Egil Sundar: Politikk med Remington

Aftenposten-veteran Egil Sundar spilte både observatørens og aktørens rolle i sin utrettelige kamp for borgerlig regjeringssamarbeid.

Egil Sun­dar skrev sin siste Aften­posten-led­er i mai 1990: «Så skyver jeg min Rem­ing­ton til side, og drar flaket ut av mask­i­nen, leser i kveld­sl­y­set. Gjør noen ret­telser med kulepen­nen. Ube­mer­ket forsvin­ner jeg noen min­ut­ter senere ut bakveien i avishuset som hadde vært mitt hjem i alle disse år. En lang dags ferd i pressens og sam­fun­nets tjen­este er tilendebragt».

Arbei­ds­da­gen i Aften­posten var over. Da hadde Sun­dar svingt tak­t­stokken over borg­erlig poli­tikk siden midten av 1960-årene.

En selvstendig borgerlig aksjonisme

Grün­er­løkk­agut­ten Egil Nilsen var presse­mann med gen­uine poli­tiske ambisjon­er på egne og avisens veg­ne, men særlig for sitt par­ti, Høyre. Han var på ingen måte par­tilo­jal, men kjørte Aften­postens og sin aksjons løp i det poli­tisk-pub­li­sis­tiske land­skapet. Som mangeårig led­er for Aften­postens poli­tiske avdel­ing og siden sje­fredak­tør bedrev han en selvs­tendig form for borg­erlig aksjon­isme. Inntil han måtte for­late sin post, levde Aften­postens og Høyres ledelse med denne skikkelsen som over­skred skil­let mel­lom redak­sjon og par­tilokale på sin ege­nart­ede måte. At han fikk holde på, skyldtes at han lenge lyktes.

Egil Sundar i Akersgata i januar 1988 (foto: Jon Hauge, Aftenposten/NTB Scanpix)

Egil Sun­dar i Akers­ga­ta i jan­u­ar 1988 (foto: Jon Hauge, Aftenposten/NTB Scanpix)

Egil Sun­dar kom til Aften­posten i 1958, og var sjef for Aften­postens poli­tiske avdel­ing i 20 år og ble så sje­fredak­tør fra 1984 til han ble avsatt i 1989. Han spilte, som han sier i sine memo­ar­er, både obser­vatørens og aktørens rolle. Fra 1973 ble han en utret­telig pådriv­er for borg­erlig reg­jer­ingssamar­beid. Sun­dar mente at par­tiene selv ikke mak­tet å finne sam­men – de måtte ha hjelp. Sun­dar selv og de aksjon­er han sto bak var fasil­i­ta­toren som søk­te – og klarte – å få par­tiene til å samar­bei­de, trass i de prob­lemene Kris­telig Folkepar­ti og Sen­ter­par­ti­et på hver sine måter rep­re­sen­terte. Med dårlig skjult stol­thet forteller Sun­dar i sin bok om hvor­dan den ene etter den andre fra Høyres ledelse kom til ham for å «søke råd», det vil si sikre seg Aften­postens støtte.

…den ene etter den andre fra Høy­res ledelse kom til ham for å «søke råd»

I mars 1971 tilkalte stort­ing­spres­i­dent Bernt Ing­vald­sen Sun­dar til Stortinget for å diskutere situ­asjo­nen etter Borten-reg­jerin­gens fall. Han vil ha Aften­postens fort­sat­te støtte for en fort­satt borg­erlig reg­jer­ing, og der­for er det nød­vendig å skrive pent om Sen­ter­par­ti­et. Ing­vald­sen får ikke den støt­ten han ber om. Rol­lene var for anled­nin­gen byt­tet om – den sam­ling­sivrige Sun­dar ville ikke skrive for­so­n­ende om Sen­ter­par­ti­et og Borten som hadde rent det borg­erlige samar­bei­det i senk. Sun­dar skriv­er: «Pres­i­den­ten må nok gå videre uten min med­virkn­ing; dette både av hen­syn til min egen integritet og den presseetikk jeg bek­jen­ner meg til». Men også poli­tisk men­er han det er en dårlig ide. I Aften­postens spal­ter har han skrevet at Reg­jerin­gen er grepet av «en van­mak­ts ånd». Stikko­r­dene «tillit­skrise» og øns­ket om «fornyelse av samar­bei­det» var dårlig skjulte kode­ord for at reg­jerin­gen måtte ha en ny sjef. Ing­vald­sen, som van­ligvis var tilhenger av en ren og klar Høyre-pro­fil, ville der­i­mot forhin­dre at Brat­teli tok over. Dette til tross for at bare Brat­teli, slik Sun­dar så det, kunne lose Norge inn i EEC.

Egil Sun­dars beskriv­else av Bernt Ing­vald­sen pass­er påfal­l­ende godt på Sun­dar selv: «Han var en markant skikkelse”, skriv­er Sun­dar, «steil og sterk i sine stand­punk­ter, bas­tant i sin form, selvbe­visst og beslutt­som. Aldri skulle noen betvile hans hold­ninger og poli­tiske kurs, aller minst i hans eget par­ti Høyre, hvor han like­frem så det som sin plikt å øve et ved­varende kri­tisk korrektiv».

EF-nederlaget i 1972

Resul­tatet av folkeavstemnin­gen om EF i 1972 var tung å svelge for redak­sjon­ssekretær Egil Sun­dar. At han var en dårlig taper, er et under­state­ment. I sin opp­sum­merende artikkel 29. desem­ber 1972 skrev han føl­gende under tit­te­len «Da poli­tik­erne vak­let og folket sa nei»:

«Et spørsmål som naturlig melder seg, er hvor­dan det kunne gå til at folke­fler­tal­let val­gte å si nei til Europa og fak­tisk aksepterte det skrem­me­bilde som var manet frem gjen­nom Folke­beveg­elsens pro­pa­gan­da. Samar­bei­de i for­p­lik­tende for­mer har vært en klar lin­je i norsk uten­rik­spoli­tikk helt siden den annen ver­den­skrig, og norsk delt­agelse i et utvidet samar­bei­de i Vest-Europa ville være en logisk videre­føring av denne poli­tikk. Ikke desto min­dre sa folket nei til medlem­skap i EF, den vik­tig­ste av alle samar­bei­d­sor­gan­isas­jon­er i vår verdensdel.»

Hvor­for, spurte Sun­dar seg, og ga selv svaret:

«I all sin enkel­het er det his­to­rien om hva som kan skje når poli­tik­erne vak­ler, når de mer eller min­dre sus­pender­er seg selv fra det poli­tiske led­er­skap og over­later en nasjon­al hov­ed­sak til utenom­par­la­men­tariske organ­isas­jon­er som ikke kan trekkes til poli­tisk ans­var […] Skrem­s­lene, pro­dusert av den organ­is­erte mot­stands­beveg­else og spredd i mil­lion­er av brosjyr­er og trykksak­er over hele lan­det, viste seg å ha en usannsyn­lig gjen­nom­slagskraft i store del­er av folket».

Det mest uhyggelige, mente han, var hvor­dan den organ­is­erte mot­stands­beveg­else, inspir­ert av en liten hjer­netrust omkring høyesterettsad­vokat Arne Hauges­tad, spilte på en irrasjonell frykt for det nye og ukjente:

Løgn­his­to­riene slo godt an, og det gjør naturligvis ikke sak­en bedre at de som spredte løg­nen, vis­ste meget godt at de løy.

Nei-siden var vant til litt av hvert fra Sun­dars hånd. Men siste set­ning var den juridiske dråpen som rant over. Hauges­tad gikk til sak mot Egil Sun­dar, sje­fredak­tør i Aften­posten Hans Vatne, og mot Høyres Erling Norvik som under EF-kam­p­en hadde påstått det samme i fore­drag som var gjen­gitt i pressen. Sak­en i Oslo byrett fikk mye opp­merk­somhet for­di den angitt kjente skikkelser fra EF-stri­den og ble ført av kjente advokater som Alf Nord­hus, Tor Erling Staff og Annæus Schjødt. Dermed ble rettsak­en en EF-debatt i seg selv, men med resul­tatet av folkeavstemnin­gen som bak­grunn. Den reka­pit­ulerte noen av de mest tilspissede og kon­tro­ver­sielle pås­tandene som hadde dukket opp i debat­ten i pressen og i infor­masjon­s­ma­teriel­let som hadde blitt spredt i store opplag. Mot Aften­posten krevde Hauges­tad mor­ti­fikasjon av pås­tanden i siste set­ning i artikke­len. Ret­ten ble satt 1. okto­ber 1973, etter 16 dager ble det inngått for­lik. Aften­posten trakk pås­tanden tilbake.

«Aksjonen for borgerlig samhold»

Egil Sun­dar og folk på nei-siden kan nok enes om ett forhold; at EF-sak­en endret poli­tikkens form. Sak­en sprengte seg ut av Stort­ing og par­tikon­tor­er og ble i stor grad drevet frem av beveg­elser og aksjon­er. Poli­tik­erne mis­tet momen­tum, sam­tidig som Ja-beveg­elsen ikke evnet (eller beg­y­nte for sent) å bygge seg opp. Sam­men med den polaris­erin­gen som skjed­de gjen­nom 1972, der mel­lom­stand­punk­tet (assosi­asjon­sav­tale med EF) forsvant, førte inn en ny dis­tinksjon på tvers av høyre/venstre, og posisjon/op­po­sisjon-dis­tinksjonene, som ofte er delvis over­lap­pende (Kor­vald-reg­jerin­gen var det første solide unntaket). Det poli­tiske sys­tem mis­tet kon­trollen til fordel for en poli­tisk offent­lighet som ikke respek­terte de etablerte dis­tinksjonene. En nød­vendig betingelse for dette var at Stortinget enstem­mig gikk inn for folkeavstemn­ing. Men det var ingen tilstrekke­lig betingelse. Kraften i engas­je­mentet på begge sider ses med rette i sam­men­heng med at EF-sak­en berørte andre dypt­lod­dende sen­trum-per­iferi-dis­tinksjon­er som respek­ten for primærnærin­gene, boset­ting, lokaldemokrati, sosial likhet, språk, kris­ten tro, folkekul­tur, nasjon­alfølelse, med mer.

Fra katas­tro­fen for Arbei­der­par­ti­et i val­get i 1973 ble Sun­dar for alvor en dri­vkraft for en borg­erlig sam­lingsreg­jer­ing. I 1974 tok han ini­tia­tivet til «Aksjo­nen for borg­erlig samhold», den såkalte «Sun­dar-aksjo­nen». Målet var borg­erlig val­g­seier i 1977 og en borg­erlig reg­jer­ing. Aften­posten ble med den største selvføl­ge­lighet et talerør for aksjo­nen og dens mål: «Som følge av Arbei­der­par­ti­ets smått radikalis­erte kurs tok avisen på et tidlig tid­spunkt til orde for å gjen­reise et alter­na­tiv med appell til ikke-sosial­is­tisk innstilte men­nesker, skriv­er Sun­dar. «Nå og i mange år fre­mover – ja, helt til stort­ingsval­get 1989 – ble Aften­posten den vik­tig­ste pre­missleverandør til debat­ten om alter­na­tive utviklingslin­jer i norsk politikk».

Også den unge Kjell Magne Bon­de­vik møtte på noen av møtene til Sun­dar, men lik­te seg dårlig: «Folk var hyggelige nok, men grun­nen til at jeg ikke fant meg helt til rette, var følelsen av at de forsøk­te å etablere et mak­t­sen­trum utenom par­tienes val­gte ledelse».

Aften­posten ble den vik­tig­ste pre­missleverandør til debat­ten om alter­na­tive utviklingslin­jer i norsk politikk

Ikke uten stol­thet påpeker Sun­dar at «Det lar seg vel knapt skjule at jeg selv ble den frem­ste ekspo­nent for denne samar­bei­dsstrate­gi, først som led­er av den poli­tiske avdel­ing, og senere som avisens sje­fredak­tør». For Sun­dar var det tydelig at par­tiene trengte et press og en mas­siv for­vent­ning uten­fra – fra offent­ligheten. Uten et slikt trykk ville den øvrige pressen får rett i at de borg­erlige par­tiene aldri mer klar­er å finne sam­men: «Gjen­nom en årrekke har Dag­bladet, VG og hele Arbei­der­par­ti­ets presse gjort borg­erlig split­telse til en merke­sak. Frem til stort­ingsval­get 1989 var dette en dårlig sak – dømt til ned­er­lag. Feilen som ble gjort, var at man kom til å overse den pådrivende poli­tiske fak­tor uten­for par­tiene. Det var nem­lig den som ble avgjørende for utviklin­gen av borg­erlige reg­jer­ingsalter­na­tiv­er både i 70- og 80-årene». Ganske rik­tig observerte Sun­dar at par­tiene måtte skue mer enn før til den offentlige mening. Sun­dar hadde egen­hendig inntatt en led­er­rolle der – en rolle han håndterte på used­van­lig vis.

En mislykket allianse

Etter det dårlige val­get for Høyre i 1983 reg­istr­erte ikke for­mann Jo Benkow mis­nøyen i par­ti­et, og det var ingen tegn til andre kan­di­dater til vervet. Benkow ville rette opp det dårlige val­get, og den ivrige redak­tøren i Aften­posten støt­tet ham: «Sje­fredak­tør Egil Sun­dar i Aften­posten var blant dem som sterk­est tilskyn­det en klar og enty­dig beskjed om at jeg øns­ket å fort­sette. Hans opp­for­dring og støtte hadde først og fremst sam­men­heng med vårt nære og lang­varige samar­bei­de om sosialpoli­tiske spørsmål». Mange av de vik­tige sosialpoli­tiske ini­tia­tiv som Jo Benkow tok som Høyre-for­mann, stam­mer i virke­ligheten fra Egil Sun­dar, ifølge tidligere Aften­posten-jour­nal­ist Lars Hellberg.

Benkow ful­gte Sun­dars råd, som ikke var det beste han kunne fått. Uten Benkows vitende mobilis­erte andre for Erling Norvik. I midten av feb­ru­ar 1984 meldte Aften­posten at Finn­mark Høyre ville gå inn for Norvik som par­ti­for­mann, og Norvik og Benkow snakket sam­men. Benkow trakk sitt kan­di­datur på en pressekon­fer­anse, få dager etter at han fikk vite om sin konkur­rent. Erling Norvik kunne til­by et annet Høyre, et folke­lig og direk­te­tal­ende Høyre. Føl­gelig noe ganske annet enn Frogn­er-stilen til Willoch og Syse. Benkow var ingen organ­isas­jon­s­mann. Norvik håndterte mot­set­nin­gen mel­lom folke­lighet og Høyre-poli­tikk. Han var akku­rat hva Høyre trengte; en åpen og utålmodig organ­isator, en mann som kunne kom­mu­nis­ere og fange opp poli­tiske sig­naler. Han utfylte Willochs kjølige og ana­lytiske hode. Høyre fikk en bredere pro­fil der kys­ten og lands­byg­da ble gradert opp.

Nært samarbeid med Willoch

På samme tid var Sun­dar også involvert i å få utvidet Høyre-reg­jerin­gen til en bredere trepar­tireg­jer­ing. Statsmin­is­ter Kåre Willoch drøftet sak­en med Sun­dar: «Han og jeg hadde fra tid til annen meget nyt­tige fortrolige sam­taler om vanske­lige poli­tiske spørsmål». Willoch og Sun­dar ble enige om at Sun­dar skulle skrive en led­er fra Sen­ter­par­ti­ets landsmøte der øns­ket om fler­tall­sreg­jer­ing mark­eres, og der fork­lare at topar­ti-reg­jer­ing ikke er en far­bar vei. Led­eren sto i Aften­posten 3. mars 1983. Den 20. mai gikk Sen­ter­par­ti­et gikk inn for en trepar­tireg­jer­ing. Dette var nye toner.

Ved siden av Lyng er Willoch Egil Sun­dars for­bilde, og om Willoch skriv­er han at «vi utviklet et samar­beid som i mange sak­er, og i skif­tende situ­asjon­er, skulle vise seg å bli av uvur­derlig poli­tisk betyd­ning». For kol­le­gaen Per Egil Hegge min­ner denne for­men for kon­takt mest av alt «om forhold­ene i britisk presse i 1920- og 1930-årene – med et sam­røre mel­lom poli­tiske redak­tør­er og poli­tikere som virk­er svært under­lig på dagens jour­nal­ist­gen­erasjon. Jeg tilhør­er dem som forstår undringen».

…et sam­røre mel­lom poli­tiske redak­tø­rer og poli­ti­kere som vir­ker svært under­lig på dagens journalistgenerasjon

Per Egil Hegge skriv­er om Sun­dar at poli­tikken var hans liv ved siden av avisen og det er vanske­lig å fork­lare hvor­dan han som en ren selvfølge opp­fat­tet de to tin­gene som del­er av et hele. «For ham var det aldri et integritets-prob­lem på den måte man vil opp­fat­te det i dag. Å vur­dere hans utret­telige arbeid for borg­erlig samhold og borg­erlig samar­beid fra han engas­jerte seg for alvor i 1974, forut­set­ter der­for i noen grad en evne til å gå tilbake til en annen tid. Men det han selv ikke innså, etter min mening, det var at en annen tid allerede var inntrådt med folkeavstemn­ingsre­sul­tatet i 1972. Det ble det avgjørende sig­nalet til å få løs­net bån­dene mel­lom avisene og de poli­tiske parti­er. Slik er det blitt sett i etter­tid, men jeg men­er at det var mulig å se det også den gan­gen. Egil Sun­dar så det ikke, og jeg tror det var for­di han ikke ville se det».

Hegge skriv­er videre: «Sun­dars utret­telige innsats for borg­erlig samhold ga som resul­tat, selv om andre kan­skje bidro mer enn han selv, at Jan P. Syse kunne danne en borg­erlig reg­jer­ing i midten av okto­ber 1989. Bare noen dager senere ble Sun­dar fratatt de fleste av sine beføyelser som sje­fredak­tør, og Andreas Nor­land beg­y­nte et ryd­dear­beid som var ganske omfat­tende, og kraftkrevende».

Politiker eller politisk redaktør?

Litt­ter­atur:

  • Benkow, Jo (1988) Folke­val­gt. Oslo: Gyldendal
  • Bjørnsen, Bjørn og Geir Øvre­vik (1973) Hvem løy? Oslo: Gyldendal
  • Bon­de­vik, Kjell Magne (2006) Et liv i spen­ning. Oslo: Aschehoug 2006
  • Hegge, Per Egil (2003) Egil Sun­dar som redak­tør og poli­tik­er. Nytt Norsk Tidsskrift nr. 2
  • Sun­dar, Egil (1993) Kapit­let som aldri ble skrevet. Oslo: Gyldendal
  • Søre­bø, Her­b­jørn (2003) Medieliv. Oslo: Det norske samlaget
  • Willoch, Kåre (1990) Statsmin­is­ter. Oslo: Schibsted

Om Schib­st­ed skriv­er vet­er­a­nen fra VG og Dag­bladet, Arne Skouen: «I min tid har kon­ser­net bom­met en eneste gang, da de slapp til Egil Sun­dar. Han mis­forsto situ­asjo­nen, og ut bar det». Han klarte egentlig aldri å bestemme seg om han ville være poli­tik­er eller poli­tisk redak­tør, skriv­er Per Egil Hegge: «Smitt Inge­bret­sens tid, da det gikk an å si som Ole Brumm, var for­bi, men Egil Sun­dar hadde ikke helt mak­tet å frigjøre seg fra den». NRK-man­nen Her­b­jørn Søre­bø skriv­er at «Det står likev­el ikkje til å nek­ta at Egil Sun­dar gjen­nom åra utvikla seg til å bli en mak­t­ful­lkom­men sje­fredak­tør, og i Høgre arbei­d­de han for å frem­je ideane sine på en slik måte at eg tyk­te det var i strid med grunn­leg­g­jande jour­nal­is­tiske prinsipp.”

Sun­dar må i sin bok kon­statere at redak­tør­rollen ikke er som den var. Før holdt man Aften­posten for­di avisen viste vei i sam­funns­de­bat­ten. Den ville noe! Så har ubestem­me­ligheten og de usikre verdier ført til nivåsenkn­ing. Det står ille til med norsk presse, skriv­er Sun­dar. Det vik­tige behan­dles user­iøst og det triv­ielle blås­es opp. Lite tyder på at pressen er seg sitt ans­var bevisst. «Vi ville verne om verdier og vår kul­tur som hele vår sam­funns­form byg­ger på. Intet er vik­tigere enn dette i en tid da utglid­ning og nor­mop­pløs­ning vis­er en tilt­a­gende tendens».

Hentet til NRK

Så gikk Sun­dar til NRK – ikke blant kringkast­ingss­jef Einar Førdes mest vel­lykkede beslut­ninger. «Kor­leis ville han nå skikke seg i NRK?», spør Her­b­jørn Søre­bø. Det gikk ikke så bra. Ja, Søre­bø var nær ved å si opp. Sun­dar klarte heller ikke å sitte stille når det stormet rundt statsmin­is­ter Syse høsten 1990. Da skrev «frokostk­lubben» til Sun­dar (pen­sjon­erte poli­tikere og redak­tør­er), brev til par­tiled­erne i reg­jer­ingskoal­isjo­nen med appell om at de måtte støtte opp om sin statsmin­is­ter. I grå­so­nen, sa kringkast­ingss­jef Førde.

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen