When hit with a dangerous emotional punch in politics – particulary a low blow (…)– the only appropriate response is an equally powerful emotional counterpunch
- Drew Western.
Sitatet ovenfor stammer fra boken ”The political brain” som psykologen og den politiske analytikeren Drew Western utga i 2007. Den var en av flere gode bøker som kom ut i årene etter Demokratenes valgnederlag i 2004. Liberale amerikanere forstod at de hadde opplevd to kommunikasjonskatastrofer: Først Al Gores dårlige debatter mot George W. Bush. Så John Kerrys dårlige valgkamp i 2004. Republikanerne kombinerte i begge tilfeller å kommunisere ulne, men uhyre viktige ”familieverdier” i kombinasjon med rå angrep på motstanderens troverdighet. I tilfellet Kerry, hans bakgrunn som krigsveteran, hvor det mest kjente angrepet kom i kampanjen kalt ”Swift Boat Veterans for Truth”
Demokratene ble fullstendig fintet ut av Karl Roves rå taktikk. Men så lærte de av den. Drew Westerns bok handler om viktigheten av følelser i politisk kommunikasjon, og hvordan man aldri kan svare med tipunktslister og teknisk språk: hvis motparten angriper din karakter og dine viktigste dyder. En annen viktig premissleverandør er George Lakoff som siden 80-tallet har skrevet om betydningen av metaforer – bilder og verdier — når vi mennesker gjør valg.
Dette så vi tydelig når Demokratene etter 2010 skulle håndtere en kongress med mange nyvalgte såkalte ”tea-party”-republikanere. Da valgte de å ”frame” republikanernes manglende samarbeidsvilje som ”uamerikansk” – et ord med en helt spesiell historie i amerikansk politikk. Demokratene har altså lagt om: Og selv om Obama ble valgt inn på et budskap om forandring og håp i 2008 – kjører de nå etter samme spilleregler som republikanerne: Tøffe, verdiorienterte angrep med bruk av sterke bilder. Det var dette Obama gjorde i den andre presidentdebatten – og det var derfor han vant.
Men først: Mitt Romney er en dyktig debattant. Det har han vært lenge. Redaktøren for Vox Publica, Olav, gjorde meg oppmerksom på denne gode artikkelen om Romneys bakgrunn på debattscenen. Romney er kommet til presidentdebattene fra en tøff primærvalgkamp, der han har kjempet seg til kandidaturet i møte med ringrever som Newt Gingrich og svært religiøse kandidater som Rick Santorum. Obama derimot, kom til New York klar for sin andre debatt på fire år. Amerikanske presidenter, i motsetning til for eksempel norske statsministre, debatterer ikke. De holder taler og pressekonferanser, gjerne med nøye utvalgte journalister. Det er derfor ikke rart at Obama var noe ”rusten”. Når vi i tillegg vet at han ikke er spesielt glad i debattgenren, og at forventningene var høye, var det kanskje ikke rart at Mitt Romney gikk av med seieren i første runde.
Like viktig som å vinne debatten er, som Jens Kjeldsen har skrevet godt om, medias tolkning av hvem som gjør det best. Og det er ingenting politiske journalister er så glad i som et skikkelig comeback. Da blir jo kampanjen spennende å følge igjen! Flere amerikanske kommentatorer, som CNNs Ron Brownstein, mener at den første debatten mellom Obama og Romney allerede er historisk. I den forstand at den totalt forandret dynamikken i valgkampen. Flere sammenligner den med den første TV-sendte debatten overhodet – mellom Kennedy og Nixon i 1960 — hvor Kennedy var den klare vinneren. I tiden etter den første debatten har vi altså opplevd et slags selvforsterkende narrativ, der Romneys opptreden blir stadig sterkere, helt til det blir fremstilt som om Obama omtrent ikke sa et fornuftig ord. Det var altså viktig for Obama å forandre taktikk. Men ikke på en måte som gjorde han utroverdig. (Det var tabben Al Gore gjorde i 2000, hvor han skiftet voldsomt fra en konfronterende stil i første debatt til en overdreven hyggelig stil i den andre).
Når et flertall er enig om at Obama vant den andre debatten handler det for det første om at forventningene var endret. Spørsmålet nå var om han ville klare å stoppe Romneys fremgang – ikke hvor klart han ville vinne. Men viktigere: Obama-kampanjen bygger slik jeg ser det på tre sterke ”historier”. Disse består av både argumentgrupper, levende bilder, tekst og eksempler. Obama klarte på en betraktelig mer konkret og tydelig måte å formidle disse historiene:
Historie nr 1: Demokratene er den amerikanske middelklassens sanne venn. Republikanernes politikk vil kun gagne de rikeste. Obama begynte:
Gov. Romney says he’s got a five-point plan? Gov. Romney doesn’t have a five-point plan, he has a one-point plan. And that plan is to make sure that folks at the top play by a different set of rules.
Så forsatte han med denne kanonaden:
That’s been his philosophy in the private sector, that’s been his philosophy as governor, that’s been his philosophy as a presidential candidate: You can make a lot of money and pay lower tax rates than somebody who makes a lot less; you can ship jobs overseas and get tax breaks for it; you can invest in a company, bankrupt it, lay off the workers, strip away their pensions, and you still make money. That’s exactly the philosophy that we’ve seen in place for the last decade. That’s what’s been squeezing middle class families.
Dette er et sterkt budskap. Og det er kjernen i angrepet Obama-kampanjen har rettet mot Mitt Romney siden starten. Det er også denne historien en av de såkalte Super-PAC gruppene (Priorities USA) fortalte da de i sommer sendte denne ekstremt sterke kampanjevideoen ut, hvor de nærmest skylder på Romney for at konen til en fabrikkarbeider dør av kreft. Det ble mye oppmerksomhet om saken. Bl.a. CNN gjorde en sak som tilbakeviste deler av reklamen. Men til tross for protester fra høyresiden, og at Obama-kampanjen tok avstand fra reklamen – var effekten den samme. Historien siver igjennom. Selv om folk kan ta avstand fra måten det fortelles, sitter de likevel igjen med en mistanke om at republikanernes politikk fører til et hjerteløst samfunn.
Historie nr 2: Det handler om Mitt Romneys troverdighet, det man i klassisk retorikk kaller ethos. Et viktig øyeblikk i debatten var da Susan Katz, en velger som ennå ikke hadde bestemt seg, stilte Romney spørsmålet:
I do attribute much of America’s economic and international problems to the failings and missteps of the Bush administration. Since both you and President Bush are Republicans, I fear a return to the policies of those years should you win this election. What is the biggest difference between you and George W. Bush, and how do you differentiate yourself from George W. Bush?
Her nølte ikke Mitt Romney med å distansere seg fra George W. Bush. Først med en litt vag formulering: “President Bush and I are different people, and these are different times.” Så kom han med en liste over ting som var annerledes. Blant annet sa han at Bush ikke hadde vært sterk nok i møte med den kinesiske trusselen for amerikansk økonomi. Det ga en gylden anledning for Obama til å gjenta fremstillingen av Mitt Romney som upatriotisk, og en som bryr seg mer om profitt enn å skape jobber i USA:
When Governor Romney talks about getting tough on China, keep in mind that Governor Romney invested in companies that were pioneers of outsourcing to China and is currently investing in…companies that are building surveillance equipment for China to spy on its own folks.
Så avsluttet Obama:
Governor, you’re the last person who’s going to get tough on China.
Dette budskapet er også helt i tråd med TV-reklamer Obama-kampanjen kjører om nettopp dette temaet.
Historie nr. 3: Obama er den trygge og stødige kandidaten. Mannen som leverer det han lover. Obama listet i den andre debatten opp eksempler på ting han hadde sagt han ville gjennomføre – for så å bekrefte at det var gjort. Det handlet om å avslutte krigen i Irak, innføre en helsereform og redde de store bilselskapene. Drapet på Osama bin Laden ble av mange i Europa sett på som en usivilisert måte å håndtere terroristen – han burde fanges i live og stilles for retten. Men i USA er det en ikke-sak. Og Obama har, uvant for demokratene, svært høy standing når det gjelder sikkerhetspolitikken.
Dette gjør også at Obama med troverdighet kan avfeie Romneys anklager, om at han ikke har gjort nok for å beskytte de som ble drept på det amerikanske konsulatet i Benghazi. På spørsmål om han forsøkte å skyve ansvaret for angrepet over på Hillary Clinton, gjorde han det eneste riktige for en president, og svarte:
Secretary Clinton has done an extraordinary job. But she works for me. I’m the president and I’m always responsible, and that’s why nobody’s more interested in finding out exactly what happened than I do. (…)
Så gikk han videre til å forsvare teamet sitt, og implisitt kritisere Romney:
I was there greeting the caskets coming into Andrews Air Force Base and grieving with the families.
And the suggestion that anybody in my team, whether the Secretary of State, our U.N. Ambassador, anybody on my team would play politics or mislead when we’ve lost four of our own, governor, is offensive. That’s not what we do. That’s not what I do as president, that’s not what I do as Commander in Chief.
Hvis vi studerer de tre historiene Obama fortalte i den andre debatten vil vi se at han formidler tydelige verdier (sikkerhet, rettferdighet for middelklassen, patriotisme) og kombinerer det med harde angrep på motstanderen — alt sammen kledd i sterke bilder:
- Romney har ikke en fem-punkts plan – men en-punkts plan
- Romney er den siste i hele verden som vil være tøff mot Kina
- Jeg var det på flyplassen for å ta i mot kistene sammen med familiene til de falne.
Det er nok mye av forklaringen på at den andre debatten gikk bedre for Obama. Og at republikanerne nå er mindre opptatt av selve debatten, og mer opptatt av å fortelle at fremgangen til Romney uansett ikke går an å snu, slik nettopp Karl Rove gjør i Wall Street Journal i dag.
[…] ved siste rundepassering. Var det ikke over likevel? Som Trygve Svensson har skrevet om har Obama slått tilbake etter den første debatten, og både prediksjonsmarkeder og tallknusere som Nate Silver´s […]