Martin EideProfessor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Forfatter av en rekke bøker om journalistikk. Med forfatteren og forlagets tillatelse gjengir vi her første kapittel i Martin Eides bok “Saklighetens lidenskap. En biografi om Chr. A.R. Christensen”. Se også intervju med Eide.
”Hva mener De er det største problem for verden i dag, og på hvilken måte tror De det kan løses?” Det er ukebladet Hjemmet som har bedt ham om svar på disse to spørsmål. Han er forlagsmann, forfatter og journalist. Året er 1937. Han er for tiden opptatt som redaktør for Verket om virkelighetens eventyr, Familieboken. Han har skrevet Det hendte igår i ett bind og Verden igår og idag i tre bind. Han har alt gjort mye annet i sitt 31 år lange liv, og han har begivenhetsrike år foran seg.
Christian A. R. Christensen føler seg kallet til å svare på ukebladets enquete om problemene verden står overfor. Han setter et lite stivt kort i Bar-Lock skrivemaskinen, et kort av det slaget han ellers bruker når svar utbedes på en middagsinvitasjon. Han tenker seg om og skriver så pregnant han formår, tar kortet ut av maskinen, leser og gjør små justeringer med fyllepennen. Det største problem for verden i dag?
Han svarer: ”Å bringe vår sociale viden og teknikk på höide med vår naturvidenskapelige og industrielle, slik at den ikke ödelegger oss med all den effektivitet menneskehjerner har kunnet utpönske. Det er naturligvis vanskelig, men burde ikke være helt umulig å behandle samfundet (og menneskene!) tilnærmelsesvis så rasjonelt som vi behandler bakterier og katodestråler, motorer og aluminiumsovner. Dette problem innbefatter fredsproblemet, det økonomiske og sociale problem og noen tusen andre vitale spörsmål.”
Den uhyre produktive Chr. A.R. Christensen ved skrivemaskinen. Bildet er hentet fra bokens omslag.
Og hvordan kan problemet løses? Chr. A. R. Christensen leser hva han selv har skrevet:
”Ad forskningens og oplysningens vei, eller bedre: gjennem utvidet og sannere erkjennelse av virkeligheten. De fleste menneskers opfatning av livet og verden er emballert i ull og inhyllet av tåke: fraser og konvensjoner, alderstegen svindel og uklarhet, vrövl og vrangforestillinger. Tror f.eks. noen at krig vilde være mulig hvis menneskene hadde virkelighetssans nok til å innse hva den egentlig er?” Han streker under det siste. Hva den egentlig er?
Det er en opplysningsmann som her formulerer seg. Det er en mann som tror på fremskrittet. En rød tråd i hans virke er tanken om å få vrangforestillingene bort, å røske opp i uklar tenkning, få fakta– og saksgrunnlaget i orden for en reell diskusjon. Uenigheter ville ikke fordampe, men de skulle i hvert fall ha et saklig grunnlag. Og de burde håndteres på sivilisert vis.
Han var i viktige faser av sitt liv nærmest en virksom offentlighet helt alene
Hittil kjente han krigen og den ikke-siviliserte formen for konflikthåndtering gjennom historiske studier som alt hadde munnet ut i samtidshistoriske verk som ble lagt merke til. Under den første verdenskrig var han for ung og krigen for fjern til at han fikk noen skjellsettende erfaring med grusomhetene. Han skulle få oppleve på kroppen det sivilisasjonssammenbrudd den annen verdenskrig representerte. Han skulle komme ut av denne erfaringen med hva krig virkelig er styrket i troen på opplysning og sivilisert samarbeid på tvers av partigrenser og andre skillelinjer.
Virkelighetssuget skulle ikke avta. Fascinasjonen ved ”virkelighetens eventyr” skulle ikke forta seg hos denne pressemannen som så det som noe av en livsoppgave å legge grunnlaget for en saklig offentlig samtale. Gjennom sitt mangfoldige publisistiske og organisatoriske virke var Chr. A. R. Christensen en saklighetens strateg i interessante perioder av vår offentlighets historie. Denne rollen fylte han ikke minst i kraft av sin formuleringsevne. Han kunne uttrykke seg i parole– og plakatform, så vel som i sober sakprosa. Han skulle komme til å bidra til utformingen av tekster med bærekraft og institusjonell betydning.
Han førte i pennen sentrale Hjemmefrontparoler. Han var med og skrev Fellesprogrammet (1944–45). Han var med på å utmeisle Redaktørplakaten (1951–53). Han skrev den viktige Vær Varsom-plakaten som kom i 1956, den første revisjon etter at den første plakaten ble vedtatt i 1936. ”Det trykte ord er et mektig våpen. Misbruk det ikke!” Han var en mann for de store anledninger. Han ble kalt på når det skulle holdes taler med prinsipiell sus over — om pressens samfunnsrolle, om ytringsfrihet og demokrati. Han var mannen da pressens uavhengighet skulle markeres. Han var taleren da det var behov for selvransakende overveielser om kvalitetsjournalistikkens utfordringer. Hans tillitsverv var tallrike og krevende. Også på den internasjonale arena representerte han norsk presse, bl.a. i FNs arbeid med informasjonsfrihet.
Fra før krigen hadde han bakgrunn fra Dagbladet og NRK. Han ble den selvskrevne redaksjonelle leder for frigjøringsavisen Oslo-Pressen i maidagene 1945, og like etter for det nystartede hjemmefrontorganet Verdens Gang. Hans virke var ledsaget av manende appeller om en sakliggjøring av politikk og samfunnsdebatt. I Verdens Gang var han sjefredaktør fra 1945 til sin død i 1967, og ble følgelig en viktig aktør – både med og mot sin vilje – i en av norsk presses viktigste transformasjoner, Verdens Gangs forvandling fra et folkeopplysningsprosjekt i en europeisk tradisjon til en moderne populæravis, i en særegen skandinavisk og norsk tradisjon.
Han var i viktige faser av sitt liv nærmest en virksom offentlighet helt alene. Ikke i den forstand at han alltid var en tydelig og profilert røst, det var ikke som samfunnsdebattant han markerte seg med de kontroversielle eller slående standpunkter. Han sto for et vesentlig grunnarbeid i samfunnsdebatten, og han var med på å utvikle en ytringsfrihetens infrastruktur i kongeriket.
Chr. A. R. Christensen var samtidskronikør og han var handlingsideolog og dannelsesagent, slik Rune Slagstad har gitt disse begrepene form og innhold i sitt prosjekt med å forstå moderniseringen av Norge gjennom dens handlende strateger. I Slagstads definisjon er en ’handlingsideolog’ en bærer av politisk virksom ideologi, en bærer av institusjonelt virksomme verdier. Christensen bidrog til å opprettholde og ”bære” virksom ideologi, men særlig vesentlig var altså hans bidrag til formuleringen av de institusjonelt virksomme verdier. Han formulerte sentrale bærende idealer og prinsipper på slagkraftig vis.
Chr. A. R. Christensen var en sentral aktør i formingen av den moderne medieinstitusjonen i Norge. Ikke så å forstå at hans ideer fikk gjennomslag i ett og alt, men de betydde noe fra eller til. Hvilken makt de uttrykte eller knyttet an til varierte nok, men at de har krav på interesse i en forsvarlig forståelse av norsk medie– og offentlighetshistorie står for meg som uomtvistelig. Denne historien blir i denne formen også en historie om et kunnskapsregime, definert som en forening av makt, kunnskap og verdi. Det blir kort og godt et spørsmål om hvilke sammenhenger vår manns virksomhet inngikk i, hvilke strategiske miljøer han forholdt seg til.
Hvilken type aktør var han? Hvilken intellektuell karakter var han? Hvilke verdier var han bærer og fortolker av? Hvilke verdifellesskap inngikk han i og var med på å forme? Hvordan fortolket han selv sin samtid og dens historie? Hva besto hans opplysningsprosjekt i?
Under rubrikken livssyn setter han: Kjempende humanisme
Det er av interesse å kretse rundt spørsmål som dette når vi her står overfor en aktør som på sitt vis har stått sentralt plassert i forhold til viktige premissgivende institusjoner i norsk samfunnshistorie, i norsk publisistisk virksomhet. Hans biografi kan gi et inntak til en forståelse av hvordan pressevirksomhet og journalistikk samvirker med politikk og spiller en offentlig rolle av betydning.
Beretningen vil bygges opp omkring følgende pilarer i Chr. A. R. Christensens offentlige virke: Forfatterskapet, journalistikken, redaktørvirket, motstandsarbeidet, gjenreisningsinnsatsen og det presseideologiske arbeidet. Det vil dreie seg om hans rolle som samtidskronikør og handlingsideolog, noe som bringer oss inn i et spenningsfelt mellom idéhistorie og realhistorie – og det i en særdeles begivenhetsrik historisk epoke.
Han var en av denne epokens mest sentrale formidlere og fortolkere. Han var en sentralt plassert observatør med formuleringskraft. I 1960 var han igjen i gang med arbeidet på et større samtidshistorisk bidrag, hans to bind i Vårt folks historie. I et brev til sin gamle venn Johan Falkberget skrev han da at vel hadde det vært ”slitsomt arbeid i noen år ved siden av alt det daglige i avisen, …” Men samtidig hadde det vært ualminnelig interessant å ”pröve å skape oversikt, perspektiv og sammenheng i en periode en stort sett har opplevd.” Han kom til å tenke på at han selv hadde truffet og til dels kjent så å si alle de mer framskutte personligheter han skrev om, ”fra Gunnar Knudsen (som jeg i min grönne ungdom har referert) til Einar Gerhardsen, fra Hambro til Scheflo, ja fra Paal Berg til Qusling!” Hans sentrale plassering i forhold til politikkens aktører gikk sammen med en orientering mot kulturlivet. ”Du er forresten også med der,” skriver han til Falkberget om et avsnitt om litteraturen i det samtidshistoriske verket, ”og jeg tror ikke du vil bli særlig fortvilet over det som står…”
Samtidshistorikeren brakte kulturen inn i sine beretninger i flere betydninger av ordet. En ting var at han både behandlet den høye og den lave kulturen, — både scenekunsten og filmen, både skjønnlitteraturen og populærlitteraturen. Men kulturen kom også inn i hans samtidsportretter som hverdagsliv og levemåter, både som livsform og mentalitet. I hans mangfoldige portrett av 1920-årene i Det hendte igår skriver han like selvfølgelig om design og arkitektur, om ”den nye stil”, som om økonomisk politikk og parlamentariske forviklinger. Her kan vi lese om hvilke forandringer som skjer i drikkeskikker og smak: ”Et av de mest karakteristiske trekk i billedet er cocktailens seiersgang. Denne besnærende, lunefullt lumske og iltre drikk er efterkrigstidens drikk par excellence, kaotisk, sterk og farlig som tiden selv, en farverik og hissende stimulans.” Vi kan lese om tidens modernisering slik den kommer til uttrykk gjennom en hjemmenes industrielle revolusjon. Her er stoff om ”et folk i idrett”, om fenomenet ”påsketur” som griper om seg, om seksuallivet som er blitt ”en slags alminnelig borgerrett”. Kronikøren viser til filmen ”Kvinnens hygiene”, som gikk i begynnelsen av 1920-tallet. Det var en opplysningsfilm for kvinner om ”slektslivet”: ”Da den ble forevist på en av Oslos kinoer, besvimte ifølge samtidige avismeddelelser ikke mindre enn 30 damer pr. aften, og der blev stasjonert sykepleierske i lokalet…. Kjørte man en slik film idag, er det vel tvilsomt om man vilde opnå så meget som et anfall av svimmelhet blandt tilskuerne.”
Det var plass for både det nære og det fjerne i den nye samtidshistorien. Som journalist, samtidskronikør og historiker brakte Chr. A. R. Christensen også verden der ute hjem til alt folket. Og det i en tid da denne informasjonen hadde en prekær verdi. Han formidlet og fortolket begivenheter og bevegelser som formet det 20. århundre.
Om sin egen generasjon, om studentene fra 1925, om de som var født i årene 1904–1907, skrev Christensen i 1950 at de hadde ”gjennomlevd størsteparten av det mest begivenhetsrike, stormfulle og fascinerende halvsekel i nyere historie …”. Da de var barn var krig ”noe som hendte i koloniene eller til nød i et såpass eksotisk miljø som Balkan, …” Men mye har skjedd, og Christensen gir sitt forslag til en epokebetegnelse: Det er forskernes og diktatorenes århundre, skriver han med en karakteristisk sammenstilling. Forskningen og kunnskapen representerer håp og fremskritt, sivilisasjon, men den kan også misbrukes om den ikke inngår i en demokratisk politisk kultur. ”Vi er vare overfor ideologier og universalløsninger. Vi har sett hvor lett forkynneren har for å ende bak en maskinpistol,” skriver Christensen i 1950.
Fascinasjonen ved virkelighetens eventyr drev verket og mannen
Hans generasjon har vært vitne til en verdenshistorie som ikke kunne unnlate å sette spor. ”… ved alle korsveier i vårt liv hittil har vi møtt krig og krise, revolusjon og diktatur: da vi begynte på skolen og da vi gikk ut av den, da vi gikk inn i arbeidslivet og da vi ’ved midten av vår bane gjennom livet’ skulle legge ryggen til for alvor og øve vårt manndoms verk. Vi kunne i sannhet ha grunn til å være bitre og bebreide skjebnen at den hadde latt oss fødes i et mer enerverende århundre enn vi setter pris på.” Men Christensen finner ikke bitterhet og kynisme i sin jakt på sin generasjons mentalitet. Derimot er de blitt ”nokså skeptiske, iallfall noe forbeholdne, vâre overfor blåøyd entusiasme, mistenksomme overfor idealer uten gulldekning,” skriver han. ”… vi ble ikke kyniske fordi vi holdt oss nær jorden. Vi kan føle sterkt nok, og våre årsklasser viste seg neppe skrøpeligere enn andre i prøvelsens år 1940–45, men vi bruker ikke gjerne store ord, iallfall ikke løse ord. De fleste har vel visse uttalevansker når det gjelder ord som idealer, fedreland, humanitet; de vil foretrekke begreper som plikt, beredskap, anstendighet – og kanskje vil en senere generasjons analytiske psykologer avsløre oss som bare en smule mere raffinerte selvbedragere. Vi er iallfall så lite naive at vi er forberedt på det.”
Han beskriver en generasjon som har lært så det svir at visse elementære ting er faste og vesentlige. Han sirkler seg inn mot en betegnelse av denne kjerne av noe absolutt som for så vidt kan gis mange navn, men som han velger å kalle menneskelig anstendighet, for ikke å bruke høytravende ord. ”Men det betyr ganske meget. Det betyr bl.a. at folk skal være redelige, at de ikke skal industrialisere løgnen og bruke den som våpen, at de ikke skal lynche negrer eller gasse i hjel jøder, bruke tortur og gisselsystemer, konsentrasjonsleirer og straffelover med tilbakevirkende kraft – for bare å nevne noen av de idretter det siste halve århundre har drevet opp til en så høy grad av fullkommenhet.”
Til sist i de biografiske opplysninger i studentboken oppgir Chr. A. R. Christensen følgende interesser: Litteratur, musikk, moderne politikk og historie. Under rubrikken livssyn setter han: Kjempende humanisme.
Christian A. R. Christensen var altså mannen bak parolen ”Det trykte ord er et mektig våpen. Misbruk det ikke!” Sentensen fikk sitt institusjonelle feste i 1956. En desemberdag samme året kommer samme mann vandrende opp Lillegrensen fra Stortings plass, rolig og rank, med høyre hånd dypt nede i frakkelommen. I venstre hånd bærer han hanskene. Under frakken i jakkens brystlomme strutter et nystrøket lommetørkle. Han er på vei til Verdens Gang i Akersgata – til avisen han hadde vært med å starte som ”en avis av en annen art” og som nå var i ferd med å bli en avis av en litt annen art enn han hadde tenkt seg. Han fyller snart 50, og reflekterer i avisintervjuer med pressekolleger over hvor eksplosivt urolig verden har vært og er.
Før i tiden kunne folk leve hele sitt liv uten at det skjedde større forandringer, forklarte Christensen Nationen i anledning hans 50-års dag. ”Et menneske i dag på 50–60 år har gjennomlevd det kolossale. Vi har bl.a. hatt to verdenskriger, gjennomlevd en veldig økonomisk krise, fascisme, nazisme og kommunisme – og så den kalde krigen etterpå alt. Legg så dertil den veldige tekniske utvikling.”
Skrivemaskinen knatrer jevnt og trutt i Hagan Terrasse på Sørbyhaugen i hovedstaden. Inntyllet i sigarett– og tidvis piperøyk, sitter han der kveld etter kveld. Sakprosaen flyter i strie strømmer. Verden kaller. Akkurat nå skal han bare først skrive et nytt bind til Verden igår og idag, som skal komme i svensk utgave. Han skal avslutte Grimbergs verdenshistorie for Cappelen, han begynner i 1914 og fører historien frem til og med siste verdenskrig. Det er alt tre år siden verket om virkelighetens eventyr kom i ny utgave, nå var Familieboken blitt til Familieboka.
Fascinasjonen ved virkelighetens eventyr drev verket og mannen
.
Fotnoter er av tekniske årsaker ikke inkludert i utdraget.
