27. november 2016 vant François Fillon primærvalget for partiet Les Républicains. Han er dermed høyresidens presidentkandidat. Sarkozys tidligere statsminister sier åpent at han er inspirert av Margaret Thatcher.
Når han får fri fra dommerne og mediene, som lurer på om han har gitt kona Pénélope en fiktiv stilling som parlamentarisk assistent, snakker den 63 år gamle konservative politikeren om programmet sitt. Et økonomisk program som har fått kraftig motbør fra venstresiden: de mener nemlig det er neoliberalt.
Er François Fillon Frankrikes Margaret Thatcher? For å finne ut av det, har Vox Publica snakket med Jean-Louis Thiériot, som er historiker, advokat og ordfører i Beauvoir. Han sitter som fylkesrådgiver for Les Républicains i Seine et Marne (Paris region) og er vararepresentant til nasjonalforsamlingen.
François Fillon, høyresidens presidentkandidat, går til valg på et Thatcher-inspirert økonomisk reformprogram.
Thiériots biografi om Thatcher, Margaret Thatcher, fra kolonialhandel til Overhuset, ble tildelt den store prisen for politisk biografi og Joseph du Teil-prisen fra det franske akademiet for samfunnsvitenskapene.
“Fellestrekk mellom dagens Frankrike og 70-tallets Storbritannia”
Vox Publica: François Fillon har ved flere anledninger sagt at han er direkte inspirert av Margaret Thatcher. Hun var statsminister i Storbritannia fra 1979 til 1990. Hvordan kan man forklare at hun fortsetter å inspirere politikere i dag?
Serie: Presidentvalget i Frankrike
- Frankrike velger president i vår. Første valgomgang avholdes 23. april. Hvis ingen kandidat får flertall, går de to kandidatene med flest stemmer videre til andre valgomgang 7. mai.
- I en serie dybdeartikler vil Vox Publica frem mot valget presentere de viktigste kandidatene og aktuelle politiske temaene.
- Presidentvalget blir sett som et europeisk skjebnevalg: En av favorittene, Marine Le Pen fra Front National, ønsker å føre Frankrike ut av euroen, noe mange mener kan få hele EU til å rakne.
Thiériot: Det er fordi hun overtok makten i et land som var Europas syke barn, og som reiste seg på spektakulært vis. I 1975 måtte Storbritannia be Det Internasjonale pengefondet om hjelp for å dekke sitt budsjettunderskudd. Se hvor landet står i dag. Ni av ti briter har nytt godt økonomisk av thatcherismen. For de 10 prosent fattigste, stemmer det imidlertid at det ble en katastrofe. Det er snakk om langtidsarbeidsledige, dårlig integrerte utlendinger.
Margaret Thatcher er en person som skaper splid. Den britiske opinionen ser i henne en av landets store statsministre, på lik linje med Winston Churchill. Allikevel er hun hatet i de tidligere gruveområdene. Der sang man «The witch is dead!» da hun døde 8. april 2013. En foreleser ved et fransk universitet sa til og med, da han hørte nyheten om Thatchers død: «Champagne! Hun er død!».
VP: Fillons økonomiske program er tydelig høyreorientert. Det ser vi i hans forslag om å kutte i statens utgifter med 110 milliarder euro, eller om å fjerne formuesskatten til fordel for de rike … Er det overdrevent å sammenligne François Fillon og Margaret Thatcher?
Thiériot: Det vi vet med sikkerhet, er at det finnes mange fellestrekk mellom dagens Frankrike og 70-årenes Storbritannia: et stort budsjettunderskudd, store offentlige utgifter og strukturelle hindre i arbeidsretten og på arbeidsmarkedet. Dette er jo hemskoer for den franske økonomien.
Sammenligner vi Frankrike med andre store land i EU, er situasjonen vår åpenbart mye alvorligere, og dette gjelder like mye sysselsetting og utenrikshandel som økonomisk vekst. Det finnes selvsagt forskjeller mellom Frankrike og Thatchers Storbritannia. Se på den pengepolitiske situasjonen: i 1979 opplevde Storbritannia en alvorlig inflasjon på 16–18 prosent. Med euroen slipper vi jo denne problemstillingen (Den europeiske sentralbankens oppdrag er å bekjempe inflasjon, red.anm).
For å komme tilbake til François Fillon, ser man hos ham en utpreget reformvilje. Slik sett kan hans prosjekt være beslektet med Thatchers. Det han foreslår er imidlertid langt fra like brutalt som det Thatcher gjennomførte. Fillons forslag om å fjerne 500 000 offentlige stillinger er blitt mye omtalt. Det dreier seg allikevel ikke om noe annet enn å komme tilbake til 2002-nivået.
Når det gjelder statens utgifter, planlegger ikke Fillon å gjøre noe med underskuddet i begynnelsen av sitt mandat. Slik vil han kunne gjennomføre sine strukturelle reformer, og begrense underskuddet til 3 prosent av bruttonasjonalproduktet i løpet av fem år, slik de europeiske traktatene anbefaler. Margaret Thatcher hadde jo gått inn for et kutt på nesten 15 prosent i statsutgiftene i løpet av sitt første halvår som statsminister. Derfor mener jeg at man ikke kan snakke om rendyrket thatcherisme når det gjelder François Fillon.
Mistenkt for jobbjuks
- François Fillon er mistenkt for å ha gitt kona Pénélope en fiktiv stilling som parlamentarisk assistent da han satt i nasjonalforsamlingen.
- Saken har ført til krav om at han skal trekke seg som presidentkandidat, men Fillon har foreløpig stått imot.
- Fillon avhøres om saken 15. mars, og en tiltale er ikke utenkelig.
VP: Uten at dette skal være «rendyrket thatcherisme», ser man allikevel mange felles trekk mellom Fillons program og Thatchers politikk …
Thiériot: La oss si at Fillons program bygger tydelig på fri konkurranse. Å fjerne formuesskatten er for eksempel inspirert av skatt på kapitalinntekter innført av Thatcher, og dette ble senere innført i de aller fleste europeiske land. Man kan jo si at Thatcher var den første som innførte den typen reform i den europeiske økonomien, som hadde vært preget av den keynesianske modellen siden 1945. Fillons program er også tydelig inspirert av Agenda 2010, innført i 2003 av forbundskansler Gerhard Schröder (Schröder var forbundskansler i Tyskland fra 1998 til 2005. Han innførte en rekke liberale tiltak for å rette opp Tysklands økonomiske situasjon. Disse tiltakene utgjør «Agenda 2010». Red.anm.).
Vil franskmenn godta økt ulikhet?
VP:Thatchers økonomiske politikk er minst 30 år gammel, og var inspirert av Chicago-skolen og Milton Friedman. Er dette fortsatt aktuelt i 2017?
Thiériot: Det kommer an på hva men legger i begrepet «thatcherisme». Mener man med dette Chicago-skolens harde kjerne, er dette utdatert, fordi det dreide seg i hovedsak om å kontrollere pengemengden i en verden preget av sterk inflasjon. Med euroen har vi i dag en annerledes situasjon, der kontrollen over pengemengden er ganske streng.
Når dette først er sagt, kan man fortsatt velge mellom en tilbudsbasert økonomi og en økonomi basert på etterspørsel. Det første er ikke utdatert. Den virkelige forskjellen mellom i går og i dag, er at Margaret Thatcher var en frihandelsideolog. Hun var overbevist om at frihandel kunne føre til økonomisk vekst. Nå har vi 30 års erfaring bak oss, og jeg tror at selv de liberale i dag forsvarer en frihandel som er sine begrensninger bevisst. Frihandel kan nemlig føre til krig mellom statene som slåss om markedene. Ja til en fornuftig form for handel, godt støttet av geopolitiske strategier, regulert av statene eller statsforbund som EU.
VP: Denne økonomiske politikken ligner veldig, i sine store linjer, på den strenge politikken som føres i Europas sørligste land. Allikevel ser man i dag at denne politikken har skadelige effekter, for eksempel på økonomisk vekst. Befolkningen forkaster den. Har Fillon rett i at Frankrike trenger en slik streng økonomisk politikk?
Frankrike trenger Fillons reformer, mener hans partifelle og Thatcher-biograf Jean-Louis Thiériot.
Thiériot: Fillons forslag har overhodet ingenting felles med hestekuren Hellas ble tvunget til. Skattesystemet i Hellas er uoversiktlig. 25 prosent av landets økonomi står stille fordi noen få sitter på ekstremt store verdier. Det gjør for eksempel Den ortodokse kirken, som ikke skatter av verdiene sine …
Så rent konkret, hva betyr det at Fillons politikk er streng? Det betyr at vi går tilbake til antallet offentlig ansatte vi hadde i 2002. Frankrikes offentlige administrasjon var jo ikke underbemannet i 2002. Det betyr at folk blir bedt om å jobbe litt lenger så de får full pensjon. Det er ikke så mye å be om når den gjennomsnittlige levealderen øker.
Når det gjelder arbeidsledighetstrygd, foreslår Fillon at den begrenses til 75 prosent av inntekten, samt at ytelsene avtar fortere. Det siste førte til at arbeidsledige kom seg fortere i jobb i alle landene hvor det ble innført. Etter min mening er ikke Fillon ultraliberal, han er snarere en god forvalter.
VP: Han er kanskje det, men under Margaret Thatchers tid som statsminister økte ulikhetene betraktelig. Mener du at franskmenn, som er lidenskapelig opptatt av likhet, vil godta det?
Thiériot: Jeg velger å svare med en halvveis spøk. I Storbritannia og Tyskland finnes det ulikheter, men ingen arbeidsledighet. I Frankrike har vi arbeidsledighet i tillegg til fattigdom, og ulikheter som øker. Den største ulikheten er at ikke alle får de samme mulighetene på arbeidsmarkedet. Det store problemet i Frankrike, er skillet mellom de som er i arbeid, og de som står utenfor, altså forskjellen på dem man på økonomisk språk kaller for insiders og outsiders. Når du først har et ben innenfor systemet, preges det franske systemet av større likeverd. Problemet er at når du ikke er innenfor så kommer du ikke inn heller. Dette ser man tydelig i arbeidsledigheten blant ungdom. Den lå på 24 prosent i 2016, og er mye lavere i England. Slik sett kan åpning av arbeidsmarkedet fjerne en del hindre.
Jeg foretrekker flere ulikheter med flere folk i jobb, fremfor færre ulikheter med færre folk i jobb. Under sin siste tale i Underhuset sa Margaret Thatcher noe jeg liker veldig godt: «Jeg ønsker ikke å bli dømt på om de rike er blitt rikere, men om de fattige er blitt mindre fattige». I tillegg skal det mye til før Frankrike når ulikhetsnivåer som vi ser i Storbritannia eller Tyskland.
Må raskt i gang med reformer
VP: Så hva sier du, bør François Fillon gi Frankrike en kur à la Thatcher?
Thiériot: Ja, delvis, sett i sammenheng med det jeg har sagt. Så kommer spørsmålet: Vil Fillon makte å gjennomføre programmet sitt i Frankrike? Jeg mener nok at han vil få det til, men det forutsetter at han holder ut og gjør noe Thatcher hadde forstått, nemlig å vinne en symbolsk seier for å bevise at Frankrike er reformerbart. For Margaret Thatcher kom denne seieren med den 18 måneder lange gruvearbeiderstreiken i 1984–85.
Marilyns munn og Caligulas blikk? Margaret Thatcher i 1983.
Fillons seier kunne være om arbeidsloven eller pensjonsreformen. Men da må han handle raskt, i det første halvåret etter valget mens han fortsatt nyter folkets gunst. Thatcher lanserte sine store reformer etter hvert valg. I sin første periode som statsminister iverksatte hun omfattende kutt i statsutgiftene. I sin andre periode tok hun tak i arbeidslovens reform. I den tredje perioden ventet hun i to år før hun igangsatte reformen om lokalskatten. Hun trodde jo at hun var uangripelig, og det var det som felte henne.
Så spørsmålet er: hva kommer Fillon til å gjøre? Franske politikere pleier å være ganske store i kjeften før et valg, for så å rygge når det røyner på. Man kan jo få panikk av mindre enn Pénélope-saken … (se tekstboks, red.anm.).
VP: Ser vi bort fra denne saken, vil han makte dette i et land som Frankrike som er kjent for sine omfattende streiker?
Thiériot: La oss ikke glemme at streik var også en del av britisk politisk kultur i 1970- og 80-årene. Husk «misnøyens vinter» i 1978–1979. Streikevaktene stilte seg foran kraftverkene, noe som førte til strømbrudd i London. Så alvorlig var det blitt! Fillon vil jo trenge like mye is i magen som Thatcher da hun, like før den mye omtalte gruvearbeiderstreiken, sa til regjeringen sin: «De kommer til å hate dere. Er dere ikke innstilt på at barna deres blir plaget på skolen, er det på tide å si opp …».
Tradisjon for sterk statlig styring
VP: Staten har vært tydelig styrende i fransk økonomi siden Ludvig XIV og hans finansminister Colbert. Staten griper inn, igangsetter og fordeler. I 1960-årene definerte president de Gaulle produksjonsmål i sin økonomiske plan (Planen). I dag er landbruksprodukter og fly det Frankrike eksporterer mest. Staten har en styrende rolle i de to sektorene. Er ikke thatcherisme milevis fra den franske colbertisme?
Thiériot: Vi er jo enige i at Frankrikes økonomi preges av tydelig colbertisme. Frankrike er så fjernt fra den britiske eller tyske gründerkulturen, at Fillons reformer oppfattes som ultraliberale. Dette har vært et kjennetegn i Frankrike siden 1945, da Det nasjonale motstandsråd grunnla det franske trygdesystemet og nasjonaliserte mange bedrifter, bankene for eksempel …
Det du sier her må nok nyanseres. Se på de Gaulles bestemmelser fra 1959. De favner veldig bredt, åpner for konkurranse og sikret dermed den franske økonomiens inntog i moderniteten. Frankrike skrev under på Roma-traktaten i 1957, allikevel hadde franske myndigheter tenkt å ta i bruk alle beskyttelsesklausulene så fransk økonomi slapp å konkurrere med resten av Europa. Under de Gaulle fantes jo Planen. Allikevel glemmer man for ofte at de Gaulle, da han kom til makten, mente at fransk økonomi måtte konkurrere med resten av Europa om den skulle moderniseres.
Her ligger etter min mening den virkelige forskjellen mellom britisk kapitalisme og de Gaulles visjon: økonomi og rikdom er ikke mål i seg selv, de skal tjene Frankrikes storhet og herredømme. Økonomien tjener politikken. Så nå spør jeg deg: hvor i Fillons program står det at staten skal styre økonomien i mindre grad enn før? Det finnes jo ingen privatisering i hans program. Staten styrer fortsatt veldig mye, og dette er også en forskjell mellom Fillon og Thatcher.
VP: Apropos, mener du at privatisering av offentlige institusjoner slik Thatcher gjorde, kan bidra til å blåse liv i fransk økonomi?
Thiériot: Nei. Å privatisere institusjoner hvor staten er aksjonær ville vært rent ideologisk, det ville ikke føre til noe. Men om staten får mulighet til betydelig merverdi som kan brukes i langsiktige investeringer, eller i en ny stor nasjonal eller internasjonal industrigruppe, hvorfor ikke? Det er jo opplest og vedtatt at staten ikke er en god aksjonær … Jeg vil til og med gå enda lenger, men her snakker vi ikke om Fillons program, det er Jean-Louis Thiériot som snakker. Hva med å starte et stort fransk investeringsfond? Staten kunne selge aksjene sine der den ikke eier mye, og finansiere fondet med salgsgevinsten. Hvorfor ikke? De nordiske landene har jo opprettet investeringsfond som skal brukes til det grønne skiftet.
“Ballene mine på et fat”
VP: Verken François Mitterrand (sosialistpresident fra 1981 til 1995) eller Jacques Chirac (høyrepresident fra 1995 til 2007) likte Margaret Thatcher noe særlig. Kan man si at Fillon svikter en viss fransk tradisjon ved å vise sympati for Thatcher?
Thiériot: Det stemmer nok når det gjelder Chirac, men mye mindre når det gjelder Mitterrand. Jacques Chirac var mer sentrumsorientert, og han hadde jo ikke tenkt å «rive ned hele huset», slik Fillon sier. Thatcher tvang Storbritannia gjennom brutale reformer, og dette ville Chirac helt opplagt aldri gjort. Alle husker Chiracs utbrudd om Thatcher i 1988 da han var statsminister. Det var i Brussel under et EU-toppmøte. Etter en heftig diskusjon mellom Chirac og Thatcher om Storbritannias bidrag til EU-budsjettet, slenger Chirac fra seg: «Hva mer vil denne merra meg? Ballene mine på et fat?». Han trodde at mikrofonen hans var slått av …
Om artikkelen
Artikkelen er oversatt fra fransk av Hélène Celdran.
Når det gjelder Mitterrand og Thatcher, er det riktigere å snakke om et hat- og kjærlighetsforhold. Mitterrand pleide å si om Thatcher: «Hun har Marilyns munn og Caligulas blikk». Til å starte med mislikte de hverandre sterkt. Det ble betydelig bedre etter hvert. Den 20. november 1990 ble det holdt toppmøte om sikkerhet og europeisk samarbeid i Paris. Thatchers posisjon som leder av det konservative partiet var betydelig svekket. Hun deltok selvsagt, og på kvelden var statsoverhoder og regjeringssjefer invitert av Francois Mitterrand til operaen i Versailles. Mitterrand insisterte på å ankomme Opéra Royal sammen med Margaret Thatcher. En stor brite og en stor franskmann: Det var en slags gjensidig respekt mellom disse to politiske rovdyrene.
[…] interview publiée le 10 mars 2017 dans la revue norvégienne Vox Publica. Traduction d’Hélène […]