dermed tillegges Falch rollen som autentisk mens Sophie Elise ikke gjør det. Falch lykkes altså bedre med sine virkemidler, til tross for at begge formene for presentasjon av egen identitet er bevisste presentasjoner.
I tillegg til disse faktorene ønsket informantene en form for oppfordring eller måte å bidra på. Hvis dette manglet kunne det oppstå usikkerhet og følelse av hjelpeløshet. En av informantene ga uttrykk for at hun synes det var vanskelig å forholde seg til informasjonen når hun ikke fikk en konkret beskjed om hva hun skulle gjøre med den.
Dermed blir influencerne som en guide som hjelper følgerne i retning mot «riktig» handling. En kunnskapsrik «venn» som hjelper dem å finne frem i jungelen av informasjon og valgmuligheter.
Konsekvenser for meningsdannelse
Demokratiet er avhengig av at også de unge bruker stemmeretten sin. Denne gruppen er blant de som leser minst nyheter, og som også er minst politisk aktiv. Dermed blir andre kanaler viktige for politisk meningsdannelse.
Undersøkelsen viser at Instagram kan være en sentral arena når det kommer til meningsdannelse for unge borgere. Spesielt viktig var altså forholdet mellom influencer og følger, et forhold som nærmest kan anses som vennskap. Følgerne opparbeider seg god kjennskap til influencerne ved å følge dem tett, og de får godt grep om meningene deres. På denne måten kan de plassere seg selv og sine meninger i forhold til disse aktørene.
Dermed mener jeg at influencerne kan anses som opinionsledere. De er aktører som deler av sin kunnskap, og som påvirker andres meninger ved å dele denne kunnskapen. Følgerne deres er opptatt av hva de mener, og kan også tidvis adoptere meningene deres uten noen form for kritisk blikk.
Dette er positivt i den grad at følgerne kan innhente informasjon og tolkninger av tema som de gjerne ikke hadde fått andre steder. De kan fatte interesse for tema de kanskje ikke hadde blitt interessert i hvis de leste dem i en avis, og de kan bli informert om hendelser de ellers ville oversett.
Likevel finnes det flere problematiske aspekter ved dette. Når informantene tar det de leser for å være sannheter uten å se på det med kritiske øyne, hopper de over et viktig ledd i den meningsdannende prosessen.
Samtidig ser vi at de ved å være svært selektive rundt hva som interesserer dem risikerer å gå glipp av viktige tema. På denne måten eksponeres de for ting de allerede har opparbeidet seg en mening om, eller ting som på en eller annen måte står dem nært. Andre saker velges bort, eller fanger ikke en gang oppmerksomheten deres.
Til tross for farene ved influencernes påvirkning på disse unge menneskene, velger jeg å se på det som positivt. For dem som ikke leser nyheter eller holder seg oppdatert på hva som skjer i samfunnet kan informasjonen de får via influencere gi dem et grunnlag for videre interesse og engasjement. For dem som leser nyheter og holder seg oppdatert, kan det være et godt supplement til det de får med seg i andre kanaler.
Jeg mener derfor at influencerne fungerer som opinionsledere, og at dette kan ha en positiv effekt på unge borgere. Likevel er det viktig å være kritisk til hva som deles, og hvordan følgerne videre benytter seg av dette.
Litteratur:
Abidin, Crystal (2016), «Aren´t These Just Young, Rich Women Doing Vain Things Online?»: Influencer Selfies as Subversive Frivolity. Social media + society. April-June 2016: 1–17.
Fraser, Nancy (1995), From redistribution to Recognition? Dilemmas of Justice in a ‘Post- Socialist Age’. ProQuest, Vol. 0, Issue 212, London.
Lazarsfeld, Paul F; Berelson, Bernard & Gaudet, Hazel (1944), The people‘s choice. How the voter makes up his mind in a presidential campaign. New York, Duell, Sloane and Pearce.