Presseetikk i terrorens tid

Mediene har en presseetisk forpliktelse til å lage dokumentarer og reportasjer i fremtiden som er mer dekkende for 22. juli-massakren enn det vi hittil har sett.

Ter­roren 22. juli 2011 har fått mange kon­sekvenser. Mak­tha­vere har måt­tet gå i seg selv, også pressen. Debat­ten om deknin­gen av gru­somhetene har tydelig­gjort behovet for en presse som er trygg på sin rolle og som evn­er å begrunne den i det offentlige rom. Aldri tidligere har dagens medi­er stått over­for en lik­nende situ­asjon. Hele 77 men­nesker ble drept, flere hun­dre skadet på ulike måter, adskil­lige tusen var sterkt berørt, en hel nasjon preget. Ikke siden maid­a­gene i 1945 har behovet for opp­daterte nyheter vært sterkere i befolknin­gen. Sam­tidig var svært mange men­nesker i en ekstremt utsatt og sår­bar situ­asjon. Pressens opp­gave var å utøve san­n­fer­dig rap­por­ter­ing uten å krenke disse unødig. Ter­roren tydelig­gjorde mange presseetiske dilem­maer og skapte den mest engas­jerte debat­ten om medi­enes rolle vi har hatt på lenge.

Pressens insti­tusjon­alis­erte etikk finner vi i Vær Var­som-plakat­en, først ved­tatt i 1936 og siden rev­idert en rekke ganger. Diskusjon­er om presseetikk dreier seg som regel om hva pressen ikke bør gjøre, om den har gått over streken, og så videre. Langt mer sjelden blir det drøftet hva pressen plik­ter å gjøre, hvilke unnla­telsessyn­der den har begått og hva den har for­ti­et som burde ha blitt publisert.

Temaet for denne artikke­len er noen av val­gene pressen og Pressens faglige utvalg (PFU) gjorde i sin søken etter å finne bal­ansepunk­tet mel­lom san­n­fer­dig rap­por­ter­ing og hen­syns­full jour­nal­is­tikk. Dette skjøn­net må medi­ene utøve hver eneste dag, men ter­rorens dra­matikk og for­fer­delige kon­sekvenser gjorde val­gene vanske­ligere og mer omdiskuterte enn de van­ligvis er. 

Vær Var­som-plakatens første kapit­tel definer­er pressens rolle slik pressen selv opp­fat­ter den. I fem punk­ter under­strekes blant annet ver­di­en av ytrings­fri­het, fri infor­masjons­formidling, fri adgang til kildene, ret­ten til å informere om alt som skjer i sam­fun­net og å avdekke kri­tikkverdi­ge forhold. Det er bred enighet om pressens rolle og priv­i­legi­er i Norge, og den har dermed de beste forut­set­ninger for å klare sin vik­tig­ste opp­gave; å rap­portere san­n­fer­dig. Blant alle dem som svik­tet før 22. juli i fjor må vi der­for også reg­ne pressen. På tross av alle sine ret­tigheter og muligheter for kri­tisk jour­nal­is­tikk mot mak­tha­vere, klarte den ikke å avs­løre de mange svakhetene i lan­dets terrorberedskap. 

Regjeringskvartalet

Ter­roren beg­y­nte med den vold­somme eksplosjo­nen i reg­jer­ingskvar­talet denne stille etter­mid­da­gen. Vi husker alle de ufat­telige bildene fra Oslo sen­trum. Høy­blokken var blitt gjen­nom­sik­tig. Inngangspar­ti­et var borte. Vin­duer langt oppover i etas­jene var blåst ut. Gatene var fulle av løs­ma­te­ri­ale revet ut av bygnin­gene som huset lan­dets sen­trale mak­tap­pa­rat. Støvet drev mel­lom de skadde hus­rekkene. Strøket så ut som en krigssone. Urolige bilder fra et hånd­holdt kam­era for­t­alte mer enn ord om eksplosjo­nens øde­leggelser. Og vi så men­nesker – en kvinne med blod over hele ansik­tet, en annen med en lang tre­pinne gjen­nom hodet, også blodig, des­ori­en­tert, men ufat­telig nok ved bevis­s­thet. Vi så men­nesker som hjalp hveran­dre, red­nings­man­nskaper og noen som tilsynela­tende bare van­dret forvir­ret rundt i en by de ikke kjente igjen. Noen gråt. Disse bildene umid­del­bart etter eksplosjo­nen ble etter hvert sup­plert med filmer fra overvåkn­ingskam­er­aer som viste eksplosjo­nens vold­somme virkninger langt fra åstedet. 

Bildene fra Oslo sen­trum denne etter­mid­da­gen og kvelden utgjorde en sterk og san­n­fer­dig doku­men­tasjon av hva som hadde skjedd. De har etter­latt seg varige spor i nasjo­nens bevis­s­thet. De er vik­tige del­er av vår historie. 

Utøya

I til­fel­let Utøya ble situ­asjo­nen en annen. På formid­da­gen fredag 22. juli var Gro Harlem Brundt­land gjest blant AUF-erne, og i føl­get hennes var flere TV-team. Da ter­ror­is­ten ankom sent på etter­mid­da­gen var både Brundt­land og TV-teamene reist. Det er selvsagt umulig å vite hva som ville skjedd om Behring Breivik hadde kom­met noen timer tidligere, slik pla­nen var, men både for­løpet og mediedeknin­gen av dra­maet på Utøya ville utvil­somt blitt svært forskjel­lig fra det vi har sett. 

Da ter­ror­is­ten gikk i land fra fer­gen MS «Thor­b­jørn», var ingen presse­fo­tografer til stede, men NRK hadde et helikopter over Oslo sen­trum for å fotografere øde­leggelsene i reg­jer­ingskvar­talet. Da meldinger kom til redak­sjo­nen om skyt­ing på Utøya, ble helikopteret omdirigert og kom frem til åst­edet under et min­utt før bered­skap­strop­pen gikk i land, ifølge Gjørv-rap­porten. NRK-ledelsen har sagt at helikopteret aldri fløy lavere enn 200 meter over øya. NRK har fått mye kri­tikk av pårørende for at de sendte et helikopter til Utøya, for­di det er blitt hevdet at ung­dom­mer for­lot gjemmest­e­dene sine og utsat­te seg for fare for å påkalle helikopterets opp­merk­somhet. NRK har på sin side beklaget at de omdirigerte helikopteret og ville unnlatt å gjøre det der­som de hadde visst mer om situ­asjo­nen på bakken.

Pressens kan­skje vik­tig­ste rolle er å doku­mentere virke­ligheten, og å fortelle seere, lesere og lyt­tere hva som skjer. Med de meldin­gene NRK fikk fra Utøya, var det en soleklar plikt for mediehuset å sende helikopteret avgårde for, om mulig, å kart­legge hva som foregikk. Å kri­tis­ere NRK for den beslut­nin­gen er å røpe man­glende forståelse for hva som er pressens funksjon. Presse­folk opp­søk­er farlige, kao­tiske og uforut­sig­bare situ­asjon­er over­alt på klo­den for å doku­mentere ter­ror, kriger, naturkatas­tro­fer og lig­nende for­di det er jobben deres, og de gjør det på veg­ne av oss alle.

Resul­tatet av helikopter­turen ble bilder av ter­ror­is­ten midt blant sine ofre. Bildene var tatt på lang avs­tand. Hva de fak­tisk viste, ble grad­vis avdekket. Da NRK ble klar over hva de hadde fått med seg fra Utøya, ble bildene umid­del­bart videre­sendt til TV 2 og etter hvert til inter­nasjonale medi­er. Statskanalen beslut­tet at de ikke kunne beholde bildene eksklu­sivt til eget bruk for­di: «De var så spe­sielle og situ­asjo­nen var så spe­siell», skriv­er nyhet­sredak­tør Stein Bjøn­tegård i en e‑post til meg. Han oppl­yser også at NRK heller ikke tok seg betalt for bildene. Beslut­nin­gene forteller mye om hvor stor all­menn inter­esse NRK mente disse bildene hadde, og de har siden gått ver­den rundt. De gir oss i alle fall en idé om hvor­dan ter­rorhan­dlin­gen ble gjennomført.

For å være abso­lutt sikre på at ingen ofre skulle kunne gjenkjennes, fjer­net NRK all farge fra bildene de første ukene. Etter at iden­ti­fis­erin­gen av ofre var gjen­nom­ført og pårørende hadde fått meld­ing om hvor deres barn var blitt drept, tok NRK i bruk de orig­i­nale bildene. 

Ingen norske presse­folk var, så vidt jeg vet, i nærheten av og tok bilder av Utøya i tiden umid­del­bart etter ter­ro­rak­sjo­nen. Den svenske fotografen Niclas Ham­marström var imi­dler­tid i båt ved øya og har tatt en rekke sterke bilder. De vis­er blant annet døde ung­dom­mer ved pumpe­huset der mange ble skutt. Ham­marströms billed­serie ble pre­miert i den inter­nasjonale World Press Pho­to-konkur­ransen som sam­ler deltakere fra hele ver­den. Ham­marström job­ber for den svenske avisen Afton­bladet, som har pub­lis­ert de fleste av bildene hans. Det eneste av bildene som jeg kjen­ner fra norske medi­er ble trykket i Aften­posten og vis­er Mar­ius Hoft som klam­r­er seg fast i en fjell­skrån­ing. Han over­levde mas­sakren. Bjøn­tegård gir meg føl­gende vur­der­ing av Ham­marströms bilder:

De fleste av dem var helt uak­tuelle for­di de var for nærgående, for sterke og unødig avs­lørende. De går helt på tvers av våre etiske prin­sip­per. Men noen av dem har vært diskutert, for eksem­pel Mar­ius Hoft som klam­r­er seg til berghyllen. Jeg tror ikke de er blitt brukt av oss, men jeg vet de har vært diskutert og med en rik­tig jour­nal­is­tisk begrun­nelse vil vi kunne bruke et slikt bilde. Men da selvsagt i sam­for­stand med den som er avbildet. Bilder av de døde er uaktuelle.

Debat­ten om bildene har vært heftig, ikke bare i Norge. Den danske avisen Infor­ma­tion er blant dem som har prob­lema­tis­ert norsk press­es beslut­ning om ikke å vise denne billedserien. 

Tidligere foto­sjef i den danske avisen Poli­tiken uttaler 28. feb­ru­ar føl­gende til Infor­ma­tion om Ham­marströms bilder: «Dette er noen van­vit­tig vik­tige bilder. Man er nødt til å tenke på at bildene er unike. Alt som finnes av bilder fra Utøya, er tatt etter trage­di­en, fra folkemøter og begrav­elser», sier Per Folkver. Han kaller det utidig at medi­ene bland­et sam­men følelser og ytrings­fri­het. «Det er noe dypt paradok­salt i at de som gir seg ut for å ivare­ta ytrings­fri­heten er svært selek­tive i hva de ønsker at befolknin­gen skal se. Man kan ikke gjemme bildene vekk i et forsøk på å beskytte seg selv, for det vil ikke utslette his­to­rien om Utøya», sier Folkver. (Over­satt fra dan­sk av artikkelforfatteren).

Bilder av døde mennesker

Det eksis­ter­er intet for­bud i Vær Var­som-plakat­en mot å pub­lis­ere bilder av døde men­nesker. Det er heller ingen bestem­melser i plakat­en om at de døde har krav på noe spe­sielt vern. Vi ser også stadig drama­tiske foto pub­lis­ert fra alle ver­dens kan­ter av døde men­nesker som er blitt ofre for ulike typer vold og naturkatas­tro­fer. Slike bilder blir ofte pre­miert for­di de blir betrak­tet som vik­tig doku­men­tasjon av virke­ligheten. Det var også begrun­nelsen for pre­mierin­gen av Hammarström. 

Pressens faglige utvalg (PFU) har i skrivende stund fått inn 60 klager på presseetiske over­tramp i forbindelse med deknin­gen av ter­ror­sak­en. De fleste er behan­dlet, og seks ganger har PFU kon­klud­ert med brudd på god press­eskikk. I to av til­fel­lene gjaldt sak­en net­topp pub­lis­er­ing av foto med et offer for ter­roren. Sta­vanger Aften­blad og Dagsavisen val­gte å trykke et bilde av den bombeskadde høy­blokken der det i for­grun­nen lå en død kvinne. De to avisene mente situ­asjo­nen var så ekstra­ordinær at den ret­tfer­dig­gjorde en pub­lis­er­ing avisene ikke ville gjort under mer nor­male oms­tendigheter. «Vårt valg, ut fra et omfat­tende bilde­ma­te­ri­ale fra Oslo sen­trum, var å bruke et bilde som viste noe av øde­leggelsene og smerten etter bombeek­splosjo­nen», skriv­er Aften­bladet i sin begrun­nelse til PFU. Det var kvin­nens enke­mann som klaget sak­ene inn for utval­get. Selv om konens ansikt var slad­det, rea­gerte han sterkt på bildene. Han fikk utvety­dig støtte i utval­get, og i kon­klusjo­nen skriv­er utval­get blant annet: 

Pressens Faglige Utvalg ønsker å være helt klar på at det er pressens opp­gave å fortelle om virke­ligheten også gjen­nom å bruke bilder som kan oppleves som belas­tende. Sam­tidig er det en etablert prak­sis i norsk presse å vise tilbake­hold­en­het når det gjelder pub­lis­er­ing av bilder av døde per­son­er i en situ­asjon der de nærmeste pårørende kan bli kon­fron­tert med dem. Det må der­for være en forskjell på å vise bilder fra krigs- og katas­tro­fe­si­tu­asjon­er i andre land, og lokale bilder. 

Utval­get er enig i at det påk­lagede bildet på Sta­vanger Aften­blads for­side rent illus­tra­tivt har bety­delig styrke og his­torisk ver­di. Men utval­get er helt uenig med avisen når den argu­menter­er med at den ekstra­ordinære situ­asjo­nen gjorde bilde­bruken presseetisk aksept­abel. Utval­get men­er tvert imot at det forelå en presseetisk plikt til ikke å trykke bildet, på et tid­spunkt da de nærmeste kan­skje ikke engang hadde mot­tatt et endelig døds­bud­skap. Og det er net­topp de nærmeste pårørende Vær Var­som-plakatens punkt 4.6 han­dler om. Der het­er det: «Ta hen­syn til hvor­dan omtale av ulykker og krim­i­nal­sak­er kan virke på ofre og pårørende. Iden­ti­fis­er ikke omkomne eller savnede per­son­er uten at de nærmeste pårørende er under­ret­tet. Vis hen­syn over­for men­nesker i sorg eller ubalanse.»

Utval­get men­er alt­så at bildet har his­torisk ver­di som illus­trasjon av en nasjon­al katas­trofe, men det skulle ikke vært pub­lis­ert der og da av hen­syn til de pårørende. Utval­get nevn­er ikke hen­synet til den dødes integritet og verdighet som noe argu­ment i denne sam­men­heng. Der­for blir det heller ikke prob­lema­tis­ert å vise bilder av døde men­nesker fra fjernere him­mel­strøk. Når det eventuelt ville vært forsvarlig å pub­lis­ere bilder som disse fra ter­roren på norsk jord, sier utval­get intet om.

Ut fra behan­dlin­gen av denne sak­en i PFU kan en uten videre slutte at alle medi­er som hadde brukt de sterkeste bildene fra Ham­marströms pris­belønte serie, ville blitt dømt for brudd på god press­eskikk av utval­get. Slik debat­ten har gått om mediedeknin­gen, kan vi med sikker­het si at disse medi­ene også ville blitt fordømt av opin­io­nen. Hen­synet til pårørende og berørte i til­fel­let Utøya må telle særlig sterkt etter­som ofrene og de hard­est rammede er svært unge. Net­topp dette fak­tum har gitt de pårørende stor tyn­gde i den offentlige debat­ten om pressedeknin­gen. Dette ble særlig tydelig da mag­a­sinet Paris Match pub­lis­erte Ham­marströms bilder i et num­mer. Dette anerk­jente mag­a­sinet er også til sal­gs i Norge og pårørende rea­gerte umid­del­bart på denne utgaven. Narvesen ble kri­tis­ert for å selge mag­a­sinet og beslut­tet å trekke det tilbake. Led­er for støt­te­grup­pen etter 22. juli, Trond Hen­ry Blattmann, kri­tis­erte Paris Match for uetisk jour­nal­is­tikk, men redak­sjo­nen hadde vel strengt tatt ikke gjort annet enn å trykke bilder som doku­menterte en ter­rorhan­dling i et fremmed land.

I deknin­gen av norske forhold vis­er våre medi­er sjelden bilder av døde men­nesker som ikke er tildekket, men det finnes unntak, hvo­rav ett i sin tid ble behan­dlet av PFU. Aften­posten hadde 11. sep­tem­ber 1995 et opp­slag mange rea­gerte på. Et stort bilde viste to menn liggende på gul­vet i Oslo Tinghus. Den ene lå skutt og drept i en blod­pøl, mens draps­man­nen lå ved siden av og var, da bildet ble tatt, pågrepet av poli­ti­et. Den døde var tiltalt for sek­suelt mis­bruk av ste­dat­teren som var gift med draps­man­nen. Begge menn var av uten­land­sk opprin­nelse. Det var ste­dat­teren som klaget sak­en inn for PFU, ikke for­di avisen viste bilde av den døde ste­faren, men for­di hun mente avisen på en kri­tikkverdig og unød­vendig måte iden­ti­fis­erte ekte­man­nen i en drapssak som var under etterforskning. 

I sin begrun­nelse for bildet skriv­er Aften­posten blant annet: «Det er vik­tig å ha de unike oms­tendighetene i bakhodet ved vur­derin­gen av om bildeopp­slaget er i strid med pressens etiske normer eller ikke». Avisen beton­er behovet for å doku­mentere «den tragiske hen­delsen» for etter­tiden. I sin kon­klusjon sier PFU:

Etter utval­gets mening er hen­delsen i Tinghuset så opp­sik­tsvekkende at det er naturlig for en avis å doku­mentere den i form av bilder som fanger dra­maet. Den avbild­ede man­nen er helt ube­stridelig den som avfyrte de drepende skud­dene. Selv om han kan være gjenkjen­nelig innen­for sin egen krets, dreier det seg etter utval­gets mening ikke om en iden­ti­fikasjon i strid med de presseetiske normer.

Utval­get tar bare still­ing til iden­ti­fis­erin­gen av draps­man­nen etter­som kla­gen gjaldt dette forhold­et. At bildet også vis­er et iden­ti­fis­ert lik, blir ikke prob­lema­tis­ert. Når utval­get tier om dette, må det bety at PFU men­er at hele billed­mo­tivet lig­ger innen­for de presseetiske rammene. Utval­gets beslut­ning begrunnes med behovet for å fange et ekstra­ordinært dra­ma. En begrun­nelse som ble avvist av utval­get i 2011 selv om dra­maet da var sørgelig mye større. 

Med tanke på at 77 men­nesker fak­tisk døde den 22. juli, er det et tankeko­rs at deknin­gen i norske medi­er nesten ikke doku­menter­er dette sen­trale fak­tum. Poli­ti­et skal ha nek­tet fotografer å ta bilder av døde i reg­jer­ingskvar­talet, og jeg har heller ikke sett bilder av såkalte body­bags fra 22. juli. Nyhet­sredak­tør Stein Bjøn­tegård bekrefter over­for meg at NRK beslut­tet å ikke vise bilder av lik­pos­er. I andre og langt min­dre sak­er, har slike bilder vært vist i mange medi­er. Nylig så vi denne etablerte prak­sis da Sigrid Giskeg­jerde Schjetnes tildekkete lik ble båret ut av skogholtet der hun ble fun­net. I de første dagene etter 22. juli var inter­nasjonale reportere, med sol­id erfar­ing fra ulike ter­ro­rak­sjon­er i Norge. Mange av dem var forun­dret over at norske medi­er ikke viste ter­rorens bru­tal­itet tydeligere.

Rekonstruksjonen

Bruken av bilder fra dra­maet på Utøya den 22. juli og i dagene umid­del­bart etter var alt­så meget begrenset og for­sik­tig. Den 13. august, tre uker etter ter­ro­ran­grepet, fore­tok poli­ti­et en rekon­struk­sjon av for­bry­telsene på øya. Som eneste nyhet­sor­gan kjente Ver­dens Gang (VG) til dette og dekket hen­delsen i papi­ravisen med bilder på førstes­i­den og over ti sider inne i avisen den 14. august. Sak­en utløste en storm av pro­test­er. Mange mente at rekon­struk­sjo­nen ikke burde vært omtalt og enda flere kri­tis­erte avisen for å vise bilder der ter­ror­is­ten tok lade­grep. VG ble klaget inn for PFU, blant annet av Mag­nus Håkon­sen (18), en over­levende fra Utøya. I kla­gen er han sitert på føl­gende måte:

Det å våkne til bilder av gjern­ings­man­nen som er tilbake på Utøya, er så for­fer­delig provoserende, at det knapt kan beskrives. Det og i til­legg våkne til bilder og video av ved­k­om­mende som tar lade­grep, er som en men­tal voldtekt. Uttrykket har blitt brukt før, men det skal godt gjøres å finne et bedre eksem­pel på dets betyd­ning enn dette. Etter det hel­vete vi har vært igjen­nom, fort­jen­er ingen av oss å våkne til slik bilde­bruk. Det finnes etiske regler for pressen, vi fores­lår at de hånd­heves. Dette vil kunne hemme sal­gstal­lene noe, men jour­nal­is­tene vil kunne leve med seg selv etter­på. Det at VGs redak­tør fak­tisk men­er at dette kan forsvares, er et tegn på lite innsikt, og ikke minst utsikt. Det finnes ingen måte slik bilde­bruk kan forsvares på, med unntak av salgstall.

VG har et omfat­tende forsvar for billed­bruken, og vis­er til at det ikke er enestående at rekon­struk­sjon­er av for­bry­telser dekkes av pressen. Avisen peker på at infor­masjons­be­hovet i sak­en er enormt og at det jour­nal­is­tiske grunnop­p­draget – å doku­mentere og rap­portere det som fak­tisk har skjedd – knapt noen gang har vært sterkere. VG slår også fast at det er lang og bred tradis­jon for å pub­lis­ere bilder som kan rep­re­sen­tere en bety­delig belast­ning for berørte.

PFU mente at VGs dekn­ing av rekon­struk­sjo­nen var i samsvar med god press­eskikk og uttalte blant annet:

Utval­get men­er at det påk­lagede lade­grep-bildet må være aksept­abelt ut fra et berettiget infor­masjons­be­hov. Slik utval­get ser det, har bildet en bety­delig infor­masjonsver­di. Pressens bilder har en annen funksjon enn poli­ti­ets, både for debat­ten her og nå – og for etter­tiden som his­torisk doku­men­tasjon. Når det gjelder alvorlighets­grad, overgår bombeek­splosjo­nen i Oslo og masse­drapene på Utøya alle nasjonale sak­er som tidligere har vært omtalt i norske medi­er i fred­stid. Der­for finner utval­get at bildet er en vik­tig del av den offentlige sam­tal­en i forkant av rettssak­en, og at dette hen­synet må veie tyn­gst. Utval­get leg­ger også vekt på at bildet var plassert inne i avisen.

I dette til­fel­let får alt­så argu­mentet om bildets infor­masjonsver­di gjen­nom­slag, mens argu­mentet ble avvist i til­fel­let Sta­vanger Aften­blad og Dagsavisen. Det er neppe tvil­somt at behovet for infor­masjon og doku­men­tasjon var langt større 23. juli enn 14. august. 

Når denne artikke­len skrives, er august nesten blitt sep­tem­ber, over ett år etter 22. juli. Ennå har det ikke blitt vist bilder som doku­menter­er ter­roren på Utøya bedre. Helge Øgrim, som er redak­tør for fag­bladet Jour­nal­is­ten skrev i mars i år føl­gende om angrepene på Ham­marströms Utøya-bilder og behovet for doku­men­tasjon av terroren: 

Ham­marströms serie gir ny kunnskap om Behring Breiviks fanatisme og ofrenes lidelser. Særlig et bilde fra pumpe­huset, tilsynela­tende tatt da poli­ti­et først når fram til åst­edet, gjør vold­somt sterkt inntrykk.
Det er skrevet mye vik­tig tekst om hva AUF-erne opplevde på øya. Flere av disse skildrin­gene har etter­latt oss med bilder. Men noen ganger har fotografi­et en spe­siell evne til å fryse skjellset­tende begiven­heter i bevis­s­theten, slik et knippe bilder fra kon­sen­trasjon­sleirene, den spanske borg­erkri­gen og Viet­nam gjorde. Da er bildet et vern mot glem­sel og kynisme.
I norske redak­sjon­er fins det flere slike bilder fra 22. juli. Noen av dem hør­er hjemme i offentligheten.

Hvor mange detaljer?

Den presseetiske bal­ansegan­gen mel­lom sannhet­skravet og hen­synet til de pårørende i deknin­gen av 22. juli har ved ett til­felle vært så krevende at den også har split­tet PFU. Det skjed­de under behan­dlin­gen av en klage mot ABC Nyheter. Nettst­edet pub­lis­erte 21. novem­ber, fire måned­er etter ter­ro­ran­grepet, en nyhet­sar­tikkel som omhan­dlet hva Anders Behring Breivik hadde for­t­alt poli­ti­et i avhør om hen­ret­telsene på Utøya. Artikke­len ble klaget inn av Johannes Dalen Giske, over­levende fra Utøya og matros på MS «Thor­b­jørn». Han rea­gerte på alle detal­jene i saken:

Artikke­len frem­står som en kavalka­de av de aller ver­ste detal­jene fra Anders Behring Breiviks rekon­struk­sjon på Utøya. Her siteres avdøde men­neskers siste ord gjen­nom gjern­ings­man­nen, det er bilder av sted­er der forel­dre har mis­tet bar­na sine og flere over­levende nevnes. Om enn ikke ved navn, så detal­jert nok til at man selv og i noen til­feller omver­de­nen kan forstå hvem det er snakk om.

Jeg er en av dem. I artikke­len sier ABB at han vur­derte å drepe mannskapet ombord på MS «Thor­b­jørn», men ikke gjorde det for­di han trodde vi kan­skje kunne være sivile. Senere i artikke­len omtaler han dette som en «mil­itær strate­gisk feil». Frem til i går, søndag 21.11, var jeg av den opp­fat­ning at han aldri var obs på min eksis­tens, og det er ganske trau­ma­tis­erende å få det mot­be­vist på en helt van­lig mandagskveld, uten noen som helst form for for­varsel. I til­legg er det sånn at sted­er der folk har blitt drept og oms­tendighetene rundt blir detal­jert utbrodert i artikke­len. For mange av oss er det sånn at vi vet hvor folk døde men ikke særlig mye mer. Å få servert draps­man­nens ver­sjon blir da enda mer graverende.

Jeg, og mange andre over­levende, etter­lat­te og pårørende synes det er vondt at medi­ene benyt­ter seg av det lekkede mate­ri­ale. Poli­ti­et og sys­temet forsøk­er å gjøre dette så grundig som mulig for at vi som er i sorg skal få et så hel­hetlig og rik­tig nyansert bilde som mulig når vi lur­er på hva som skjed­de med våre ven­ner og barn. Når da tabloi­davisene og sjokk-pressen får til­gang på – og ikke minst benyt­ter seg av – den infor­masjo­nen og vel­ger ut det de men­er vil selge avis­er, gir det oss både dårligere infor­masjon, økt ube­hag, flere spørsmål og flere traumer.

I sitt forsvar påpeker ABC Nyheter at det er fire måned­er siden 22. juli, at alle ofre er iden­ti­fis­ert med navn og bilde, at over­levende og pårørende har vært tilbake på Utøya og at mange ofre har stått frem i medi­ene og for­t­alt i detalj om sine opplevelser. ABC Nyheter skriver:

Vi vil framholde at i realiteten er ikke ABC Nyheters repor­tas­je annet enn hva alle over­levende selv har fork­lart offentlig, bare at det denne gang er gjen­nom Breiviks egne ord og med til­legg av hans refleksjoner. 

ABC Nyheter oppl­yser også at de informerte led­eren for pårøren­de­or­gan­isas­jo­nen før publisering.
I dette til­fel­let, og i etterkant av rettssak­en, har en del av pressede­bat­ten dreid seg om pub­lis­er­ing av vit­neavhør og annet mate­ri­ale fra poli­ti­ets etter­forskn­ing. ABC Nyheter sier i sin redegjørelse føl­gende om dette:

Ifølge mediead­vokat Jon Wes­sel-Aas er ikke innhold­et i avhørs­doku­mentene taushets­be­lagte slik mange synes å tro – Det du fork­lar­er poli­ti­et må du også være for­beredt på å fortelle ret­ten. Hen­synet bak at det ikke er offentlig innsyn­srett er først og fremst til etter­forsknin­gen, og ikke til de som har fork­lart seg, sier Wes­sel-Aas til journalisten.no 10/1–2012. Han poengter­er at med unntak av poli­ti­et er det ikke ulovlig for partene å gi infor­masjon fra avhørene til pressen. Han men­er at kri­tikken mot medi­ene eventuelt må han­dle om hva de har pub­lis­ert, og ikke hvem som er kilden til infor­masjo­nen. Wes­sel-Aas min­ner om at når poli­ti­et uttaler seg om etter­forsknin­gen via media, gir de net­topp infor­masjon fra avhør.

Dette synet bekreftes av PFU. Det er ikke ulovlig for pressen å pub­lis­ere mate­ri­ale fra poli­ti­ets etter­forskn­ing, men den må nøye vur­dere kon­sekvensene av slik pub­lis­er­ing både for etter­forsknin­gen og for enkelt­per­son­er som kan rammes av offentliggjøringen.

PFU leg­ger stor vekt på å komme frem til enstem­mige beslut­ninger, for­di dets posisjon ville svekkes der­som utval­get ofte hadde kom­met med delte kon­klusjon­er. I denne sak­en lyk­tes det imi­dler­tid ikke å bli enige. Fler­tal­let kon­klud­erte slik: 

Slik utval­get ser det, ville det vært fullt mulig å omtale hva sik­t­ede har sagt i avhør i mer generelle orde­lag, det vil si uten å bringe så mange detal­jerte opplysninger fra konkrete hen­delser under drapspe­ri­o­den. Utval­get vis­er generelt til Vær Var­som-plakatens punkt 4.1, «Legg vekt på sak­lighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

Utval­get leg­ger stor vekt på at omtal­en av masse­drapene på Utøya berør­er svært mange unge ofre – noe som er spe­sielt i denne sak­en – og som må med­føre økt var­somhet og større omtanke når det gjelder gjen­givelsen av hva som skjed­de den dagen. Etter utval­gets mening frem­står artikke­len unødig belas­tende for pårørende og ofre som var ufor­beredt på at disse opplysnin­gene ville bli publisert.
Utval­get vis­er til Vær Var­som-plakatens punkt 4.6, hvor det blant annet het­er: «Ta hen­syn til hvor­dan omtale av ulykker og krim­i­nal­sak­er kan virke på ofre og pårørende.»
På dette punkt men­er utval­gets fler­tall at ABC Nyheter har brutt god presseskikk.

Min­dretal­let, som bestod at John Olav Ege­land, kom­men­ta­tor i Dag­bladet, og Georg Apenes, jurist, tidligere direk­tør i Datatil­synet og rep­re­sen­tant for all­mennheten i PFU, uttalte derimot:

Utval­gets min­dretall har kom­met til en annen kon­klusjon. I tida etter 22. juli 2011 har medi­ene hatt som opp­gave å bel­yse, kom­mentere og bringe fram ny kunnskap om ter­rorhan­dlin­gene. Sak­en har et used­van­lig alvor, omfang og betyd­ning. Den berør­er svært mange.

Dette for­p­lik­ter medi­ene til en bal­anse som både ivare­tar hen­synet til de etter­lat­te og pårørende, og offent­lighetens behov for infor­masjon. Den aktuelle repor­tas­jen gjen­gir gjern­ings­man­nens poli­ti­fork­laringer i bety­delig detalj, men gir sam­tidig rel­e­vant infor­masjon om hans tenke­sett, motiv­er og strate­gi i møtet med poli­ti­et. Frem­still­in­gen gir sam­let et sterkt inntrykk, men er ikke unødig utpenslet.

Utval­gets min­dretall men­er ABC Nyheter ikke har brutt god presseskikk.

Konklusjon

De ekstreme ter­rorhan­dlin­gene 22. juli set­ter sen­trale spørsmål om pressens opp­gave på spis­sen. Hvilke grenser bør pressen sette for sin beskriv­else av virke­ligheten når denne er skrem­mende og belas­tende for mange? Hvor mye kan pressen for­tie før deknin­gen blir fal­sk og løg­nak­tig og pressen dermed svik­ter sin for­p­lik­telse til å bedrive san­n­fer­dig formidling? Når presseetikk blir diskutert, synes de fleste ensidig å være opp­tatt av pub­lis­er­ingsre­g­lene i Vær Var­som-plakatens kapit­tel 4 og glem­mer de for­p­lik­telser enhver jour­nal­ist har til å søke sannheten – også når den er gru­som, stø­tende og krenk­ende for mange.

Den presseetiske debat­ten etter 22. juli er domin­ert av pårørende og etter­lat­te og deres advokater. De som har vært mest aktive, har også vært de mest restrik­tive i sitt syn på hva og hvor­dan medi­ene burde pub­lis­ere. Noen tar til orde for at ter­ror­is­ten bør for­ties og glemmes, men det vil ikke skje og bør ikke skje.

De restrik­tive stemmene i debat­ten om pressedeknin­gen har hatt stort gjen­nom­slag. AUF-led­er Eskil Ped­er­sen har i debat­ter gitt medi­ene ros for pub­lis­er­ingsvalg som har tatt hen­syn til pårørende og etter­lat­te. Debat­ten om pressens rolle og dekn­ing blir krevende for­di det er vanske­lig å bestride syn­spunk­tene til men­nesker som har lidd store per­son­lige tap. Det er imi­dler­tid vik­tig å holde fast ved, ikke minst når det er omstridt, at pressen har også andre hen­syn å ta enn hen­synet til berørte og etterlatte.

Under rettssak­en der tiltalte satt pent opp­dres­set og alt gikk dan­net for seg, gav enkelte uttrykk for at ter­ror­is­tens gru­somme han­dlinger kom i skyggen av debat­ten om hans tilreg­ne­lighet. Den danske avisen Infor­ma­tion har vært opp­tatt av dette poenget, at ugjernin­gen må doku­menteres, for­di pressen har en for­p­lik­telse til å fortelle sannheten også når den knapt er til å bære. Avisen har der­for kom­bin­ert noen av Ham­marströms bilder fra Utøya med rettsme­disinske beskriv­elser av hvilke skad­er draps­man­nen påførte ofrene. Det er sterkt å lese og se, men det gir et san­n­fer­dig bilde av ter­roren. Det har norsk all­mennhet ennå ikke fått. TV 2 vedgår i sin opp­sum­mer­ing av egen ter­rordekn­ing at jour­nal­is­tiske valg ble påvir­ket av at jour­nal­is­ter var per­son­lig berørt av det som skjed­de. For­di angrepet var så hen­synsløst og omfat­tende, ble deknin­gen mer hen­syns­full enn den ofte er i min­dre drapssak­er der infor­masjons­be­hovet er mikroskopisk i forhold til situ­asjo­nen kvelden 22. juli. Kan­skje spilte det også en rolle at mange reportere på vakt om etter­mid­da­gen fredag 22. juli 2011 var unge, uer­farne sommervikarer.

Norske redak­sjon­er sit­ter på mye mate­ri­ale fra denne freda­gen som ikke er pub­lis­ert. Etter min mening har de en for­p­lik­telse, for­mulert i Vær Var­som-plakatens første kapit­tel, til å lage doku­mentar­er og repor­tas­jer i fremti­den som er mer dekkende for 22. juli-mas­sakren enn det vi hit­til har sett. Og de vil komme. NRKs Stein Bjøn­tegård skriv­er om kanalens upub­lis­erte mate­ri­ale: «Vi har mye mate­ri­ale som ikke ble vist, både av etiske og andre grun­ner. Vi har tatt vare på det, for­di det av en eller annen grunn kan bli aktuelt å bruke det.» 

Vil dette være hjerteløst i forhold til pårørende og etter­lat­te? Ja, på en måte vil det være det. De vil igjen og igjen bli min­net om en dag som ødela så mye for dem. Men å for­tie for­bry­telsen, å sminke den, vil bare tjene for­bry­teren. Også for dem som døde den 22. juli, som ikke har noen vei å gå videre, som ikke har noe å legge bak seg, må det være vik­tig at deres his­to­rie i all sin gru blir kjent, og blir en del av nasjo­nens felle­seie og dermed holdt lev­ende for all fremtid.

TEMA

P

resseet
ikk

11 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen