Presseetikk i terrorens tid

Mediene har en presseetisk forpliktelse til å lage dokumentarer og reportasjer i fremtiden som er mer dekkende for 22. juli-massakren enn det vi hittil har sett.

Ter­ro­ren 22. juli 2011 har fått man­ge kon­se­kven­ser. Makt­ha­ve­re har måt­tet gå i seg selv, også pres­sen. Debat­ten om dek­nin­gen av gru­som­he­te­ne har tyde­lig­gjort beho­vet for en pres­se som er trygg på sin rol­le og som evner å begrun­ne den i det offent­li­ge rom. Ald­ri tid­li­ge­re har dagens medi­er stått over­for en lik­nen­de situa­sjon. Hele 77 men­nes­ker ble drept, fle­re hund­re ska­det på uli­ke måter, adskil­li­ge tusen var sterkt berørt, en hel nasjon pre­get. Ikke siden mai­da­ge­ne i 1945 har beho­vet for opp­da­ter­te nyhe­ter vært ster­ke­re i befolk­nin­gen. Sam­ti­dig var svært man­ge men­nes­ker i en eks­tremt utsatt og sår­bar situa­sjon. Pres­sens opp­ga­ve var å utøve sann­fer­dig rap­por­te­ring uten å kren­ke dis­se unø­dig. Ter­ro­ren tyde­lig­gjor­de man­ge presse­etis­ke dilem­ma­er og skap­te den mest enga­sjer­te debat­ten om medie­nes rol­le vi har hatt på lenge.

Pres­sens insti­tu­sjo­na­li­ser­te etikk fin­ner vi i Vær Var­som-pla­ka­ten, først ved­tatt i 1936 og siden revi­dert en rek­ke gan­ger. Dis­ku­sjo­ner om presse­etikk drei­er seg som regel om hva pres­sen ikke bør gjø­re, om den har gått over stre­ken, og så vide­re. Langt mer sjel­den blir det drøf­tet hva pres­sen plik­ter å gjø­re, hvil­ke unn­la­tel­ses­syn­der den har begått og hva den har for­ti­et som bur­de ha blitt publisert.

Tema­et for den­ne artik­ke­len er noen av val­ge­ne pres­sen og Pres­sens fag­li­ge utvalg (PFU) gjor­de i sin søken etter å fin­ne balanse­punk­tet mel­lom sann­fer­dig rap­por­te­ring og hen­syns­full jour­na­lis­tikk. Det­te skjøn­net må medie­ne utøve hver enes­te dag, men ter­ro­rens dra­ma­tikk og for­fer­de­li­ge kon­se­kven­ser gjor­de val­ge­ne vans­ke­li­ge­re og mer omdis­ku­ter­te enn de van­lig­vis er. 

Vær Var­som-pla­ka­tens førs­te kapit­tel defi­ne­rer pres­sens rol­le slik pres­sen selv opp­fat­ter den. I fem punk­ter under­stre­kes blant annet ver­di­en av ytrings­fri­het, fri infor­ma­sjons­for­mid­ling, fri adgang til kil­de­ne, ret­ten til å infor­me­re om alt som skjer i sam­fun­net og å avdek­ke kri­tikk­ver­di­ge for­hold. Det er bred enig­het om pres­sens rol­le og pri­vi­le­gi­er i Nor­ge, og den har der­med de bes­te for­ut­set­nin­ger for å kla­re sin vik­tigs­te opp­ga­ve; å rap­por­te­re sann­fer­dig. Blant alle dem som svik­tet før 22. juli i fjor må vi der­for også reg­ne pres­sen. På tross av alle sine ret­tig­he­ter og mulig­he­ter for kri­tisk jour­na­lis­tikk mot makt­ha­ve­re, klar­te den ikke å avslø­re de man­ge svak­he­te­ne i lan­dets terrorberedskap. 

Regjeringskvartalet

Ter­ro­ren begyn­te med den vold­som­me eks­plo­sjo­nen i regje­rings­kvar­ta­let den­ne stil­le etter­mid­da­gen. Vi hus­ker alle de ufat­te­li­ge bil­de­ne fra Oslo sen­trum. Høy­blok­ken var blitt gjen­nom­sik­tig. Inn­gangs­par­ti­et var borte. Vin­du­er langt opp­over i eta­sje­ne var blåst ut. Gate­ne var ful­le av løs­ma­te­ria­le revet ut av byg­nin­ge­ne som huset lan­dets sen­tra­le makt­ap­pa­rat. Stø­vet drev mel­lom de skad­de hus­rek­ke­ne. Strø­ket så ut som en krigs­sone. Uro­li­ge bil­der fra et hånd­holdt kame­ra for­tal­te mer enn ord om eks­plo­sjo­nens øde­leg­gel­ser. Og vi så men­nes­ker – en kvin­ne med blod over hele ansik­tet, en annen med en lang tre­pin­ne gjen­nom hodet, også blo­dig, des­ori­en­tert, men ufat­te­lig nok ved bevisst­het. Vi så men­nes­ker som hjalp hver­and­re, red­nings­mann­ska­per og noen som til­syne­la­ten­de bare vand­ret for­vir­ret rundt i en by de ikke kjen­te igjen. Noen gråt. Dis­se bil­de­ne umid­del­bart etter eks­plo­sjo­nen ble etter hvert sup­plert med fil­mer fra over­våk­nings­ka­me­ra­er som vis­te eks­plo­sjo­nens vold­som­me virk­nin­ger langt fra åstedet. 

Bil­de­ne fra Oslo sen­trum den­ne etter­mid­da­gen og kvel­den utgjor­de en sterk og sann­fer­dig doku­men­ta­sjon av hva som had­de skjedd. De har etter­latt seg vari­ge spor i nasjo­nens bevisst­het. De er vik­ti­ge deler av vår historie. 

Utøya

I til­fel­let Utøya ble situa­sjo­nen en annen. På for­mid­da­gen fre­dag 22. juli var Gro Har­lem Brundt­land gjest blant AUF-erne, og i føl­get hen­nes var fle­re TV-team. Da ter­ro­ris­ten ankom sent på etter­mid­da­gen var både Brundt­land og TV-team­e­ne reist. Det er selv­sagt umu­lig å vite hva som vil­le skjedd om Behring Brei­vik had­de kom­met noen timer tid­li­ge­re, slik pla­nen var, men både for­lø­pet og medie­dek­nin­gen av dra­ma­et på Utøya vil­le utvil­somt blitt svært for­skjel­lig fra det vi har sett. 

Da ter­ro­ris­ten gikk i land fra fer­gen MS «Thor­bjørn», var ingen presse­fo­to­gra­fer til ste­de, men NRK had­de et heli­kop­ter over Oslo sen­trum for å foto­gra­fe­re øde­leg­gel­se­ne i regje­rings­kvar­ta­let. Da mel­din­ger kom til redak­sjo­nen om sky­ting på Utøya, ble heli­kop­te­ret omdi­ri­gert og kom frem til åste­det under et minutt før bered­skaps­trop­pen gikk i land, iføl­ge Gjørv-rap­por­ten. NRK-ledel­sen har sagt at heli­kop­te­ret ald­ri fløy lave­re enn 200 meter over øya. NRK har fått mye kri­tikk av pårø­ren­de for at de send­te et heli­kop­ter til Utøya, for­di det er blitt hev­det at ung­dom­mer for­lot gjem­me­ste­de­ne sine og utsat­te seg for fare for å påkal­le heli­kop­te­rets opp­merk­som­het. NRK har på sin side bekla­get at de omdi­ri­ger­te heli­kop­te­ret og vil­le unn­latt å gjø­re det der­som de had­de visst mer om situa­sjo­nen på bakken.

Pres­sens kan­skje vik­tigs­te rol­le er å doku­men­te­re vir­ke­lig­he­ten, og å for­tel­le seere, lese­re og lyt­te­re hva som skjer. Med de mel­din­ge­ne NRK fikk fra Utøya, var det en sole­klar plikt for medie­hu­set å sen­de heli­kop­te­ret avgår­de for, om mulig, å kart­leg­ge hva som fore­gikk. Å kri­ti­se­re NRK for den beslut­nin­gen er å røpe mang­len­de for­stå­el­se for hva som er pres­sens funk­sjon. Presse­folk opp­sø­ker far­li­ge, kao­tis­ke og ufor­ut­sig­ba­re situa­sjo­ner over­alt på klo­den for å doku­men­te­re ter­ror, kri­ger, natur­ka­ta­stro­fer og lig­nen­de for­di det er job­ben deres, og de gjør det på veg­ne av oss alle.

Resul­ta­tet av heli­kop­ter­tu­ren ble bil­der av ter­ro­ris­ten midt blant sine ofre. Bil­de­ne var tatt på lang avstand. Hva de fak­tisk vis­te, ble grad­vis avdek­ket. Da NRK ble klar over hva de had­de fått med seg fra Utøya, ble bil­de­ne umid­del­bart videre­sendt til TV 2 og etter hvert til inter­na­sjo­na­le medi­er. Stats­ka­na­len beslut­tet at de ikke kun­ne behol­de bil­de­ne eks­klu­sivt til eget bruk for­di: «De var så spe­si­el­le og situa­sjo­nen var så spe­si­ell», skri­ver nyhets­re­dak­tør Stein Bjønte­gård i en e-post til meg. Han opp­ly­ser også at NRK hel­ler ikke tok seg betalt for bil­de­ne. Beslut­nin­ge­ne for­tel­ler mye om hvor stor all­menn inter­es­se NRK men­te dis­se bil­de­ne had­de, og de har siden gått ver­den rundt. De gir oss i alle fall en idé om hvor­dan ter­ror­hand­lin­gen ble gjennomført.

For å være abso­lutt sik­re på at ingen ofre skul­le kun­ne gjen­kjen­nes, fjer­net NRK all far­ge fra bil­de­ne de førs­te uke­ne. Etter at iden­ti­fi­se­rin­gen av ofre var gjen­nom­ført og pårø­ren­de had­de fått mel­ding om hvor deres barn var blitt drept, tok NRK i bruk de ori­gi­na­le bildene. 

Ingen nors­ke presse­folk var, så vidt jeg vet, i nær­he­ten av og tok bil­der av Utøya i tiden umid­del­bart etter ter­ror­ak­sjo­nen. Den svens­ke foto­gra­fen Niclas Ham­mar­ström var imid­ler­tid i båt ved øya og har tatt en rek­ke ster­ke bil­der. De viser blant annet døde ung­dom­mer ved pumpe­hu­set der man­ge ble skutt. Ham­mar­ströms bil­led­se­rie ble pre­mi­ert i den inter­na­sjo­na­le World Press Photo-kon­kur­ran­sen som sam­ler del­ta­ke­re fra hele ver­den. Ham­mar­ström job­ber for den svens­ke avi­sen Aft­on­bla­det, som har pub­li­sert de fles­te av bil­de­ne hans. Det enes­te av bil­de­ne som jeg kjen­ner fra nors­ke medi­er ble tryk­ket i Aften­pos­ten og viser Mari­us Hoft som klam­rer seg fast i en fjell­skrå­ning. Han over­lev­de mas­sa­kren. Bjønte­gård gir meg føl­gen­de vur­de­ring av Ham­mar­ströms bilder:

De fles­te av dem var helt uak­tu­el­le for­di de var for nær­gå­en­de, for ster­ke og unø­dig avslø­ren­de. De går helt på tvers av våre etis­ke prin­sip­per. Men noen av dem har vært dis­ku­tert, for eksem­pel Mari­us Hoft som klam­rer seg til berg­hyl­len. Jeg tror ikke de er blitt brukt av oss, men jeg vet de har vært dis­ku­tert og med en rik­tig jour­na­lis­tisk begrun­nel­se vil vi kun­ne bru­ke et slikt bil­de. Men da selv­sagt i sam­for­stand med den som er avbil­det. Bil­der av de døde er uaktuelle.

Debat­ten om bil­de­ne har vært hef­tig, ikke bare i Nor­ge. Den dans­ke avi­sen Infor­ma­tion er blant dem som har pro­ble­ma­ti­sert norsk pres­ses beslut­ning om ikke å vise den­ne billedserien. 

Tid­li­ge­re foto­sjef i den dans­ke avi­sen Poli­ti­ken utta­ler 28. febru­ar føl­gen­de til Infor­ma­tion om Ham­mar­ströms bil­der: «Det­te er noen van­vit­tig vik­ti­ge bil­der. Man er nødt til å ten­ke på at bil­de­ne er uni­ke. Alt som fin­nes av bil­der fra Utøya, er tatt etter tra­ge­di­en, fra folke­mø­ter og begra­vel­ser», sier Per Folk­ver. Han kal­ler det uti­dig at medie­ne blan­det sam­men følel­ser og ytrings­fri­het. «Det er noe dypt para­dok­salt i at de som gir seg ut for å iva­re­ta ytrings­fri­he­ten er svært selek­ti­ve i hva de øns­ker at befolk­nin­gen skal se. Man kan ikke gjem­me bil­de­ne vekk i et for­søk på å beskyt­te seg selv, for det vil ikke utslet­te his­to­ri­en om Utøya», sier Folk­ver. (Over­satt fra dansk av artikkelforfatteren).

Bilder av døde mennesker

Det eksis­te­rer intet for­bud i Vær Var­som-pla­ka­ten mot å pub­li­se­re bil­der av døde men­nes­ker. Det er hel­ler ingen bestem­mel­ser i pla­ka­ten om at de døde har krav på noe spe­si­elt vern. Vi ser også sta­dig dra­ma­tis­ke foto pub­li­sert fra alle ver­dens kan­ter av døde men­nes­ker som er blitt ofre for uli­ke typer vold og natur­ka­ta­stro­fer. Sli­ke bil­der blir ofte pre­mi­ert for­di de blir betrak­tet som vik­tig doku­men­ta­sjon av vir­ke­lig­he­ten. Det var også begrun­nel­sen for pre­mie­rin­gen av Hammarström. 

Pres­sens fag­li­ge utvalg (PFU) har i skri­ven­de stund fått inn 60 kla­ger på presse­etis­ke over­tramp i for­bin­del­se med dek­nin­gen av ter­ror­sa­ken. De fles­te er behand­let, og seks gan­ger har PFU kon­klu­dert med brudd på god presse­skikk. I to av til­fel­le­ne gjaldt saken nett­opp pub­li­se­ring av foto med et offer for ter­ro­ren. Stav­an­ger Aften­blad og Dags­avi­sen valg­te å tryk­ke et bil­de av den bom­be­skad­de høy­blok­ken der det i for­grun­nen lå en død kvin­ne. De to avi­se­ne men­te situa­sjo­nen var så eks­tra­or­di­nær at den rett­fer­dig­gjor­de en pub­li­se­ring avi­se­ne ikke vil­le gjort under mer nor­ma­le omsten­dig­he­ter. «Vårt valg, ut fra et omfat­ten­de bilde­ma­te­ria­le fra Oslo sen­trum, var å bru­ke et bil­de som vis­te noe av øde­leg­gel­se­ne og smer­ten etter bombe­eks­plo­sjo­nen», skri­ver Aften­bla­det i sin begrun­nel­se til PFU. Det var kvin­nens enke­mann som kla­get sake­ne inn for utval­get. Selv om konens ansikt var slad­det, rea­ger­te han sterkt på bil­de­ne. Han fikk utve­ty­dig støt­te i utval­get, og i kon­klu­sjo­nen skri­ver utval­get blant annet: 

Pres­sens Fag­li­ge Utvalg øns­ker å være helt klar på at det er pres­sens opp­ga­ve å for­tel­le om vir­ke­lig­he­ten også gjen­nom å bru­ke bil­der som kan opp­le­ves som belas­ten­de. Sam­ti­dig er det en etab­lert prak­sis i norsk pres­se å vise til­bake­hol­den­het når det gjel­der pub­li­se­ring av bil­der av døde per­soner i en situa­sjon der de nær­mes­te pårø­ren­de kan bli kon­fron­tert med dem. Det må der­for være en for­skjell på å vise bil­der fra krigs- og kata­strofe­si­tua­sjo­ner i and­re land, og loka­le bilder. 

Utval­get er enig i at det påkla­ge­de bil­det på Stav­an­ger Aften­blads for­si­de rent illust­ra­tivt har bety­de­lig styr­ke og his­to­risk ver­di. Men utval­get er helt uenig med avi­sen når den argu­men­te­rer med at den eks­tra­or­di­næ­re situa­sjo­nen gjor­de bilde­bru­ken presse­etisk aksep­ta­bel. Utval­get mener tvert imot at det fore­lå en presse­etisk plikt til ikke å tryk­ke bil­det, på et tids­punkt da de nær­mes­te kan­skje ikke engang had­de mot­tatt et ende­lig døds­bud­skap. Og det er nett­opp de nær­mes­te pårø­ren­de Vær Var­som-pla­ka­tens punkt 4.6 hand­ler om. Der heter det: «Ta hen­syn til hvor­dan omta­le av ulyk­ker og kri­mi­nal­sa­ker kan vir­ke på ofre og pårø­ren­de. Iden­ti­fi­ser ikke omkom­ne eller sav­ne­de per­soner uten at de nær­mes­te pårø­ren­de er under­ret­tet. Vis hen­syn over­for men­nes­ker i sorg eller ubalanse.»

Utval­get mener alt­så at bil­det har his­to­risk ver­di som illust­ra­sjon av en nasjo­nal kata­stro­fe, men det skul­le ikke vært pub­li­sert der og da av hen­syn til de pårø­ren­de. Utval­get nev­ner ikke hen­sy­net til den dødes integri­tet og ver­dig­het som noe argu­ment i den­ne sam­men­heng. Der­for blir det hel­ler ikke pro­ble­ma­ti­sert å vise bil­der av døde men­nes­ker fra fjer­ne­re him­mel­strøk. Når det even­tu­elt vil­le vært for­svar­lig å pub­li­se­re bil­der som dis­se fra ter­ro­ren på norsk jord, sier utval­get intet om.

Ut fra behand­lin­gen av den­ne saken i PFU kan en uten vide­re slut­te at alle medi­er som had­de brukt de ster­kes­te bil­de­ne fra Ham­mar­ströms pris­be­løn­te serie, vil­le blitt dømt for brudd på god presse­skikk av utval­get. Slik debat­ten har gått om medie­dek­nin­gen, kan vi med sik­ker­het si at dis­se medie­ne også vil­le blitt for­dømt av opi­nio­nen. Hen­sy­net til pårø­ren­de og berør­te i til­fel­let Utøya må tel­le sær­lig sterkt etter­som ofre­ne og de har­dest ram­me­de er svært unge. Nett­opp det­te fak­tum har gitt de pårø­ren­de stor tyng­de i den offent­li­ge debat­ten om presse­dek­nin­gen. Det­te ble sær­lig tyde­lig da maga­si­net Paris Match pub­li­ser­te Ham­mar­ströms bil­der i et num­mer. Det­te aner­kjen­te maga­si­net er også til salgs i Nor­ge og pårø­ren­de rea­ger­te umid­del­bart på den­ne utga­ven. Nar­ve­sen ble kri­ti­sert for å sel­ge maga­si­net og beslut­tet å trek­ke det til­ba­ke. Leder for støtte­grup­pen etter 22. juli, Trond Hen­ry Blatt­mann, kri­ti­ser­te Paris Match for uetisk jour­na­lis­tikk, men redak­sjo­nen had­de vel strengt tatt ikke gjort annet enn å tryk­ke bil­der som doku­men­ter­te en ter­ror­hand­ling i et frem­med land.

I dek­nin­gen av nors­ke for­hold viser våre medi­er sjel­den bil­der av døde men­nes­ker som ikke er til­dek­ket, men det fin­nes unn­tak, hvor­av ett i sin tid ble behand­let av PFU. Aften­pos­ten had­de 11. sep­tem­ber 1995 et opp­slag man­ge rea­ger­te på. Et stort bil­de vis­te to menn lig­gen­de på gul­vet i Oslo Ting­hus. Den ene lå skutt og drept i en blod­pøl, mens draps­man­nen lå ved siden av og var, da bil­det ble tatt, pågre­pet av poli­ti­et. Den døde var til­talt for sek­su­elt mis­bruk av ste­dat­te­ren som var gift med draps­man­nen. Beg­ge menn var av uten­landsk opp­rin­nel­se. Det var ste­dat­te­ren som kla­get saken inn for PFU, ikke for­di avi­sen vis­te bil­de av den døde ste­fa­ren, men for­di hun men­te avi­sen på en kri­tikk­ver­dig og unød­ven­dig måte iden­ti­fi­ser­te ekte­man­nen i en draps­sak som var under etterforskning. 

I sin begrun­nel­se for bil­det skri­ver Aften­pos­ten blant annet: «Det er vik­tig å ha de uni­ke omsten­dig­he­te­ne i bak­ho­det ved vur­de­rin­gen av om bilde­opp­sla­get er i strid med pres­sens etis­ke nor­mer eller ikke». Avi­sen beto­ner beho­vet for å doku­men­te­re «den tra­gis­ke hen­del­sen» for etter­ti­den. I sin kon­klu­sjon sier PFU:

Etter utval­gets mening er hen­del­sen i Ting­hu­set så opp­sikts­vek­ken­de at det er natur­lig for en avis å doku­men­te­re den i form av bil­der som fan­ger dra­ma­et. Den avbil­de­de man­nen er helt ube­stri­de­lig den som avfyr­te de dre­pen­de skud­de­ne. Selv om han kan være gjen­kjen­ne­lig innen­for sin egen krets, drei­er det seg etter utval­gets mening ikke om en iden­ti­fi­ka­sjon i strid med de presse­etis­ke normer.

Utval­get tar bare stil­ling til iden­ti­fi­se­rin­gen av draps­man­nen etter­som kla­gen gjaldt det­te for­hol­det. At bil­det også viser et iden­ti­fi­sert lik, blir ikke pro­ble­ma­ti­sert. Når utval­get tier om det­te, må det bety at PFU mener at hele bil­led­mo­ti­vet lig­ger innen­for de presse­etis­ke ram­me­ne. Utval­gets beslut­ning begrun­nes med beho­vet for å fan­ge et eks­tra­or­di­nært dra­ma. En begrun­nel­se som ble avvist av utval­get i 2011 selv om dra­ma­et da var sør­ge­lig mye større. 

Med tan­ke på at 77 men­nes­ker fak­tisk døde den 22. juli, er det et tanke­kors at dek­nin­gen i nors­ke medi­er nes­ten ikke doku­men­te­rer det­te sen­tra­le fak­tum. Poli­ti­et skal ha nek­tet foto­gra­fer å ta bil­der av døde i regje­rings­kvar­ta­let, og jeg har hel­ler ikke sett bil­der av såkal­te body­bags fra 22. juli. Nyhets­re­dak­tør Stein Bjønte­gård bekref­ter over­for meg at NRK beslut­tet å ikke vise bil­der av lik­po­ser. I and­re og langt mind­re saker, har sli­ke bil­der vært vist i man­ge medi­er. Nylig så vi den­ne etab­ler­te prak­sis da Sigrid Giske­gjer­de Schjet­nes til­dek­ke­te lik ble båret ut av skog­hol­tet der hun ble fun­net. I de førs­te dage­ne etter 22. juli var inter­na­sjo­na­le repor­te­re, med solid erfa­ring fra uli­ke ter­ror­ak­sjo­ner i Nor­ge. Man­ge av dem var for­und­ret over at nors­ke medi­er ikke vis­te ter­ro­rens bru­ta­li­tet tydeligere.

Rekonstruksjonen

Bru­ken av bil­der fra dra­ma­et på Utøya den 22. juli og i dage­ne umid­del­bart etter var alt­så meget begren­set og for­sik­tig. Den 13. august, tre uker etter ter­ror­an­gre­pet, fore­tok poli­ti­et en rekon­struk­sjon av for­bry­tel­se­ne på øya. Som enes­te nyhets­or­gan kjen­te Ver­dens Gang (VG) til det­te og dek­ket hen­del­sen i papir­avi­sen med bil­der på første­si­den og over ti sider inne i avi­sen den 14. august. Saken utløs­te en storm av pro­tes­ter. Man­ge men­te at rekon­struk­sjo­nen ikke bur­de vært omtalt og enda fle­re kri­ti­ser­te avi­sen for å vise bil­der der ter­ro­ris­ten tok lade­grep. VG ble kla­get inn for PFU, blant annet av Mag­nus Håkon­sen (18), en over­le­ven­de fra Utøya. I kla­gen er han sitert på føl­gen­de måte:

Det å våk­ne til bil­der av gjer­nings­man­nen som er til­ba­ke på Utøya, er så for­fer­de­lig pro­vo­se­ren­de, at det kna­pt kan beskri­ves. Det og i til­legg våk­ne til bil­der og video av ved­kom­men­de som tar lade­grep, er som en men­tal vold­tekt. Uttryk­ket har blitt brukt før, men det skal godt gjø­res å fin­ne et bed­re eksem­pel på dets betyd­ning enn det­te. Etter det hel­ve­te vi har vært igjen­nom, for­tje­ner ingen av oss å våk­ne til slik bilde­bruk. Det fin­nes etis­ke reg­ler for pres­sen, vi fore­slår at de hånd­he­ves. Det­te vil kun­ne hem­me salgs­tal­le­ne noe, men jour­na­lis­te­ne vil kun­ne leve med seg selv etter­på. Det at VGs redak­tør fak­tisk mener at det­te kan for­sva­res, er et tegn på lite inn­sikt, og ikke minst utsikt. Det fin­nes ingen måte slik bilde­bruk kan for­sva­res på, med unn­tak av salgstall.

VG har et omfat­ten­de for­svar for bil­led­bru­ken, og viser til at det ikke er ene­stå­en­de at rekon­struk­sjo­ner av for­bry­tel­ser dek­kes av pres­sen. Avi­sen peker på at infor­ma­sjons­be­ho­vet i saken er enormt og at det jour­na­lis­tis­ke grunn­opp­dra­get – å doku­men­te­re og rap­por­te­re det som fak­tisk har skjedd – kna­pt noen gang har vært ster­ke­re. VG slår også fast at det er lang og bred tra­di­sjon for å pub­li­se­re bil­der som kan repre­sen­te­re en bety­de­lig belast­ning for berørte.

PFU men­te at VGs dek­ning av rekon­struk­sjo­nen var i sam­svar med god presse­skikk og uttal­te blant annet:

Utval­get mener at det påkla­ge­de lade­grep-bil­det må være aksep­ta­belt ut fra et beret­ti­get infor­ma­sjons­be­hov. Slik utval­get ser det, har bil­det en bety­de­lig infor­ma­sjons­ver­di. Pres­sens bil­der har en annen funk­sjon enn poli­ti­ets, både for debat­ten her og nå – og for etter­ti­den som his­to­risk doku­men­ta­sjon. Når det gjel­der alvor­lig­hets­grad, over­går bombe­eks­plo­sjo­nen i Oslo og masse­dra­pe­ne på Utøya alle nasjo­na­le saker som tid­li­ge­re har vært omtalt i nors­ke medi­er i freds­tid. Der­for fin­ner utval­get at bil­det er en vik­tig del av den offent­li­ge sam­ta­len i for­kant av retts­sa­ken, og at det­te hen­sy­net må veie tyngst. Utval­get leg­ger også vekt på at bil­det var plas­sert inne i avisen.

I det­te til­fel­let får alt­så argu­men­tet om bil­dets infor­ma­sjons­ver­di gjen­nom­slag, mens argu­men­tet ble avvist i til­fel­let Stav­an­ger Aften­blad og Dags­avi­sen. Det er nep­pe tvil­somt at beho­vet for infor­ma­sjon og doku­men­ta­sjon var langt stør­re 23. juli enn 14. august. 

Når den­ne artik­ke­len skri­ves, er august nes­ten blitt sep­tem­ber, over ett år etter 22. juli. Ennå har det ikke blitt vist bil­der som doku­men­te­rer ter­ro­ren på Utøya bed­re. Hel­ge Øgrim, som er redak­tør for fag­bla­det Jour­na­lis­ten skrev i mars i år føl­gen­de om angre­pe­ne på Ham­mar­ströms Utøya-bil­der og beho­vet for doku­men­ta­sjon av terroren: 

Ham­mar­ströms serie gir ny kunn­skap om Behring Brei­viks fana­tis­me og ofre­nes lidel­ser. Sær­lig et bil­de fra pumpe­hu­set, til­syne­la­ten­de tatt da poli­ti­et først når fram til åste­det, gjør vold­somt sterkt inntrykk.
Det er skre­vet mye vik­tig tekst om hva AUF-erne opp­lev­de på øya. Fle­re av dis­se skild­rin­ge­ne har etter­latt oss med bil­der. Men noen gan­ger har foto­gra­fi­et en spe­si­ell evne til å fry­se skjell­set­ten­de begi­ven­he­ter i bevisst­he­ten, slik et knip­pe bil­der fra kon­sen­tra­sjons­lei­re­ne, den spans­ke bor­ger­kri­gen og Viet­nam gjor­de. Da er bil­det et vern mot glem­sel og kynisme.
I nors­ke redak­sjo­ner fins det fle­re sli­ke bil­der fra 22. juli. Noen av dem hører hjem­me i offentligheten.

Hvor mange detaljer?

Den presse­etis­ke balanse­gan­gen mel­lom sann­hets­kra­vet og hen­sy­net til de pårø­ren­de i dek­nin­gen av 22. juli har ved ett til­fel­le vært så kre­ven­de at den også har split­tet PFU. Det skjed­de under behand­lin­gen av en kla­ge mot ABC Nyhe­ter. Nett­ste­det pub­li­ser­te 21. novem­ber, fire måne­der etter ter­ror­an­gre­pet, en nyhets­ar­tik­kel som omhand­let hva Anders Behring Brei­vik had­de for­talt poli­ti­et i avhør om hen­ret­tel­se­ne på Utøya. Artik­ke­len ble kla­get inn av Johan­nes Dalen Gis­ke, over­le­ven­de fra Utøya og matros på MS «Thor­bjørn». Han rea­ger­te på alle detal­je­ne i saken:

Artik­ke­len frem­står som en kaval­ka­de av de aller ver­ste detal­je­ne fra Anders Behring Brei­viks rekon­struk­sjon på Utøya. Her site­res avdøde men­nes­kers sis­te ord gjen­nom gjer­nings­man­nen, det er bil­der av ste­der der for­eld­re har mis­tet bar­na sine og fle­re over­le­ven­de nev­nes. Om enn ikke ved navn, så detal­jert nok til at man selv og i noen til­fel­ler omver­de­nen kan for­stå hvem det er snakk om.

Jeg er en av dem. I artik­ke­len sier ABB at han vur­der­te å dre­pe mann­ska­pet ombord på MS «Thor­bjørn», men ikke gjor­de det for­di han trod­de vi kan­skje kun­ne være sivi­le. Sene­re i artik­ke­len omta­ler han det­te som en «mili­tær stra­te­gisk feil». Frem til i går, søn­dag 21.11, var jeg av den opp­fat­ning at han ald­ri var obs på min eksis­tens, og det er gans­ke trau­ma­ti­se­ren­de å få det mot­be­vist på en helt van­lig man­dags­kveld, uten noen som helst form for for­var­sel. I til­legg er det sånn at ste­der der folk har blitt drept og omsten­dig­he­te­ne rundt blir detal­jert utbro­dert i artik­ke­len. For man­ge av oss er det sånn at vi vet hvor folk døde men ikke sær­lig mye mer. Å få ser­vert draps­man­nens ver­sjon blir da enda mer graverende.

Jeg, og man­ge and­re over­le­ven­de, etter­lat­te og pårø­ren­de synes det er vondt at medie­ne benyt­ter seg av det lek­ke­de mate­ria­le. Poli­ti­et og sys­te­met for­sø­ker å gjø­re det­te så grun­dig som mulig for at vi som er i sorg skal få et så hel­het­lig og rik­tig nyan­sert bil­de som mulig når vi lurer på hva som skjed­de med våre ven­ner og barn. Når da tab­loid­avi­se­ne og sjokk-pres­sen får til­gang på – og ikke minst benyt­ter seg av – den infor­ma­sjo­nen og vel­ger ut det de mener vil sel­ge aviser, gir det oss både dår­li­ge­re infor­ma­sjon, økt ube­hag, fle­re spørs­mål og fle­re traumer.

I sitt for­svar påpe­ker ABC Nyhe­ter at det er fire måne­der siden 22. juli, at alle ofre er iden­ti­fi­sert med navn og bil­de, at over­le­ven­de og pårø­ren­de har vært til­ba­ke på Utøya og at man­ge ofre har stått frem i medie­ne og for­talt i detalj om sine opp­le­vel­ser. ABC Nyhe­ter skriver:

Vi vil fram­hol­de at i rea­li­te­ten er ikke ABC Nyhe­ters repor­ta­sje annet enn hva alle over­le­ven­de selv har for­klart offent­lig, bare at det den­ne gang er gjen­nom Brei­viks egne ord og med til­legg av hans refleksjoner. 

ABC Nyhe­ter opp­ly­ser også at de infor­mer­te lede­ren for pårø­rende­or­ga­ni­sa­sjo­nen før publisering.
I det­te til­fel­let, og i etter­kant av retts­sa­ken, har en del av presse­de­bat­ten dreid seg om pub­li­se­ring av vitne­av­hør og annet mate­ria­le fra poli­ti­ets etter­forsk­ning. ABC Nyhe­ter sier i sin rede­gjø­rel­se føl­gen­de om dette:

Iføl­ge medie­ad­vo­kat Jon Wes­sel-Aas er ikke inn­hol­det i avhørs­do­ku­men­te­ne taus­hets­be­lag­te slik man­ge synes å tro – Det du for­kla­rer poli­ti­et må du også være for­be­redt på å for­tel­le ret­ten. Hen­sy­net bak at det ikke er offent­lig inn­syns­rett er først og fremst til etter­forsk­nin­gen, og ikke til de som har for­klart seg, sier Wes­sel-Aas til journalisten.no 10/1–2012. Han poeng­te­rer at med unn­tak av poli­ti­et er det ikke ulov­lig for par­te­ne å gi infor­ma­sjon fra avhø­re­ne til pres­sen. Han mener at kri­tik­ken mot medie­ne even­tu­elt må hand­le om hva de har pub­li­sert, og ikke hvem som er kil­den til infor­ma­sjo­nen. Wes­sel-Aas min­ner om at når poli­ti­et utta­ler seg om etter­forsk­nin­gen via media, gir de nett­opp infor­ma­sjon fra avhør.

Det­te synet bekref­tes av PFU. Det er ikke ulov­lig for pres­sen å pub­li­se­re mate­ria­le fra poli­ti­ets etter­forsk­ning, men den må nøye vur­de­re kon­se­kven­se­ne av slik pub­li­se­ring både for etter­forsk­nin­gen og for enkelt­per­soner som kan ram­mes av offentliggjøringen.

PFU leg­ger stor vekt på å kom­me frem til enstem­mi­ge beslut­nin­ger, for­di dets posi­sjon vil­le svek­kes der­som utval­get ofte had­de kom­met med del­te kon­klu­sjo­ner. I den­ne saken lyk­tes det imid­ler­tid ikke å bli eni­ge. Fler­tal­let kon­klu­der­te slik: 

Slik utval­get ser det, vil­le det vært fullt mulig å omta­le hva sik­te­de har sagt i avhør i mer gene­rel­le orde­lag, det vil si uten å brin­ge så man­ge detal­jer­te opp­lys­nin­ger fra kon­kre­te hen­del­ser under draps­pe­rioden. Utval­get viser gene­relt til Vær Var­som-pla­ka­tens punkt 4.1, «Legg vekt på sak­lig­het og omtan­ke i inn­hold og presentasjon.»

Utval­get leg­ger stor vekt på at omta­len av masse­dra­pe­ne på Utøya berø­rer svært man­ge unge ofre – noe som er spe­si­elt i den­ne saken – og som må med­føre økt var­som­het og stør­re omtan­ke når det gjel­der gjen­gi­vel­sen av hva som skjed­de den dagen. Etter utval­gets mening frem­står artik­ke­len unø­dig belas­ten­de for pårø­ren­de og ofre som var ufor­be­redt på at dis­se opp­lys­nin­ge­ne vil­le bli publisert.
Utval­get viser til Vær Var­som-pla­ka­tens punkt 4.6, hvor det blant annet heter: «Ta hen­syn til hvor­dan omta­le av ulyk­ker og kri­mi­nal­sa­ker kan vir­ke på ofre og pårørende.»
På det­te punkt mener utval­gets fler­tall at ABC Nyhe­ter har brutt god presseskikk.

Mindre­tal­let, som bestod at John Olav Ege­land, kom­men­ta­tor i Dag­bla­det, og Georg Ape­nes, jurist, tid­li­ge­re direk­tør i Data­til­sy­net og repre­sen­tant for all­menn­he­ten i PFU, uttal­te derimot:

Utval­gets mindre­tall har kom­met til en annen kon­klu­sjon. I tida etter 22. juli 2011 har medie­ne hatt som opp­ga­ve å bely­se, kom­men­te­re og brin­ge fram ny kunn­skap om ter­ror­hand­lin­ge­ne. Saken har et used­van­lig alvor, omfang og betyd­ning. Den berø­rer svært mange.

Det­te for­plik­ter medie­ne til en balan­se som både iva­re­tar hen­sy­net til de etter­lat­te og pårø­ren­de, og offent­lig­he­tens behov for infor­ma­sjon. Den aktu­el­le repor­ta­sjen gjen­gir gjer­nings­man­nens politi­for­kla­rin­ger i bety­de­lig detalj, men gir sam­ti­dig rele­vant infor­ma­sjon om hans tenke­sett, moti­ver og stra­te­gi i møtet med poli­ti­et. Frem­stil­lin­gen gir sam­let et sterkt inn­trykk, men er ikke unø­dig utpenslet.

Utval­gets mindre­tall mener ABC Nyhe­ter ikke har brutt god presseskikk.

Konklusjon

De eks­tre­me ter­ror­hand­lin­ge­ne 22. juli set­ter sen­tra­le spørs­mål om pres­sens opp­ga­ve på spis­sen. Hvil­ke gren­ser bør pres­sen set­te for sin beskri­vel­se av vir­ke­lig­he­ten når den­ne er skrem­men­de og belas­ten­de for man­ge? Hvor mye kan pres­sen for­tie før dek­nin­gen blir falsk og løgn­ak­tig og pres­sen der­med svik­ter sin for­plik­tel­se til å bedri­ve sann­fer­dig for­mid­ling? Når presse­etikk blir dis­ku­tert, synes de fles­te ensi­dig å være opp­tatt av pub­li­se­rings­reg­le­ne i Vær Var­som-pla­ka­tens kapit­tel 4 og glem­mer de for­plik­tel­ser enhver jour­na­list har til å søke sann­he­ten – også når den er gru­som, stø­ten­de og kren­ken­de for mange.

Den presse­etis­ke debat­ten etter 22. juli er domi­nert av pårø­ren­de og etter­lat­te og deres advo­ka­ter. De som har vært mest akti­ve, har også vært de mest restrik­ti­ve i sitt syn på hva og hvor­dan medie­ne bur­de pub­li­se­re. Noen tar til orde for at ter­ro­ris­ten bør for­ties og glem­mes, men det vil ikke skje og bør ikke skje.

De restrik­ti­ve stem­me­ne i debat­ten om presse­dek­nin­gen har hatt stort gjen­nom­slag. AUF-leder Eskil Peder­sen har i debat­ter gitt medie­ne ros for pub­li­se­rings­valg som har tatt hen­syn til pårø­ren­de og etter­lat­te. Debat­ten om pres­sens rol­le og dek­ning blir kre­ven­de for­di det er vans­ke­lig å bestri­de syns­punk­te­ne til men­nes­ker som har lidd sto­re per­son­li­ge tap. Det er imid­ler­tid vik­tig å hol­de fast ved, ikke minst når det er omstridt, at pres­sen har også and­re hen­syn å ta enn hen­sy­net til berør­te og etterlatte.

Under retts­sa­ken der til­tal­te satt pent opp­dres­set og alt gikk dan­net for seg, gav enkel­te uttrykk for at ter­ro­ris­tens gru­som­me hand­lin­ger kom i skyg­gen av debat­ten om hans til­reg­ne­lig­het. Den dans­ke avi­sen Infor­ma­tion har vært opp­tatt av det­te poen­get, at ugjer­nin­gen må doku­men­te­res, for­di pres­sen har en for­plik­tel­se til å for­tel­le sann­he­ten også når den kna­pt er til å bære. Avi­sen har der­for kom­bi­nert noen av Ham­mar­ströms bil­der fra Utøya med retts­me­di­sins­ke beskri­vel­ser av hvil­ke ska­der draps­man­nen påfør­te ofre­ne. Det er sterkt å lese og se, men det gir et sann­fer­dig bil­de av ter­ro­ren. Det har norsk all­menn­het ennå ikke fått. TV 2 ved­går i sin opp­sum­me­ring av egen ter­ror­dek­ning at jour­na­lis­tis­ke valg ble påvir­ket av at jour­na­lis­ter var per­son­lig berørt av det som skjed­de. For­di angre­pet var så hen­syns­løst og omfat­ten­de, ble dek­nin­gen mer hen­syns­full enn den ofte er i mind­re draps­sa­ker der infor­ma­sjons­be­ho­vet er mik­ro­sko­pisk i for­hold til situa­sjo­nen kvel­den 22. juli. Kan­skje spil­te det også en rol­le at man­ge repor­te­re på vakt om etter­mid­da­gen fre­dag 22. juli 2011 var unge, uer­far­ne sommervikarer.

Nors­ke redak­sjo­ner sit­ter på mye mate­ria­le fra den­ne fre­da­gen som ikke er pub­li­sert. Etter min mening har de en for­plik­tel­se, for­mu­lert i Vær Var­som-pla­ka­tens førs­te kapit­tel, til å lage doku­men­ta­rer og repor­ta­sjer i frem­ti­den som er mer dek­ken­de for 22. juli-mas­sa­kren enn det vi hit­til har sett. Og de vil kom­me. NRKs Stein Bjønte­gård skri­ver om kana­lens upub­li­ser­te mate­ria­le: «Vi har mye mate­ria­le som ikke ble vist, både av etis­ke og and­re grun­ner. Vi har tatt vare på det, for­di det av en eller annen grunn kan bli aktu­elt å bru­ke det.» 

Vil det­te være hjerte­løst i for­hold til pårø­ren­de og etter­lat­te? Ja, på en måte vil det være det. De vil igjen og igjen bli min­net om en dag som øde­la så mye for dem. Men å for­tie for­bry­tel­sen, å smin­ke den, vil bare tje­ne for­bry­te­ren. Også for dem som døde den 22. juli, som ikke har noen vei å gå vide­re, som ikke har noe å leg­ge bak seg, må det være vik­tig at deres his­to­rie i all sin gru blir kjent, og blir en del av nasjo­nens fel­les­eie og der­med holdt leven­de for all fremtid.

TEMA

P

resseet
ikk

8 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen