Menneskelivet er kort, kaotisk og fylt med usikkerhet. Ritualene skaper sammenheng og konsistens. Slik kommer talen til sin rett. For noen oppgaver kan man bare løse med en tale – det vil si at et menneske står foran oss, ser mot oss og sier hva det har å si. Nyttårstalen kommer nok aldri til å bli erstattet av f.eks. “statsministerens nyttårsfilm” eller “kongens nyttårsapplikasjon”.
Talene har flere oppgaver. De skal gripe det spesiell med situasjonen vi befinner oss på nyttårsaften eller 1. nyttårsdag, og samtidig peke fremover. De som jobber med nyttårstalene vil se til tidligere år for både inspirasjon og “uskrevne regler.” Du skal tale samlende, vise noen verdier landet er bygget på, og peke en retning for året som kommer. Kanskje like interessant som talen selv, er genren. Som Lloyd. F. Bitzer skriver (i Jens Kjeldsens oversettelse fra kapittel 5 i Retorikk i vår tid):
Dag etter dag, år etter år, oppstår sammenlignbare situasjoner, situasjoner som foranledninger sammenlignbare responser; herav fødes retoriske former; og en særlig terminologi, språkbruk og stil etableres.
Nyttårstalen er en tale, av en viss lengde, på en spesiell dato. Men vi har hørt den før. Den blir holdt hvert år, og forandringen skal kun skje gradvis. Kanskje noen endringer i formen. Men ingen radikale nye ideer. Hvis noe dramatisk har skjedd med landet eller verden i året som gikk bør det nevnes. Men tradisjonen er like viktig som nyhetens verdi. Det er også utfordringen for å lage en god tale – den må både føles frisk og trygg på samme tid.
Og hvordan gikk det i år? Min kjappe dom: Kongen var helt konge. Erna Solberg var stiv, men solid.
I talen gikk kongen elegant fra et folkekjært sitat av Anne Grete Preus om kjærligheten som et fundament i menneskelivet, til å snakke om Grunnloven som et fundament for landet vårt. Han fremhevet ytringsfriheten vi har, også til å kritisere kongen selv. Det var en velformet overgang. Det var også et riktig grep å la hele talen kretse rundt Grunnloven, og knytte kongehusets historie til denne. Det er jo en av de mest sentrale sidene ved 1814: Stortinget velger sin egen konge. Norge blir ikke bare levert som et stykke kjøtt fra Danmark til Sverige. Riktignok må den første kongen vi velger, Christian Fredrik, gi fra seg tronen til svenske Karl 13, men da er allerede ideen om folkesuverenitet etablert.
Kongen viste videre til hvordan hans “bestefar Kong Haakon” hadde båret en lommeutgave av Grunnloven i brystlommen under de fem krigsårene, og minnet oss på den måten hvordan kongehuset i Norge er knyttet til historien om demokratiet. Han gjorde rett og slett meget godt opp for fjorårets bomskudd, hvor talen startet med Aragorn i Ringenes Herre. Det norske kongehuset finner legitimitet i vår egen historie, ikke i fantasy-litteratur.
Aller best like jeg nok måten han brukte Thomas Konow, den yngste eidsvollsmannen, som var bare 17 år da han deltok på riksforsamlingen. Kongen stilte spørsmålet:
(…) jeg lurer på hva 17 år gamle Thomas Konow ville sagt hvis han visste at ytringsfriheten – som han var med og kjempet fram for 200 år siden – også ble brukt til å mobbe medmennesker på internett… En ung jente skrev til meg og fortalte at nettmobbingen nesten hadde ødelagt henne. Senere, gjennom møter ansikt til ansikt med mobberne, hadde det heldigvis tatt slutt – og livet var omsider i ferd med å rette seg igjen. La oss bruke 2014 til å feire våre friheter med klokskap.
Han slo dermed an tonen for noe som bør være et hovedtema gjennom grunnlovsjubileet, nemlig forholdet mellom ytringsfrihet og ytringsansvar.
I år var det også naturlig at Erna Solberg, i sin svenneprøve, skulle nevne jubileet. Ellers slo første del av talen meg som en ganske typisk Erna Solberg-tale, hvor hun snakker om to av signatursakene sine, nemlig skole og psykisk helse. Den delen av talen hvor hun utfordret folk til “Å ansatte flere med hull i CV-en” ble plukket opp av de fleste avisene, og kan nok bli stående som et sitat vi husker. Det skaper også en forventning om politisk handling.
Høyre har jobbet strategisk i flere år fra å være “kalkulatorpartiet” til å snakke mer om verdier. Man kan lese den siste av Jan Petersens landsmøtetaler, og sammenligne den med den siste til Erna Solberg, så ser man at partiet har beveget seg med syvmilssteg mot en mer verdiorientert kommunikasjon. Det er ikke dumt. Det å kommunisere verdier er nok noe av det mest rasjonelle man kan gjøre for å få frem budskapet sitt.
Best mener jeg talen var mot slutten, hvor hun koblet opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania i 1813 til den dramatiske våren, sommeren og høsten 1814. Slik laget hun en viktig bro mellom kunnskapspolitikken og vår egen historie. Det som nå er Universitetet i Oslo, spilte som kjent en viktig rolle gjennom 1800-tallet for norsk selvstendighet.
Ellers var det en morsom detalj at Statsministeren kanskje har studert den tyske forbundskansleren Angela Merkels måte å holde hendene i diamantform. Det er slikt vi ikke tenker på når vi ser på talen, men hvis hun hadde stått og rotet med fingrene ville det fort blitt en snakkis.
Nyttårstalene blir i motsetning til de tomme raketthylsene stående i historien vår. Små tekster som minner oss om nasjonens tilstand akkurat det året. Det er vel verdt å ta en titt på taler fra våre naboland. I Sverige har man sogar partiledernes juletale. Helle Thorning-Schmidts tale var også god. Man kan også ha glede av tidligere taler. De gir en følelse av tidens gang. Ellers sa kongen noe fint om det han kalte Grunnlovens kanskje viktigste paragraf, nemlig den siste:
Den sier at hvis noe av det som står i loven viser seg ikke å være til folkets beste og derfor bør forandres, så kan det behandles på nytt – og endres – av Stortinget. Det har blitt gjort mange ganger. En av de viktigste endringene skjedde da paragrafen som forbød jøder adgang til riket, ble opphevet. En annen viktig endring, som vi har feiret dette året, ga kvinner stemmerett. Loven må speile vår egen tid og virkelighet, ellers mister den sin relevans – og sin verdi.
Kanskje vi også kan si dette om nyttårstalene? De må speile vår egen tid og virkelighet. Ellers mister de sin relevans og verdi. Alt i alt tror jeg kongens tale blir stående fra i år. Han har også et annet, kanskje lettere utgangspunkt enn den som er statsminister. Han blir ikke ansvarliggjort på samme vis, og trenger ikke følge opp budskapet med konkrete politiske initiativer. Desto større er kravet om et slags symbolsk initiativ. Og den siste setningen før kongen ønsket oss godt nytt år var: “Kjærligheten er et sted å feste blikket. Og Grunnloven er et sted å stå,” — Det var en verdig måte å introdusere grunnlovsåret 2014.
God kommentar. Synes også kongesitatet var nettopp konge. Ellers har jeg sansen for mikkelgruner. No sin alternative ernatale ;)