Hva skjedde med kinoen da fjernsynet kom?

Det har vært vanlig å anta at det dramatiske fallet i kinobesøk i 1960-årene skyldes fjernsynets ankomst. Ser vi på fallet i kinobesøket på lokalt nivå, blir denne forklaringsmodellen imidlertid problematisk.

I essay­sam­lin­gen Loven vest for Pec­os gir Kjar­tan Fløg­stad oss et lite gløtt inn i fri­ti­da og ute­li­vet til folk i ei vest­norsk indu­stri­bygd omkring 1960, alt­så før fjern­sy­net kom:

«Pub­li­kum? Ja, pub­li­kum møt­te mann­jamnt opp. Ei tru­fast menig­het av skift­ar­bei­da­rar, gym­na­si­as­tar, kjærast­par, yrkes­skule­gu­tar og and­re ube­fes­ta indi­vi­der. Ja, i hel­ge­ne kun­ne det vel til og med hen­da at eit og anna beste­bor­gar­par duk­ka opp for å få med seg årets nors­ke stor­film, som all­tid var ein roman av ein viss Johan Falk­ber­get film­a­ti­sert av ein viss Arne Skouen, eller Fjols til fjells eller Far til fire i sne­en med Lil­le Ole og sto­re Ib Schøn­berg eller Qua Vadis eller var det Luther­fil­men som gjekk den­ne hel­ga eller kan­skje den nors­ke stor­fil­men om Hans Nielsen Hau­ge? For det­te var før fjern­sy­net kom og flyt­ta dei levan­de bil­de­ne inn i salong­møb­le­men­tet, og garan­tert ber­re i hel­ge­ne, for når det blei vist film midt i veka, tirs­dag cow­boy, tors­dag kri­mi­nal, var det ber­re kjerne­pub­li­kum som møt­te opp, og gjekk igjen 90 minut­tar sei­na­re med flot­te replik­kar om des­se frans­ke fil­ma­ne som slut­tar akku­rat der dei skul­le begyn­na.»[1]

Situa­sjo­nen var en helt annen bare ti år sei­ne­re. Fløg­stad nev­ner jo at det­te var før fjern­sy­net, for det er et vende­punkt i his­to­ri­en om kino­en når fjern­syns­ap­pa­ra­te­ne bæres inn i nors­ke hjem. Etter at kong Olav åpnet de regu­læ­re fjern­syns­sen­din­ge­ne 20. august 1960, var det sta­dig fle­re som skaf­fet seg fjern­syn. Ja, noen had­de alt skaf­fet seg fjern­syn før den offi­si­el­le åpnin­gen for å se prøve­sen­din­ge­ne med over­fø­ring fra de olym­pis­ke vin­ter­le­ke­ne i Squaw Val­ley sam­me år. Og som­mer­olym­pia­den som ble fjern­syns­over­ført fra Roma kort etter fjern­syns­åp­nin­gen la hel­ler ingen dem­per på fjern­syns-lys­ten. De som ikke had­de fjern­syn selv, ben­ket seg hos nabo­er eller kjen­te, og folk ble så opp­tatt av å se på fjern­syn at de ikke fikk tid til å gå så mye på kino som de had­de gjort før. Folk vil­le visst hel­ler se flim­ren­de, uskar­pe og svart­hvi­te bil­der på en knøtt­li­ten skjerm i en fullt opp­lyst stue, sam­men med fami­li­en, enn stor­slåt­te farge­bil­der i en mørk kino­sal sam­men med and­re eventyrlystne.

Tal­le­ne lar det ikke være noen tvil om at kino­be­sø­ket sank dra­ma­tisk mel­lom 1960 og 1970. I 1960 var hver nord­mann på kino nes­ten en gang i måne­den, eller tolv gan­ger i året i gjen­nom­snitt. Hvert år det nes­te tiåret er det, lan­det sett under ett, fær­re som går på kino enn året før. I 1970 gikk nord­menn på kino bare fire gan­ger i året. Kino­be­sø­ket ved lan­dets kino­er var hal­vert på bare ti år.

Antall kino­er og besøk i Nor­ge 1926–1998. Kino­er inkl. både kom­mu­na­le og pri­va­te kino­er. Besøk omfat­ter også bygde­ki­no­er. (kil­de: SSB)

Og fjern­sy­net fikk skyl­da. Ut fra erfa­rin­ge­ne fra and­re land, var det ven­tet en ned­gang i kino­be­sø­ket da fjern­sy­net åpnet i 1960. I Sve­ri­ge had­de man erfart ned­gan­gen. Fra 1957 var det regu­læ­re fjern­syns­sen­din­ger der, og i 1963 had­de 1,8 mil­lio­ner svens­ker skaf­fet seg fjern­syns­li­sens. I den sam­me peri­oden var kino­be­sø­ket hal­vert fra 80 mil­lio­ner til 40 mil­lio­ner i året.[2]

Kino­be­sø­ket sank i alle land i tiåret etter at regu­læ­re fjern­syns­sen­din­ger star­tet. Og det er en åpen­bar tall­mes­sig sam­men­heng mel­lom kino­be­sø­ket og spred­nin­gen av fjern­sy­net. Men sam­ti­dig er det for­bau­sen­de at få eller ingen har stilt spørs­mål ved om ikke også and­re fak­to­rer kan ha bidratt til ned­gan­gen i kino­be­sø­ket. For sam­men­hen­gen mel­lom øknin­gen i antall fjern­syns­li­sen­ser og ned­gan­gen i antall kino­be­søk, gir ingen grunn­lag for å hev­de at fjern­sy­net var den enes­te for­kla­rin­gen på den påta­ke­li­ge atferds­end­rin­gen blant folk. Hvis vi ser til Dan­mark, var ned­gan­gen i kino­be­sø­ket der langt lave­re enn i Sve­ri­ge og Nor­ge, kun 25 pro­sent mel­lom 1953 og 1960.[3] Hvor­dan skal vi for­kla­re det? For å si noe nær­me­re om årsaks­for­hold må vi se nær­me­re på hva som fak­tisk skjed­de, og også under­sø­ke and­re muli­ge årsaker.

Film vs. fjernsyn

Det er litt over­ras­ken­de at sam­men­hen­gen er så klar. Kino og fjern­syn har rett nok lik­hets­trekk – beg­ge for­mid­ler leven­de bil­der, beg­ge er fri­tids­ak­ti­vi­te­ter – men medie­ne er på man­ge vis også svært for­skjel­li­ge. For­mat, bilde­kva­li­tet, inn­hold og ikke minst den sosia­le sam­men­heng de inn­går i, er svært for­skjel­lig. Kino­en viser hoved­sa­ke­lig hel­af­tens fik­sjons­fil­mer i far­ger, med høy bilde­kva­li­tet på et stort ler­ret i en mørk sal med plass til fle­re hund­re til­skue­re. Alle er omgitt av fremmede.

Foto: Norsk Folke­mu­se­umcbnd

TV — attrak­tivt alter­na­tiv til kino­fil­men? Her dom­me­re i «Kvitt eller dob­belt», 1966.

Fjern­sy­net had­de på 1960-tal­let et helt annet inn­hold enn kino­en, og ble brukt i en helt annen sam­men­heng. Fjern­sy­net vis­te direkte­send­te debatt-, opp­lys­nings- og under­hold­nings­pro­gram­mer i svart­hvitt, bilde­kva­li­te­ten var dår­lig på den lil­le flim­ren­de skjer­men, og mot­ta­ker­for­hol­de­ne kun­ne for­rin­ge kva­li­te­ten ytter­li­ge­re. Fjern­sy­net sto hjem­me i en lys stue, der en hånd­full men­nes­ker som alle kjen­te hver­and­re, eller var i fami­lie, sam­let seg foran skjermen.

Kan det da være så enkelt at folk byt­tet ut det ene medi­et for det and­re? End­ret vir­ke­lig folk sine pre­fe­ran­ser for under­hold­ning, sine krav til kva­li­tet, og ikke minst sine sosia­le vaner over natten?

«Besteborgarpar vs. ubefesta individer»

Fløg­stad min­ner oss om et for­hold som nok har betyd­ning for ven­din­gen i kin­o­va­ne­ne. Folk er for­skjel­li­ge. Man­ge had­de et regel­mes­sig kino­kon­sum, and­re had­de et mer spo­ra­disk for­hold til kino­en. «Beste­bor­ger­par» had­de kin­o­va­ner som stort sett begren­set seg til de kul­tu­rel­le stor­fil­me­ne, iføl­ge Fløg­stad. Det er den­ne pub­li­kums­grup­pen som er mest tro­en­de til å erstat­te kino­en med annen under­hold­ning, først og fremst for­di de nok ikke had­de ster­ke bånd til kino­en. De bruk­te ikke kino­en som tref­fe­sted, og var der kun for å se en aktu­ell film.

Vi vet dess­uten at ny hjem­me­elekt­ro­nikk all­tid sprer seg først blant pub­li­kums­grup­per som har råd til å beta­le den høye inn­gangs­pri­sen når tek­no­lo­gi­en er ny. Det er først når pri­se­ne syn­ker, at for­bru­ker­elekt­ro­nik­ken brer seg blant folk flest. «Beste­bor­ger­par» var nok de som først had­de råd til å beta­le inn­gangs­pri­sen til fjern­sy­net, og had­de sam­ti­dig ingen ster­ke bånd til kino­en. Det vir­ker sann­syn­lig at dis­se beste­bor­ger­pa­re­ne lett vil­le kun­ne slut­te å gå på kino når de fikk et alter­na­tivt til­bud som pas­set deres vaner bedre.

Utvik­lin­gen i antall fjern­syns­li­sen­ser i Nor­ge. (Kil­de: Norsk radio­his­to­risk forening)

Den vik­tigs­te pub­li­kums­grup­pen for kino­en var nok det som Fløg­stad kal­ler «ei tru­fast menig­het av skift­ar­bei­da­rar, gym­na­si­as­tar, kjærast­par, yrkes­skule­gu­tar og and­re ube­fes­ta indi­vi­der». Dagens kino­sje­fer liker bed­re beteg­nel­sen ung­dom i alde­ren 15–24. Det kan dis­ku­te­res hvil­ken som er mest tref­fen­de, men den sis­te gjør det i hvert fall enk­le­re å tel­le. Uan­sett er det ikke svært sann­syn­lig at den­ne grup­pen var blant de førs­te som skaf­fet seg fjern­syn[4] i begyn­nel­sen av 1960-åre­ne. La oss fore­lø­pig anta at fjern­sy­net ikke «ram­met» ung­dom­men før fami­lie, bekjen­te eller nabo­er skaf­fet seg fjern­syn og ga dem til­gang til det nye mediet.

Tre faser

Den bri­tis­ke fors­ke­ren John Spraos er en av de få som har under­søkt bak­grun­nen for fal­let i kino­be­sø­ket sys­te­ma­tisk. I 1962 ga han ut boken The Decline of Cine­ma om fal­let i kino­be­sø­ket i Stor­bri­tan­nia etter at antall fjern­syns­li­sen­ser begyn­te å vokse i lan­det utover i 1950-åre­ne. Selv om det had­de vært regu­læ­re fjern­syns­sen­din­ger der siden før kri­gen, var det nem­lig først etter kro­nin­gen av dron­ning Eliza­beth II, 2. juni 1953, at antall fjern­syns­li­sen­ser vir­ke­lig tok av. Spraos deler utvik­lin­gen inn i tre faser.[5]

I den førs­te fasen er det iføl­ge Spraos «beste­bor­gar­par» som kjø­per seg fjern­syn. For fami­li­er med rela­tivt høy hus­hold­nings­inn­tekt var fjern­sy­net en mind­re øko­no­misk byr­de enn for and­re pub­li­kums­grup­per. Men at dis­se inn­tekts­grup­pe­ne kjøp­te seg fjern­syn, fikk mind­re betyd­ning for kino­be­sø­ket, hev­der Spraos, for de gikk ikke så ofte på kino.

Det var stor varia­sjon i når lan­dets loka­le kino­er fikk kon­kur­ran­se fra fjernsynet

I den and­re fasen, som Spraos tid­fes­ter til åre­ne etter ca 1955 i Stor­bri­tan­nia, er det arbei­der­klas­sen som kjø­per seg fjern­syn. Ikke bare er det arbei­der­klas­sen som utgjør kino­enes vik­tigs­te pub­li­kums­til­fang. De som kjø­per fjern­syn først, er gjer­ne stor­fa­mi­li­er med hjem­me­bo­en­de ung­dom­mer, der kino­kon­su­met er høyt. Sto­re fami­li­er med hjem­me­bo­en­de ung­dom­mer had­de gjer­ne en høy hus­hold­nings­inn­tekt på grunn av barn som had­de begynt å tje­ne pen­ger, og kun­ne der­med let­te­re sam­le seg om å kjø­pe et fjern­syns­ap­pa­rat. Alders­grup­pen 15–24 år utgjør tra­di­sjo­nelt kjerne­pub­li­ku­met til kino­ene, og fjern­sy­nets inn­tog i den­ne alders­grup­pen var der­med sær­lig øde­leg­gen­de for kinoene.

Antall TV-lisen­ser fort­set­ter å vokse i den tred­je fasen, men først og fremt i grup­per av befolk­nin­gen som bruk­te kino­en lite. Det var for en stor del pen­sjo­nis­ter og and­re lav­inn­tekts­grup­per som kjøp­te fjern­syn i den tred­je fasen. For å for­kla­re utvik­lin­gen av kino­be­sø­ket, er det and­re fak­to­rer enn fjern­sy­net som blir vik­ti­ge nå.

Lokale variasjoner

Kan vi fin­ne til­sva­ren­de faser i det nors­ke kino­be­sø­ket etter at fjern­syns­sen­din­ge­ne star­tet? Hans Fred­rik Dahl og Hen­rik G. Bas­ti­an­sen som har skre­vet om NRKs his­to­rie i tre volumster­ke bind, hop­per bukk over det sosia­le aspek­tet ved utbre­del­sen av fjern­sy­net når de deler fjern­syns­kjø­per­ne i tre grup­per: «de ivrigs­te først, der­et­ter de mid­dels inter­es­ser­te, til sist etter­nø­ler­ne».[6] At dis­se for­fat­ter­ne vel­ger å dele utvik­lin­gen i tre, hand­ler vel mest om en aka­de­misk vane (det mes­te kan deles i tre, hvis man vil), og beskri­vel­sen kan vi nep­pe bru­ke til annet enn å kla­ge over man­ge­len på en sosi­al fjern­syns­his­to­rie i Nor­ge. I man­gel av bed­re, får vi gå ut fra at møns­te­ret Spraos har gjort rede for også gjel­der i Nor­ge, i hvert fall de størs­te byene. Hvis det­te er rett, og hvis det fak­tisk er en sam­men­heng mel­lom øknin­gen i fjern­syns­li­sen­ser og ned­gan­gen i kino­be­sø­ket, så bur­de de tre fase­ne avteg­ne seg i kino­sta­ti­stik­ken, slik at den and­re fasen har den mest mar­kan­te ned­gan­gen i kino­be­sø­ket, mens den førs­te og sis­te fasen ikke viser noen sær­lig nedgang.

Foto: Hen­rik Ørsted/Oslo Muse­umcba

Sosi­alt medi­um? Folk stim­ler til Saga kino i Oslo, 1965.

Men som vi har sett, er fal­let i kino­be­sø­ket i Nor­ge en nær­mest rett nedad­gå­en­de lin­je mel­lom 1960 og 1970, og viser ingen varia­sjo­ner mel­lom for­skjel­li­ge faser. For Nor­ge sett under ett er det alt­så ingen støt­te for trefaseteorien.

Vi må imid­ler­tid hus­ke på at fjern­sy­net ikke ble inn­ført over nat­ten, ver­ken i Nor­ge eller i and­re land. Utbyg­gin­gen av sen­der­nett gikk etter måten fort, men det tok mer enn ti år før meste­par­ten av befolk­nin­gen her i lan­det had­de fått til­gang til fjern­syns­sig­na­ler. Harald Espe­li opp­gir i Norsk tele­kom­mu­ni­ka­sjons­his­to­rie at fjern­syns­net­tet i 1970 besto av 39 hoved­sen­de­re og 266 mind­re sen­de­re og fre­kvens­om­for­me­re. Hoved­sen­der­ne dek­ket kun de mest tett­byg­de områ­de­ne, mens de mind­re sen­der­ne og fre­kvens­om­for­mer­ne tok fjern­syns­sig­na­le­ne vide­re inn i daler og fjord­er. I 1971 had­de 79 pro­sent av befolk­nin­gen mulig­het til å føl­ge NRKs sen­din­ger.[7]

Bare Ber­gen med Ulri­ken-sen­de­ren, og den delen av Oslo og Øst­lands­om­rå­det som had­de sikt­lin­jer til Try­vann og Jons­knu­ten ved Kongs­berg, kun­ne ta inn fjern­syns­sen­din­ger ved åpnin­gen i 1960. Stav­an­ger og Trond­heim fikk fjern­syn først året etter, og Kris­tian­sand i 1962. Finn­mark ble bygd ut med sen­de­re først i 1967, og sist kom nok fjern­sy­net til en rek­ke byg­der i Sogn og Fjorda­ne og Møre og Roms­dal. Selv i dag er det ikke full fjern­syns­dek­ning i lan­det. Vi kan der­med slå fast at det var stor varia­sjon i når lan­dets loka­le kino­er fikk kon­kur­ran­se fra fjern­sy­net.[8] Hvis vi skal se en fase­inn­de­ling i kino­be­sø­ket må vi ta utgangs­punkt i år null for den enkel­te senderen.

De store byene

Ved inn­gan­gen til 1964 utta­ler kino­sje­fen i Ber­gen, Osc. Both­ner, seg om «det bemer­kel­ses­ver­di­ge for­hold at den almin­ne­li­ge ned­gang i kino­inn­tek­te­ne, bl.a. som føl­ge av kon­kur­ran­sen med TV, for Ber­gens ved­kom­men­de først har gjort seg gjel­den­de i 1963».[9] Da den «almin­ne­li­ge ned­gan­gen» slo inn, had­de Ber­gen hatt fjern­syns­sen­din­ger i to år alle­re­de. Fra og med 1967 må vi kun­ne si at ned­gan­gen er over for Ber­gens ved­kom­men­de. Det­te året har kino­be­sø­ket i Ber­gen igjen sta­bi­li­sert seg med et besøk som er omtrent 25 pro­sent lave­re enn besø­ket i 1962. Ned­gan­gen i Ber­gen slår alt­så inn fle­re år etter at fjern­sy­net intro­du­se­res, den varer kor­te­re enn vi er vant til å tro, og den er langt mind­re enn ned­gan­gen i kino­be­sø­ket på lands­ba­sis, enn si i and­re land.

Ned­gan­gen varer len­ger i Oslo, men også her er ned­gan­gen rela­tivt kortvarig

Hvis vi ser på Oslo, den desi­dert størs­te kino­byen i Nor­ge, så har den­ne byen en til­sva­ren­de utvik­ling. Ned­gan­gen star­ter først et par år etter at fjern­syns­sen­din­ge­ne åpnet, men her sta­bi­li­se­rer kino­be­sø­ket seg først i 1968, på et nivå som er 34 pro­sent lave­re enn besø­ket i 1962. Ned­gan­gen i kino­be­sø­ket er stør­re i Oslo enn i Ber­gen, men hel­ler ikke her i nær­he­ten av den hal­ve­rin­gen av besø­ket som vi ser i man­ge and­re land og også på lands­ba­sis i Nor­ge. Ned­gan­gen varer len­ger i Oslo, men også her er ned­gan­gen rela­tivt kortvarig.

Det ser der­med ut til at det kan være mulig å fin­ne hold i teori­en om fase­inn­de­ling i de to størs­te byene i Nor­ge, spe­si­elt siden ned­gan­gen i besø­ket star­tet så seint. Men utvik­lin­gen i stor­by­ene Ber­gen og Oslo åpner også fle­re nye spørs­mål: Hvor­fra kom­mer ned­gan­gen på lands­ba­sis i 1961 og 1962 hvis fjern­sy­net ikke har noen virk­ning i den­ne tid­li­ge fasen? Hvor­dan kan ned­gan­gen på lands­ba­sis bli på nes­ten 50 pro­sent når det ser ut til at bare 25–35 pro­sent kan skyl­des fjernsynet?

Kinoboble i 1950-årene?

For å ta det førs­te først. Hvis vi skal sto­le på de rap­por­ter­te besøks­tal­le­ne, så had­de kino­ene et vold­somt opp­sving i Nor­ge etter den annen ver­dens­krig. Fra et besøk på ca 15 mil­lio­ner i året, mer enn dob­let besø­ket seg frem mot midt­en av 1950-åre­ne. I sis­te halv­del av det­te tiåret lå kino­be­sø­ket mer eller mind­re sta­bilt omkring 35 mil­lio­ner besø­ken­de i året. Det­te møns­te­ret med kraf­tig økning i kino­be­sø­ket etter kri­gen, fin­ner vi igjen i fle­re and­re land, og beg­ge våre nabo­land Dan­mark og Sve­ri­ge har sam­me utvik­ling som Norge.

Besøks­veks­ten ser ut til å være fulgt av en sterk vekst i antall kino­er. Fra de 300 kino­ene som er kjent i Nor­ge før kri­gen, voks­te antal­let til nær­me­re 700 ved inn­gan­gen til 1960-tal­let. Det er vel sann­syn­lig at åpnin­gen av nye kino­er har sam­men­heng med den almin­ne­li­ge gjen­opp­byg­gin­gen og vel­stands­ut­vik­lin­gen etter kri­gen. Uan­sett hva som var årsa­ken, så ser det ut til at utbyg­gin­gen var så sterk at kino­ka­pa­si­te­ten snart over­gikk behovet.

Et tred­je moment må også nev­nes. Det stats­eide sel­ska­pet Norsk Bygde­kino A/S ble etab­lert i 1948, og frem mot 1960 eks­pan­der­te det vold­somt. Målt i antall kino­be­søk var bygde­ki­no­en på det størs­te, det vil si omkring 1960, på stør­rel­se med Ber­gen kino med 1,7 mil­lio­ner besøk i året, men for­delt på nes­ten tusen spille­ste­der. Ber­gen had­de til sam­men­lig­ning fem kino­sa­ler i 1960. Og så seint som i bygde­ki­no­ens års­mel­ding for 1962, rap­por­te­res det om behov for fle­re spille­da­ger rundt om i lan­det.[10]

Når kino­ut­byg­gin­gen nåd­de høy­den på slut­ten av 1950-åre­ne, så var det med and­re ord ikke gitt at utvik­lin­gen skul­le fort­set­te inn i him­me­len. Utvik­lin­gen frem mot 1960 kan like gjer­ne ha vært dre­vet av gene­rell vel­stands­ut­vik­ling og moder­ni­se­ring, som av en øken­de etter­spør­sel etter nett­opp kino­un­der­hold­ning i befolk­nin­gen. En avskal­ling vir­ker der­med ikke una­tur­lig fra omkring 1960.

Kinonedleggelser senker kinobesøket

Den 15. febru­ar 1963 bren­ner Colos­se­um kino i Oslo. Colos­se­um svar­te på den tiden for 11 pro­sent av de sam­le­de bil­lett­inn­tek­te­ne til Oslos om lag 20 kino­er. Når én av 20 kino­er blir satt ut av funk­sjon, for­svin­ner nok ikke hele besø­ket. Folk kan tross alt fin­ne and­re kino­er innen­for aksep­tab­le reise­av­stan­der. Men kapa­si­te­ten syn­ker, både når det gjel­der antall seter og antall ler­re­ter. Fær­re fil­mer kan vises på års­ba­sis, og det blir mer rift om bil­let­te­ne til gjen­væ­ren­de seter. 

I Oslo var det nok verst at den desi­dert størs­te pre­mie­re­ki­no­en for ame­ri­kans­ke stor­fil­mer ble satt ut av spill i mer enn et år. Det kan også være et moment at Colos­se­um nok had­de et annet pub­li­kum enn and­re kino­er i Oslo, og som i ulik grad var vil­li­ge til å erstat­te kino­en med en sen­trumskino. Uan­sett var resul­ta­tet at kino­be­sø­ket sank med 9 pro­sent i Oslo i 1963. Det er mind­re enn tapet av Colos­se­um skul­le til­si, for kino­be­sø­ket steg ved de and­re kino­ene i Oslo det­te året, siden dis­se kino­ene nok absor­ber­te en del av Colosseum-publikumet.

Foto: Ukjent/Oslo Muse­umcba

Colos­se­um kino bren­ner 15. febru­ar 1963. En med­vir­ken­de årsak til fal­let i kino­be­sø­ket i byen på 60-tal­let, skri­ver artikkelforfatteren.

Jeg har ingen holde­punk­ter for å si at ned­gan­gen i kino­be­sø­ket i Oslo i 1963 bare skyl­des tapet av Colos­se­um kino, men jeg vil i hvert fall strek­ke meg til å si at ned­gan­gen i kino­be­sø­ket i 1960-åre­ne nok fikk en «fly­ing start» da Nor­ges størs­te kino Colos­se­um ble satt ut av spill.

Tapet av Colos­se­um kino gir oss et glimt av en vik­tig årsak til ned­gan­gen i kino­be­sø­ket i 1960-åre­ne, som har vært mind­re drøf­tet. John Spraos så imid­ler­tid nær­me­re på den­ne fak­to­ren i Stor­bri­tan­nia. Ved siden av den kla­re tall­mes­si­ge sam­men­hen­gen som han påvis­te mel­lom spred­nin­gen av fjern­sy­net og ned­gan­gen i kino­be­sø­ket, vis­te han også at det var en sterk tall­mes­sig sam­men­heng mel­lom ned­leg­gel­ser av kino­er og ned­gang i kino­be­sø­ket. Fak­tisk var det­te den enes­te under­søk­te sam­men­hen­gen som had­de for­kla­rings­kraft i for­hold til den fort­sat­te ned­gan­gen i kino­be­sø­ket i den tred­je fasen i Stor­bri­tan­nia, da det først og fremst var pen­sjo­nis­ter og lav­inn­tekts­grup­per som fikk fjern­syn, grup­per som ikke bruk­te kino­en noe sær­lig i utgangspunktet.

Hvis bare 25–35 pro­sent av ned­gan­gen i kino­be­sø­ket kan for­kla­res med fjern­sy­net, kan da ned­leg­gel­se av kino­er for­kla­re res­ten av ned­gan­gen i Norge?

Nedgang i private kinoer og kinoer på bygda

Om vi ser på de kom­mu­na­le kino­ene, er det vans­ke­lig å peke på kino­ned­leg­gel­ser som sen­ker besø­ket. I Oslo utta­ler kino­di­rek­tør Arn­ljot Engh i 1964 at det nok vil bli på tale å leg­ge ned enkel­te reprise­ki­no­er.[11] Men antal­let kom­mu­na­le kino­sa­ler totalt sett holdt seg tem­me­lig sta­bilt på lands­ba­sis gjen­nom 1960-åre­ne. Om vi der­imot ser på pri­va­te kino­er og bygde­ki­no­en, blir bil­det et annet.

Som nevnt over var Norsk Bygde­kino A/S Nor­ges and­re eller tred­je størs­te kino­be­drift i førs­te halv­del av 1960-åre­ne, i kon­kur­ran­se med Ber­gen. Fra 1965 inn­skren­ket kino­en drif­ten, etter fall i besø­ket året før. Fjern­sy­net var en far­lig kon­kur­rent også for bygde­ki­no­en, men det var utkant­strøk uten til­gang til fjern­syns­sig­na­ler, som først mis­tet fore­stil­lin­ge­ne. De peri­fe­re rute­ne som var tun­ge å betje­ne, ble kut­tet først, mens de sen­tra­le rute­ne ble beholdt.[12]

I 1969 had­de bygde­ki­no­en bare 570 spille­ste­der, antal­let var nes­ten hal­vert, og besø­ket var under en halv mil­lion. Bygde­ki­no­en had­de med and­re ord en ned­gang i besø­ket på over 70 pro­sent i løpet av tiåret. Og både antall spille­ste­der og besø­ket fort­sat­te å syn­ke utover i 1970-åre­ne.[13]

De pri­va­te, bofas­te kino­ene fin­ner vi stort sett på mind­re ste­der, med to unn­tak for de mel­lom­sto­re byene Aren­dal og Bodø. De pri­va­te kino­ene har ikke all­tid vært like flin­ke til å rap­por­te­re besøks­tall til KKL, så vi må ta tal­le­ne vi har med noen kly­per salt. Hvis vi ser på de pri­va­te kino­ene under ett, med det nevn­te for­be­hol­det, så var de kom­mu­na­le kino­ene sam­let lik 5–6 ber­genski­noer ved begyn­nel­sen av 1960-åre­ne. Besø­ket var i 1960 på 8,5 mil­lio­ner, og det steg både i 1961 og 1962 til over 8,7 mil­lio­ner, til tross for fjern­sy­net, eller kan­skje nett­opp for­di dis­se kino­ene for det mes­te lå uten­for ned­slags­fel­tet for fjernsynet.

Fem år sei­ne­re var besø­ket mer enn hal­vert, og det fort­sat­te å syn­ke til 1970 da besø­ket var mer enn 60 pro­sent lave­re enn i 1962. Mens antal­let kom­mu­na­le kino­er gjen­nom 1960-åre­ne lå sta­bilt omkring 200, med ube­ty­de­li­ge varia­sjo­ner, viser tall­ma­te­ria­let at antal­let pri­va­te kino­er sank med minst 35 pro­sent, fra 385 i 1963 til 262 i 1970. Minst, for­di KKL som sam­let inn tall­ma­te­ria­let, bemer­ket at svært man­ge kino­er ikke lever­te opp­ga­ve, slik at antal­let i 1963 nok var nær­me­re 540 kino­er enn 385. Hvis det­te tal­let er rik­tig, betyr det at om lag halv­par­ten av de pri­va­te kino­ene for­svant i løpet av noen år. Og antal­let har fort­satt å fal­le til våre dager. I 1982 var tal­let ikke-kom­mu­na­le kino­er 212, i 1999 var det 112.[14]

Mens prak­tisk talt ingen kom­mu­na­le kino­er ble ned­lagt i 1960-åre­ne, slik at den­ne fak­to­ren alt­så i prak­sis har hatt null virk­ning for ned­gan­gen i besø­ket på kom­mu­na­le kino­er, ble mer enn halv­par­ten av både pri­vat­drev­ne kino­er og halv­par­ten av bygde­ki­no­ens spille­ste­der ned­lagt i peri­oden. Her er virk­nin­gen av ned­leg­gel­ser så kata­stro­fal at vi vil ha pro­ble­mer med å skjel­ne fjern­sy­nets betyd­ning gjen­nom tallene.

Mens de pri­vat­drev­ne kino­ene og bygde­ki­no­en sto for 10,4 mil­lio­ner vs. 24 mil­lio­ner besø­ken­de i 1962, sto de for 4,1 mil­lio­ner mot 15,5 mil­lio­ner i 1969. Fra å utgjø­re 30 pro­sent av besø­ket i 1962 sto de for 20 pro­sent av besø­ket i 1969.

Flere skjeletter i skapet?

I en artik­kel i april­num­me­ret av Norsk film­blad i 1964 kri­ti­ser­te Elsa Bri­ta Mar­cus­sen kino­bran­sjen for et «impo­tent TV-hat».[15] Med støt­te i en bok av bel­gis­ke Leo Lun­ders, hev­det hun at en dype­re kunn­skap om det som skjed­de i under­hold­nings­sek­to­ren måt­te til for å for­stå det som skjed­de i kino­sek­to­ren. Film, kino og fjern­syn var bare ele­men­ter i vel­stands­øk­nin­gen som også omfat­ter høy­ere bolig­stan­dard, økning i bil­par­ken, leng­re ferier, stør­re reise­mu­lig­he­ter, fle­re skole­år og utvi­de­de stu­die­mu­lig­he­ter. Mope­der, motor­syk­ler, tran­sis­tor­ra­dio­er, LP-pla­ter og «de lang­hå­re­de lyd­fe­no­me­ner som kal­ler seg ‘The Beatles’,» var and­re ele­men­ter i samtidsbildet.

Mar­cus­sen viser vide­re til Lun­ders’ argu­ment om at utvik­lin­gen i kino­kon­su­met hen­ger sam­men med vel­stands­ut­vik­lin­gen. Det er inter­es­sant at Ita­lia, som tid­lig had­de fjern­syns­sen­din­ger, men ikke den sam­me vel­stands­ut­vik­ling som and­re deler av Euro­pa, «helt til det sis­te har hatt et posi­tivt kino­bil­de og en liv­lig nasjo­nal produksjon».

Et tred­je moment Mar­cus­sen trek­ker frem, er at fil­mer til­latt for barn under 16 år had­de sun­ket siden midt­en av 1950-åre­ne i man­ge euro­pe­is­ke land. Et dalen­de til­bud til en vik­tig pub­li­kums­grup­pe må nød­ven­dig­vis ha gjort kino­en mind­re attrak­tiv for aldersgruppen.

Jeg har ikke her tenkt å gå nær­me­re inn på dis­se and­re for­kla­rin­ge­ne, bare peke på at de fin­nes. Om det er mulig å fin­ne noen kla­re tall­mes­si­ge sam­men­hen­ger mel­lom noen av dis­se sam­men­hen­ge­ne og ned­gan­gen i kino­be­sø­ket er et annet spørs­mål. Spraos men­te ikke det. De enes­te hold­ba­re for­kla­rin­ge­ne til ned­gan­gen i kino­be­sø­ket som han fant, var fjern­sy­nets utbre­del­se på den ene siden og kino­dø­den på den and­re. Men Spraos under­søk­te bare ett land, ikke stør­re sam­men­hen­ger på tvers av lande­gren­ser. For å for­kla­re for­skjel­le­ne mel­lom den lave ned­gan­gen i kino­be­sø­ket i Dan­mark i for­hold til Sve­ri­ge og Nor­ge, kan det være rik­tig å se på både topo­gra­fi, boset­nings­mønst­re og orga­ni­se­rin­gen av kin­o­virk­som­he­ten i landene.

Om vi skal trek­ke en fore­lø­pig kon­klu­sjon av gjen­nom­gan­gen av årsa­ke­ne til ned­gan­gen i kino­be­sø­ket i Nor­ge i 1960-åre­ne, må det være at ned­gan­gen ikke så enty­dig skyld­tes utbre­del­sen av fjern­sy­net som vi har vært vant til å tro. Kom­mu­na­le kino­er ser ut til å ha klart seg rela­tivt greit gjen­nom 1960-åre­ne, og noen av dem, kan­skje de som had­de en krea­tiv inn­falls­vin­kel til utford­rin­ge­ne, og ikke bare la for dagen et «impo­tent TV-hat», klar­te seg bed­re enn and­re. Det er inter­es­sant i den­ne sam­men­hen­gen at Ber­gen kino i den and­re sto­re ned­gangs­pe­rioden i 1980-åre­ne, den som video­en fikk skyl­den for, ikke mis­tet pub­li­kum i det hele tatt.[16]

Kildereferanser

[1] Kjar­tan Fløg­stad, 1981, Loven vest for Pec­os, side 64.

[2] Se for eksem­pel Mari­na Gher­set­ti, 1996, Jak­ten på den för­svin­nan­de pub­li­ken (Arbets­rap­port nr. 56, Insti­tu­tio­nen för jour­na­lis­tik och mass­kom­mu­ni­ka­tion, Göte­borgs Uni­ver­si­tet), side 7.

[3] Klaus Bruhn Jen­sen (red.), 1997, Dansk medie­his­to­rie 1880–1960 (Dansk medie­his­to­rie, 2), side 244.

[4] Kil­de: Norsk radio­his­to­risk for­ening, http://www.nrhf.no/nrhf-lisens.html#Tvlisens, 5.01.2009.

[5] John Spraos, 1962, The decline of cine­ma. An economist’s report, Lon­don, side 22.

[6] Hans Fred­rik Dahl og Hen­rik G. Bas­ti­an­sen, 1999, Over til Oslo. NRK som mono­pol 1945–1981 (NRKs his­to­rie 3), Oslo, side ???

[7] Harald Espe­li, 2005, Det stats­do­mi­ner­te tele­re­gi­met (1920–1970) (Norsk tele­kom­mu­ni­ka­sjons­his­to­rie 2), Oslo, side 389–390. Kje­til Jarl Hal­se og Hel­ge Øst­bye, 2003, Norsk kring­kas­tings­his­to­rie, Oslo, side 139 hev­der at tal­let i 1972 var 96 %. Det­te er nok i over­kant. Først i våre dager har vi hatt så høy fjern­syns­dek­ning. Uan­sett må vi her til pri­mær­kil­der for å fin­ne bed­re tall.

[8] Kil­de: Norsk radio­his­to­risk for­ening, http://www.nrhf.no/nrhf-sendere-FM-TV-freq.html, 5.01.2009.

[9] Kino­sje­fe­ne i «key cities» sum­me­rer opp 1963: Mind­re besøk – lave­re inn­tek­ter, i Norsk film­blad 32 (1/1964), side 2–3 og 15.

[10] Mona Vaagan et al, 2000, Film på vei, bygde­ki­no­en gjen­nom fem­ti år (Norsk film­in­sti­tutts skrift­se­rie 15), Oslo, side 60.

[11] Kino­sje­fe­ne i «key cities» sum­me­rer opp 1963, side 2.

[12] Vaagan, side 60.

[13] Vaagan, side 66–67.

[14] NOU 2001:5 Kino i en ny tid, side 23.

[15] Elsa Bri­ta Mar­cus­sen, 1964, Kino­kri­se, fri­tid og vel­ferd, i Norsk film­blad nr. 4 1964, side 98–99.

[16] Geir Atle Ersland, 1995, Kino, Ber­gen, side 51.

TEMA

M

ediehis
torie

23 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen