Hva skjedde med kinoen da fjernsynet kom?

Det har vært vanlig å anta at det dramatiske fallet i kinobesøk i 1960-årene skyldes fjernsynets ankomst. Ser vi på fallet i kinobesøket på lokalt nivå, blir denne forklaringsmodellen imidlertid problematisk.

I essaysamlingen Loven vest for Pecos gir Kjartan Fløgstad oss et lite gløtt inn i fritida og utelivet til folk i ei vestnorsk industribygd omkring 1960, altså før fjernsynet kom:

«Publikum? Ja, publikum møtte mannjamnt opp. Ei trufast menighet av skiftarbeidarar, gymnasiastar, kjærastpar, yrkesskulegutar og andre ubefesta individer. Ja, i helgene kunne det vel til og med henda at eit og anna besteborgarpar dukka opp for å få med seg årets norske storfilm, som alltid var ein roman av ein viss Johan Falkberget filmatisert av ein viss Arne Skouen, eller Fjols til fjells eller Far til fire i sneen med Lille Ole og store Ib Schønberg eller Qua Vadis eller var det Lutherfilmen som gjekk denne helga eller kanskje den norske storfilmen om Hans Nielsen Hauge? For dette var før fjernsynet kom og flytta dei levande bildene inn i salongmøblementet, og garantert berre i helgene, for når det blei vist film midt i veka, tirsdag cowboy, torsdag kriminal, var det berre kjernepublikum som møtte opp, og gjekk igjen 90 minuttar seinare med flotte replikkar om desse franske filmane som sluttar akkurat der dei skulle begynna.»[1]

Situasjonen var en helt annen bare ti år seinere. Fløgstad nevner jo at dette var før fjernsynet, for det er et vendepunkt i historien om kinoen når fjernsynsapparatene bæres inn i norske hjem. Etter at kong Olav åpnet de regulære fjernsynssendingene 20. august 1960, var det stadig flere som skaffet seg fjernsyn. Ja, noen hadde alt skaffet seg fjernsyn før den offisielle åpningen for å se prøvesendingene med overføring fra de olympiske vinterlekene i Squaw Valley samme år. Og sommerolympiaden som ble fjernsynsoverført fra Roma kort etter fjernsynsåpningen la heller ingen demper på fjernsyns-lysten. De som ikke hadde fjernsyn selv, benket seg hos naboer eller kjente, og folk ble så opptatt av å se på fjernsyn at de ikke fikk tid til å gå så mye på kino som de hadde gjort før. Folk ville visst heller se flimrende, uskarpe og svarthvite bilder på en knøttliten skjerm i en fullt opplyst stue, sammen med familien, enn storslåtte fargebilder i en mørk kinosal sammen med andre eventyrlystne.

Tallene lar det ikke være noen tvil om at kinobesøket sank dramatisk mellom 1960 og 1970. I 1960 var hver nordmann på kino nesten en gang i måneden, eller tolv ganger i året i gjennomsnitt. Hvert år det neste tiåret er det, landet sett under ett, færre som går på kino enn året før. I 1970 gikk nordmenn på kino bare fire ganger i året. Kinobesøket ved landets kinoer var halvert på bare ti år.

Antall kinoer og besøk i Norge 1926-1998. Kinoer inkl. både kommunale og private kinoer. Besøk omfatter også bygdekinoer. (kilde: SSB)

Og fjernsynet fikk skylda. Ut fra erfaringene fra andre land, var det ventet en nedgang i kinobesøket da fjernsynet åpnet i 1960. I Sverige hadde man erfart nedgangen. Fra 1957 var det regulære fjernsynssendinger der, og i 1963 hadde 1,8 millioner svensker skaffet seg fjernsynslisens. I den samme perioden var kinobesøket halvert fra 80 millioner til 40 millioner i året.[2]

Kinobesøket sank i alle land i tiåret etter at regulære fjernsynssendinger startet. Og det er en åpenbar tallmessig sammenheng mellom kinobesøket og spredningen av fjernsynet. Men samtidig er det forbausende at få eller ingen har stilt spørsmål ved om ikke også andre faktorer kan ha bidratt til nedgangen i kinobesøket. For sammenhengen mellom økningen i antall fjernsynslisenser og nedgangen i antall kinobesøk, gir ingen grunnlag for å hevde at fjernsynet var den eneste forklaringen på den påtakelige atferdsendringen blant folk. Hvis vi ser til Danmark, var nedgangen i kinobesøket der langt lavere enn i Sverige og Norge, kun 25 prosent mellom 1953 og 1960.[3] Hvordan skal vi forklare det? For å si noe nærmere om årsaksforhold må vi se nærmere på hva som faktisk skjedde, og også undersøke andre mulige årsaker.

Film vs. fjernsyn

Det er litt overraskende at sammenhengen er så klar. Kino og fjernsyn har rett nok likhetstrekk – begge formidler levende bilder, begge er fritidsaktiviteter – men mediene er på mange vis også svært forskjellige. Format, bildekvalitet, innhold og ikke minst den sosiale sammenheng de inngår i, er svært forskjellig. Kinoen viser hovedsakelig helaftens fiksjonsfilmer i farger, med høy bildekvalitet på et stort lerret i en mørk sal med plass til flere hundre tilskuere. Alle er omgitt av fremmede.

Foto: Norsk Folkemuseumcbnd

TV - attraktivt alternativ til kinofilmen? Her dommere i "Kvitt eller dobbelt", 1966.

Fjernsynet hadde på 1960-tallet et helt annet innhold enn kinoen, og ble brukt i en helt annen sammenheng. Fjernsynet viste direktesendte debatt-, opplysnings- og underholdningsprogrammer i svarthvitt, bildekvaliteten var dårlig på den lille flimrende skjermen, og mottakerforholdene kunne forringe kvaliteten ytterligere. Fjernsynet sto hjemme i en lys stue, der en håndfull mennesker som alle kjente hverandre, eller var i familie, samlet seg foran skjermen.

Kan det da være så enkelt at folk byttet ut det ene mediet for det andre? Endret virkelig folk sine preferanser for underholdning, sine krav til kvalitet, og ikke minst sine sosiale vaner over natten?

"Besteborgarpar vs. ubefesta individer"

Fløgstad minner oss om et forhold som nok har betydning for vendingen i kinovanene. Folk er forskjellige. Mange hadde et regelmessig kinokonsum, andre hadde et mer sporadisk forhold til kinoen. "Besteborgerpar" hadde kinovaner som stort sett begrenset seg til de kulturelle storfilmene, ifølge Fløgstad. Det er denne publikumsgruppen som er mest troende til å erstatte kinoen med annen underholdning, først og fremst fordi de nok ikke hadde sterke bånd til kinoen. De brukte ikke kinoen som treffested, og var der kun for å se en aktuell film.

Vi vet dessuten at ny hjemmeelektronikk alltid sprer seg først blant publikumsgrupper som har råd til å betale den høye inngangsprisen når teknologien er ny. Det er først når prisene synker, at forbrukerelektronikken brer seg blant folk flest. «Besteborgerpar» var nok de som først hadde råd til å betale inngangsprisen til fjernsynet, og hadde samtidig ingen sterke bånd til kinoen. Det virker sannsynlig at disse besteborgerparene lett ville kunne slutte å gå på kino når de fikk et alternativt tilbud som passet deres vaner bedre.

Utviklingen i antall fjernsynslisenser i Norge. (Kilde: Norsk radiohistorisk forening)

Den viktigste publikumsgruppen for kinoen var nok det som Fløgstad kaller "ei trufast menighet av skiftarbeidarar, gymnasiastar, kjærastpar, yrkesskulegutar og andre ubefesta individer". Dagens kinosjefer liker bedre betegnelsen ungdom i alderen 15–24. Det kan diskuteres hvilken som er mest treffende, men den siste gjør det i hvert fall enklere å telle. Uansett er det ikke svært sannsynlig at denne gruppen var blant de første som skaffet seg fjernsyn[4] i begynnelsen av 1960-årene. La oss foreløpig anta at fjernsynet ikke "rammet" ungdommen før familie, bekjente eller naboer skaffet seg fjernsyn og ga dem tilgang til det nye mediet.

Tre faser

Den britiske forskeren John Spraos er en av de få som har undersøkt bakgrunnen for fallet i kinobesøket systematisk. I 1962 ga han ut boken The Decline of Cinema om fallet i kinobesøket i Storbritannia etter at antall fjernsynslisenser begynte å vokse i landet utover i 1950-årene. Selv om det hadde vært regulære fjernsynssendinger der siden før krigen, var det nemlig først etter kroningen av dronning Elizabeth II, 2. juni 1953, at antall fjernsynslisenser virkelig tok av. Spraos deler utviklingen inn i tre faser.[5]

I den første fasen er det ifølge Spraos «besteborgarpar» som kjøper seg fjernsyn. For familier med relativt høy husholdningsinntekt var fjernsynet en mindre økonomisk byrde enn for andre publikumsgrupper. Men at disse inntektsgruppene kjøpte seg fjernsyn, fikk mindre betydning for kinobesøket, hevder Spraos, for de gikk ikke så ofte på kino.

Det var stor variasjon i når landets lokale kinoer fikk konkurranse fra fjernsynet

I den andre fasen, som Spraos tidfester til årene etter ca 1955 i Storbritannia, er det arbeiderklassen som kjøper seg fjernsyn. Ikke bare er det arbeiderklassen som utgjør kinoenes viktigste publikumstilfang. De som kjøper fjernsyn først, er gjerne storfamilier med hjemmeboende ungdommer, der kinokonsumet er høyt. Store familier med hjemmeboende ungdommer hadde gjerne en høy husholdningsinntekt på grunn av barn som hadde begynt å tjene penger, og kunne dermed lettere samle seg om å kjøpe et fjernsynsapparat. Aldersgruppen 15–24 år utgjør tradisjonelt kjernepublikumet til kinoene, og fjernsynets inntog i denne aldersgruppen var dermed særlig ødeleggende for kinoene.

Antall TV-lisenser fortsetter å vokse i den tredje fasen, men først og fremt i grupper av befolkningen som brukte kinoen lite. Det var for en stor del pensjonister og andre lavinntektsgrupper som kjøpte fjernsyn i den tredje fasen. For å forklare utviklingen av kinobesøket, er det andre faktorer enn fjernsynet som blir viktige nå.

Lokale variasjoner

Kan vi finne tilsvarende faser i det norske kinobesøket etter at fjernsynssendingene startet? Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen som har skrevet om NRKs historie i tre volumsterke bind, hopper bukk over det sosiale aspektet ved utbredelsen av fjernsynet når de deler fjernsynskjøperne i tre grupper: "de ivrigste først, deretter de middels interesserte, til sist etternølerne".[6] At disse forfatterne velger å dele utviklingen i tre, handler vel mest om en akademisk vane (det meste kan deles i tre, hvis man vil), og beskrivelsen kan vi neppe bruke til annet enn å klage over mangelen på en sosial fjernsynshistorie i Norge. I mangel av bedre, får vi gå ut fra at mønsteret Spraos har gjort rede for også gjelder i Norge, i hvert fall de største byene. Hvis dette er rett, og hvis det faktisk er en sammenheng mellom økningen i fjernsynslisenser og nedgangen i kinobesøket, så burde de tre fasene avtegne seg i kinostatistikken, slik at den andre fasen har den mest markante nedgangen i kinobesøket, mens den første og siste fasen ikke viser noen særlig nedgang.

Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museumcba

Sosialt medium? Folk stimler til Saga kino i Oslo, 1965.

Men som vi har sett, er fallet i kinobesøket i Norge en nærmest rett nedadgående linje mellom 1960 og 1970, og viser ingen variasjoner mellom forskjellige faser. For Norge sett under ett er det altså ingen støtte for trefaseteorien.

Vi må imidlertid huske på at fjernsynet ikke ble innført over natten, verken i Norge eller i andre land. Utbyggingen av sendernett gikk etter måten fort, men det tok mer enn ti år før mesteparten av befolkningen her i landet hadde fått tilgang til fjernsynssignaler. Harald Espeli oppgir i Norsk telekommunikasjonshistorie at fjernsynsnettet i 1970 besto av 39 hovedsendere og 266 mindre sendere og frekvensomformere. Hovedsenderne dekket kun de mest tettbygde områdene, mens de mindre senderne og frekvensomformerne tok fjernsynssignalene videre inn i daler og fjorder. I 1971 hadde 79 prosent av befolkningen mulighet til å følge NRKs sendinger.[7]

Bare Bergen med Ulriken-senderen, og den delen av Oslo og Østlandsområdet som hadde siktlinjer til Tryvann og Jonsknuten ved Kongsberg, kunne ta inn fjernsynssendinger ved åpningen i 1960. Stavanger og Trondheim fikk fjernsyn først året etter, og Kristiansand i 1962. Finnmark ble bygd ut med sendere først i 1967, og sist kom nok fjernsynet til en rekke bygder i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Selv i dag er det ikke full fjernsynsdekning i landet. Vi kan dermed slå fast at det var stor variasjon i når landets lokale kinoer fikk konkurranse fra fjernsynet.[8] Hvis vi skal se en faseinndeling i kinobesøket må vi ta utgangspunkt i år null for den enkelte senderen.

De store byene

Ved inngangen til 1964 uttaler kinosjefen i Bergen, Osc. Bothner, seg om "det bemerkelsesverdige forhold at den alminnelige nedgang i kinoinntektene, bl.a. som følge av konkurransen med TV, for Bergens vedkommende først har gjort seg gjeldende i 1963".[9] Da den "alminnelige nedgangen" slo inn, hadde Bergen hatt fjernsynssendinger i to år allerede. Fra og med 1967 må vi kunne si at nedgangen er over for Bergens vedkommende. Dette året har kinobesøket i Bergen igjen stabilisert seg med et besøk som er omtrent 25 prosent lavere enn besøket i 1962. Nedgangen i Bergen slår altså inn flere år etter at fjernsynet introduseres, den varer kortere enn vi er vant til å tro, og den er langt mindre enn nedgangen i kinobesøket på landsbasis, enn si i andre land.

Nedgangen varer lenger i Oslo, men også her er nedgangen relativt kortvarig

Hvis vi ser på Oslo, den desidert største kinobyen i Norge, så har denne byen en tilsvarende utvikling. Nedgangen starter først et par år etter at fjernsynssendingene åpnet, men her stabiliserer kinobesøket seg først i 1968, på et nivå som er 34 prosent lavere enn besøket i 1962. Nedgangen i kinobesøket er større i Oslo enn i Bergen, men heller ikke her i nærheten av den halveringen av besøket som vi ser i mange andre land og også på landsbasis i Norge. Nedgangen varer lenger i Oslo, men også her er nedgangen relativt kortvarig.

Det ser dermed ut til at det kan være mulig å finne hold i teorien om faseinndeling i de to største byene i Norge, spesielt siden nedgangen i besøket startet så seint. Men utviklingen i storbyene Bergen og Oslo åpner også flere nye spørsmål: Hvorfra kommer nedgangen på landsbasis i 1961 og 1962 hvis fjernsynet ikke har noen virkning i denne tidlige fasen? Hvordan kan nedgangen på landsbasis bli på nesten 50 prosent når det ser ut til at bare 25–35 prosent kan skyldes fjernsynet?

Kinoboble i 1950-årene?

For å ta det første først. Hvis vi skal stole på de rapporterte besøkstallene, så hadde kinoene et voldsomt oppsving i Norge etter den annen verdenskrig. Fra et besøk på ca 15 millioner i året, mer enn doblet besøket seg frem mot midten av 1950-årene. I siste halvdel av dette tiåret lå kinobesøket mer eller mindre stabilt omkring 35 millioner besøkende i året. Dette mønsteret med kraftig økning i kinobesøket etter krigen, finner vi igjen i flere andre land, og begge våre naboland Danmark og Sverige har samme utvikling som Norge.

Besøksveksten ser ut til å være fulgt av en sterk vekst i antall kinoer. Fra de 300 kinoene som er kjent i Norge før krigen, vokste antallet til nærmere 700 ved inngangen til 1960-tallet. Det er vel sannsynlig at åpningen av nye kinoer har sammenheng med den alminnelige gjenoppbyggingen og velstandsutviklingen etter krigen. Uansett hva som var årsaken, så ser det ut til at utbyggingen var så sterk at kinokapasiteten snart overgikk behovet.

Et tredje moment må også nevnes. Det statseide selskapet Norsk Bygdekino A/S ble etablert i 1948, og frem mot 1960 ekspanderte det voldsomt. Målt i antall kinobesøk var bygdekinoen på det største, det vil si omkring 1960, på størrelse med Bergen kino med 1,7 millioner besøk i året, men fordelt på nesten tusen spillesteder. Bergen hadde til sammenligning fem kinosaler i 1960. Og så seint som i bygdekinoens årsmelding for 1962, rapporteres det om behov for flere spilledager rundt om i landet.[10]

Når kinoutbyggingen nådde høyden på slutten av 1950-årene, så var det med andre ord ikke gitt at utviklingen skulle fortsette inn i himmelen. Utviklingen frem mot 1960 kan like gjerne ha vært drevet av generell velstandsutvikling og modernisering, som av en økende etterspørsel etter nettopp kinounderholdning i befolkningen. En avskalling virker dermed ikke unaturlig fra omkring 1960.

Kinonedleggelser senker kinobesøket

Den 15. februar 1963 brenner Colosseum kino i Oslo. Colosseum svarte på den tiden for 11 prosent av de samlede billettinntektene til Oslos om lag 20 kinoer. Når én av 20 kinoer blir satt ut av funksjon, forsvinner nok ikke hele besøket. Folk kan tross alt finne andre kinoer innenfor akseptable reiseavstander. Men kapasiteten synker, både når det gjelder antall seter og antall lerreter. Færre filmer kan vises på årsbasis, og det blir mer rift om billettene til gjenværende seter.

I Oslo var det nok verst at den desidert største premierekinoen for amerikanske storfilmer ble satt ut av spill i mer enn et år. Det kan også være et moment at Colosseum nok hadde et annet publikum enn andre kinoer i Oslo, og som i ulik grad var villige til å erstatte kinoen med en sentrumskino. Uansett var resultatet at kinobesøket sank med 9 prosent i Oslo i 1963. Det er mindre enn tapet av Colosseum skulle tilsi, for kinobesøket steg ved de andre kinoene i Oslo dette året, siden disse kinoene nok absorberte en del av Colosseum-publikumet.

Foto: Ukjent/Oslo Museumcba

Colosseum kino brenner 15. februar 1963. En medvirkende årsak til fallet i kinobesøket i byen på 60-tallet, skriver artikkelforfatteren.

Jeg har ingen holdepunkter for å si at nedgangen i kinobesøket i Oslo i 1963 bare skyldes tapet av Colosseum kino, men jeg vil i hvert fall strekke meg til å si at nedgangen i kinobesøket i 1960-årene nok fikk en "flying start" da Norges største kino Colosseum ble satt ut av spill.

Tapet av Colosseum kino gir oss et glimt av en viktig årsak til nedgangen i kinobesøket i 1960-årene, som har vært mindre drøftet. John Spraos så imidlertid nærmere på denne faktoren i Storbritannia. Ved siden av den klare tallmessige sammenhengen som han påviste mellom spredningen av fjernsynet og nedgangen i kinobesøket, viste han også at det var en sterk tallmessig sammenheng mellom nedleggelser av kinoer og nedgang i kinobesøket. Faktisk var dette den eneste undersøkte sammenhengen som hadde forklaringskraft i forhold til den fortsatte nedgangen i kinobesøket i den tredje fasen i Storbritannia, da det først og fremst var pensjonister og lavinntektsgrupper som fikk fjernsyn, grupper som ikke brukte kinoen noe særlig i utgangspunktet.

Hvis bare 25–35 prosent av nedgangen i kinobesøket kan forklares med fjernsynet, kan da nedleggelse av kinoer forklare resten av nedgangen i Norge?

Nedgang i private kinoer og kinoer på bygda

Om vi ser på de kommunale kinoene, er det vanskelig å peke på kinonedleggelser som senker besøket. I Oslo uttaler kinodirektør Arnljot Engh i 1964 at det nok vil bli på tale å legge ned enkelte reprisekinoer.[11] Men antallet kommunale kinosaler totalt sett holdt seg temmelig stabilt på landsbasis gjennom 1960-årene. Om vi derimot ser på private kinoer og bygdekinoen, blir bildet et annet.

Som nevnt over var Norsk Bygdekino A/S Norges andre eller tredje største kinobedrift i første halvdel av 1960-årene, i konkurranse med Bergen. Fra 1965 innskrenket kinoen driften, etter fall i besøket året før. Fjernsynet var en farlig konkurrent også for bygdekinoen, men det var utkantstrøk uten tilgang til fjernsynssignaler, som først mistet forestillingene. De perifere rutene som var tunge å betjene, ble kuttet først, mens de sentrale rutene ble beholdt.[12]

I 1969 hadde bygdekinoen bare 570 spillesteder, antallet var nesten halvert, og besøket var under en halv million. Bygdekinoen hadde med andre ord en nedgang i besøket på over 70 prosent i løpet av tiåret. Og både antall spillesteder og besøket fortsatte å synke utover i 1970-årene.[13]

De private, bofaste kinoene finner vi stort sett på mindre steder, med to unntak for de mellomstore byene Arendal og Bodø. De private kinoene har ikke alltid vært like flinke til å rapportere besøkstall til KKL, så vi må ta tallene vi har med noen klyper salt. Hvis vi ser på de private kinoene under ett, med det nevnte forbeholdet, så var de kommunale kinoene samlet lik 5–6 bergenskinoer ved begynnelsen av 1960-årene. Besøket var i 1960 på 8,5 millioner, og det steg både i 1961 og 1962 til over 8,7 millioner, til tross for fjernsynet, eller kanskje nettopp fordi disse kinoene for det meste lå utenfor nedslagsfeltet for fjernsynet.

Fem år seinere var besøket mer enn halvert, og det fortsatte å synke til 1970 da besøket var mer enn 60 prosent lavere enn i 1962. Mens antallet kommunale kinoer gjennom 1960-årene lå stabilt omkring 200, med ubetydelige variasjoner, viser tallmaterialet at antallet private kinoer sank med minst 35 prosent, fra 385 i 1963 til 262 i 1970. Minst, fordi KKL som samlet inn tallmaterialet, bemerket at svært mange kinoer ikke leverte oppgave, slik at antallet i 1963 nok var nærmere 540 kinoer enn 385. Hvis dette tallet er riktig, betyr det at om lag halvparten av de private kinoene forsvant i løpet av noen år. Og antallet har fortsatt å falle til våre dager. I 1982 var tallet ikke-kommunale kinoer 212, i 1999 var det 112.[14]

Mens praktisk talt ingen kommunale kinoer ble nedlagt i 1960-årene, slik at denne faktoren altså i praksis har hatt null virkning for nedgangen i besøket på kommunale kinoer, ble mer enn halvparten av både privatdrevne kinoer og halvparten av bygdekinoens spillesteder nedlagt i perioden. Her er virkningen av nedleggelser så katastrofal at vi vil ha problemer med å skjelne fjernsynets betydning gjennom tallene.

Mens de privatdrevne kinoene og bygdekinoen sto for 10,4 millioner vs. 24 millioner besøkende i 1962, sto de for 4,1 millioner mot 15,5 millioner i 1969. Fra å utgjøre 30 prosent av besøket i 1962 sto de for 20 prosent av besøket i 1969.

Flere skjeletter i skapet?

I en artikkel i aprilnummeret av Norsk filmblad i 1964 kritiserte Elsa Brita Marcussen kinobransjen for et «impotent TV-hat».[15] Med støtte i en bok av belgiske Leo Lunders, hevdet hun at en dypere kunnskap om det som skjedde i underholdningssektoren måtte til for å forstå det som skjedde i kinosektoren. Film, kino og fjernsyn var bare elementer i velstandsøkningen som også omfatter høyere boligstandard, økning i bilparken, lengre ferier, større reisemuligheter, flere skoleår og utvidede studiemuligheter. Mopeder, motorsykler, transistorradioer, LP-plater og «de langhårede lydfenomener som kaller seg ‘The Beatles’,» var andre elementer i samtidsbildet.

Marcussen viser videre til Lunders' argument om at utviklingen i kinokonsumet henger sammen med velstandsutviklingen. Det er interessant at Italia, som tidlig hadde fjernsynssendinger, men ikke den samme velstandsutvikling som andre deler av Europa, «helt til det siste har hatt et positivt kinobilde og en livlig nasjonal produksjon».

Et tredje moment Marcussen trekker frem, er at filmer tillatt for barn under 16 år hadde sunket siden midten av 1950-årene i mange europeiske land. Et dalende tilbud til en viktig publikumsgruppe må nødvendigvis ha gjort kinoen mindre attraktiv for aldersgruppen.

Jeg har ikke her tenkt å gå nærmere inn på disse andre forklaringene, bare peke på at de finnes. Om det er mulig å finne noen klare tallmessige sammenhenger mellom noen av disse sammenhengene og nedgangen i kinobesøket er et annet spørsmål. Spraos mente ikke det. De eneste holdbare forklaringene til nedgangen i kinobesøket som han fant, var fjernsynets utbredelse på den ene siden og kinodøden på den andre. Men Spraos undersøkte bare ett land, ikke større sammenhenger på tvers av landegrenser. For å forklare forskjellene mellom den lave nedgangen i kinobesøket i Danmark i forhold til Sverige og Norge, kan det være riktig å se på både topografi, bosetningsmønstre og organiseringen av kinovirksomheten i landene.

Om vi skal trekke en foreløpig konklusjon av gjennomgangen av årsakene til nedgangen i kinobesøket i Norge i 1960-årene, må det være at nedgangen ikke så entydig skyldtes utbredelsen av fjernsynet som vi har vært vant til å tro. Kommunale kinoer ser ut til å ha klart seg relativt greit gjennom 1960-årene, og noen av dem, kanskje de som hadde en kreativ innfallsvinkel til utfordringene, og ikke bare la for dagen et «impotent TV-hat», klarte seg bedre enn andre. Det er interessant i denne sammenhengen at Bergen kino i den andre store nedgangsperioden i 1980-årene, den som videoen fikk skylden for, ikke mistet publikum i det hele tatt.[16]

Kildereferanser

[1] Kjartan Fløgstad, 1981, Loven vest for Pecos, side 64.

[2] Se for eksempel Marina Ghersetti, 1996, Jakten på den försvinnande publiken (Arbetsrapport nr. 56, Institutionen för journalistik och masskommunikation, Göteborgs Universitet), side 7.

[3] Klaus Bruhn Jensen (red.), 1997, Dansk mediehistorie 1880–1960 (Dansk mediehistorie, 2), side 244.

[4] Kilde: Norsk radiohistorisk forening, http://www.nrhf.no/nrhf-lisens.html#Tvlisens, 5.01.2009.

[5] John Spraos, 1962, The decline of cinema. An economist's report, London, side 22.

[6] Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen, 1999, Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981 (NRKs historie 3), Oslo, side ???

[7] Harald Espeli, 2005, Det statsdominerte teleregimet (1920–1970) (Norsk telekommunikasjonshistorie 2), Oslo, side 389–390. Kjetil Jarl Halse og Helge Østbye, 2003, Norsk kringkastingshistorie, Oslo, side 139 hevder at tallet i 1972 var 96 %. Dette er nok i overkant. Først i våre dager har vi hatt så høy fjernsynsdekning. Uansett må vi her til primærkilder for å finne bedre tall.

[8] Kilde: Norsk radiohistorisk forening, http://www.nrhf.no/nrhf-sendere-FM-TV-freq.html, 5.01.2009.

[9] Kinosjefene i «key cities» summerer opp 1963: Mindre besøk – lavere inntekter, i Norsk filmblad 32 (1/1964), side 2–3 og 15.

[10] Mona Vaagan et al, 2000, Film på vei, bygdekinoen gjennom femti år (Norsk filminstitutts skriftserie 15), Oslo, side 60.

[11] Kinosjefene i «key cities» summerer opp 1963, side 2.

[12] Vaagan, side 60.

[13] Vaagan, side 66–67.

[14] NOU 2001:5 Kino i en ny tid, side 23.

[15] Elsa Brita Marcussen, 1964, Kinokrise, fritid og velferd, i Norsk filmblad nr. 4 1964, side 98–99.

[16] Geir Atle Ersland, 1995, Kino, Bergen, side 51.

TEMA

M

ediehis
torie

23 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen