Pressefrihet i Putins Russland

Fra 2001 til 6. okto­ber 2006 ble jour­nal­ist Anna Politkovska­ja omtalt 48 ganger i Norges fire største avis­er VG, Aften­posten, Dag­bladet og Bergens Tidende. 7. okto­ber i fjor ble hun skutt i Mosk­va. I året som er gått har de samme avisene skrevet om henne 149 ganger. Slik den tyske redak­tøren Joachim Wid­mann skriv­er i sin artikkel om dis­si­den­ter før og nå: For vestlige medi­er er Politkovska­ja blitt et større navn etter sin død enn i live.

Ettårs­da­gen for Politkovska­jas død ble mark­ert i en rekke byer søndag, i Norge med arrange­menter både i Oslo og Bergen. Det er verdt å bruke anled­nin­gen til å reflek­tere over hva vi kunne ha gjort for å beskytte Politkovska­ja bedre. Men enda vik­tigere er det å tenke over hvor­dan vi skal forholde oss til de gjen­levende dis­si­den­tene og uavhengige jour­nal­is­tene både i Rus­s­land og andre land der presse- og ytrings­fri­heten under­trykkes på ulike måter.

Rafto­huset og Vox Pub­li­ca ønsker å rette søkel­y­set på disse utfor­drin­gene i en serie artik­ler her i nettma­gasinet. Skriben­ter både i inn- og utland har vist stor inter­esse og velvil­je, og stiller opp med inter­es­sante analyser og rap­porter. TV 2 yter et gen­erøst bidrag ved å la oss vise Øys­tein Bogens nye doku­men­tar “Mak­ten og fryk­ten”, som omhan­dler net­topp presse­fri­het og mekanis­mene som hin­dr­er den i dagens Russland.

Ettårs­mark­erin­gen av drapet på den rus­siske jour­nal­is­ten, Anna Politkovska­ja, ble mark­ert ved Rafto­huset i Bergen. Foto: Daniel Strietzel

Anna Politkovska­ja var kjent i Vesten, særlig i jour­nal­istkretser og blant men­neskerettsak­tivis­ter, og hadde mot­tatt mange pris­er for sine ure­d­de repor­tas­jer og analyser fra Rus­s­lands virke­lighet. En av disse er gjen­gitt her, hen­tet fra hennes nylig utgitte bok “Mitt rus­siske tes­ta­ment”. Beretnin­gen om Jev­genij Fomovski­js møte med det rus­siske mil­itæret er en tekst typisk for Politkovska­jas metode og stil.

Prisene hun fikk red­det ikke livet hennes. Slik Joachim Wid­mann vis­er i sin artikkel: Til tross for at det trolig er farligere å være dis­si­dent i mange land i dag enn under den kalde kri­gen, mak­tet ikke offent­ligheten i vestlige land å gi henne noe i nærheten av den støt­ten en Andrej Sakharov eller Vaclav Hav­el kunne reg­ne med. Politkovska­ja hadde mange støtte­spillere blant vestlige jour­nal­is­ter, men nyhets­ma­gasinet Ny Tid var alene om å engas­jere henne som fast spaltist i Norge. Ingen av våre største avis­er ga henne en rolle som fast skribent.

Debat­ten framover bør dreie seg om hvor­dan redak­sjon­er, organ­isas­jon­er og andre aktør­er kan bidra til å løfte fram og støtte dis­si­den­ter i dag. Men debat­ten må holde høy kvalitet, og ikke for­falle til rit­uell repetisjon av meninger alle er enige om, men som de fær­reste føler seg konkret for­p­lik­tet av. Her er noen utfor­dringer som kan rettes mot Politkovska­jas kol­leger i Norge. Det er imi­dler­tid utfor­dringer som i like stor grad kan rettes til andre yrkesgrupper:

Med den norske offent­lighetens bifall, har organ­isas­jon­er som Fritt Ord og Raftos­tif­telsen ret­tet opp­merk­somheten mot jour­nal­is­ter og andre som fort­satt går i Anna Politkovska­jas fot­spor. Ett eksem­pel er Natalia Novozhilo­va, som fikk Fritt Ords og Zeit-Stiftungs pressepris for 2007. I samar­beid med Ny Tid, der hun er fast spaltist, bringer vi her to ferske artik­ler av Novozhilo­va. Rus­s­lands zom­bie-søvn er en his­to­rie om virke­lighets­flukt i dagens Rus­s­land. I De ennå lev­ende tar Novozhilo­va på spørsmål fra oss for seg det hun ser som de fire vik­tig­ste hin­drin­gene for presse­fri­het i Russland.

Et annet eksem­pel er Lidi­ja Jusupo­va (Rafto­prisen i 2005). Hvilket ans­var har vi for å gi disse modi­ge men­neskene hjelp og beskyt­telse? Hva kan og bør vi konkret gjøre for dem?

Den norske offent­ligheten er skjønt enig om pressens avgjørende rolle i et vel­fun­gerende demokrati. Hvor­dan kan vi bidra til at pressen får bedre mulighet til å fylle denne rollen i fremti­dens Rus­s­land? For å gi gode svar på dette spørsmålet, må vi bli bedre kjent med rus­sisk sam­funnsliv, kul­tur og psykolo­gi. Hvor­dan kan vi bidra til å utvikle og spre slik kunnskap?

Nyhetsme­di­ene må tørre å bruke ressurs­er på uten­riks­dekn­ing generelt og Rus­s­land spe­sielt for å inn­fri disse for­drin­gene. De må slippe nye røster til, trenge dypere inn rus­siske forhold, og bli flink­ere til å holde andre insti­tusjon­er i norsk sam­funnsliv ans­varlige — fra Uten­riks­de­parte­mentet til skolen, uni­ver­sitetene, organ­isas­jons- og næringslivet. Dessuten må man avk­lare jour­nal­is­tikkens rolle. Jour­nal­is­ter må passe seg for poli­tisk engas­je­ment som kom­pro­mit­ter­er pressens rolle i demokrati­et. Men på den annen side er jour­nal­is­ter også borg­ere. Som andre borg­ere må jour­nal­is­ter ta ans­var for sam­fun­nets fun­da­men­tale utfor­dringer, og ikke nøye seg med å inn­fri de sosiale og økonomiske betingelsene som styr­er deres egen arbei­d­splass fra dag til dag.

Dypere kunnskap om Rus­s­land og debatt om pressens situ­asjon der vil sam­tidig bevis­st­gjøre oss på ver­di­en av ytrings- og presse­fri­heten i vårt eget land, og høyne bered­skapen når disse grunn­leggende ret­tighetene trues også her. Vi håper denne temadeknin­gen kan være en god beg­yn­nelse, og at den inspir­erer leserne til å komme med egne inn­spill og kom­mentar­er. Bruk enten kom­men­tar­fel­tet til artik­lene eller send oss egne artik­ler (ta i så fall kon­takt med redak­sjo­nen).