Pressens talsmann nr. 1

Chr. A.R. Christensen er ikke den mest kjente aktøren i norsk pressehistorie. Men han er en av de aller viktigste, mener Martin Eide, som har skrevet biografi om presseideologen og motstandsmannen.

«Det tryk­te ord er et mek­tig våpen. Mis­bruk det ikke». Det er ikke bare jour­na­lis­ter som har hørt den­ne paro­len. Opp­ford­rin­gen har pry­det pres­sens Vær Var­som-pla­kat siden Chr. A.R. Chris­ten­sen (1906–67) for­mu­ler­te etikk­reg­le­ne i 1956. Chris­ten­sen var hyper­pro­duk­tiv jour­na­list, for­fat­ter og redak­tør. Han begyn­te i Dag­bla­det som 20-åring, var redak­tør i Asche­houg For­lag på 30-tal­let, sen­tral i Hjem­me­fron­ten og de ille­ga­le avi­se­ne under 2. ver­dens­krig, grunn­leg­ger av Ver­dens Gang i 1945 – og ansvar­lig redak­tør i sam­me avis til sin død. På sam­me tid rakk han å skri­ve en rek­ke sam­tids­his­to­ris­ke verk, og han sto også bak det popu­lær­vi­ten­ska­pe­li­ge opp­slags­ver­ket «Fami­lie­bo­ken» som fort­satt står i man­ge nors­ke bokhyller.

En slik CV kal­ler på en bio­gra­fi, og nå har Chris­ten­sen fått den. «Sak­lig­he­tens liden­skap» er skre­vet av pro­fes­sor Mar­tin Eide ved Insti­tutt for infor­ma­sjons- og medie­vi­ten­skap, Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen. Du kan lese førs­te kapit­tel i boken her.

Chris­ten­sen mar­ker­te seg etter 1945 mer og mer som pres­sens sen­tra­le ideo­log, bemer­ker Eide i det­te inter­vju­et med Vox Publica.

- En av hans helt sen­tra­le rol­ler var å gjen­rei­se en offent­lig­het etter kri­gen – han var med og la grunn­la­get for en fun­ge­ren­de poli­tisk offent­lig­het ved å få insti­tu­sjo­ne­ne på plass. Han var med på gjen­reis­nin­gen av NTB, på gjen­reis­nin­gen av pres­sen, på å etab­le­re det ideo­lo­gis­ke grunn­la­get for en fun­ge­ren­de offent­lig­het, det nor­ma­ti­ve som lig­ger i Vær Var­som-pla­ka­ten. Han skrev den nye ver­sjo­nen som kom i 1956 og Redak­tør­pla­ka­ten i 1953 — sen­tra­le doku­men­ter for hvor­dan en offent­lig­het skal fun­ge­re. Her kom også hans sto­re hjerte­barn Ver­dens Gang, og pro­gram­met om at Ver­dens Gang skal bli «den sen­tra­le are­na for sam­funns­de­bat­ten i Nor­ge». Det skal være et organ som skal bidra til å sak­lig­gjø­re den poli­tis­ke debatt. Det var vir­ke­lig et man­tra for ham. Fak­ta skal på bor­det. Så skal vi ryd­de vekk dog­mer og over­tro og mis­for­stå­el­ser. Det skal være et sak­lig og ordent­lig grunn­lag for sam­funns­de­bat­ten og menings­ut­veks­ling. Her kom­mer hele hans syn på infor­ma­sjons­fri­het inn. Han snak­ket like mye om infor­ma­sjons­fri­het som han snak­ket om ytrings­fri­het. Folks rett til å vite. Før du skal mene, så må du vite. Den sak­lig­hets­ide­o­lo­gi­en er vel­dig sen­tral. Der­for har jeg kalt boken «Sak­lig­he­tens liden­skap». Han var helt pasjo­nert opp­tatt av det sak­li­ge, man­te til saklighet.

Mar­tin Eide har skre­vet bio­gra­fi om presse­ideo­lo­gen Chr. A.R. Chris­ten­sen. (Foto: Olav A. Øvrebø)

Med Vær Var­som-pla­ka­ten og Redak­tør­pla­ka­ten var han alt­så den vik­tigs­te enkeltaktøren?

- Vær Var­som-pla­ka­ten skrev han helt ale­ne. Det var en omar­bei­ding, for den førs­te Vær Var­som-pla­ka­ten kom på 1930-tal­let. Det­te var en stor revi­sjon, som han før­te i pen­nen. Det er man­ge som har sagt at den revi­sjo­nen var så grunn­leg­gen­de at det strengt tatt var en helt ny pla­kat. Det er jo det med slag­or­det — «Det tryk­te ord er et mek­tig våpen. Mis­bruk det ikke.» Det er noe av det som fasci­ne­rer meg med ham, hvor­dan han var en mann for de sto­re anled­nin­ger. Hver gang noen prin­sip­per skul­le utmeis­les, gis en språk­drakt som fun­ger­te, parole­form, så ble han kalt på. Det går til­ba­ke til kri­gen der han var med på å skri­ve man­ge av hjem­me­front­pa­ro­le­ne. Det er en spe­si­ell kom­pe­tan­se som skal til for å for­mu­le­re paro­ler. Han var en slags offent­lig­he­tens parolemaker.

Er det egent­lig blitt tenkt noen nye presse­ideo­lo­gis­ke tan­ker siden den gan­gen? Det han sto for, til dels, og det at VG ikke var en parti­po­li­tisk avis, og inn­hol­det i pla­ka­te­ne – det vir­ker nes­ten skred­der­sydd for medie­nes selv­bil­de etter brud­det med partiene?

- Ja, det gjør ham også vel­dig inter­es­sant. Han er en helt sen­tral aktør nett­opp i insti­tu­sjo­na­li­se­rin­gen av norsk pres­se, og hele det ideo­lo­gis­ke appa­ra­tet rundt moder­ne jour­na­lis­tikk. Det er man­ge som kan slå om seg med de sto­re orde­ne, men han for­mu­ler­te det mye bed­re og reflek­ter­te mye mer over det enn man­ge som er kom­met etter ham. Jeg har ikke tall på alle de fore­dra­ge­ne jeg har fun­net hvor han snak­ker om kva­li­tets­kra­ve­ne til jour­na­lis­tik­ken. Det er jo utro­lig rele­van­te og vik­ti­ge ting han tar opp. Han blir ald­ri lei av å si «vi må stil­le spørs­må­let: er vår pres­se god nok?», «hvil­ke utford­rin­ger er det jour­na­lis­tik­ken står over­for i dag og i fram­ti­den», og så vide­re. Og så sva­rer han at uan­sett hvor mye popu­la­ri­se­ring det blir, uan­sett hvor mye tegne­se­ri­er og dill­dall, så koker det ned til ordent­lig jour­na­lis­tikk. Det hand­ler om kva­li­tet. Da må du kun­ne noe for å kun­ne for­mid­le noe. De manen­de appel­le­ne han kom­mer med hele tiden er fasci­ne­ren­de. Det er mye mer preg­nant og bed­re for­mu­lert enn mye skval­der som er kom­met i etter­tid om hvor vik­tig pres­sen er.

Du er mye inne på hvor­dan Chris­ten­sen var god til å popu­la­ri­se­re sam­ti­dens pro­blem­stil­lin­ger, sær­lig i sam­tids­his­to­ris­ke bok­ut­gi­vel­ser som solg­te vel­dig godt. Men i VG møt­te han på en måte en vegg når det gjaldt akku­rat popu­la­ri­se­ring. Det vir­ker som han ble for tung og seriøs.

- Man­ge opp­fat­tet ham sånn. VG var på kon­kur­sens rand gang på gang. Kva­li­tets­avis­kon­sep­tet som han sto for traff ikke akku­rat mar­ke­det. Det vik­ti­ge skil­let er i 1952 da de gikk over fra å være mor­gen­avis til å bli mid­dags­avis, entret løs­salgs­mar­ke­det og tok opp kon­kur­ran­sen med Dag­bla­det. Da får du en helt ny måte å ten­ke på. Det var en direk­tør der som for­mu­ler­te at «nå gjel­der det om å skri­ve for å sel­ge og skri­ve så det sel­ger». Det øko­no­mis­ke aspek­tet og mar­ke­det kom på en helt annen måte i for­grun­nen i jour­na­lis­tik­ken. For ham som sto for en kva­li­tets­lin­je, så var det en kin­kig affæ­re. Det er helt tyde­lig hvor­dan han hele tiden for­sø­ker seg på en balanse­gang mel­lom børs og kate­dral. Han min­ner sta­dig om at vi skal bli mer popu­læ­re, ha mer film­stoff, mer petit­stoff, bystoff og kose­lig, hver­dags­nært stoff. Men vi skal sam­ti­dig ha de gode kro­nik­ke­ne og ordent­lig kul­tur­stoff, skik­ke­lig poli­tisk dek­ning. Han for­søk­te å fast­hol­de idea­le­ne, men inn­så nok at en viss popu­la­ri­se­ring var nød­ven­dig. Han argu­men­ter­te mot noen sver­me­ris­ke folk i VGs råd som vil­le hol­de fast ved en lin­je som Guar­di­an eller Gøte­borgs Han­dels- og Sjø­farts­ti­den­de, en vir­ke­lig high­brow-pro­fil. Da måt­te han ut og min­ne om fak­ta — det­te var et annet mar­ked, en må ha nyhe­ter og kan ikke bare ha kom­men­ta­rer osv. Men etter hvert som popu­la­ri­se­rin­gen i VG skjøt fart utover 50-tal­let og sær­lig mot midt­en av 60-tal­let, på den tiden var det helt and­re folk enn han som før­te an i VG. Da ble han mer mar­gi­na­li­sert som redak­tør. Det var and­re kref­ter som drev redak­sjo­nen, helt and­re aktø­rer som tok over utvik­lin­gen og drev avi­sen frem til det vi i dag kjen­ner som VG.

Han var alt­så en redak­tør­type som var lite opp­tatt av dag­lig redak­sjo­nell ledel­se? Han ledet mer gjen­nom eksemp­lets makt, med å være presse­ideo­log iste­den­for slik som man leder i dag, med mye vekt på inter­ne pro­ses­ser, blant annet?

- Han var ikke avi­s­ma­ke­ren som pis­ket sin redak­sjon. Han spil­te rol­len som presse­stra­teg, med alle hans talløse verv i presse­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne og arbei­det han gjor­de der. Det var en like vik­tig are­na for ham som de dag­li­ge redak­sjons­mø­te­ne. Men selv de mer vil­le popu­la­ri­sa­to­re­ne som kom inn i VG og her­jet som verst, had­de en vel­dig respekt for ham. Han var en per­son­lig­het og en kom­pe­tent fyr. Han ris­tet man­ge gan­ger på hodet over hva de fant på. En gang lag­de de et opp­slag om en UFO i Hal­ling­dal. Chris­ten­sen sa da at han «skul­le gjer­ne sett noe mer dagsaktuelt.»

Er hans måte å fyl­le rol­len som ansvar­lig redak­tør på mulig i dag?

- Utvik­lin­gen går mer i ret­ning av at redak­tø­ren har en mer admi­ni­stra­tivt leden­de rol­le inn­ad i redak­sjo­nen, mer avi­s­ma­ker- og medie­ma­ker­rol­len. En kan ten­ke på dagens VG-redak­tør. Det er ikke så man­ge som vet hva han mener i poli­tis­ke spørs­mål. Det er ikke så man­ge som er inter­es­sert i å vite det hel­ler, for­di han er en helt annen type redaktør.

Fin­nes det noe igjen av arven fra Chris­ten­sen i dagens VG?

- VG er jo pre­get av den berøm­me­li­ge schi­zo­fre­ni­en mel­lom sak­lig­het og sen­sa­sjon. På en måte dri­ver VG popu­læ­r­jour­na­lis­tik­ken ut i det eks­tre­me av og til. Sam­ti­dig sat­ser de seriøst på under­sø­ken­de og ordent­lig jour­na­lis­tikk. VG er blitt en popu­lær­avis, men bare stykke­vis og delt, ikke så fullt og helt som en del euro­pe­is­ke bou­le­vard­avi­ser. Sak­lig­hets­an­sik­tet som det frem­de­les fin­nes noe av, er rime­lig å se som et for­søk på å løf­te arven etter det han sto for. Også den litt ana­ly­tis­ke måten å skri­ve lede­re på, å leg­ge fram et saks­for­hold og argu­men­te­re for og imot. Det er jo noe som har pre­get leder­skri­ben­ter i Ver­dens Gang, fra Chris­ten­sen til Tim Gre­ve, Per Nor­vik, så har du nå Olav Ver­sto. Men når det røy­ner på så blir det mind­re ana­ly­tisk anlagt også på leder­plass. Men jeg tror det er rik­tig å si at det er noen spor der frem­de­les etter hans stil og profil.

Chris­ten­sen kal­te sin for­mid­lings­form «den karak­te­ris­tis­ke detaljs meto­de». Den har han blant annet brukt i sine sam­tids­his­to­ris­ke ver­ker. Er ikke det­te nes­ten en defi­ni­sjon på vel­dig mye av det vi reg­ner som god journalistikk?

- Det er jo det å fin­ne et godt case, et eksem­pel med sym­bolsk bære­kraft som peker ut over seg selv. Men jeg tror også at vel­dig mye av inspi­ra­sjo­nen her var fra film. Han var vel­dig film­in­ter­es­sert. Bro­ren var jo Stom­pa-regis­sø­ren Nils Rein­hardt Chris­ten­sen, og de had­de et tett for­hold hele livet. Veks­ling mel­lom nær­bil­de og over­blikk, det er på en måte fil­mens for­tel­ler­språk også. Han var vel­dig opp­tatt av sin tids nye medi­er. Fjern­sy­net for eksem­pel, det er helt påfal­len­de i leder­ar­tik­le­ne han skrev i VG. Mens prøve­sen­din­ge­ne såvidt var kom­met i gang ivret VG – la oss nå få inn­ført fjern­sy­net, jo før jo hel­ler. De så poten­sia­let som folke­opp­lys­nings­pro­sjekt, men var også vel­dig tid­lig ute med å se det at fjern­sy­net ikke nød­ven­dig­vis vil­le bli noen kon­kur­rent til pres­sen, men at de kun­ne leve vel­dig godt i sam­spill. Han had­de mas­se betrakt­nin­ger om det: Hvis det er noe folk har lyst til å lese om, er det gjer­ne noe de har sett selv. Har de sett noe på TV, vil de gjer­ne lese en opp­føl­ging i avisene.

Det gjel­der jo den dag i dag.

- Javisst, og det er jo også noe som kan gjø­res på mer og mind­re intel­li­gent vis. Men det er mor­somt med dek­nin­gen av den førs­te sto­re poli­tis­ke fjern­syns­de­bat­ten, om Kings Bay-saken. Hvor­dan VG fulg­te opp det og inter­vju­et Per Øyvind Herads­tveit og aktø­re­ne. Chris­ten­sen skrev kom­men­tar­ar­tik­ler om hva fjern­sy­net gjør med poli­tik­ken, om hva det betyr når vi nå blir kjent med poli­ti­ke­re på en annen måte. Når vi får sett at de klør seg på kin­net og pluk­ker seg i nesen, ikke sant – det blir en helt ny medie­mes­sig situa­sjon. Det skrev han godt om der og da, mens det skjedde.

Du drøf­ter sak­lig­hets- og sam­holds­tan­ken hans i boken. Den kom til uttrykk bl.a. i fel­les­pro­gram­met mel­lom de poli­tis­ke par­ti­ene rett etter kri­gen, som han var med på å skri­ve. Chris­ten­sen ble kri­ti­sert for nai­ve poli­tis­ke frem­støt, enten i ret­ning av et nytt par­ti eller en poli­tikk som sto over par­ti­ene. Den­ne kon­sen­sus­ori­en­te­rin­gen hans, hva slags ide­his­to­risk sam­men­heng vil du set­te den inn i?

- Helt til­ba­ke fra mel­lom­krigs­ti­den var hans posi­sjon vel­dig klar når det gjaldt nazis­men, som også var et for­søk på å stå over den tra­di­sjo­nel­le poli­tik­ken. Der had­de han en klar front, og så det ude­mo­kra­tis­ke i det. Dag­bla­det skil­te seg på man­ge måter ut ved at de var så tid­lig ute og så kla­re. Det var først og fremst Rag­nar Vold, men også Chris­ten­sen. Han had­de noen både mor­som­me og biten­de har­se­la­ser med Quis­ling, for eksem­pel. Men så må det ha vært mot­stands­er­fa­rin­gen. Han kom sta­dig til­ba­ke til det­te med at når det vir­ke­lig gjaldt som verst, så var det ikke spørs­mål om hvil­ken klas­se du til­hør­te, hvil­ket par­ti eller orga­ni­sa­sjon, hvor du kom fra. Det var bare spørs­mål om å stå klart og opp­reist mot okku­pan­te­ne som vil­le vold­ta og kas­te vrak på våre ver­di­er. Det var en demo­kra­tisk idea­lis­me i det. Ut fra det byg­de han tan­ken om at kan­skje sam­hol­det kun­ne vare utover krigs­er­fa­rin­ge­ne. Det kan tid­vis fram­stå som litt idea­lis­tisk og blå­øyd, men sam­ti­dig var han såpass rea­list at han inn­så at par­ti­ene var der for å bli, at det ikke var mulig å få til en ny parti­struk­tur. Men like­vel måt­te det gå an å få til et sak­lig sam­ar­beid, et sak­lig grunn­lag for poli­tisk uenig­het, noen spørs­mål måt­te være hevet over det poli­tis­ke kjek­le­ri­et. Han var ikke ale­ne om å mene det­te. Den­ne etter­krigs­men­ta­li­te­ten er det fle­re som har beskre­vet, tan­ken om å ta med ånden fra mot­stands­kam­pen inn i etterkrigstiden.

Var det­te kob­let med en stør­re tro på fram­skritt og viten­skap enn vi kan­skje har i dag? Og med en tekno­kra­tisk holdning?

- Vel, han skri­ver i VGs pro­gram at vi må nyt­tig­gjø­re oss viten­ska­pen, også den nye sam­funns­vi­ten­ska­pen. Han var tid­lig ute med å knyt­te bånd til menings­må­lings­by­rå­et Fak­ta etter kri­gen. Det var opp­lagt en fram­tids­tro og viten­skaps­tro. Sam­ti­dig så han også fare­ne ved det­te og påpek­te at vi ikke må la viten­skaps­menn bli våre her­rer, og de må under demo­kra­tisk kon­troll. På den ene siden ble han ikke noen poe­to­krat, han gikk ikke i alli­an­se med lit­te­ra­te­ne og lit­te­ra­turvel­det. På den and­re siden ble han hel­ler ingen ren tekno­krat, til det var han for mye demo­krat, tross alt. I et sam­tids­his­to­risk verk skri­ver han om 1900-tal­let som fors­ker­nes og dik­ta­to­re­nes århund­re. Det sier noe om hans manøv­re­ring. Han har tro på forsk­ning og viten­skap, men vi må ald­ri gi sak­kunn­ska­pen makt uten å kun­ne kor­ri­ge­re og kom­me med demo­kra­tis­ke jus­te­rin­ger av kursen.

TEMA

J

ournali
stikk

116 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen