Ytring.cn

Reportere Uten Grenser offentliggjorde nylig en liste over 13 land organisasjonen karakteriserer som internetts sorte hull. Kina er et av de sorteste. Det må nettgigantene ta noe av skylda for.

Helt siden inter­nett ble intro­du­sert i Kina i 1994 har kine­sis­ke myn­dig­he­ter for­søkt å kon­trol­le­re inn­hol­det og sen­su­re­re infor­ma­sjon de anser som ufor­del­ak­tig og sen­si­tiv. Tross for­mi­da­bel øko­no­misk vekst og vest­lig til­nær­ming, er det poli­tis­ke kli­ma­et frem­de­les under­tryk­ken­de når det gjel­der fun­da­men­ta­le men­neske­ret­tig­he­ter som ytrings­fri­het. Iføl­ge presse­fri­hets­or­ga­ni­sa­sjo­nen Repor­te­re Uten Gren­ser som over­vå­ker brudd på ytrings­fri­he­ten ver­den over fra sin base i Frank­ri­ke, har to kine­sis­ke jour­na­lis­ter blitt drept hit­til i år. 31 sit­ter fengs­let. Det sam­me gjør 50 dis­si­den­ter som føl­ge av å ha ytret det myn­dig­he­te­ne opp­fat­ter som sys­tem­kri­tikk eller spred­ning av sen­si­tiv infor­ma­sjon.

- Sjok­ke­ren­de
— For­hol­de­ne når det gjel­der ytrings­fri­het i Kina er sjok­ke­ren­de, posi­sjo­nen lan­det har inter­na­sjo­nalt tatt i betrakt­ning, sier Øystein Alme. Han er dag­lig leder av radio­ka­na­len Voi­ce of Tibet, og har selv ti års erfa­ring med å omgå støy­sen­din­ger på Kinas kort­bøl­ge­nett. Å sen­de radio via inter­nett er umu­lig. Alme utgav tid­li­ge­re i år boka «Silen­ced – China’s Great Wall of Cen­sor­ship» om sitt enga­sje­ment i den kine­sis­ke pro­vin­sen Tibet. At ver­den still­tien­de god­tar det som skjer, skyl­des ute­luk­ken­de øko­no­mis­ke hen­syn, mener han.

— Kina har vært vel­dig aggres­si­ve og tyde­li­ge på at kri­tikk får kon­se­kven­ser. Det har de også vist i prak­sis. Både sta­ter og sel­ska­per med øko­no­mis­ke inter­es­ser i lan­det ten­ker der­for at kon­se­kven­se­ne av å kri­ti­se­re blir at de mis­ter mar­keds­an­de­ler og noen and­re får en stør­re del av kaka, sier han.

Fil­tre i søke­mo­to­re­ne
Folke­re­pub­lik­ken Kina er en av ver­dens ras­kest vok­sen­de øko­no­mi­er, og med 1,3 mil­li­ar­der inn­byg­ge­re er lan­det et sta­dig mer fris­ten­de mar­ked. Kinas brutto­na­sjo­nal­pro­dukt har de sis­te åre­ne økt med over 10 pro­sent årlig.

Skyskrapere i Shanghai (foto: nigejones)
Sky­line i Shang­hai, foto­gra­fert 24. sep­tem­ber 2006. (foto: nige­jo­nes. Bil­det er pub­li­sert med en Crea­ti­ve Com­mons-lisens).

I takt med den økte leve­stan­dar­den, har til­gan­gen til inter­nett blitt sta­dig bed­re. Rundt hver tien­de kine­ser bru­ker inter­nett jevn­lig. Men paral­lelt med at nett­bru­ken øker, set­ter myn­dig­he­te­ne inn sta­dig stør­re res­sur­ser på å fil­tre­re infor­ma­sjon og på den måten hind­re fri infor­ma­sjons­flyt. Blog­ger sten­ges, nett­si­der fjer­nes og ord som «men­neske­ret­tig­he­ter», «Dalai Lama», «Falun Gong», og «Den him­mels­ke freds plass» gir ingen treff i kine­sis­ke søke­mo­to­rer, eller søke­re­sul­ta­te­ne fil­tre­res. Til­gan­gen på uten­lands­ke nyhe­ter er begren­set, og stoff fra uten­lands­ke medi­er som omhand­ler Kina, sen­su­re­res sys­te­ma­tisk.

Effek­tivt sys­tem
— Lan­det har ver­dens mest avan­ser­te tek­no­lo­gi for inter­nett­sen­sur. I til­legg job­ber fle­re titalls tusen embets­menn med kon­ti­nu­er­lig over­våk­ning av nett­ak­ti­vi­te­ten i lan­det, sier Gerald Folk­vord, fag­kon­su­lent i Amne­sty Inter­na­tio­nal Nor­ge. Folk­vord anser det som sik­kert at Kina også eks­por­te­rer tek­no­lo­gi til and­re land, som Nepal og Bur­ma.

I sep­tem­ber 2005 ved­tok kine­sis­ke myn­dig­he­ter «the Rules on the Admi­ni­stra­tion of Inter­net News Infor­ma­tion Ser­vices», som påleg­ger alle indi­vi­der og orga­ni­sa­sjo­ner som vil pub­li­se­re nyhe­ter på net­tet at de må god­kjen­nes av det offent­li­ge. Begrun­nel­sen for ved­ta­ket var blant annet at det skul­le «led­sa­ge fol­ket til kor­rek­te opp­fat­nin­ger». Det gjen­nom­gri­pen­de fil­tre­rings­sys­te­met er effek­tivt først og fremst for­di pro­ses­sen ikke gjø­res kjent for bru­ker­ne.

Sys­te­mets slag­kraft lig­ger også i at over­tramp ikke går upå­ak­tet hen. Jour­na­lis­ten Shi Tao videre­send­te en e-post han had­de mot­tatt fra kine­sis­ke myn­dig­he­ter til redak­tø­ren av en nett­side i New York. E-pos­ten inne­holdt instruk­ser om å tone ned medie­dek­nin­gen av 15-års­mar­ke­rin­gen for opp­rø­ret på Den him­mels­ke freds plass i 1989. For det fikk Shi Tao ti år i feng­sel.

— Så len­ge de kla­rer å kon­trol­le­re og straf­fe alle som ikke går i takt, skrem­mer det and­re til å hol­de seg unna, sier Øystein Alme. Han er av dem som ikke har latt seg skrem­me, men som i dag ikke får visum til lan­det.

Alme beskri­ver det som skjer i Kina som den per­fek­te pro­pa­ganda­opp­skrift: — Du må selv stå for en kon­ti­nu­er­lig strøm av infor­ma­sjon til fol­ket. Sam­ti­dig må du hind­re and­re i å slip­pe til. Ele­men­te­ne for å ska­pe din vir­ke­lig­het er da på plass. Det er akku­rat det kine­sis­ke myn­dig­he­ter lyk­kes med, sier han. Han mener myn­dig­he­te­nes frykt for at befolk­nin­gen skal få til­gang til usen­su­rert infor­ma­sjon, kan til­skri­ves bevisst­he­ten om man­gel på egen tro­ver­dig­het og legi­ti­mi­tet.

— Hvis folk ved hjelp av ny tek­no­lo­gi blir eks­po­nert for infor­ma­sjon som ikke stem­mer med den myn­dig­he­te­ne gir, blir kom­mu­nist­par­ti­et svært sår­bart.

Yahoo! – angi­ve­ri
Det er sju år siden Yahoo! som et av de førs­te sto­re uten­lands­ke nett­sel­ska­pe­ne etab­ler­te seg på det kine­sis­ke mar­ke­det. ”Som en leden­de leve­ran­dør av inter­nett­ba­ser­te tje­nes­ter, er Yahoo! for­plik­tet til å gjø­re infor­ma­sjon og kom­mu­ni­ka­sjons­mu­lig­he­ter til­gjen­ge­lig på glo­bal basis”, skri­ver sel­ska­pet på sine nett­si­der. «Økt til­gang til kom­mu­ni­ka­sjon og uav­hen­gi­ge infor­ma­sjons­kil­der er til gagn for men­nes­ker over hele klo­den.»

I 2002 sig­ner­te Yahoo! alli­ke­vel fri­vil­lig «the Pub­lic Pled­ge on Self-disci­pline for the Chine­se Inter­net Industry» som for­plik­ter sel­ska­pet til å avstå fra å «pro­du­se­re, slå opp eller spre far­lig infor­ma­sjon som kan set­te sta­tens sik­ker­het på spill, opp­he­ve den sosia­le orden, bry­te lover og regu­le­rin­ger eller spre over­tro og obskø­ni­tet». Yahoo! for­svar­te under­teg­nin­gen med at avta­len ikke påleg­ger sel­ska­pet stør­re for­plik­tel­ser enn det som alle­re­de eksis­te­rer gjen­nom lokal lov­giv­ning. Amne­sty Inter­na­tio­nal mener imid­ler­tid at lokal lov ikke er et hold­bart argu­ment når den­ne ikke er for­en­lig med grunn­leg­gen­de men­neske­ret­tig­he­ter.

— Det er bred inter­na­sjo­nal enig­het om at bedrif­ter som enga­sje­rer seg i land med men­neske­retts­pro­ble­mer, har ansvar for i det mins­te ikke å bidra til at brudd blir begått, sier Folk­vord. Han mener sel­ska­pe­ne har kon­kre­te mulig­he­ter til å mot­vir­ke sen­sur, men ser per dags dato liten vil­je til posi­ti­ve bidrag.

Yahoo! har også pro­kla­mert at de respek­te­rer sine kun­ders rett til pri­vat­liv og at data sel­ska­pet kom­mer i besit­tel­se av, skal hem­me­lig­hol­des. Det­te til tross, Yahoo! har fle­re gan­ger blitt beskyldt for å bistå kine­sis­ke myn­dig­he­ter i jak­ten på dis­si­den­ter. I minst to til­fel­ler har sel­ska­pet avslørt sine kun­ders iden­ti­tet. Den ene av dem var Shi Tao. Han send­te e-pos­ten han ble fengs­let for fra sin Yahoo!-e-postkonto. Sel­ska­pet har i etter­tid inn­røm­met at Shi Tao-saken «rei­ser dype og vans­ke­li­ge spørs­mål om grunn­leg­gen­de men­neske­ret­tig­he­ter», men de har dis­tan­sert seg fra ansvar i saken.

— Shi Tao er åpen­bart en sam­vit­tig­hets­fan­ge, sier Gerald Folk­vord i Amne­sty.

Micro­soft – skred­der­søm
I dag er også nett­gi­gan­te­ne Micro­soft og Goog­le tungt inne på det kine­sis­ke mar­ke­det. På lin­je med Yahoo!, har Micro­soft blitt beskyldt for å skred­der­sy sine pro­duk­ter etter det offi­si­el­le Kinas øns­ker.

«Micro­soft arbei­der for å hjel­pe land rund omkring i ver­den med å gjø­re pro­gram­vare, infor­ma­sjons- og kom­mu­ni­ka­sjons­tek­no­lo­gi til­gjen­ge­lig til bruk på en måte som bed­rer den sosia­le og øko­no­mis­ke vel­ferd for den loka­le befolk­nin­gen», skri­ver sel­ska­pet i en rap­port fra 2004 (pdf-doku­ment). Men i land som Kina hvor sen­sur er et høyst til­stede­væ­ren­de feno­men, hav­ner visjo­ne­ne i annen rek­ke. Sel­ska­pet har blant annet god­tatt myn­dig­he­te­nes krav om restrik­sjo­ner på til­lat­te ord og ter­mer i tit­ler og navn for MSN-bru­ke­re. For­søk på bruk av et ord som «demo­kra­ti» gir bru­ke­ren beskjed om «venn­ligst å benyt­te en annen tit­tel». Øvrig blogg­inn­hold fil­tre­res iføl­ge sel­ska­pet ikke. I desem­ber i fjor fikk alli­ke­vel jour­na­list og blog­ger Zhao Jing blog­gen sin stengt av Micro­soft for å ha tatt til mot­mæle mot kine­sisk sen­sur­po­li­tikk. Det skjed­de etter anmod­ning fra myn­dig­he­te­ne.

Micro­soft opp­ly­ser at sel­ska­pet i etter­kant av hen­del­sen etab­ler­te nye ret­nings­lin­jer for behand­ling av sli­ke saker.

— Micro­soft vil bare fjer­ne til­gang til blogg­inn­hold når sel­ska­pet mot­tar et retts­lig bin­den­de doku­ment som viser at det aktu­el­le inn­hol­det kren­ker lokal lov­giv­ning, eller når inn­hol­det er i strid med MSNs bru­ker­be­tin­gel­ser, sier Eirik Lae Sol­berg, kom­mu­ni­ka­sjons­di­rek­tør i Micro­soft Nor­ge. Iføl­ge Sol­berg vil det nye sys­te­met også sik­re glo­bal til­gang: — Vi vil bare fjer­ne til­gan­gen for bru­ke­re i det lan­det som utste­der påleg­get. Hvis blogg­inn­hold blir blok­kert i ett land på grunn av nasjo­nal lov­giv­ning, vil res­ten av ver­den fort­satt ha til­gang til inn­hol­det.

- Hva om lokal lov­giv­ning stri­der mot grunn­leg­gen­de men­neske­ret­tig­he­ter?

— Vi har valgt å være til ste­de i fle­re land der ytrings­fri­he­ten har dår­li­ge­re kår enn vi liker. Der må vi for­hol­de oss til lokal lov, uan­sett hva man måt­te mene om den, sier Sol­berg. Han mener nett­gi­gan­te­ne gjen­nom sin til­stede­væ­rel­se i Kina tross alt bidrar til å styr­ke inter­nett­bru­ke­res mulig­he­ter til å ytre seg og mot­ta infor­ma­sjon.

— Micro­soft leg­ger ikke til ret­te for sen­sur, sier han.

I rap­por­ten Under­mi­ning Free­dom of Expres­sion in Chi­na (pdf-doku­ment) hev­der Amne­sty Inter­na­tio­nal at Micro­soft skil­ler mel­lom begre­pe­ne «blok­ke­ring» og «fil­tre­ring», og at de med det for­sø­ker å vri seg unna det fak­tum at Micro­softs kina­ba­ser­te søke­mo­tor, MSN Chi­na, sen­su­re­rer søk på poli­tisk sen­si­ti­ve emner. Iføl­ge under­sø­kel­ser Amne­sty gjor­de i juni i år, blir et stort antall poten­si­el­le treff fil­trert bort av søke­mo­to­ren. I søke­re­sul­ta­tet vises der­for med stor over­vekt offi­si­el­le sider og and­re sider myn­dig­he­te­ne har god­kjent. Sol­berg for­sva­rer også det­te med hen­sy­net til lokal lov og sier: — I til­fel­ler der vi fjer­ner weba­dres­ser fra resul­tat­si­den etter pålegg, leg­ger vi ut en len­ke som vars­ler bru­ker­ne om det. Vi blok­ke­rer ikke hele søk.

Amne­stys Folk­vord står fast ved sitt: — Fil­tre­ring er også sen­sur.

Goog­le – en mørk dag
Goog­les admi­ni­stre­ren­de direk­tør Eric Schmidt skrev i en kom­men­tar i Finan­ci­al Times i mai 2006 at myn­dig­he­ter ver­den over, iste­den­for å foku­se­re på hvor­dan net­tet kan kon­trol­le­res, bur­de kon­sen­tre­re seg om hvor­dan man kan gi inter­nettil­gang til enda fle­re. «Gevins­ten er en ver­den hvor ethvert men­nes­ke fødes til den sam­me til­gan­gen til infor­ma­sjon, de sam­me mulig­he­te­ne til å lære og den sam­me evne til å kom­mu­ni­se­re. Det mener jeg det er verdt å kjem­pe for.»

Da Goog­le fire måne­der tid­li­ge­re lan­ser­te den kine­sis­ke ver­sjo­nen av sin søke­mo­tor, Google.cn, omtal­te Repor­te­re Uten Gren­ser det imid­ler­tid som «en mørk dag for ytrings­fri­he­ten i Kina». Søke­mo­to­ren er selv­sen­su­re­ren­de på lin­je med Yahoo!s og Micro­softs. Google.cn ble lan­sert som et alter­na­tiv til den ikke-sen­su­re­ren­de Google.com som frem­de­les er til­gjen­ge­lig for kine­sis­ke bru­ke­re. Søk i den­ne må imid­ler­tid pas­se­re gjen­nom myn­dig­he­te­nes «wall of cen­sor­ship» som både for­sin­ker pro­ses­sen og fil­tre­rer resul­ta­te­ne.

Goog­le men­te der­for at den nye ver­sjo­nen vil­le være et bed­re til­bud. «Det å fil­tre­re våre søke­re­sul­ta­ter går klart på akkord med hva vi står for (…) Det­te var ikke noe enkelt valg, men på sikt tror vi den ret­nin­gen vi har valgt vil vise seg å være den ret­te», skrev Goog­le-råd­gi­ver And­rew McLaugh­lin på Goog­les egen blogg i for­bin­del­se med lan­se­rin­gen. Øystein Alme mener imid­ler­tid at alle de tre sel­ska­pe­ne har vist sitt san­ne ansikt:

— Jeg har til gode å se at sel­ska­pe­ne utøver noen form for idea­lis­tisk tenk­ning. Det er ikke i nær­he­ten av tro­ver­dig når de sier at de er bekym­ret for situa­sjo­nen, men at deres til­stede­væ­rel­se alli­ke­vel er til det bes­te, sier han.

I mot­set­ning til Yahoo!, som kon­se­kvent føl­ger Kinas lov­giv­ning om sen­sur, infor­me­rer Goog­le sine bru­ke­re hvis et søk er blitt sen­su­rert. Goog­le har inn­til vide­re også valgt å ikke lan­se­re Gmail og and­re per­son­li­ge tje­nes­ter i Kina. Grun­nen er at de ikke føler seg sik­re på at sel­ska­pet vil kun­ne gi kine­sis­ke bru­ke­re den beskyt­tel­se de har rett på mot inn­blan­ding i pri­va­te anlig­gen­der.

— Det er et vik­tig skritt i rik­tig ret­ning, sier Gerald Folk­vord. Men Amne­sty etter­ly­ser enda stør­re åpen­het, som for eksem­pel en offent­lig­gjø­ring av en lis­te over alle søke­ord og ter­mer søke­mo­to­ren ikke god­tar.

Goog­le har ikke vil­let kom­men­te­re sitt enga­sje­ment i Kina i den­ne artik­ke­len. — Vi kan ikke kom­me med noen utta­lel­se i den­ne for­bin­del­se, da vi dess­ver­re ikke har de res­sur­ser som trengs for å gi sli­ke fore­spørs­ler den opp­merk­som­het de for­tje­ner, skrev sel­ska­pet i en e-post. Folk­vord er ikke over­ras­ket over sva­ret:
— Saken er eks­tremt betent. Sel­ska­pe­ne har vel­dig gode pen­ger å tje­ne i Kina, men når kun­de­ne i Ves­ten stil­ler kri­tis­ke spørs­mål, står inn­tekts­grunn­la­get deres her på spill. De hev­der at de ikke gjør noe galt, men har ald­ri våget å dis­ku­te­re saken.

Amne­sty har gjen­nom kam­pan­jen «Irre­pres­sib­le» nylig sam­let inn nær­me­re 60.000 under­skrif­ter mot inter­nett­sen­sur.

Wiki­pe­dia – gir ikke etter
I novem­ber 2006 ble det mulig for kine­se­re å søke i Wiki­pe­dia på sitt eget mors­mål. Den kine­sis­ke ver­sjo­nen av det popu­læ­re nett­lek­si­ko­net ble blok­kert av kine­sis­ke myn­dig­he­ter for et år siden da Wiki­pe­dia nek­tet å føye seg etter myn­dig­he­te­nes sen­sur­krav.

And­rew Lih, mange­årig fors­ker i nye medi­er og jour­na­lis­tikk ved Colum­bia-uni­ver­si­te­tet i New York og uni­ver­si­te­tet i Hong Kong, skrev på sin blogg at myn­dig­he­te­ne har inn­sett at Wiki­pe­dia har en grunn­leg­gen­de nøy­tral hold­ning – også til spørs­mål kine­sis­ke myn­dig­he­ter betrak­ter som sen­si­ti­ve. «Jeg tror kon­sen­sus blant kine­sis­ke myn­dig­he­ter nå er at for­de­le­ne ved Wiki­pe­dia langt over­går ulem­pe­ne, og at det­te sig­na­li­se­rer deres gry­en­de for­stå­el­se av den fram­vok­s­en­de les/skriv-weben som noe gagn­lig», skrev Lih.

Ting tydet alt­så på at det sorte hul­let kan­skje ikke er helt uut­grun­ne­lig. Noen uker sene­re ble imid­ler­tid den kine­sis­ke utga­ven av nett­lek­si­ko­net igjen blok­kert.

— Vi har ikke fått noen kon­kret begrun­nel­se, sier Chris Nyborg, norsk presse­kon­takt i Wiki­pe­dia. Han tror til­gan­gen til en rek­ke artik­ler om Kina, og ikke minst det kor­rek­ti­vet til den kine­sis­ke omta­len av omver­de­nen Wiki­pe­dia repre­sen­te­rer, ble for mye for kine­sis­ke myn­dig­he­ter.

En sen­su­rert utga­ve av Wiki­pe­dia på kine­sisk er imid­ler­tid frem­de­les uak­tu­elt.

— Det er helt klart at det ikke er aktu­elt med noen Wiki­me­dia-støt­tet sen­su­rert utga­ve av Wiki­pe­dia; ei hel­ler utle­ve­res infor­ma­sjon om bru­ker­ne til kine­sis­ke myn­dig­he­ter, opp­ly­ser Nyborg. Wiki­me­dia er stif­tel­sen som eier Wiki­pe­dia.

I lys av his­to­ri­en
Det fore­går et kon­ti­nu­er­lig tek­no­lo­gi­kapp­løp i Kina. De som vil uttryk­ke seg fritt, fin­ner smutt­hull. Når hul­le­ne opp­da­ges, tet­tes de og dis­si­den­te­ne må fin­ne nye vei­er. For­fat­ter og tid­li­ge­re uten­riks­med­ar­bei­der i NTB og NRK Tor­bjørn Fær­ø­vik, har vært i Kina over 50 gan­ger og kjen­ner både det kine­sis­ke folk og det poli­tis­ke sys­te­met godt. Han sam­men­lik­ner inter­nett­sen­so­re­nes opp­ga­ve med å dre­pe mygg på Finn­marks­vid­da.

— Myg­gen kom­mer hele tida til­ba­ke, og det vil den all­tid gjø­re. På sikt vil ikke den stren­ge sen­su­ren være prak­tisk gjen­nom­før­bar, sier han. Det ser han på som svært posi­tivt. Fær­ø­vik under­stre­ker imid­ler­tid at det er vik­tig å hus­ke at Kina har tre til fire tusen år med demo­krati­løs his­to­rie bak seg.

— Kine­se­re flest måler situa­sjo­nen sin i for­hold til det de har opp­levd tid­li­ge­re. Under Mao måt­te fol­ket for­hol­de seg posi­ti­ve og akti­ve til regi­met. I dag kan du gjer­ne være slapp og like­gyl­dig, men når du for­mid­ler din mis­nøye via inter­nett, opp­fat­tes det som knyt­te­de never og det aksep­te­res ikke. Men gene­relt sett kan kine­se­re ytre seg mer fritt, og de fles­te har det mate­ri­elt sett bed­re enn noen gang, sier han.

Trafikk i Beijing (foto: Dan Sloane)
Vel­stands­øk­nin­gen har med­ført en vold­som vekst i bil­tra­fik­ken, her fra Bei­jing 11. novem­ber 2006. (foto: Dan Slo­ane. Bil­det er pub­li­sert med en Crea­ti­ve Com­mons-lisens).

Fær­ø­vik leg­ger også vekt på at kine­sis­ke lede­re går i et spor ingen and­re har gått før dem.

— Med sine 1,3 mil­li­ar­der inn­byg­ge­re har de ingen and­re å skje­le til. De må tråk­ke sin egen løy­pe. Hvis ting skjæ­rer seg i Kina, får det sto­re føl­ger for hele men­nes­ke­he­ten. Det er der­for i alles inter­es­se at Kina lyk­kes med det de gjør. Kinas pro­ble­mer må løses i Kina, ikke and­re ste­der, sier Kina-kjen­ne­ren.

— Det er også vik­tig å ha i bak­ho­det at ikke all form for sen­sur nød­ven­dig­vis er av det onde. Kine­sis­ke myn­dig­he­ter bekjem­per også kri­mi­na­li­tet og por­no­gra­fi gjen­nom sitt sen­sur­re­gi­me, infor­ma­sjon man­ge også i den vest­li­ge ver­den anser det som legi­timt å sen­su­re­re.

Han støt­ter nett­gi­gan­te­ne i at sen­su­rert infor­ma­sjon på inter­nett er bed­re enn at kine­ser­ne ikke får til­gang på infor­ma­sjon i det hele tatt.

— Det er ingen tvil om at sel­ska­pe­ne dri­ves av utsik­ten til kjempe­for­tje­nes­te, og når det gjel­der Kina, har det sin pris. Det er høyst beten­ke­lig at sel­ska­pe­ne inn­går sli­ke kom­pro­mis­ser. Men kine­ser­ne har vært stengt helt inne, der­for er det fan­tas­tisk at de får adgang til infor­ma­sjon av enhver art. Det er i ferd med å åpne seg en ny ver­den for dem. Det de får i dag, kan være en spo­re til å gå vide­re og kom­me leng­re i mor­gen, sier Fær­ø­vik.

TEMA

M

enneske
rettigh
eter

50 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. Grun­dig rese­ar­chet artik­kel som sum­me­rer opp stan­dard­ver­sjo­nen av hvor­dan media­si­tua­sjo­nen og sen­su­ren i Kina. Den kan­skje vik­tigs­te kil­den som mang­let er menin­ge­ne til en hvil­ken som helst av Kinas 125+ mil­lio­ner inter­nett­bru­ke­re. Så alle kil­de­ne i artik­le­ne var per­soner som men­te noe om sen­su­ren, men ingen av per­sone­ne som er omfat­tet av sen­su­ren var spurt. 

    De fles­te kine­sis­ke inter­nett­bru­ker­ne stø­ter ikke på pro­ble­mer med sen­sur­sys­te­met «The Great Firew­all of Chi­na» under van­lig inter­nett­s­ur­fing, selv om de fles­te er klar over at det fin­nes. Det­te for­di de fær­res­te har som inter­es­se å lese om emne­ne som myn­dig­he­te­ne reg­ner som sen­si­ti­ve. Når en «404 siden kan ikke bli fun­net»-duk­ker opp, vil de enten skyl­de på at inter­nett er treigt, eller på myn­dig­hets­sen­su­ren (det kan være vans­ke­lig å vite hvor­for en nett­len­ke ikke fører frem). Så sen­sur­sys­te­met møter liten mot­stand siden nes­ten ingen bryr seg, og så få mer­ker noe til sen­su­ren til dag­lig. De som mer­ker mest til sen­su­ren, er uten­lands­ke akti­vis­ter og jour­na­lis­ter som ofte er satt til å arbei­de med eller gi presse­dek­ning til akku­rat de emne­ne som kom­mu­nist­par­ti­et fin­ner irri­te­ren­de.

    Ana­lo­gi­en om mygg på Finn­marks­vid­da pas­ser dår­lig, siden myn­dig­he­te­ne ikke har som mål å ute­sten­ge all ukon­trol­lert infor­ma­sjon fra omver­de­nen (som i Nord-Korea). Hen­sik­ten med sen­su­ren er ikke full infor­ma­sjons­blok­ke­ring, men der­imot opi­nions­dan­ning. Det er til­strek­ke­lig at intern media under­leg­ger seg selv­sen­sur (av frykt for avsten­ging) og at de uten­lands­ke nett­si­de­ne myn­dig­he­te­ne mis­li­ker mest avsten­ges. Spør du «man­nen på gata» i Shang­hai eller Bei­jing om hva de mener om uav­hen­gig­het for Tai­wan, Tibet eller Xin­jiang, eller Japans eller USAs uten­riks­po­li­tikk vil en fin­ne at opi­nio­nen er mas­siv i hen­hold til den offi­si­el­le ver­sjo­nen myn­dig­he­te­ne sprer gjen­nom media. Kom­bi­na­sjo­nen sensur+nasjonalisme har hatt den øns­ke­de effekt for å ska­pe stor opp­slut­ning om regi­mets poli­tikk, selv om regi­met selv ikke nyter godt av like godt omdøm­me. Når folk mis­li­ker regi­met, er det først og fremst pga. kor­rup­sjon, ikke på grunn av media­sen­su­ren.

  2. Hvor­for fort­set­ter Fær­ø­vik å unskyl­de kom­mu­nist­re­gi­met i Kina? Noen bør stil­le seg selv noen spørs­mål om den­ne man­nens agen­da og hans rela­sjo­ner til kom­mu­nist­par­ti­et i Kina!

    Erik

til toppen